Å håpe er lettere når du vet at noen håper sammen med deg, og når noen hører på og forstår håpet og drømmene dine. Som solidaritetsarbeidere skal Marit og jeg med vår tilstedeværelse og med ulike prosjekter forsøke å gi innbyggerne noen friske pust og gode opplevelser i hverdagen.
Dette skrev jeg dagen før jeg dro til Libanon.
Nå et halvt år etter er ikke innbyggerne – innbyggere. De er naboer og venner. Og de friske pustene og prosjektene er felles gode minner og opplevelser.
”Nærast er du når du er borte. Noko blir borte når du er nær.” skriver Tor Jonsson. Det er rart å være tilbake til Norge. Det er en annen verden. På godt og vondt. Jeg har gått tur i skogen, og selv om jeg så meg litt ekstra rundt var det ingen checkpointer eller millitærposter med kikkert i nærheten. Flyene som flyr over meg representerer ingen fare eller usikkerhet. De er ikke spionfly. Det er ingen tankser eller UNIFiL – patruljer på veiene. Jeg trenger ikke gå med passet mitt over alt. Jeg kan gå med singlet og shorts. Jeg kan se gutter inn i øynene og til og med snakke med dem. Jeg har strøm 24 timer i døgnet. Jeg har varmt vann akkurat når jeg vil..
Noko blir borte når du er nær. Mange ting blir borte når du bor i en flyktningleir. Men samtidig – nærast er du når du er borte.
Jeg savner leiren vår. Jeg savner Rashedieh..
Jeg er ikke på besøk hver kveld. Det er ingen jeg aldri har møtt før som vennlig ber meg inn på kaffe eller te. Jeg sitter ikke på gulvet og spiser deilig mat og slipper å bruke kniv og gaffel. Jeg blir ikke møtt av verdens søteste nabogutt på 3-4 år som roper navnet mitt og kommer løpende og kysser meg på kinnet hver gang han ser meg. Det er ingen andre barn heller som kommer løpende etter oss når vi går i gaten. Jeg blir ikke overfalt av overlykkelige handicapede barn på senteret vi jobbet. Jeg har ingen dansegruppe å danse til Hannah Montana med. Jeg har ingen dramagruppe å leke ”alle mine kyllinger ” med. Jeg har ingen lege å lære bort engelsk til. Jeg har ingen dametrimgruppe å instruere. Jeg kan ikke vasse langs middelhavet. Jeg kan ikke våkne til bønnerop.
Ja, akkurat å våkne opp til bønnerop det gjorde jeg bare i begynnelsen. Etter hvert sov jeg glatt over det når de begynte å synge kl 4-5 om morgenen. Jeg stod som regel opp ved åttetiden. Nå i vår/ sommer stod allerede solen og stekte på den tiden. Og så hva gjorde vi egentlig resten av dagen, sånn til vanlig mener jeg? Jeg har vel egentlig ikke skrevet så mye om jobben.
Da vi kom i desember/januar hadde vi ingen helt klare arbeidsoppgaver. Det er opp til hvert enkelt team som blir sendt nedover til å utvikle sin egen plan. Etter hvert så dagene våre omtrent sånn ut: Hver dag hadde vi base på biblioteket. Der hjalp vi til med litt dataarbeid, spesielt hvis noe skulle skrives på engelsk. Vi hadde litt engelskundervisning for unge jenter som ikke går på skole. Vi leste, spilte spill eller snakket med barna som kom innon før eller etter skolen. På grunn av plassmangel på skolen gikk jentene og guttene på skolen på skift. Formiddag og ettermiddag. Utenfor biblioteket har de også en liten plass der vi kunne spille basketball eller leke.
3 dager i uken jobbet vi på et handicapsenter sammen med ca 20 barn med ulike handicap. Der fikk vi ansvar for å sette barna litt i aktivitet, ”hode skulder, kne og tå” ble en slager. I tillegg hjalp vi til med små kunst-og håndverksting. Den lille variasjonen vi bidro til var viktig på senteret. Personalet var tydelig ganske lei. Og barna satt omtrent kun og la puslespill hver dag.. Om ettermiddagene hadde vi 2 ganger i uken dametrim – fantastisk sosialt og koselig. Damene kaster av seg hijaben og slår seg løs. En gang i uken gikk vi etter hvert som våren kom, sammen med dem på den eneste turmulighetveien i leiren – en lang strekke grusvei i ingenmannsland mellom leiren og nærmeste by. 2 ganger i uken hadde jeg privat engelskundervisning. Og 1-2 ganger i uken var vi på et ungdomssenter. Der laget vi drama-lekegruppen vår som senere etter hvert som jenteandelen økte og dermed gutteandelen sank – ble en dansegruppe! Vår første opptreden var på åpningen av Eyes of Children fotoutstilling, vår 2010.
Eyes of Children ble opprettet i 2009 av solidaritetsarbeidere før oss, i samarbeid med biblioteket og kvinneunionen i leiren. Målet er å gi unge i leiren mulighet til å vise fram sin hverdag gjennom linsen på et kamera.
Fotoprosjektet, tok etterhvert mye av vår tid. Vi var med de ansatte på biblioteket å organisere utlån av kameraer til barna. Samle inn alle de fine bildene de tok på PC-en. Arrangere og gjennomføre to flotte fotoutflukter til naboleirene.Og så til slutt - velge ut bilder, framkalle dem og lage en utstilling.
Det har vært fantastisk. Det har vært unikt. Og det har vært utrolig å få så mange nye venner og bekjentskaper. Men det er slitsomt. Selvfølgelig er det slitsomt. En ting er å komme på besøk, en annen ting er å bo i en leir. Som de to eneste utlendingene er du alltid synlig. Alt du gjør og alt du sier blir sett og hørt. På slutten av oppholdet begynte både Marit og mitts beger og fylles ganske til randen. Det krevde mer å bli fortalt alt fra himmel og jord. Tragiske livshistorier, vanskelig kjærlighetsproblemer, drømmer, jobbproblemer.. Det krevde mer å ha tålmodighet til å ha hundre unger rundt seg. Det krevde mer å late som ingenting og se i bakken når guttene på gaten plystret eller ropte etter oss. Det krevde mer å konsentrere seg hundre prosent når folk etter hvert bare snakket arabisk til oss og vi forsøkte å følge med så godt vi kunne. Det var ikke det at vi ikke hadde det bra eller at vi så gjerne ville hjem. Det var bare en psykisk reaksjon tror jeg. Og mange, mange tanker som kvernet rundt i hodet. Jeg tror det har noe med rollen man har og stedet man er. Og det at det mer og mer hatt gått opp for oss at våre egen og våre venners muligheter er totalt forskjellige. Vi visste at vi snart skulle hjem. Samtidig som ikke vet om de noen gang får mulighet til å bo noe annet sted enn i en leir, eller være noe annet enn flyktninger.
To ting vet jeg i alle fall helt sikkert.
1. Dette er kanskje det siste jeg skriver om mitt halvår i en flyktningeleir. Men det er bare begynnelsen på flere livsvarige vennskap.
2. Jeg har akkurat samme ønske som den fantastiske kvinnen som er leder for Kvinneunionen i leiren vår og leirene rundt.
Vi håper vårt folk får nyte frihet og fred og leve i verdighet som andre mennesker.
Nå et halvt år etter er ikke innbyggerne – innbyggere. De er naboer og venner. Og de friske pustene og prosjektene er felles gode minner og opplevelser.
”Nærast er du når du er borte. Noko blir borte når du er nær.” skriver Tor Jonsson. Det er rart å være tilbake til Norge. Det er en annen verden. På godt og vondt. Jeg har gått tur i skogen, og selv om jeg så meg litt ekstra rundt var det ingen checkpointer eller millitærposter med kikkert i nærheten. Flyene som flyr over meg representerer ingen fare eller usikkerhet. De er ikke spionfly. Det er ingen tankser eller UNIFiL – patruljer på veiene. Jeg trenger ikke gå med passet mitt over alt. Jeg kan gå med singlet og shorts. Jeg kan se gutter inn i øynene og til og med snakke med dem. Jeg har strøm 24 timer i døgnet. Jeg har varmt vann akkurat når jeg vil..
Noko blir borte når du er nær. Mange ting blir borte når du bor i en flyktningleir. Men samtidig – nærast er du når du er borte.
Jeg savner leiren vår. Jeg savner Rashedieh..
Jeg er ikke på besøk hver kveld. Det er ingen jeg aldri har møtt før som vennlig ber meg inn på kaffe eller te. Jeg sitter ikke på gulvet og spiser deilig mat og slipper å bruke kniv og gaffel. Jeg blir ikke møtt av verdens søteste nabogutt på 3-4 år som roper navnet mitt og kommer løpende og kysser meg på kinnet hver gang han ser meg. Det er ingen andre barn heller som kommer løpende etter oss når vi går i gaten. Jeg blir ikke overfalt av overlykkelige handicapede barn på senteret vi jobbet. Jeg har ingen dansegruppe å danse til Hannah Montana med. Jeg har ingen dramagruppe å leke ”alle mine kyllinger ” med. Jeg har ingen lege å lære bort engelsk til. Jeg har ingen dametrimgruppe å instruere. Jeg kan ikke vasse langs middelhavet. Jeg kan ikke våkne til bønnerop.
Ja, akkurat å våkne opp til bønnerop det gjorde jeg bare i begynnelsen. Etter hvert sov jeg glatt over det når de begynte å synge kl 4-5 om morgenen. Jeg stod som regel opp ved åttetiden. Nå i vår/ sommer stod allerede solen og stekte på den tiden. Og så hva gjorde vi egentlig resten av dagen, sånn til vanlig mener jeg? Jeg har vel egentlig ikke skrevet så mye om jobben.
Da vi kom i desember/januar hadde vi ingen helt klare arbeidsoppgaver. Det er opp til hvert enkelt team som blir sendt nedover til å utvikle sin egen plan. Etter hvert så dagene våre omtrent sånn ut: Hver dag hadde vi base på biblioteket. Der hjalp vi til med litt dataarbeid, spesielt hvis noe skulle skrives på engelsk. Vi hadde litt engelskundervisning for unge jenter som ikke går på skole. Vi leste, spilte spill eller snakket med barna som kom innon før eller etter skolen. På grunn av plassmangel på skolen gikk jentene og guttene på skolen på skift. Formiddag og ettermiddag. Utenfor biblioteket har de også en liten plass der vi kunne spille basketball eller leke.
3 dager i uken jobbet vi på et handicapsenter sammen med ca 20 barn med ulike handicap. Der fikk vi ansvar for å sette barna litt i aktivitet, ”hode skulder, kne og tå” ble en slager. I tillegg hjalp vi til med små kunst-og håndverksting. Den lille variasjonen vi bidro til var viktig på senteret. Personalet var tydelig ganske lei. Og barna satt omtrent kun og la puslespill hver dag.. Om ettermiddagene hadde vi 2 ganger i uken dametrim – fantastisk sosialt og koselig. Damene kaster av seg hijaben og slår seg løs. En gang i uken gikk vi etter hvert som våren kom, sammen med dem på den eneste turmulighetveien i leiren – en lang strekke grusvei i ingenmannsland mellom leiren og nærmeste by. 2 ganger i uken hadde jeg privat engelskundervisning. Og 1-2 ganger i uken var vi på et ungdomssenter. Der laget vi drama-lekegruppen vår som senere etter hvert som jenteandelen økte og dermed gutteandelen sank – ble en dansegruppe! Vår første opptreden var på åpningen av Eyes of Children fotoutstilling, vår 2010.
Eyes of Children ble opprettet i 2009 av solidaritetsarbeidere før oss, i samarbeid med biblioteket og kvinneunionen i leiren. Målet er å gi unge i leiren mulighet til å vise fram sin hverdag gjennom linsen på et kamera.
Fotoprosjektet, tok etterhvert mye av vår tid. Vi var med de ansatte på biblioteket å organisere utlån av kameraer til barna. Samle inn alle de fine bildene de tok på PC-en. Arrangere og gjennomføre to flotte fotoutflukter til naboleirene.Og så til slutt - velge ut bilder, framkalle dem og lage en utstilling.
Det har vært fantastisk. Det har vært unikt. Og det har vært utrolig å få så mange nye venner og bekjentskaper. Men det er slitsomt. Selvfølgelig er det slitsomt. En ting er å komme på besøk, en annen ting er å bo i en leir. Som de to eneste utlendingene er du alltid synlig. Alt du gjør og alt du sier blir sett og hørt. På slutten av oppholdet begynte både Marit og mitts beger og fylles ganske til randen. Det krevde mer å bli fortalt alt fra himmel og jord. Tragiske livshistorier, vanskelig kjærlighetsproblemer, drømmer, jobbproblemer.. Det krevde mer å ha tålmodighet til å ha hundre unger rundt seg. Det krevde mer å late som ingenting og se i bakken når guttene på gaten plystret eller ropte etter oss. Det krevde mer å konsentrere seg hundre prosent når folk etter hvert bare snakket arabisk til oss og vi forsøkte å følge med så godt vi kunne. Det var ikke det at vi ikke hadde det bra eller at vi så gjerne ville hjem. Det var bare en psykisk reaksjon tror jeg. Og mange, mange tanker som kvernet rundt i hodet. Jeg tror det har noe med rollen man har og stedet man er. Og det at det mer og mer hatt gått opp for oss at våre egen og våre venners muligheter er totalt forskjellige. Vi visste at vi snart skulle hjem. Samtidig som ikke vet om de noen gang får mulighet til å bo noe annet sted enn i en leir, eller være noe annet enn flyktninger.
To ting vet jeg i alle fall helt sikkert.
1. Dette er kanskje det siste jeg skriver om mitt halvår i en flyktningeleir. Men det er bare begynnelsen på flere livsvarige vennskap.
2. Jeg har akkurat samme ønske som den fantastiske kvinnen som er leder for Kvinneunionen i leiren vår og leirene rundt.
Vi håper vårt folk får nyte frihet og fred og leve i verdighet som andre mennesker.