Å vente på å leve?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, hva du glemmer, hva du tenker, hva du ikke kan gi slipp på?

Hva husker man, hva skal til for at man husker – og for at man skal forstå?

Det jeg hører, glemmer jeg
Det jeg ser, husker jeg
Det jeg gjør, forstår jeg

Confucius 451 .f.kr

Greit, det er over to tusen år siden Confucius kom med utsagnet sitt, men det er vel en grunn til at det har overlevd. Det er på en måte på bakgrunn av min gode venns ord at jeg skriver her nå – på bloggen - som egentlig var forbeholdt forrige halvårs opphold i Libanon. Greia er at jeg har innsett at reisen og opplevelsene mine på ingen måte er over selvom jeg er tilbake i Norge. Det er akkurat et år siden Marit og jeg dro nedover, men forståelsen av hva jeg har opplevd og kommer til å oppleve i Libanon har egentlig bare har begynt.

Venting

Isolasjon

Passivitet

Trangboddhet

Mangel på innflytelse

Tap av status

Har du tenkt på det noen gang? Hva er verst med å ha flyktningstatus? Jeg har stilt spørsmålet til mange i høst. Marit og jeg har snakket med alt fra barneskoleelever til studenter og voksne om livet i flyktningleiren vi har bodd og jobbet i.

Og det er rart. Jeg var hjemme i Hemsedal og deltok på barne- og ungdomsskolens temadag om flyktninger. Da jeg viste bilder av telt, presenninger og gjørme nikket alle gjenkjennende og bekreftende – ja, sånn ser en flyktningleir ut. Da jeg viste bilder fra Rashedieh... da skjedde det noe annet. Leiren vår ble opprettet allerede i 1948 da den første flyktningstrømmen med Palestinere fra det nyopprettede Israel kom til Libanon.

”De har det jo ikke så ille,” sa noen av elevene. ”De har jo hus – og sykler og veier.”

I over 60 år har det bodd folk i leiren – telt har blitt til skur og skur til hus, men mulighetene der er de samme – eller kanskje jeg heller burde si umulighetene. De seks punktene jeg skrev over er punkter som utfra forskning har vist seg å være det flyktninger sliter mest med. Flyktningers situasjon rundt om i verden går på mange måter ikke an å sammenligne, men så lenge det bor folk innenfor gjerdene i Rashedieh tror jeg punktene dessverre alltid vil være relevante for innbyggerne der – uansett om de har sykler eller ikke.

Men.

Jeg tror, og jeg skjønner det jo i grunn godt – det er vanskeligere å se at det trengs bistand og hjelp til et folk som tross alt bor i hus og i en slags by (innestengt og omtrent uten mulighet til å flytte ut og til å få besøk inn) men, allikevel. Det er selvfølgelig lettere å rette det meste av søkelyset mot flyktninger som lever i telt, eller som er i midlertidige leire. Det kjjpe er bare det at Palestinske flyktningleire også en gang var midlertidige. Det er de for så vidt fremdeles, men midlertidig får liksom en litt annen betydning når det er snakk om en periode på over 60 år..

Et av spørsmålene jeg husker at vi fikk under et av foredragene vi har holdt, var fra en 7. klassegutt – ”Syns de veldig synd på seg selv?” spurte han.

Jeg vet ikke helt hva jeg svarte, men jeg tror det var noe sånt som ” Nei, jeg opplevde det aldri som at noen søkte etter medfølelse, og medlidenhet, men kanskje heller det å bli sett på som medmennesker. Folk ville ha besøk av Marit og meg – ikke for å snakke politikk – om krig og fred og sånt, men for å snakke om familien sin, vennene sine, interessene sine, drømmene sine. Etter hvert som vi ble bedre kjent snakket jenter om kjærlighet og gutter. Mødre snakket om barn, oppdragelse, og mat - omtrent det samme som vi ville snakket med venninner om i Norge – på en måte... Eller på en måte absolutt ikke.

Livet norske studenter lever er så utrolig forskjellig fra livet i Libanon.

En flyktningleir er verre en enn liten norsk bygd – alle vet alt som alle, på godt, og på vondt, og det er utrolig mange uskrevne normer og regler og forutinntatte meninger ute og går. Men til tross for det. Og til tross for manglende bevegelsesfrihet, overvåkning, Israelske droner, skyting, slåssing, og kakkerlakker – det kan høres motsigende ut, men så mye godhet, så mange gode ord, så mye omtenksomhet og gjestfrihet som jeg opplevde i Libanon har jeg sjelden opplevd i Norge...

For å sitere Marit: ”Å.. æ bynne nesten å grin når æ tenke på at vi ska tebake, æ glede mæ sånn.”

”Du opplevde vel mye som ikke var så lett også?” spurte onkelen min da jeg fortalte hvor mye jeg gledet meg til å reise tilbake. Hvorfor lengter man egentlig tilbake til noe som på mange måter var en følelsesberg- og dalbane med mange oppturer– men kanskje like mange nedturer?

I etterpåklokskapens lys er det lett å se at sansene våre ble stimulert på tusen forskjellige nye måter hele tiden. Å leve i en hverdag som gir deg nye inntrykk og opplevelser hver dag, og ikke minst i en hverdag der du føler at du betyr noe, at det du gjør betyr noe og blir satt pris på - det er stort. ”Æ, e itj rar, æ ha bare bodd i en flyktningleir et halvår”, brukte Marit som forklaring de første ukene tilbake som student i høst – overgangen var stor.

Da jeg kom tilbake til Norge prøvde jeg å ta på meg turistbriller, eller altså se på Norge med samme øyne som vennene våre i Rashedieh antagelig ville gjort. I stedet for å tenke at det var Marit og jeg som var blitt rare, unormale og miljøpåvirket av en så totalt annerledes hverdag enn det vi er vant til å leve i, tenkte jeg på hvordan vårt eget miljø kan framstå - utenfra. Det gikk ikke særlig bra, de nye brilleglassene mine ville nok knust allerede da flyet landet på Gardermoen. Haram.

Livet i Rashedieh kan på en måte føles som et eventyr, som en hverdag som er for fjern å forholde seg til her i Norge. Heldigvis har Marit og jeg klart å holde kontakt med venner i både i Norge og i Libanon denne høsten.

En del ting har skjedd i leiren.

Venninnen vår som har hatt samme ”kjæreste” (vekslet blikk med samme gutt ) i 8 år, har funnet den nye gutten i sitt liv, forhåpentligvis har han litt flere penger enn den forrige, nok til at han kan forlove seg med venninnen vår. Hun begynner å bli uttålmodig. Søsteren hennes på 17 giftet seg tross alt mens vi var der nede.

”Privatsjåføren” vår, har operert hjertet. Det tok lang tid å få samlet inn nok penger til operasjon, men heldigvis har han familie og venner i utlandet som kunne bidra med økonomisk støtte, uten dem hadde han ikke kunnet utføre det nødvendlige inngrepet.

Jenta som var forlovet med en svensk-palestiner, giftet seg i Sverige. Bare noen uker etterpå rømte hun fra ham. Mannen var voldelig og jævlig. Heldigvis var venninnen vår så modig at hun gikk til politiet og fikk dermed bo i, og hjelp på et kvinnesenter.

Marit og mitt foredrag, om erfaringer og opplevelser fra Rashedieh, heter ”Å vente på å leve?” Innbyggerne i Rashedieh venter ikke på å leve. Som de fleste andre av oss tror jeg de forsøker å skape en så normal hverdag og tilværelse som mulig. Det har de klart bra - så bra at ingen ser at de egentlig lever midt oppi en situasjon som er så nedverdigende, respektløst, og lite framtidsrettet som det går an.

Til tross for flere manglende rettigheter- som ytringsfrihet og bevegelsesfrihet, penger, jobb- og utdanningsmuligheter og mangel på framtidsutsikter, søker selvfølgelig vennene våre først og fremst ro og trygghet i hverdagen. De lever og de har et liv – akkurat som oss. Allikevel, jeg vil avslutte med punktene jeg allerede har nevnt -

Venting

Isolasjon

Passivitet

Trangboddhet

Mangel på innflytelse

Tap av status

Midlertidig er et udefinerbart og usikkert ord, akkurat like usikkert som usikkerhet i seg selv. Den felles drømmen alle palestinere bærer med seg om en gang å komme hjem er noe av det eneste sikre i deres tilværelese. Jeg tror ikke innbyggerene i Rashedieh venter ikke på å leve – de lever mens de venter.

Frihet, fred og verdighet - insh allah..

Å håpe er lettere når du vet at noen håper sammen med deg, og når noen hører på og forstår håpet og drømmene dine. Som solidaritetsarbeidere skal Marit og jeg med vår tilstedeværelse og med ulike prosjekter forsøke å gi innbyggerne noen friske pust og gode opplevelser i hverdagen.

Dette skrev jeg dagen før jeg dro til Libanon.
Nå et halvt år etter er ikke innbyggerne – innbyggere. De er naboer og venner. Og de friske pustene og prosjektene er felles gode minner og opplevelser.

”Nærast er du når du er borte. Noko blir borte når du er nær.” skriver Tor Jonsson. Det er rart å være tilbake til Norge. Det er en annen verden. På godt og vondt. Jeg har gått tur i skogen, og selv om jeg så meg litt ekstra rundt var det ingen checkpointer eller millitærposter med kikkert i nærheten. Flyene som flyr over meg representerer ingen fare eller usikkerhet. De er ikke spionfly. Det er ingen tankser eller UNIFiL – patruljer på veiene. Jeg trenger ikke gå med passet mitt over alt. Jeg kan gå med singlet og shorts. Jeg kan se gutter inn i øynene og til og med snakke med dem. Jeg har strøm 24 timer i døgnet. Jeg har varmt vann akkurat når jeg vil..
Noko blir borte når du er nær. Mange ting blir borte når du bor i en flyktningleir. Men samtidig – nærast er du når du er borte.

Jeg savner leiren vår. Jeg savner Rashedieh..

Jeg er ikke på besøk hver kveld. Det er ingen jeg aldri har møtt før som vennlig ber meg inn på kaffe eller te. Jeg sitter ikke på gulvet og spiser deilig mat og slipper å bruke kniv og gaffel. Jeg blir ikke møtt av verdens søteste nabogutt på 3-4 år som roper navnet mitt og kommer løpende og kysser meg på kinnet hver gang han ser meg. Det er ingen andre barn heller som kommer løpende etter oss når vi går i gaten. Jeg blir ikke overfalt av overlykkelige handicapede barn på senteret vi jobbet. Jeg har ingen dansegruppe å danse til Hannah Montana med. Jeg har ingen dramagruppe å leke ”alle mine kyllinger ” med. Jeg har ingen lege å lære bort engelsk til. Jeg har ingen dametrimgruppe å instruere. Jeg kan ikke vasse langs middelhavet. Jeg kan ikke våkne til bønnerop.

Ja, akkurat å våkne opp til bønnerop det gjorde jeg bare i begynnelsen. Etter hvert sov jeg glatt over det når de begynte å synge kl 4-5 om morgenen. Jeg stod som regel opp ved åttetiden. Nå i vår/ sommer stod allerede solen og stekte på den tiden. Og så hva gjorde vi egentlig resten av dagen, sånn til vanlig mener jeg? Jeg har vel egentlig ikke skrevet så mye om jobben.
Da vi kom i desember/januar hadde vi ingen helt klare arbeidsoppgaver. Det er opp til hvert enkelt team som blir sendt nedover til å utvikle sin egen plan. Etter hvert så dagene våre omtrent sånn ut: Hver dag hadde vi base på biblioteket. Der hjalp vi til med litt dataarbeid, spesielt hvis noe skulle skrives på engelsk. Vi hadde litt engelskundervisning for unge jenter som ikke går på skole. Vi leste, spilte spill eller snakket med barna som kom innon før eller etter skolen. På grunn av plassmangel på skolen gikk jentene og guttene på skolen på skift. Formiddag og ettermiddag. Utenfor biblioteket har de også en liten plass der vi kunne spille basketball eller leke.
3 dager i uken jobbet vi på et handicapsenter sammen med ca 20 barn med ulike handicap. Der fikk vi ansvar for å sette barna litt i aktivitet, ”hode skulder, kne og tå” ble en slager. I tillegg hjalp vi til med små kunst-og håndverksting. Den lille variasjonen vi bidro til var viktig på senteret. Personalet var tydelig ganske lei. Og barna satt omtrent kun og la puslespill hver dag.. Om ettermiddagene hadde vi 2 ganger i uken dametrim – fantastisk sosialt og koselig. Damene kaster av seg hijaben og slår seg løs. En gang i uken gikk vi etter hvert som våren kom, sammen med dem på den eneste turmulighetveien i leiren – en lang strekke grusvei i ingenmannsland mellom leiren og nærmeste by. 2 ganger i uken hadde jeg privat engelskundervisning. Og 1-2 ganger i uken var vi på et ungdomssenter. Der laget vi drama-lekegruppen vår som senere etter hvert som jenteandelen økte og dermed gutteandelen sank – ble en dansegruppe! Vår første opptreden var på åpningen av Eyes of Children fotoutstilling, vår 2010.
Eyes of Children ble opprettet i 2009 av solidaritetsarbeidere før oss, i samarbeid med biblioteket og kvinneunionen i leiren. Målet er å gi unge i leiren mulighet til å vise fram sin hverdag gjennom linsen på et kamera.
Fotoprosjektet, tok etterhvert mye av vår tid. Vi var med de ansatte på biblioteket å organisere utlån av kameraer til barna. Samle inn alle de fine bildene de tok på PC-en. Arrangere og gjennomføre to flotte fotoutflukter til naboleirene.Og så til slutt - velge ut bilder, framkalle dem og lage en utstilling.

Det har vært fantastisk. Det har vært unikt. Og det har vært utrolig å få så mange nye venner og bekjentskaper. Men det er slitsomt. Selvfølgelig er det slitsomt. En ting er å komme på besøk, en annen ting er å bo i en leir. Som de to eneste utlendingene er du alltid synlig. Alt du gjør og alt du sier blir sett og hørt. På slutten av oppholdet begynte både Marit og mitts beger og fylles ganske til randen. Det krevde mer å bli fortalt alt fra himmel og jord. Tragiske livshistorier, vanskelig kjærlighetsproblemer, drømmer, jobbproblemer.. Det krevde mer å ha tålmodighet til å ha hundre unger rundt seg. Det krevde mer å late som ingenting og se i bakken når guttene på gaten plystret eller ropte etter oss. Det krevde mer å konsentrere seg hundre prosent når folk etter hvert bare snakket arabisk til oss og vi forsøkte å følge med så godt vi kunne. Det var ikke det at vi ikke hadde det bra eller at vi så gjerne ville hjem. Det var bare en psykisk reaksjon tror jeg. Og mange, mange tanker som kvernet rundt i hodet. Jeg tror det har noe med rollen man har og stedet man er. Og det at det mer og mer hatt gått opp for oss at våre egen og våre venners muligheter er totalt forskjellige. Vi visste at vi snart skulle hjem. Samtidig som ikke vet om de noen gang får mulighet til å bo noe annet sted enn i en leir, eller være noe annet enn flyktninger.

To ting vet jeg i alle fall helt sikkert.
1. Dette er kanskje det siste jeg skriver om mitt halvår i en flyktningeleir. Men det er bare begynnelsen på flere livsvarige vennskap.
2. Jeg har akkurat samme ønske som den fantastiske kvinnen som er leder for Kvinneunionen i leiren vår og leirene rundt.

Vi håper vårt folk får nyte frihet og fred og leve i verdighet som andre mennesker.

Maraton og mange parfymer...

Jeg hadde tenkt å skrive en ”snart er reisen-slutt-” følelsesladd tekst… Her er min opprinnelige start:
Se for deg at du er med på et maraton. Du har løpt langt og vært gjennom mange bølgedaler. Du har slitt og svetta og kanskje kjedet deg på de lange strekkene. Men så har du blitt supergira og følt at du har fløyet i nedoverbakkene. Utsikten og inntrykkene underveis har vært upåklagelige. Men så før du vet ordet av det, ser du plutselig slutten av løypa – mål. Det du har gledet deg til, og det du har trent til er selve løpet. Men selvfølgelig er også det å gjennomføre og det å krysse målstreken og komme over til den andre siden, noe du har sett fram til. Det er en ambivalent følelse. På slutten av løpet har du kanskje ikke så mange krefter igjen. Samtidig glemmer du at du faktisk er veldig sliten når du bare har spurten igjen. Mange tanker spinner rundt i hodet ditt. Du tenker kanskje på hvordan du kunne lagt opp løpet annerledes for å ha mer krefter på slutten. Eller hvordan du kunne ha fått prestert mer underveis. Kanskje er det først på slutten at du føler at du virkelig har kommet inn i en god rytme..
Jeg har aldri løpt maraton, så for å være ærlig aner jeg ikke hva du føler. Men overfør det lille avsnittet til et skoleår, en eksamenstid, til en arbeidsdag - kanskje det passer. Uansett du skjønner vel greia. Det passer i alle fall til mine følelser rundt det å bare ha en uke igjen som solidaritetsarbeider i en palestinsk flyktningleir.
Og hvem vet hva den siste uken kommer til å bringe… Det som skjedde for et par dager siden gjør at jeg ikke bare kan skrive et ”snart slutt” innlegg…

Hver dag opplever vi episoder som gjør at vi blir minnet på at vi ikke er i Norge. Men det som skjedde for to dager gjorde at vi virkelig ble minnet på at vi er i Midtøsten. Angrepene på nødhjelpsskipene på vei til Gaza har åpnet øyne rundt om i hele verden. Her står TV-ene på i alle hus. I går og i dag, fløy flere israelske spionfly over oss. Folk på alle sider er vel er på vakt. Og i leiren venter på hva som skjer, hvis noe kommer til å skje. Her er man vant til å tenke at noe kommer til å skje. Allerede har utallige personer ymtet frampå og forutsett mulig krig i 2010. Spørsmålet nå er bare om og hvordan denne hendelsen kommer til å endre på utviklingen og framtidsutsiktene.
Gaza er ikke mer enn en dagstur med bil herfra. Her i leiren viser folk sin støtte til familie, venner og kjente i Gaza, til alle de skadede og drepte og andre personer som er involvert ved å ha demonstrasjoner og samlinger. Marit og jeg holdt tale og viste vår medfølelse på vegne av det norske folk i den ene demonstrasjonen.

Å være de eneste nordmennene i leire innebærer mange ting. For noen representerer vi verdens største land – utlandet. I går var vi på et besøk. Familiens yngste sønn hadde tatt en operasjon og kunne ikke lenger gå. Marit har vel aldri før vært så glad for å ha røket korsbåndet , og dermed lært mange bra øvelser fra en fysioterapeut. Vi vil gjerne være så behjelpelige som mulig. Europeere skal ikke få et dårlig rykte på grunn av Miri og Siri Insj Allah vil de huske oss på en god måte.

- Jeg regner med dette blir en bursdag du vil huske, fikk jeg i en bursdagsmelding i går. I fjor gikk jeg en fantastisk tur med gode venner på Island, og holdt på å blåse bort og sulte i hjel på bursdagen min. I år holdt jeg på å svette i hjel mens jeg gikk en tur rundt i en flyktningleir. Vi fikk godkjennelse fra en del familier saann at vi kan bruke bilde av dem på fotoutstillingen. Begge årene endte turene heldigvis bra. Jeg fikk baade mat og tillatelse.

Resten av dagen og kvelden ble som bursdag og julaften på en gang. Moren vår sa at det var første gang at noen hadde invitert til bursdagsselskap her hjemme hos dem. Hun og nabodamene laget kake og vi kjøpte is og sjokolade og nøtter og frukt og alle var med å servere og ordne: ) Vi inviterte kollegaer, venner og naboer. Jeg vet ikke akkurat hvor mange, men vi var vel over 20 stykker fra alderen et par måneder til godt oppi førtiårene. De troppet opp med gaver og finklær. Selskapets yngste gutt, en toåring med skjorte og kjemmet hår gav meg en bukett roser. Blomstene var riktignok ikke ekte. Mange vil vel si at parfymene og smykkene jeg fikk heller ikke er ekte. Men jeg gleder meg til å komme hjem til Norge og vise fram bursdagspresangene mine. Det er ikke så mange som kan skryte av å ha en hel samling med 100% fake parfymer. Jeg ble helt rørt av den gavmildheten.

På fredag blir forhåpentligvis de som kommer på fotoutstillingen vår også rørt. Nå er det bare de siste skippertakene igjen. De takene er ganske store... Det er litt vanskelig. ”Invitasjoner til folk i leiren kan vi gi ut ett par dager før showet.” ”Vi må vente med det for å se an situasjonen” Jeg kan gjøre det, nei hun kan gjøre det.” Jeg prøvde å snakke med ham, men han må snakke med noen andre først.” ”Ja, ja det skal vi gjøre…snart.” Osv. Osv.. Hvordan skal man svare og hva kan man gjøre med sånt? Hvor mye skal man mase? Hvor mye skal man styre? Hva er vanlig? Hva er lurt?
Samarbeid og arrangering på alles premisser og ut fra alles tradisjoner, ønsker, og erfaringer er komplisert. Alle skal helst høres, og alle skal helst føle at de er en viktig del av forberedelsene. Men show blir det! Og nå må jeg løpe. I kveld skal vi til noen jenter og øve på en sang sammen med dem, og så skal vi til sjefen og skrive introduksjon og tale til showet...
Det er ikke lett aa lope maraton.. men det er tross alt er stort privilegium! Ikke alle har mulighet til det!

Sviddhet og aapne sluser

Det er høysesong. Nå kommer alle palestinere bosatt i utlandet for å finne seg en passende kone -eller mann. ”Hvem er den jenta der?” spurte en palestinsk brite på en bryllupsfest i forrige uke. ”Det er datteren til din families nabo,” ble det svart. Neste dag kom moren og søsteren til briten for å spørre om nabojenta ville gifte seg. I går- en uke etterpå, var det forlovelsesfest.
Når utlendinger kommer hit for å feste vil de gjøre det skikkelig. Det ferske paret kjørte hele leiren og nabobyen rundt i en åpen cabriole med et følge av biler som tutet uavbrutt Tilbake i leiren ble de geleidet av et tromme- og sekkepipeorkester til dit festen skulle være . De danset flere timer i festlokalet – en hage i leiren under druetrær – det kaller jeg å gjøre det skikkelig. Enda det bare var forlovelse var det nesten som en bryllupsfest, sa folk. Om en ukes tid reiser mannen tilbake til England. Så begynner styret med å få hans vordende kone inn i landet. Det kommer til å ta sin tid, men det passer egentlig bra for vår venninne som er midt i studiene. ”Hun er en smart og flink jente, det var derfor vi valgte henne” sa brudgommens far til oss. Vi satt i hans bil på ”vise fram-runden. ” Jeg vet ikke hva du hadde tenkt, men det var ikke komplementet han gav sin kommende svigerdatter vi bet oss merke i.. ”Vi valgte henne.”
Det er vondt for meg å skrive dette. . Ikke fordi hele opplegget virker litt uvirkelig. Ikke fordi jeg syns det er litt trist at så mye handler om fornuft og ikke kjærlighet. Hva nå enn egentlig kjærlighet er.. Nei, det er bare det at jeg er solbrent. Eller.. svidd er kanskje et bedre ord. Mens unge jenter på Marit og min alder, eller kanskje helst litt yngre benytter høysesongen for eksportekteskap og andre ekteskap til å få vist seg fram, gjemte vi oss bort. Å komme inn på et lukket område kun for damer, med solstoler, svømmebasseng og bikinier. Det føltes som å komme til en oase i ørkenen. Og det er vel som man sier, for å oppleve virkelig glede må man oppleve litt smerte og omvendt… Så jeg klager ikke, sviddhet blir som regel til brunhet .. Insj Allah!
Det var kanskje vårt besøk fra Syria som virkelig inspirerte oss til å kaste klærne. To av Marits studievenner kom på ferietur for å bade og sole seg i Libanon. Vi dro til Syria og nøt livet der, de kom hit. Vi kom ruslende langs stranda fra leiren i vår vanlige uniform - klær over skuldrene og knærne og ingen utringning. Da to jenter i bikini vinket og smilte til oss på den offentlige stranda, var det nesten som vi måtte snu oss bort. ”Å dere vet ikke hvor fristende det er å kaste klærne og bli med dere ut i havet” sa vi. Men uansett hvor deilig det hadde vært. Ryktet vi, og norske solidaritetsarbeidere etter oss hadde fått hvis vi hadde gjort noe sånt.. Det vil jeg ikke tenke på engang.

Akkurat nå vil jeg egentlig ikke tenke i det hele tatt. Det er så typisk. I det siste har vi snakket mye med vår palestinske mor om at Marit og jeg er de eneste av solidaritetsarbeiderne som ikke har blitt magesyke. Selvfølgelig måtte jeg ødelegge den statistikken nå- bare et par uker før vi skal hjem. Jeg skrev de forrige avsnittene i går. Og hadde tenkt å fortsette om kvelden etter at vi hadde vært på et lite besøk. Jeg fikk vann i munnen av det besøket. Ikke fordi jeg likte kaffen de serverte spsesielt godt. Fordi jeg plutselig ble akutt kvalm. Resten av kvelden og natten var det åpne sluser fra alle kanter.. Jeg rakk så vidt å komme hjem før jeg kastet opp første gang. Jeg vil dedikere dette innlegget til Ellen som var på besøk for noen måneder siden. Et knekkebrød fra pakken du satte igjen, Ellen. Det er det eneste jeg har fått i meg i løpet av dagen.
Mens jeg har ligget og sovet har Marit vært på handicapsenteret og skrevet en fire siders lang rapport. Det føles rart å skrive det svart på hvitt, men vårt opphold nærmer seg slutten. Nå setter vi inn sluttstøtet. Vi skal ha fotoprosjektshow om halvannen uke. Jeg tror jeg kan beskrive bildeutvelgelsesprosessen som å være dommer i et taltenshow. Egentlig vil vi ha med alle bildene fordi alle har noe spesielt og eget ved seg. Hele prosjektet har noe veldig spesielt ved seg. Dette skrev vi i begynnelsen av vår invitasjon:
4 refugee camps
40 children from 7 to 16 years old.
Many cameras
- an extraordinary oppurtunity.

How often do you have the opportunity to see behind the scenes in four Palestinian refugee camps?
40 children are happy to invite you home and to their neighbourhood.

Jeg må presse i meg et knekkebrød til og få meg opp av senga. Snart er ikke dette nabolaget vårt nabolag lenger. Marit og jeg har ikke bare privilegiet med å være med å velge ut bildene som skal være med på utstillingen. Vi har i to uker til muligheten til å se alle tingene og folkene barna har foreviget gjennom kameralinsene. Jeg vil ut å forevige dem med mine egne øyne.

Bilder fra uken som var..

Bilder sier noen ganger mer enn tusen ord.

Paa de overste bildene er vi paa Nakba-markeringen. Paa bildet i midten er vi hjemme hos naboen og lager mat! Vi introduserte taco - med veldig godt resultat:) De siste to bildene er ungene in action paa fotoutflukten i naboleiren. Bidlet paa forrige blogginnlegg er fra parkutflukten vi hadde med handicapsenteret for noen dager siden!

Naken og lost i Beirut

Jeg har et kjøttsår på foten. Det er i alle fall det Marit kaller det. Nå svir det ganske heftig. Plasteret gled av da vi vasset langs stranda på vei hit. Og såret er nå fylt med en god blanding av sand og saltvann.. Alle sandalene jeg har klarer på en måte å gnage på såret, og siden det i dette været er uaktuelt å gå m ed andre ting enn sandaler, blir det aldri spesilt mye bedre.
Men, men jeg skal prøve å samle tankene mine om skrivingen. Og jeg skal ikke hale ut den nødvendige forklaringen på overskriften lenger.
Har du noen gang følt deg litt ”lost, litt ubekvem, litt rar, eller noe? Det trenger kanskje ikke være mer enn at du føler at du har på deg feil klær, at du burde ha vasket håret, at du burde ha sagt noe, at du ikke burde ha sagt noe, at du henger med ”feil” folk. Det er veldig lett å føle seg ”lost” Når du har bodd i en flyktningleir i nesten 5 måneder og kommer rett derfra til en pulserende storby, tror jeg nesten det er en selvfølge.
Marit og jeg feiret 17. mai sammen med piffen i Beirut. Vi var invitert hjem til ambassadøren. I leiren kler vi omtrent ute varmen for å være sikre på å ikke gå med klær som kan oppfattes som haram. I Beirut er ikke det nødvendig. I alle fall ikke på den norske ambassaden. Det vil si – Marit og jeg trengte nye klær. Jeg vet ikke hvordan det skal forklares på best mulig måte. Å gå gjennom Beirut i kjole, bare skuldre og høyhelte sko føltes som å gå naken. Og å mingle rundt blant menn i dress og damer med langt løst, lyst hår føltes litt som å troppe opp med nye klær, på en helt ny skole, og ikke kjenne noen. Man føler seg – lost.
Det er morsomt å tenke på at det samme halvåret som jeg er her, er broren min i Australia og jobber på ambassaden der. Vi lever ikke bare på hver vår side av verden. Vi lever på hver vår side av samfunnet. Trygve er sammen med folk øverst i stigen. Jeg er sammen med folk nesten helt nederst. Jeg tror mennesker kan vende seg til det meste, men å gå fra a til å på noen timer er litt spesielt. Å komme tilbake til leiren etter ”festen” føltes som å komme ned på jorda. Ikke for å være frekk, men for oss virket det litt som om noen av dem som var invitert for å feire Norges nasjonaldag hadde mistet litt bakkekontakt. Flesteparten var ikke nordmenn, de var vel sikkert bare ”very important people” Og for mange very important people virker det som om det er mest important er å møte andre very important people og bli kjent med dem sånn at man selv blir enda litt mer very important. Det var kanskje jeg som var litt overoppmerksom. Men da jeg kikket meg rundt i ambassadørens hus tenkte jeg over hvor tydelig noen utstråler høy status. Og hvor enda mer tydelig det er å se folk som streber etter den samme utstrålingen og myndigheten. Å føle seg viktig er en god følelse. Men jeg tror ikke lengselen etter en følelse er nok til å gjøre deg viktig. For noen hadde det kanskje vært nyttigere å tenke litt over spørsmålet: Finnes flere måter å være viktig på enn å være på toppen av samfunnets rangstige? Personlig tror jeg respekt og dermed naturlig status til syvende og sist verken kommer an på hvor mange viktige venner du har, hvor mange penger du har eller hvor høyt du har klart å klatre i en oppfunnet stige. Den berømte rangstigen som uansett i utgangspunktet ikke er en god stige. Mange har aldri eller kommer aldri noen gang til å ha mulighet til en gang å prøve å stå på det første trinnet. I leiren vår er det folk som utstråler mer naturlig myndighet, godhet og trygghet enn jeg noen gang har sett. Noen ”viktige” mennesker utstråler noe som gjør at du føler deg liten og dum. Andre utstråler noe som gjør at du får lyst til å høre på hva de har og si. Samtidig som du føler deg komfortabel, velkommen og at du lærer mye av å være sammen med personen. Det siste kaller jeg respekt og myndighet på aller høyeste nivå og sånne type folk kan du finne overalt i alle sammehenger i alle Ja,ja det er interessant å være litt filosofisk. Og uansett hva slags tanker forskjellige forsamlinger av folk gir deg bør vel Marit og jeg virkelig sette pris på at vi faktisk har muligheten til å dra til Beirut og til å kunne menge oss med ulike typer folk.

Vi møtte akkurat noen danske UNIFIL-soldater. Det virket som om de syntes det var litt godt å kunne snakke litt. De var her egentlig ulovlig, Å gå på kafè var nemlig imot deres strenge regelverk. Akkurat som det ikke er lov å gå sivilt kledd, å reise til Beirut og sikkert mange flere ting som vi ikke fikk høre om.

Vi derimot vi har vært mye rundt omkring denne uken. Vi har vært i Beirut og Baalbek. Og på lørdag var vi med på markeringen av ”Al Nakba i naboleiren.” Det var palestinske tradisjoner for fullt. Et ”brudepar” kledd opp i tradisjonelle brudeklær, tradisjonell musikk, mat og liv og røre. Med kameraer på magen får vi umiddelbart mange venner. Folk som kommer bort og sier ”ta bilde av meg,” ”ta bilde av babyen min” – osv, er en ting. Å bli dyttet opp på scenen mange hundre folk sitter og ser opp mot, fordi vi selvfølgelig må ta bilder fra den beste posisjonen - det er en annen ting. I alle fall når man føler man dusjer i sin egen svette og skygger for utsikten. Det er litt kleint å være utlending i blant. Men det er tross alt hyggelig å bli tatt godt i mot. Å føle at det blir satt pris på at vi er til stede og ser hva de gjør og hvordan de har det.
Det siste er jo en av hensiktene med fotoprosjektet vårt - å få vist hvordan det ser ut i en flyktningleir.

Dagen før ”Al Nakba- markeringen” dro Marit og jeg sammen med tre ansatte på biblioteket og 22 barn fra fotoprosjektet til den samme leiren. Vi ble tatt med rundt overalt og barna knipse i flere timer. Ikke bare fikk vi, ved å arrangere utflukten, utviklet og utarbeidet prosjektet. Barna fikk også et viktig avbrekk fra den ensformige hverdagen. Spesielt satte vi pris på at tenåringsguttene som har droppet ut av skolen var med på tur. Mange av dem fartet rundt og tok bilder med stort engasjement!
Da jeg så folk med tettsittende kjoler, polerte lakksko og glansbildesmil på ambassaden var ikke engasjement det første ordet jeg tenkte på. Så for å slutte der jeg startet, ikke med å klage over kjøttsår, men ved å leke litt filosof… Ordet engasjement- satte meg inn i den tankefulle stemningen igjen. Jeg skrev tidligere at jeg ikke tror lengselen etter en følelse er en god nok drivkraft til å gjøre deg viktig. Jeg har vel ikke akkurat funnet opp hjulet, men akkurat nå fant jeg ordet jeg lette etter i stad!

Overgrep, slåssing og actionfilmer med lykkelig slutt...

"Det e no sjukt over det" - pleier Marit og si.. Vi pleier å ta oss fri på søndager. Forrige søndag ble en veldig urolig roligdag...

 

"He is crazy my dear" sa vår arabiske mor. Etter å ha stått fem minutter og smugkikket ut av vinduet, gikk Marit ned for å spørre hvorfor det var slåssing utenfor huset vårt.

"It`s just fighting. Go up on the roof and see if you want" var svaret vi fikk fra første etasje. Alle menn og gutter i nabolaget stod på gata eller på takene sine og fulgte med. Adrealinet og testosteronet oste. Det var roping og knuffing og alle var en de av bråket uten å egentlig være det.. 

Mannen som hadde hovedrollen i cirkuset så helt gal ut. Gal av lengsel og frustrasjon kanskje. Det dreide seg om kjærlighetsproblemer.. Selvfølgelig.. Mannen var forlovet, men ble forelsket i en annen jente. Mannens familie mener at han skulle ha holdet på den første. Hun bor i Tyskland. På den andre siden vil familien til den nye jenta heller ikke at den forelskede mannen skal gifte seg med datteren deres. Han ble jo tross alt interessert i henne - og fikk henne til å forelske seg i ham, mens han var forlovet med en annen. Selv nå etter at han har brutt forlovelsen med jenta i Tyskland syns jentas familie at det var og blir HARAM.

HARAM, sa Marit og jeg flere ganger til en gutt til hest på stranda tidlligere på dagen også. Mens vi lå og slappet av ( selvfølgelig fullt påkledd. Vi begynner å få noen heftige t-skjorte og under knærne-skiller:) red han fram og tilbake flere ganger. Da Marit var redd for at hennes solfaktor 50 begynte å miste virkning. Og jeg begynte å lure på om det hadde vært smart å smurt seg inn med solkrem på flere steder enn nesen, ruslet vi tilbake mot leiren. Gutten på hesten fulgte etter. Vi overså ham da han begynte å snakke med oss. Allikevel gav han seg ikke, han styrte hesten så han skilte Marit og meg. Først tok han Marit på skuldra og dyttet litt borti henne. Vi sa stopp! Hva vil du? Halaz. Men tror du han stoppet? Han styrte hesten sånn at han sperret veien for meg - og så grafset han meg på puppen. En 16-17 år gammel gutt. Fy faen!! Jeg ble satt ut der og da. Men det jeg virkelig tenker på nå er hva som fikk ham til å gjøre det. Hva tenker han om oss? Ikke om Marit og meg spesielt, men om utenlandske jenter generelt. Han ville aldri i livet ha gjort noe lignende med jenter fra leiren. 

For vår egen del er det på en måte ikke så farlig. Vi skal dra herfra om en måned. Men med tanke på de norske jentene som skal komme etter oss hit, er det viktig å få sagt fra når sånne ting skjer. Det skal på ingen måte tolereres! Sjefen på biblioteket stilte frivillig opp som detektiv og private bodyguard. Vi fant fram til hesten eier. Han visste hvem som hadde lånt hesten. Mannen var veldig, veldig lei for det som hadde skjedd. Han sa at han skulle snakke med faren til gutten og gutten selv, og aldri la ham få låne hesten igjen. "He will punish him" sa detektivvennen vår. Hva den straffen kan være, vet jeg ikke. Men alle var enige om at det hadde vært en vellykket etterforskning. 

Det er fint å ha gode venner. Vi har ikke bare detektiver og bodyguarder i vår nærmeste omgangskrets. Her om dagen var vi på kjøretur med vår selvutnevnte privatsjåfør. 

"I want to go to.. ett eller annet vi ikke skjønte" sa han.

"You want to go to the toilette" spurte jeg.

"No, I want to go to.. vi forstod fortsatt ikke hva han ville) 

"Do you want to go to Thailand" prøvde Marit seg. 

"I want to go to tailor" 

Vår sjåfør er god i engelsk. Men det må innrømmes. Det er ikke så sjelden at vi ikke forstår hundre prosent av det han sier... Denne gangen var det nok i tillegg det at de ikke er så vanlig for oss at folk snakker om å gå til skredderen. 

Her er det mange av dem.

Moren til to av jentene på dansegruppa vår er skredder. Vi ble bedt med hjem til de to flinke og ivrige søstrene. Som hos alle andre ble vi tatt godt i mot. Skreddermoren sa at døtrene snakket om Siri og Marit hver dag! Det syns hun var koselig. (og det syns vi også ) Men at de så på Hannah Montana vher dag, syns hun kanskje ble litt vel mye. 

Jeg har kanskje skrevet det før. Alle jenter elsker Hannah Montana. Livet Disney-superstjernen lever er totalt annerledes enn hverdagen til jentene i leiren. Jeg syns det må være litt merkelig for dem å sitte å se på det hele tiden. Allikevel er det på en måte litt oppklarende. Når det folk ser av utenlanske folk er amerikanske high-school- jenter og superstjerner, er det kanskje ikke så rart at gutter på stranda våger seg til å ta på puppene våre. Vi er og blir annerledes. Det er aldri helt fred å få.. Selv når vi går søndagstrimtur utenfor leiren. Og prøver å stenge omverdenen ute med solbriller og Ipod, er det umulig å ikke merke blikkene, tutingen og ropingen. Hver dag blir vi målt opp og ned å både ukjente og kjente. "Nå har du blitt tjukk" Nå har du blitt tynn" Nå er du brun" Nå er du rød" osv. osv. osv. Hvis du trodde damer med heldekkende kjoler og hijab er mindre kroppsfiksert enn oss.. Tro om igjen. 

Vi er gått tom for romantiske komedier. Nå er det actionfilmer som gjelder. Det passer litt bedre inn i omverdenen. Er det snakk om kjærlighet her, er det høyst sannsynlig mer action enn komedie og romantikk med i bildet. En venninne åpnet seg her om dagen. Hun er 26 år, bor hjemme og har ikke mann eller barn. Hun føler selv at hun er veldig sent ute. Flere menne har fridd til henne, men hun sa.. " Nå er jeg kresen. Jeg vil ikke ha kjærlighet. Jeg vil har en mann som er god i hodet." 

Jeg vet ikke hvor mange ganger Marit og jeg har sittet og snakket om hva kjærlighet egentlig er, etter å ha vært på jentebesøk. Venninnen vår som har dro til Sverige til forloveden sin, er en av grunnen til det. Vi fikk en melding av henne her om dagen! Hun gav uttrykk for at hun har det bra. Bryllupet stod som planlagt, men hun rakk å snakke ordentlig med mannen. Han hadde lovet å gi henne et godt liv. Og forklarte seg med at han hadde blitt stresset av å ha henne så langt borte. Insj Allah, snakker han sant.. Noen actionfilmer har også en lykkelig slutt! 

Noen bilder som passer til forrige blogginnlegg!

Trivelige turer og forlovelse med fetter?

Utflukter! Ukens høydepunkter er turene med handicapsenteret og med kvinneunionen. Bading, lek og dans med barna på lørdag . Busstur - Libanon på langs fra Tyr til Tripoli, kjøring, spising, båttur og utstilling av alt det fine håndarbeidet damene i unionen lager søndag.
Her kommer noen observasjoner:

• Å være på utflukt tar veldig mye lengre tid enn i Norge.
• Utfluktens suksess måles i hvor lang tid utflukten har vart. ( Vår rekord er til nå 18 timer. Søndagens utflukt til Tripoli kommer som en god nummer to med sine 16 timer)
• En busstur uten høy musikk, dansing og klapping er ingen ordentlig busstur.
• En busstur med to utlendinger er ingen ordentlig busstur uten at man har fått dem til å presse seg opp fra setet de sitter på, strekke ut beina (som antageligvis har stivnet fordi man har sittet så trangt,) bøye hodet ( fordi utlendingene som regel alltid er høye, og busser strengt tatt heller ikke i Libanon er laget for å danse stående i ) og så få dem til å danse, så godt de kan - krokbøyde og stive. Mens alle klapper og ler, samme hvor gamle, unge, slitne eller opplagte de er.
• På utflukter er det mye spising og mye sitting. Og mye busskjøring mellom stedene man sitter og stedene man spiser.
• De unge vil gjerne at man skal stoppe mest mulig, sånn at man er lengt mulig borte hjemmefra. Og sånn at man får sett mest mulig på livet.

De unge trenger gleder og avveksling i hverdagen. Marit og jeg blir veldig glade når vi noen ganger klarer å bidra til det.
Dansen Marit og jeg har laget med jentene på ungdomssenteret er veldig anvendelig i den sammenhengen! Vi allerede laget fest og moro hos to familier ved å vise den fram! Å gå på besøk er forskjellige ting. På mange besøk er vi på jobb, hvis du skjønner. Vi føler oss like slitne når vi kommer fra noen besøk som når vi kommer fra jobb.
For noen dager siden hadde vi avtalt med nabojenta vår å komme bort og se en romantisk komedie ( som vi etter hvert har nok av i huset vårt) Det ble en grei kveld, men ikke akkurat den avslappende kvelden med film og sjokolade som Marit og jeg hadde forestilt oss. For det første syns ikke venninnen vår at filmen var noe særlig. Hun forstod ikke livsstilen til dem i filmen i det hele tatt, hun forsto ikke konfliktene og problemene, og det ble alt for mye prating for hennes smak. Hun klaget ikke, men vi skjønte det omtrent da hun så på coveret, at det kom til å bli feil. Omtrent hele filmen var jo haram.. Marit og jeg klarte heller ikke konsentrere oss eller kose oss noe særlig . Det gikk folk inn og ut hele tiden, det kom besøk, lillesøsteren kom for å tulle og leke med oss, moren kom for å smake sjokolade, broren kom for kikke litt på hva i alle dager vi så på osv. osv. I tillegg var det vanskelig å høre hva som ble sagt fordi filmen fra søsterens bryllup stod på i det andre rommet – på full guffe selvfølgelig.
Vi stoppet filmen før vi hadde kommet halvveis. Og så ble det prating i stedet. Når vi snakker engelsk med venninnen vår får vi være i fred, fordi ingen andre i familien forstår noen ting.
Det var tydelig at det ikke gjorde noen ting for venninnen vår at det ikke ble film. Hun hadde mye på hjertet. ” Kjæresten” hennes , som jeg har fortalt om før. (Han som pleier å gå forbi huset hennes hver dag, og sende lange blikk) har brutt ”forholdet” deres. Det var fordi han er så sjalu, sa venninnen vår. Det var fordi hun danset med fetteren sin på bryllupet til søsteren. Uten å tenke meg om sa jeg, - han kan jo ikke bli såå sjalu, det er jo fetteren din…” Et lite øyeblikk glemte jeg hvor jeg var, men jeg ble fort minnet på det da hun fortsatte med å si at fetteren har fridd til henne fire ganger. Og at alle i familien håper at det skal bli de to. Hun sa at hvis hun sender en melding og viser litt interesse til ham, endrer hun hans liv, han vil bli så lykkelig. Han er klar for å etablere seg, og vil gjerne gjøre det sammen med henne.
Hvem trenger romantiske komedier, når man har en jente i gifteklar alder som nabo.. Historiene hennes er jo bedre enn noen film..
Nabojenta vår har mye å tenke på - i tillegg til guttetrøblet, er hverdagen annerledes uten den nygifte søsteren, som jeg skrev om forrige gang. Vi gikk sammen på besøk til søsterens nye hus. 17-åringen som alltid pleide å sitte å se på TV og rope og kjefte på moren og krangle med søsknene, åpnet døren til sitt nye hjem, serverte kaffe og virket for å være helt ærlig ikke helt avslappet. Mannen, to av søsknene og foreldrene hans var der også. Stemningen var for så vidt god. Og Marit og jeg var i grunn veldig fornøyde.Storebroren til den ferske brudgommen. Er en ung og kjekk engelsklærer. Når man er inne og på besøk, er det greit å snakke med gutter. Når gutten snakker godt engelsk er det enda bedre, da skjønner jo alle at han får praktisert språket og at vi får snakket mer ved å snakke med ham, enn når vi snakker med de andre på arabisk. Stemningen ble dessverre ganske fort litt annerledes når vi gikk derfra igjen. Venninnen vår fortalte at søsteren gråt hver morgen. Hun lengter hjem, føler seg usikker og ensom. Det høres fælt ut, men det forundrer meg virkelig ikke. Hun kommer fra et hus med tre rom som hun er vant til å dele med familien på 7. Nå bor hun alene i et hus, sammen med en mann hun omtrent aldri har vært på tomannshånd med før.. Når man går fra barn til voksen på en dag, er det ikke rart man gråter litt.
Marit og jeg feirer vår 17. uke i Libanon. Og som jeg har skrevet før, vi føler oss noen ganger veldig gamle og noen ganger veldig unge. Og noen ganger veldig opplagte og noen ganger veldig slitne. Da er det utrolig deilig å vasse i middelhavet, kjenne solen varme, og drikke kaffe..
Marhabah! Kifakk? To medium mocca, det vanlige takk: )

Her er bildene..

"Real life ! ? ... "

Folk er forskjellige. Folk har forskjellige måter å jobbe seg ut av en vanskelig situasjon på. Og folk velger forskjellige måter å få utløp for behov og følelser på.

Her kommer tre eksempler fra virkeligheten i en flyktningleir.

1.    Den fantastiske måten:

Røde kinn, svette panner, smil fra øre til øre. Lykkelige, konsentrerte og stolte jenter, flere som slenger seg på, gutter som tilfeldigvis kikker inn i døråpningen. Dramagruppen vår på ungdomssenteret var forrige uke en danse- og bevegelsestime. Det er generelt flere jenter som kommer på timene våre nå som sommeren har kommet og guttene spiller fotball.  Jeg vet ikke hvor mange ganger samtalene våre med jentene har handlet om ”Hannah Montana.” I forrige uke kjøpte vi like godt CD-en og så ble det altså dans! Timen gikk unna på null komma niks, og jeg tror ikke det bare er Marit og jeg som gleder oss til neste fredag!

2.    Den kompliserte måten:  

Jeg har skrevet det før – drømmen til mange unge her er å komme seg ut av Libanon. De vil til Europa – til friheten. En del jenter får muligheten når palestinske menn bosatt i Europa kommer for å finne seg en kone, eller når familien til mannen har snakket litt med familien til en aktuell jente her... Selv om de kanskje ikke kjenner gutten noe særlig tenker mange jenter at de får et tilbud de selvfølgelig ikke kan si nei til. Problemet kommer kanskje først når det viser seg at forloveden deres ikke har akkurat de samme planene om livet jenta skal leve i Europa som de selv har. Jenter vil til Sverige for å få et friere og mer variert liv enn det de har her i leiren. Vi har fått en god venninne. Vi har hengt mye sammen denne uken, for i natt dro hun til Sverige. Venninnen vår er forlovet med en palestiner bosatt i Sverige.  Aller helst ønsker hun å fortsette utdanningen sin og få seg en jobb. Men hva hvis det viser seg at livet hun kommer til å få som gift kvinne i utlandet blir enda mer innestengt enn livet her..

På grunn av forlovelseskontrakten deres har venninnen vår fått to års oppholdstillatelse i Sverige. Bryllupet skal stå om tre dager. Hvis det blir noe av... Akkurat nå er det lite jeg ønsker meg mer, enn at det ikke gjør det.  Mannen hun gifter seg med er nemlig ikke den samme hun trodde hun forlovet seg med for et år siden.  I det siste har han sagt til henne at hun ikke får gå ut uten ham, at hun ikke får gå på språkkurs, og at hun må begynne å bruke hijab.. Da de møttes første gang sa han helt andre ting. Vi var sammen med venninnen vår da mannen ringte og hun spurte om det gikk an å utsette bryllupsdatoen. Hun vil gjerne at de skal få tid til å snakke litt ordentlig sammen.  Mannen ropte og skrek han da han svarte: ”Du lever i kaos i leiren, her er det struktur, det går ikke bare an å avlyse når jeg har booket!”  Det vil si det samme som at med en gang venninnen vår kommer til Sverige blir hun gift. Med en gang hun er gift må hun være en god kone. En god kone sier ikke i mot mannen sin. Når de er gift trenger ikke han å forholde seg til hennes ønsker og forventninger. Hvis venninnen vår bryter forlovelsen gjør hun det veldig vanskelig for seg selv. Hun mister oppholdstillatelsen i Sverige, hun går i mot både sin egen og hans familie og hun risikerer å få et dårlig rykte både i det arabiske samfunnet i Sverige og her i leiren. Men på den andre siden, hvis hun gifter seg risikerer hun å leve ulykkelig hele livet, i et samfunn hun ikke kjenner og ikke får bli kjent med. Skillsmisse er omtrent umulig, så nå håper jeg at hun klarer å gjøre det hun selv føler er riktig. Hun er bare tjue år og har hele livet foran seg… ”Det finnes nesten alltid mer enn en vei å gå,” sa vi til henne i går. Vi satt i stua og familie, venner og naboer satt og sang bryllupssanger og ropte lykkeønskninger til bruden. Da vi gikk, sa hun med tårer i øynene – ” Jeg er så utrolig glad for at jeg møtte dere.”   Vi er glad for at vi møtte henne også! 

 

3.    Den forferdelige måten:

 Narkotika. Jeg trenger vel omtrent ikke skrive mer. Narkotika skaper problemer. For noen dager siden våknet jeg av at en mann ble skudd. Jeg skjønte ikke da, at det var det som skjedde, men nnå ligger den unge gutten på sykehus. Han ble operert og puster med maskiner. Vi hører forskjellige rykter fra alle vi snakker med. De fleste sier at han ikke er død enda, men at det ikke er mye om å gjøre. Gjerningsmannen som nå er arrestert er en trouble-maker, han drikker og han bruker narkotika. Hvis gutten han skjøt dør, er det nesten garantert at familien vil hevne seg… Alle snakker om hva som kan komme til å skje, men ingen kan gjøre særlig mye for å forhindre noe. Jeg lurer bare virkelig på hvordan det skal gå med gjerningsmannens gravide kone og deres lille baby. 

 

Til slutt Marit og min måte: ) 

 Det blir nesten litt vel mye noen ganger. Alt vår forlovede venninne fortalte oss den siste kvelden var som å lese manuset til en forferdelig trist film. Rett før vi dro til henne var vi hos en dame som har operert kjeven uttallige ganger. Hun ble skutt på gaten under leirkrigen da hun bare var en liten jente. Det har preget hele livet hennes. Hun er ikke gift, og hun bor sammen med moren og brorens familie. Før på dagen var vi på biblioteket og hjalp til med å fikse en ung manns CV. Ha skal sende den til UNRWA – FNs hjelpeorganisasjon for Palestinske flyktninger. I CV-en hadde han skrevet at grunnen til at han vil søke om jobb er at han drømmer om å bruke utdanningen han har i sosiologi ”in real life projects” Akkurat hva han mener med ”real life,” var vi ikke helt sikre på, men at det i alle fall ikke er livet i leiren han snakker om, er ikke så vanskelig å gjette.  

Nei, noen ganger virker livet her virkelig ikke helt ” real.” Det er ikke bare venninnens vårs forlovelseshistorie som er som en film. Jeg våknet av lyden av et drap i nabolaget mitt, hvor drøyt er ikke det.. 

Ja, så hva er vår måte å få utløp for behov og følelser på.. Vi skriver dagbok og blogg. Vi ser film –romantiske komedier.  Vi spiller fortsatt yatzy ( jeg tror fortsatt, jeg leder turneringen : )  Vi har dametrimmen, vi går søndagsturer og stenger verden ute med solbriller og hver vår Ipod. Og vi gleder oss over det som er å glede seg over. Hvis jeg har gitt et annet inntrykk i dette blogginnlegget… Det er mye!  Det er mye å glede seg over! Nå er jo blant annet fotoprosjektet i gang!  Bildene jeg har lagt ved denne gangen, er fra oppstarten i biblioteket! Vil dere vite mer så sjekk ut Eyes of the childrens side på Facebook.  Og vil dere vite mer om livet her: få skoler, organisasjoner eller grupper dere kjenner til å booke Marit og mitts foredrag som vi driver og utvikler: ) 

 

 

 

Bilder

Disse to overste bildene er fra Syria! Malula og Mar al Musa! Bildet under er fra den kjente moskeen i Damaskus!

Disse bildene og bildene i det forrige innlegget er litt bilder fra de siste ukene.

De to nederste bildene er fra bryllupet jeg skriver om i bloggen: lyden av bomber og begravelse!

Lyden av bomber og begravelse

Slapp av det er ikke så ille som det høres ut. Eller altså, det har vært bomber og det har vært begravelse. Men tittelen på ukens blogg kunne like gjerne vært: Lyden av baby og bryllupJ
Venninnen vår på 18 år har fått en fantastisk søt liten jente. Jeg vet ikke om vi virkelig har blitt mer følsomme, eller moderlige eller hva, men både Marit og jeg fikk tårer i øynene første gang vi så lille Johanna og de stolte foreldrene sammen.
Å se vår 17 år gamle nabo gifte seg et par dager etterpå var også rørende. Hun er så ung – på alle mulige måter, hvis man kan si det sånn. Hun er liten, barnslig og søt. Hun vil ikke alltid gjøre som moren sin sier, og hun krangler alltid med småbrødrene sine. Nå har hun ansvar for sin egen husholdning og hun har en mann. Hun skal lage mat, hun skal vaske, hun skal ta imot gjester og hun skal snart ta imot en liten baby. Hvis ikke et nygift par får barn i passelig tid etter at de har giftet seg er det antageligvis noe galt.. Selv om jenta bare har flyttet til huset mannen har bygget femti meter lenger ned i gaten står hun på egne ben nå.. Og søsteren – (hun som venter på at kjæresten skal gå forbi hver dag) - hun må sitte alene. Moren gråt og gråt på bryllupet. Det var nok mange ulike følelser i de tårene.. Folk lever bokstavelig talt oppå hverandre, så det må føles veldig spesielt å gifte bort et av barna sine.
Alle er enten naboer eller familie her. Naboene til naboen vår som giftet seg, gråt ikke gledestårer under bryllupet. De var ikke der.
Når noen dør i leiren, sørger familien sammen i tre dager. I tre dager spiller de koranvers på høyttalere og sitter samlet utenfor huset til den som har dødd. De setter fram mange stoler. I løpet av de tre dagene har hele nabolaget, venner og kjente sittet en stund sammen med familien, drukket kaffe og vist sin kondolanse. Det var litt haram at naboen feiret bryllup under sørgeperioden. En del av naboene var skeptiske, men fest er fest, og det var ikke akkurat få som møtte opp og danset i solnedgangen. Når det er et stort åpent utendørs bryllup i leiren benytter mange sjansen til å gratulere, danse og til å komme seg ut litt. Det er kjekt å se og å vise seg litt fram!
Vi var redd for at Israel ville vise seg fram her om dagen også. ”Det der er en bombe ,” sa en av de ansatte på biblioteket da vi satt og planla fotoprosjektet (som nå er i gang!) ”Jeg vet hvordan en bombe høres ut” fortsatte hun, skrudde på TV-en, bladde seg fram til nyhetene som ikke sa noen ting som helst om bombing i Sør-Libanon. Bombene fortsatte – det var en spesiell stemning i rommet noen øyeblikk. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte. Jeg tenkte mest på hva de andre rundt meg tenkte, hva de palestinske vennene mine tenkte. Hva hvis det faktisk blir krig i 2010, som mange har spådd..
Da sjefen på biblioteket kom inn og sa at det var den libanesiske hæren som hadde øvelse, pustet alle ut. Selv syns jeg det var litt rart å gå ut på gaten etterpå. Det smalt, og det smalt høyt rett i nærheten av oss, det ristet litt i bakken, men barn og voksne holdt på som før. Det er ikke nødvendig å være redd for ting det ikke er nødvendig å være redd for.
Nå er det stille. Jeg sittet på taket på huset vårt og skriver. Det eneste jeg hører nå er hanen som galer, og noen barn som går til skolen. Det er det sistnevnte som gjør at jeg skjønner at det er morgen, hanene i leiren galer stort sett hele dagen. I tillegg til haner er det også flere dyr i leiren. Noen sauser og kuer og en hest også. I utkanten av leiren er det grøntområder, med små åkerlapper, som blir dyrket opp av bønder fra leiren. Alle kattene som vandrer omkring, er det ingen som eier. De lever av søppelet -akkurat som rottene. Hva kakerlakkene lever av, vet jeg ikke, men det kommer flere flere nå ( til Marits store glede.) Mange salamandere er det også for tiden. Og på stranda så vi for ikke lenge siden en kjempeskilpadde. Kult!
Nå må jeg pugge litt arabisk, det er ikke så kult. Eller egentlig er det jo kult, men på grunn av alt besøket vårt er det lenge siden vi har hatt arabisktime nå, så da krever puggingen litt ekstra innsats.
Jeg skrev bloggen i dag tidlig. Og kan nå meddele av arabisktimen gikk bra! At vi fikk gå hit langs stranda uten å bli stoppet! At vi har kjøpt oss, (eller faktisk fått..) 5 nye DVD som ikke har kommet ut på DVD i Norge enda. Hurra for ulovlig nedlasting og brenning.. Og hurra for broren til venninnen vår som har en DVD-tralle på markedet her i Tyr.

Et par bilder:)

Tillatelser og tøffe(l)-gutter..

Ikke for å være frekk, men jeg har mistet respekt for militærfolk. Veldig tøffe gutter, med veldig tøffe geværer og veldig tøffe uniformer.. Greia er at det ikke så veldig tøft når de åpner munnen og ikke har peiling på hva de egentlig driver med. I dag måtte fire tøffe gutter kikke litt på passbildene våre, kikke litt på seg selv i det lille lommespeilet han ene hadde i lomma, og klappe litt på de fine geværene sine før vi fikk lov til å gå ut på en liten morgentur..

Ja, ja det er allikevel ikke fordi jeg har vært lei maktmisbruk at jeg ikke har skrevet på en stund, det er fordi vi har vært på reise og fordi vi har hatt besøk!

Selvfølgelig var det trist, men jeg hadde også på en måte en så god følelse i meg da mamma og storebror Trygve dro i går kveld. Jeg var så glad fordi de har vært her! Fordi de har fått hilst på en del av min omgangskrets og ja – bare bodd her jeg har bodd i 100 dager! Nå blir det så mye lettere å snakke om og bearbeide ting med dem når jeg kommer hjem. Bare ved å skulle komme inn fikk mamma og Trygve selv en opplevelse verdt å snakke om.  Ja, nevnte jeg maktmisbruk…

 Man trenger tillatelse fra den libanesiske hæren for å få lov til å komme inn i leiren. Mannen på tillatelseskontoret hadde stått opp på feil fot. Det var maktmisbruk på høyt nivå.. Han kunne ikke gi dem tillatelse sa han, det var på ingen måte mulig. VI fikk høre at han egentlig ikke hadde en eneste stjerne på kragen, og ingen grunn til å være en sånn viktigper, men har man noen å herse med så hvorfor ikke.... Heldigvis fikk vi gjennom kontakter, (som ting til syvende og sist handler om for å få til ting her. ) neste dag tak i lenger opp på rangstigen, da vi kom inn på kontoret sammen med ham neste dag fikk fløyten en annen låt! - Ingen unnskyldninger, ingen forklaringer, ingen henvisninger til lover eller misforståelser.  ”I dag skal jeg gi dere tillatelse, for i dag er det en fin dag” sa mannen fra dagen før. Så snudde han seg mot meg og sa på arabisk: ” Du skjønner arabisk ikke sant?  Du er veldig pen. " At det går an å være så, å jeg vet ikke, men det er bare så utrolig frustrerende.  Når alt ordnet seg, er det jo en interessant opplevelse å ta med seg for mamma og Trygve. Livet her nede er jo ofte litt sånn. Litt sånn at du aldri egentlig vet hva dagen bringer og hva menneskene du møter har på hjertet. - Ta livet som det faller seg, tror jeg er et veldig passende motto her, fordi det rett og slett ikke går an å gjøre noe særlig annet..  

Det er ikke bare familien min som har vært her, i den siste måneden har huset vært fullt. Sammen Anders, Ellen og Julie var Marit og jeg i Syria. Damaskus var en veldig fin by! Anbefales! I tillegg ville jeg absolutt tatt meg en tur i området rundt. Å se Mar Musa og Maalula, var fantastisk. Det er som når jeg var i Baalbeck og Byblos med mamma og Trygve. Her i midtøsten går man rundt i sivilisasjonens og religionens vugge. Og det er noe litt spesielt over det!

 I går kveld vandret plutselig mamma, Julie, Marit og jeg inn på islamsk bryllup. En god venninne vi besøkte skulle dit, og hun tok oss med. Trygve gikk sammen med broren hennes til mannefesten. Når en religiøs familie feirer brylupp har kvinner og menn først separerte fester. Og så ender kvelden med at brudgommen kommer og henter bruden i en bil og sammen kjører de til sitt nye hjem.

Apropos hjem, håper jeg forresten at du har hatt en fin påske. Påskestemning kan vi vel ikke akkurat skryte på oss å ha hatt. Men på påskeaften spiste vi faktisk Kvikk lunsj (det er mange fordeler med å få besøk fra Norge) Selv om det ikke har blitt skiturer i Hemsedal denne påsken, har det blitt flere gåturer. Damene på dametrimmen er aktive. Grusveien ut av leiren som har blitt åpnet nå som det er vår, er en fantastisk mulighet for kvinner. Der er det bare dem, gamle folk og barn som ferdes. Damene kan jogge og bevege seg fritt. Kjekt det nå som ”bikinisesongen” nærmer seg. Eller altså bikinisesong og bikinisesong..  Det er selvfølgelig helt haram og utelukket å bade i bikini her i leiren.  Jentene må ha på klær. Jeg ble helt sjokkert jeg, da jeg så to europeiske jenter ligge i bikini på stranda utenfor et hotell i nabobyen. Hvordan skal det bli å komme til Norge i sommer….

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Midttidskrise..

Når jeg blir 66 så gjør jeg som jeg vil.

Når jeg blir 44 så gjør jeg også som jeg vil.

Når jeg blir 22 så gjør jeg vel forsåvidt også hva jeg vil. Problemet mitt er at jeg ikke vet hva jeg vil, fordi jeg har så mye å velge mellom.

Når de blir 22 så gjør de ikke som de vil.
Når de blir 44 så gjør de antageligvis heller ikke som de vil.

Når de blir 66 kan de nesten helt sikkert heller ikke gjøre det de vil...

Folkene her i leiren vil antagelig aldri få så stor frihet som Wenche Myhre, Marit, meg eller hvem som helst andre i Norge.. og det er bare så sykt å tenke på. For å si det veldig poetisk.. Hva slags verden er det vi egentlig lever i, er vi ikke mennesker alle sammen?
I denne uken har Marit og jeg vært gjennom det vi selv liker å kalle en midttidskrise. Marit har vært så frustrert at hun hadde lyst til å knuse knokene på hendene sine i murgulvet da vi satt og spiste frokost. Jeg har vært så trøtt at jeg ikke hadde lyst til å stå opp for å spise frokost...  ”Krisen” er vanskelig å sette ord på. Men jeg tror frustrasjon, motløshet, tristhet, og litt håpløshet er viktige stikkord, i tillegg til forståelse. Det høres kanskje ulogisk ut. Men det har noe å gjøre med at vi får bedre og bedre forståelse og kjennskap til livet til folk og fordi vi lever mer og mer som dem. Livet er innrammet og låst. Hver dag - hele livet må de leve her. Ikke fordi de har valgt det, men fordi de ikke har noe annet valg, fordi de må. Akkurat det kan gjøre to unge vestlige aktive jenter ganske frustrerte..

Greit, der er godt å få det ut... Det er rart med følelser, på en måte føler jeg at de blir forsterket her. Jeg kan le så jeg gråter og ikke klarer å stoppe av ting vi ser på film, som jeg sikkert bare hadde flira litt av hjemme i Norge. Samtidig blir man litt sånn: ”ja, ja, det som skjer det skjer,”- type av å være her.  At Marit så en israelsk drone fly over her om dagen er litt sånn: ”ja,ja” what can we do?” It`s written in the book” som vår palestinske mamma sier. Man må ta ting som det kommer.  Ting overrasker oss på langt nær så mye nå som det kanskje gjorde tidligere, når det gjelder livshistorier og kjærlighetsproblemerog sånt

Da vi kom på besøk til en venninne i går, hadde hun mange nyheter. Broren hadde vært på sykehuset to dager fordi noen kompiser hadde kastet en jernstol på ham på skolen. Huset var fullt av gutter som var der for å ønske ham god bedring. Den 18-år gamle søsteren til venninnen vår hadde noe ganske annet å tenke på. En palestiner bosatt i Nederland ville forlove seg med henne. De hadde snakket sammen to ganger på ”skype,” og sett bilder av hverandre. Jentas onkel i Tyskland hadde besøkt familien hans og godkjent den, Nå gjenstod det bare å snakke med bestefaren og få hans mening om saken før jenta måtte bestemme seg.  At  en forlovelse i mange tilfeller er like mye er en familiegreie som en romantisk avtale mellom to personer har blitt mer naturlig for oss nå.  Kanskje det blir en forlovelsesfest snart! Det ikke hver dag en jenta får mulighet til å komme seg ut herfra.

Uansett - vi snart i bryllupet til en nabo på 16 år snart. Forloveden har bygget ferdig huset deres. Apropos overraskelser og kjærlighet.

 I går ble jeg stoppet på gata av en jente. ”This is my brother, sa hun og pekte på gutten som hang på gatehjørnet. ”He wants to marry you, is it OK for you?” Jeg liker ikke å skuffe folk, men uansett om hvor mye vi har begynt å forstå livet her og her og leve som dem, så var ikke akkurat det spørsmålet jeg hadde ventet. Det var det mest direkte ekteskapsilbudet jeg har fått til nå.  Men tro det, eller ei.. han fikk et nei... 

Hijab, blomster og piggtraad

Bæ,bu bæ bu, det er den blinde mannen med tut på sykkelen fullastet med kleenex som rusler gjennom leiren. Hver dag går han og hans nesten blinde sønn tassende bak ham og roper og tuter seg rundt i alle de like smale gatene. Hvor mye han får solgt? Det er jeg jammen ikke sikker på, men man trenger i alle fall ikke gå langt for på få tak i det man trenger her. Hva man trenger? Barna spiser små potetgullposer og kjeks hver dag, de propper i seg like mye som de voksne heller i seg te og kaffe.. Det er mer liv i leiren nå.- vinteren er over. Mennene røyker vannpipe og barna leker. Akkurat nå hørte vi ”How are you” fra plassen vår på taket.. Vi er ikke de eneste nordmennene i leiren lengre. De to medisinstudentene som skal skrive en oppgave om diabetes har allerede vært her i over to uker, og etter den første ukens tilvendingsperiode er fortsatt dagene deres i stor del improvisasjon. Å få gjort skikkelige avtaler krever en del for å si det sånn. Å få tak i kontaktinformasjon er nesten også umulig fordi sykehuset verken har ordentlige mail-lister eller telefonlister. Ting tar tid, og krever egeninnsats, men det er jo en del av læringen det også. Folk kommer for sent, eller de kommer når det passer dem!
Erik, som er her for å treffe gamle venner og for å slappe av etter en måned i Palestina har mye å fortelle og sterke bilder å vise... Og det er sært altså - å se på bilder. En kveld hadde Marit og jeg sett film og så så vi på Eriks bilder etterpå. Jeg vet ikke, men det føltes mer som om bildene var fra en film og filmen var virkelighet. Sjokkgranater, tiåringer som blir skutt, store folkemengder som demonstrerer, er opprørte og blir herset med, det er jo ikke realistisk, det skulle jo absolutt ikke vært virkelig..
Når jeg ser på mine egne bilder tenker jeg også noen ganger.. er det der Marit og meg? Er det vi to som står der med hijab sammen med vennene våre for å gli inn i mengden med hundre damer på tur? Vi var på utflukt langs grensen mellom Palestina og Libanon på søndag. Kanskje vi på en måte var en del av gjengen, men på den andre siden... Jeg aner ikke jeg hvordan det føles, å se det som man fra dag en blir oppdratt til å tenke på som paradis på jord. En vi reiste sammen hadde med filmkamera. Hun fortalte oss i dag at det første hun gjorde da hun kom hjem var å vise barna sine landsbyen deres. ”Er ikke Palestina vakkert?” Jeg vet ikke hvor mange ganger vi fikk høre det, men jeg var helt ærlig da jeg svarte: ja.
Epeltær som blomstrer, appelsiner som skinner i sola, åkrer som blir pløyd av hester og svette bønder, fjell og daler og hav og elver. Hadde ikke gjerdene, piggtrådene, alle de libanesiske checkpointene og den israelske bosettingen vært der hadde det vært enda finere. Det var en rørende og spesiell tur.

Spesiell kan man vel kalle ukens andre utflukt også. Tur med mødre og ansatte ved handicapsenteret. Det var full rulle fra 06.30- 00.00. Vi satt 35 personer i en buss sikkert beregnet på 20 stykker. Og folk røyker, og folk klapper og synger. Den arabiske musikken gikk non-stop på full guffe. Vi kjørte til Faraya og så på snøen, spiste lunsj ute i naturen så folk fikk plukket urter, vi tok gondol utenfor Beirut, vi stoppet like godt på to fornøyelsesparker. Og ting tar tid, det kan ikke sies for mange ganger. Organisering og køordninger og lignende, jeg vil ikke si at det er et helt ukjent begrep, men ting er ofte litt sånn tilfeldig... Men til tross for Marits migrene, øresus, passiv røyking og såre hender, det er bra med utflukter!

Og det er mange andre ting som er bra også, det er mange ting som er bra her som begynner å bli en selvfølge. I dag lekte vi alla min chilling = alle mine kyllinger på handicapsenteret! Den slår an både der og på dramagruppa vår der. Akkurat som knebøy og sit ups slår an på dametrimmen! Og akkurat nå som vi har vendt oss til å ha gutter i huset. Og at vi faktisk kan se på dem og snakke med dem og tulle med dem og gå sammen med dem på gata og slippe å bli plystret etter, laget kattelyder etter, eller få høre ”hey sexy lady” eller andre morsomme ting - så skal de snart dra. Men snart er det påske og det kommer masse besøk! Vi gleder oss! Bæ,bu bæ bu, det er den blinde mannen med tut på sykkelen fullastet med kleenex som rusler gjennom leiren. Hver dag går han og hans nesten blinde sønn tassende bak ham og roper og tuter seg rundt i alle de like smale gatene. Hvor mye han får solgt? Det er jeg jammen ikke sikker på, men man trenger i alle fall ikke gå langt for på få tak i det man trenger her. Hva man trenger? Barna spiser små potetgullposer og kjeks hver dag, de propper i seg like mye som de voksne heller i seg te og kaffe.. Det er mer liv i leiren nå.- vinteren er over. Mennene røyker vannpipe og barna leker. Akkurat nå hørte vi ”How are you” fra plassen vår på taket.. Vi er ikke de eneste nordmennene i leiren lengre. De to medisinstudentene som skal skrive en oppgave om diabetes har allerede vært her i over to uker, og etter den første ukens tilvendingsperiode er fortsatt dagene deres i stor del improvisasjon. Å få gjort skikkelige avtaler krever en del for å si det sånn. Å få tak i kontaktinformasjon er nesten også umulig fordi sykehuset verken har ordentlige mail-lister eller telefonlister. Ting tar tid, og krever egeninnsats, men det er jo en del av læringen det også. Folk kommer for sent, eller de kommer når det passer dem!
Erik, som er her for å treffe gamle venner og for å slappe av etter en måned i Palestina har mye å fortelle og sterke bilder å vise... Og det er sært altså - å se på bilder. En kveld hadde Marit og jeg sett film og så så vi på Eriks bilder etterpå. Jeg vet ikke, men det føltes mer som om bildene var fra en film og filmen var virkelighet. Sjokkgranater, tiåringer som blir skutt, store folkemengder som demonstrerer, er opprørte og blir herset med, det er jo ikke realistisk, det skulle jo absolutt ikke vært virkelig..
Når jeg ser på mine egne bilder tenker jeg også noen ganger.. er det der Marit og meg? Er det vi to som står der med hijab sammen med vennene våre for å gli inn i mengden med hundre damer på tur? Vi var på utflukt langs grensen mellom Palestina og Libanon på søndag. Kanskje vi på en måte var en del av gjengen, men på den andre siden... Jeg aner ikke jeg hvordan det føles, å se det som man fra dag en blir oppdratt til å tenke på som paradis på jord. En vi reiste sammen hadde med filmkamera. Hun fortalte oss i dag at det første hun gjorde da hun kom hjem var å vise barna sine landsbyen deres. ”Er ikke Palestina vakkert?” Jeg vet ikke hvor mange ganger vi fikk høre det, men jeg var helt ærlig da jeg svarte: ja.
Epeltær som blomstrer, appelsiner som skinner i sola, åkrer som blir pløyd av hester og svette bønder, fjell og daler og hav og elver. Hadde ikke gjerdene, piggtrådene, alle de libanesiske checkpointene og den israelske bosettingen vært der hadde det vært enda finere. Det var en rørende og spesiell tur.

Spesiell kan man vel kalle ukens andre utflukt også. Tur med mødre og ansatte ved handicapsenteret. Det var full rulle fra 06.30- 00.00. Vi satt 35 personer i en buss sikkert beregnet på 20 stykker. Og folk røyker, og folk klapper og synger. Den arabiske musikken gikk non-stop på full guffe. Vi kjørte til Faraya og så på snøen, spiste lunsj ute i naturen så folk fikk plukket urter, vi tok gondol utenfor Beirut, vi stoppet like godt på to fornøyelsesparker. Og ting tar tid, det kan ikke sies for mange ganger. Organisering og køordninger og lignende, jeg vil ikke si at det er et helt ukjent begrep, men ting er ofte litt sånn tilfeldig... Men til tross for Marits migrene, øresus, passiv røyking og såre hender, det er bra med utflukter!

Og det er mange andre ting som er bra også, det er mange ting som er bra her som begynner å bli en selvfølge. I dag lekte vi alla min chilling = alle mine kyllinger på handicapsenteret! Den slår an både der og på dramagruppa vår der. Akkurat som knebøy og sit ups slår an på dametrimmen! Og akkurat nå som vi har vendt oss til å ha gutter i huset. Og at vi faktisk kan se på dem og snakke med dem og tulle med dem og gå sammen med dem på gata og slippe å bli plystret etter, laget kattelyder etter, eller få høre ”hey sexy lady” eller andre morsomme ting - så skal de snart dra. Men snart er det påske og det kommer masse besøk! Vi gleder oss!