Frihet, fred og verdighet - insh allah..

Å håpe er lettere når du vet at noen håper sammen med deg, og når noen hører på og forstår håpet og drømmene dine. Som solidaritetsarbeidere skal Marit og jeg med vår tilstedeværelse og med ulike prosjekter forsøke å gi innbyggerne noen friske pust og gode opplevelser i hverdagen.

Dette skrev jeg dagen før jeg dro til Libanon.
Nå et halvt år etter er ikke innbyggerne – innbyggere. De er naboer og venner. Og de friske pustene og prosjektene er felles gode minner og opplevelser.

”Nærast er du når du er borte. Noko blir borte når du er nær.” skriver Tor Jonsson. Det er rart å være tilbake til Norge. Det er en annen verden. På godt og vondt. Jeg har gått tur i skogen, og selv om jeg så meg litt ekstra rundt var det ingen checkpointer eller millitærposter med kikkert i nærheten. Flyene som flyr over meg representerer ingen fare eller usikkerhet. De er ikke spionfly. Det er ingen tankser eller UNIFiL – patruljer på veiene. Jeg trenger ikke gå med passet mitt over alt. Jeg kan gå med singlet og shorts. Jeg kan se gutter inn i øynene og til og med snakke med dem. Jeg har strøm 24 timer i døgnet. Jeg har varmt vann akkurat når jeg vil..
Noko blir borte når du er nær. Mange ting blir borte når du bor i en flyktningleir. Men samtidig – nærast er du når du er borte.

Jeg savner leiren vår. Jeg savner Rashedieh..

Jeg er ikke på besøk hver kveld. Det er ingen jeg aldri har møtt før som vennlig ber meg inn på kaffe eller te. Jeg sitter ikke på gulvet og spiser deilig mat og slipper å bruke kniv og gaffel. Jeg blir ikke møtt av verdens søteste nabogutt på 3-4 år som roper navnet mitt og kommer løpende og kysser meg på kinnet hver gang han ser meg. Det er ingen andre barn heller som kommer løpende etter oss når vi går i gaten. Jeg blir ikke overfalt av overlykkelige handicapede barn på senteret vi jobbet. Jeg har ingen dansegruppe å danse til Hannah Montana med. Jeg har ingen dramagruppe å leke ”alle mine kyllinger ” med. Jeg har ingen lege å lære bort engelsk til. Jeg har ingen dametrimgruppe å instruere. Jeg kan ikke vasse langs middelhavet. Jeg kan ikke våkne til bønnerop.

Ja, akkurat å våkne opp til bønnerop det gjorde jeg bare i begynnelsen. Etter hvert sov jeg glatt over det når de begynte å synge kl 4-5 om morgenen. Jeg stod som regel opp ved åttetiden. Nå i vår/ sommer stod allerede solen og stekte på den tiden. Og så hva gjorde vi egentlig resten av dagen, sånn til vanlig mener jeg? Jeg har vel egentlig ikke skrevet så mye om jobben.
Da vi kom i desember/januar hadde vi ingen helt klare arbeidsoppgaver. Det er opp til hvert enkelt team som blir sendt nedover til å utvikle sin egen plan. Etter hvert så dagene våre omtrent sånn ut: Hver dag hadde vi base på biblioteket. Der hjalp vi til med litt dataarbeid, spesielt hvis noe skulle skrives på engelsk. Vi hadde litt engelskundervisning for unge jenter som ikke går på skole. Vi leste, spilte spill eller snakket med barna som kom innon før eller etter skolen. På grunn av plassmangel på skolen gikk jentene og guttene på skolen på skift. Formiddag og ettermiddag. Utenfor biblioteket har de også en liten plass der vi kunne spille basketball eller leke.
3 dager i uken jobbet vi på et handicapsenter sammen med ca 20 barn med ulike handicap. Der fikk vi ansvar for å sette barna litt i aktivitet, ”hode skulder, kne og tå” ble en slager. I tillegg hjalp vi til med små kunst-og håndverksting. Den lille variasjonen vi bidro til var viktig på senteret. Personalet var tydelig ganske lei. Og barna satt omtrent kun og la puslespill hver dag.. Om ettermiddagene hadde vi 2 ganger i uken dametrim – fantastisk sosialt og koselig. Damene kaster av seg hijaben og slår seg løs. En gang i uken gikk vi etter hvert som våren kom, sammen med dem på den eneste turmulighetveien i leiren – en lang strekke grusvei i ingenmannsland mellom leiren og nærmeste by. 2 ganger i uken hadde jeg privat engelskundervisning. Og 1-2 ganger i uken var vi på et ungdomssenter. Der laget vi drama-lekegruppen vår som senere etter hvert som jenteandelen økte og dermed gutteandelen sank – ble en dansegruppe! Vår første opptreden var på åpningen av Eyes of Children fotoutstilling, vår 2010.
Eyes of Children ble opprettet i 2009 av solidaritetsarbeidere før oss, i samarbeid med biblioteket og kvinneunionen i leiren. Målet er å gi unge i leiren mulighet til å vise fram sin hverdag gjennom linsen på et kamera.
Fotoprosjektet, tok etterhvert mye av vår tid. Vi var med de ansatte på biblioteket å organisere utlån av kameraer til barna. Samle inn alle de fine bildene de tok på PC-en. Arrangere og gjennomføre to flotte fotoutflukter til naboleirene.Og så til slutt - velge ut bilder, framkalle dem og lage en utstilling.

Det har vært fantastisk. Det har vært unikt. Og det har vært utrolig å få så mange nye venner og bekjentskaper. Men det er slitsomt. Selvfølgelig er det slitsomt. En ting er å komme på besøk, en annen ting er å bo i en leir. Som de to eneste utlendingene er du alltid synlig. Alt du gjør og alt du sier blir sett og hørt. På slutten av oppholdet begynte både Marit og mitts beger og fylles ganske til randen. Det krevde mer å bli fortalt alt fra himmel og jord. Tragiske livshistorier, vanskelig kjærlighetsproblemer, drømmer, jobbproblemer.. Det krevde mer å ha tålmodighet til å ha hundre unger rundt seg. Det krevde mer å late som ingenting og se i bakken når guttene på gaten plystret eller ropte etter oss. Det krevde mer å konsentrere seg hundre prosent når folk etter hvert bare snakket arabisk til oss og vi forsøkte å følge med så godt vi kunne. Det var ikke det at vi ikke hadde det bra eller at vi så gjerne ville hjem. Det var bare en psykisk reaksjon tror jeg. Og mange, mange tanker som kvernet rundt i hodet. Jeg tror det har noe med rollen man har og stedet man er. Og det at det mer og mer hatt gått opp for oss at våre egen og våre venners muligheter er totalt forskjellige. Vi visste at vi snart skulle hjem. Samtidig som ikke vet om de noen gang får mulighet til å bo noe annet sted enn i en leir, eller være noe annet enn flyktninger.

To ting vet jeg i alle fall helt sikkert.
1. Dette er kanskje det siste jeg skriver om mitt halvår i en flyktningeleir. Men det er bare begynnelsen på flere livsvarige vennskap.
2. Jeg har akkurat samme ønske som den fantastiske kvinnen som er leder for Kvinneunionen i leiren vår og leirene rundt.

Vi håper vårt folk får nyte frihet og fred og leve i verdighet som andre mennesker.

Maraton og mange parfymer...

Jeg hadde tenkt å skrive en ”snart er reisen-slutt-” følelsesladd tekst… Her er min opprinnelige start:
Se for deg at du er med på et maraton. Du har løpt langt og vært gjennom mange bølgedaler. Du har slitt og svetta og kanskje kjedet deg på de lange strekkene. Men så har du blitt supergira og følt at du har fløyet i nedoverbakkene. Utsikten og inntrykkene underveis har vært upåklagelige. Men så før du vet ordet av det, ser du plutselig slutten av løypa – mål. Det du har gledet deg til, og det du har trent til er selve løpet. Men selvfølgelig er også det å gjennomføre og det å krysse målstreken og komme over til den andre siden, noe du har sett fram til. Det er en ambivalent følelse. På slutten av løpet har du kanskje ikke så mange krefter igjen. Samtidig glemmer du at du faktisk er veldig sliten når du bare har spurten igjen. Mange tanker spinner rundt i hodet ditt. Du tenker kanskje på hvordan du kunne lagt opp løpet annerledes for å ha mer krefter på slutten. Eller hvordan du kunne ha fått prestert mer underveis. Kanskje er det først på slutten at du føler at du virkelig har kommet inn i en god rytme..
Jeg har aldri løpt maraton, så for å være ærlig aner jeg ikke hva du føler. Men overfør det lille avsnittet til et skoleår, en eksamenstid, til en arbeidsdag - kanskje det passer. Uansett du skjønner vel greia. Det passer i alle fall til mine følelser rundt det å bare ha en uke igjen som solidaritetsarbeider i en palestinsk flyktningleir.
Og hvem vet hva den siste uken kommer til å bringe… Det som skjedde for et par dager siden gjør at jeg ikke bare kan skrive et ”snart slutt” innlegg…

Hver dag opplever vi episoder som gjør at vi blir minnet på at vi ikke er i Norge. Men det som skjedde for to dager gjorde at vi virkelig ble minnet på at vi er i Midtøsten. Angrepene på nødhjelpsskipene på vei til Gaza har åpnet øyne rundt om i hele verden. Her står TV-ene på i alle hus. I går og i dag, fløy flere israelske spionfly over oss. Folk på alle sider er vel er på vakt. Og i leiren venter på hva som skjer, hvis noe kommer til å skje. Her er man vant til å tenke at noe kommer til å skje. Allerede har utallige personer ymtet frampå og forutsett mulig krig i 2010. Spørsmålet nå er bare om og hvordan denne hendelsen kommer til å endre på utviklingen og framtidsutsiktene.
Gaza er ikke mer enn en dagstur med bil herfra. Her i leiren viser folk sin støtte til familie, venner og kjente i Gaza, til alle de skadede og drepte og andre personer som er involvert ved å ha demonstrasjoner og samlinger. Marit og jeg holdt tale og viste vår medfølelse på vegne av det norske folk i den ene demonstrasjonen.

Å være de eneste nordmennene i leire innebærer mange ting. For noen representerer vi verdens største land – utlandet. I går var vi på et besøk. Familiens yngste sønn hadde tatt en operasjon og kunne ikke lenger gå. Marit har vel aldri før vært så glad for å ha røket korsbåndet , og dermed lært mange bra øvelser fra en fysioterapeut. Vi vil gjerne være så behjelpelige som mulig. Europeere skal ikke få et dårlig rykte på grunn av Miri og Siri Insj Allah vil de huske oss på en god måte.

- Jeg regner med dette blir en bursdag du vil huske, fikk jeg i en bursdagsmelding i går. I fjor gikk jeg en fantastisk tur med gode venner på Island, og holdt på å blåse bort og sulte i hjel på bursdagen min. I år holdt jeg på å svette i hjel mens jeg gikk en tur rundt i en flyktningleir. Vi fikk godkjennelse fra en del familier saann at vi kan bruke bilde av dem på fotoutstillingen. Begge årene endte turene heldigvis bra. Jeg fikk baade mat og tillatelse.

Resten av dagen og kvelden ble som bursdag og julaften på en gang. Moren vår sa at det var første gang at noen hadde invitert til bursdagsselskap her hjemme hos dem. Hun og nabodamene laget kake og vi kjøpte is og sjokolade og nøtter og frukt og alle var med å servere og ordne: ) Vi inviterte kollegaer, venner og naboer. Jeg vet ikke akkurat hvor mange, men vi var vel over 20 stykker fra alderen et par måneder til godt oppi førtiårene. De troppet opp med gaver og finklær. Selskapets yngste gutt, en toåring med skjorte og kjemmet hår gav meg en bukett roser. Blomstene var riktignok ikke ekte. Mange vil vel si at parfymene og smykkene jeg fikk heller ikke er ekte. Men jeg gleder meg til å komme hjem til Norge og vise fram bursdagspresangene mine. Det er ikke så mange som kan skryte av å ha en hel samling med 100% fake parfymer. Jeg ble helt rørt av den gavmildheten.

På fredag blir forhåpentligvis de som kommer på fotoutstillingen vår også rørt. Nå er det bare de siste skippertakene igjen. De takene er ganske store... Det er litt vanskelig. ”Invitasjoner til folk i leiren kan vi gi ut ett par dager før showet.” ”Vi må vente med det for å se an situasjonen” Jeg kan gjøre det, nei hun kan gjøre det.” Jeg prøvde å snakke med ham, men han må snakke med noen andre først.” ”Ja, ja det skal vi gjøre…snart.” Osv. Osv.. Hvordan skal man svare og hva kan man gjøre med sånt? Hvor mye skal man mase? Hvor mye skal man styre? Hva er vanlig? Hva er lurt?
Samarbeid og arrangering på alles premisser og ut fra alles tradisjoner, ønsker, og erfaringer er komplisert. Alle skal helst høres, og alle skal helst føle at de er en viktig del av forberedelsene. Men show blir det! Og nå må jeg løpe. I kveld skal vi til noen jenter og øve på en sang sammen med dem, og så skal vi til sjefen og skrive introduksjon og tale til showet...
Det er ikke lett aa lope maraton.. men det er tross alt er stort privilegium! Ikke alle har mulighet til det!