Midttidskrise..

Når jeg blir 66 så gjør jeg som jeg vil.

Når jeg blir 44 så gjør jeg også som jeg vil.

Når jeg blir 22 så gjør jeg vel forsåvidt også hva jeg vil. Problemet mitt er at jeg ikke vet hva jeg vil, fordi jeg har så mye å velge mellom.

Når de blir 22 så gjør de ikke som de vil.
Når de blir 44 så gjør de antageligvis heller ikke som de vil.

Når de blir 66 kan de nesten helt sikkert heller ikke gjøre det de vil...

Folkene her i leiren vil antagelig aldri få så stor frihet som Wenche Myhre, Marit, meg eller hvem som helst andre i Norge.. og det er bare så sykt å tenke på. For å si det veldig poetisk.. Hva slags verden er det vi egentlig lever i, er vi ikke mennesker alle sammen?
I denne uken har Marit og jeg vært gjennom det vi selv liker å kalle en midttidskrise. Marit har vært så frustrert at hun hadde lyst til å knuse knokene på hendene sine i murgulvet da vi satt og spiste frokost. Jeg har vært så trøtt at jeg ikke hadde lyst til å stå opp for å spise frokost...  ”Krisen” er vanskelig å sette ord på. Men jeg tror frustrasjon, motløshet, tristhet, og litt håpløshet er viktige stikkord, i tillegg til forståelse. Det høres kanskje ulogisk ut. Men det har noe å gjøre med at vi får bedre og bedre forståelse og kjennskap til livet til folk og fordi vi lever mer og mer som dem. Livet er innrammet og låst. Hver dag - hele livet må de leve her. Ikke fordi de har valgt det, men fordi de ikke har noe annet valg, fordi de må. Akkurat det kan gjøre to unge vestlige aktive jenter ganske frustrerte..

Greit, der er godt å få det ut... Det er rart med følelser, på en måte føler jeg at de blir forsterket her. Jeg kan le så jeg gråter og ikke klarer å stoppe av ting vi ser på film, som jeg sikkert bare hadde flira litt av hjemme i Norge. Samtidig blir man litt sånn: ”ja, ja, det som skjer det skjer,”- type av å være her.  At Marit så en israelsk drone fly over her om dagen er litt sånn: ”ja,ja” what can we do?” It`s written in the book” som vår palestinske mamma sier. Man må ta ting som det kommer.  Ting overrasker oss på langt nær så mye nå som det kanskje gjorde tidligere, når det gjelder livshistorier og kjærlighetsproblemerog sånt

Da vi kom på besøk til en venninne i går, hadde hun mange nyheter. Broren hadde vært på sykehuset to dager fordi noen kompiser hadde kastet en jernstol på ham på skolen. Huset var fullt av gutter som var der for å ønske ham god bedring. Den 18-år gamle søsteren til venninnen vår hadde noe ganske annet å tenke på. En palestiner bosatt i Nederland ville forlove seg med henne. De hadde snakket sammen to ganger på ”skype,” og sett bilder av hverandre. Jentas onkel i Tyskland hadde besøkt familien hans og godkjent den, Nå gjenstod det bare å snakke med bestefaren og få hans mening om saken før jenta måtte bestemme seg.  At  en forlovelse i mange tilfeller er like mye er en familiegreie som en romantisk avtale mellom to personer har blitt mer naturlig for oss nå.  Kanskje det blir en forlovelsesfest snart! Det ikke hver dag en jenta får mulighet til å komme seg ut herfra.

Uansett - vi snart i bryllupet til en nabo på 16 år snart. Forloveden har bygget ferdig huset deres. Apropos overraskelser og kjærlighet.

 I går ble jeg stoppet på gata av en jente. ”This is my brother, sa hun og pekte på gutten som hang på gatehjørnet. ”He wants to marry you, is it OK for you?” Jeg liker ikke å skuffe folk, men uansett om hvor mye vi har begynt å forstå livet her og her og leve som dem, så var ikke akkurat det spørsmålet jeg hadde ventet. Det var det mest direkte ekteskapsilbudet jeg har fått til nå.  Men tro det, eller ei.. han fikk et nei... 

Hijab, blomster og piggtraad

Bæ,bu bæ bu, det er den blinde mannen med tut på sykkelen fullastet med kleenex som rusler gjennom leiren. Hver dag går han og hans nesten blinde sønn tassende bak ham og roper og tuter seg rundt i alle de like smale gatene. Hvor mye han får solgt? Det er jeg jammen ikke sikker på, men man trenger i alle fall ikke gå langt for på få tak i det man trenger her. Hva man trenger? Barna spiser små potetgullposer og kjeks hver dag, de propper i seg like mye som de voksne heller i seg te og kaffe.. Det er mer liv i leiren nå.- vinteren er over. Mennene røyker vannpipe og barna leker. Akkurat nå hørte vi ”How are you” fra plassen vår på taket.. Vi er ikke de eneste nordmennene i leiren lengre. De to medisinstudentene som skal skrive en oppgave om diabetes har allerede vært her i over to uker, og etter den første ukens tilvendingsperiode er fortsatt dagene deres i stor del improvisasjon. Å få gjort skikkelige avtaler krever en del for å si det sånn. Å få tak i kontaktinformasjon er nesten også umulig fordi sykehuset verken har ordentlige mail-lister eller telefonlister. Ting tar tid, og krever egeninnsats, men det er jo en del av læringen det også. Folk kommer for sent, eller de kommer når det passer dem!
Erik, som er her for å treffe gamle venner og for å slappe av etter en måned i Palestina har mye å fortelle og sterke bilder å vise... Og det er sært altså - å se på bilder. En kveld hadde Marit og jeg sett film og så så vi på Eriks bilder etterpå. Jeg vet ikke, men det føltes mer som om bildene var fra en film og filmen var virkelighet. Sjokkgranater, tiåringer som blir skutt, store folkemengder som demonstrerer, er opprørte og blir herset med, det er jo ikke realistisk, det skulle jo absolutt ikke vært virkelig..
Når jeg ser på mine egne bilder tenker jeg også noen ganger.. er det der Marit og meg? Er det vi to som står der med hijab sammen med vennene våre for å gli inn i mengden med hundre damer på tur? Vi var på utflukt langs grensen mellom Palestina og Libanon på søndag. Kanskje vi på en måte var en del av gjengen, men på den andre siden... Jeg aner ikke jeg hvordan det føles, å se det som man fra dag en blir oppdratt til å tenke på som paradis på jord. En vi reiste sammen hadde med filmkamera. Hun fortalte oss i dag at det første hun gjorde da hun kom hjem var å vise barna sine landsbyen deres. ”Er ikke Palestina vakkert?” Jeg vet ikke hvor mange ganger vi fikk høre det, men jeg var helt ærlig da jeg svarte: ja.
Epeltær som blomstrer, appelsiner som skinner i sola, åkrer som blir pløyd av hester og svette bønder, fjell og daler og hav og elver. Hadde ikke gjerdene, piggtrådene, alle de libanesiske checkpointene og den israelske bosettingen vært der hadde det vært enda finere. Det var en rørende og spesiell tur.

Spesiell kan man vel kalle ukens andre utflukt også. Tur med mødre og ansatte ved handicapsenteret. Det var full rulle fra 06.30- 00.00. Vi satt 35 personer i en buss sikkert beregnet på 20 stykker. Og folk røyker, og folk klapper og synger. Den arabiske musikken gikk non-stop på full guffe. Vi kjørte til Faraya og så på snøen, spiste lunsj ute i naturen så folk fikk plukket urter, vi tok gondol utenfor Beirut, vi stoppet like godt på to fornøyelsesparker. Og ting tar tid, det kan ikke sies for mange ganger. Organisering og køordninger og lignende, jeg vil ikke si at det er et helt ukjent begrep, men ting er ofte litt sånn tilfeldig... Men til tross for Marits migrene, øresus, passiv røyking og såre hender, det er bra med utflukter!

Og det er mange andre ting som er bra også, det er mange ting som er bra her som begynner å bli en selvfølge. I dag lekte vi alla min chilling = alle mine kyllinger på handicapsenteret! Den slår an både der og på dramagruppa vår der. Akkurat som knebøy og sit ups slår an på dametrimmen! Og akkurat nå som vi har vendt oss til å ha gutter i huset. Og at vi faktisk kan se på dem og snakke med dem og tulle med dem og gå sammen med dem på gata og slippe å bli plystret etter, laget kattelyder etter, eller få høre ”hey sexy lady” eller andre morsomme ting - så skal de snart dra. Men snart er det påske og det kommer masse besøk! Vi gleder oss! Bæ,bu bæ bu, det er den blinde mannen med tut på sykkelen fullastet med kleenex som rusler gjennom leiren. Hver dag går han og hans nesten blinde sønn tassende bak ham og roper og tuter seg rundt i alle de like smale gatene. Hvor mye han får solgt? Det er jeg jammen ikke sikker på, men man trenger i alle fall ikke gå langt for på få tak i det man trenger her. Hva man trenger? Barna spiser små potetgullposer og kjeks hver dag, de propper i seg like mye som de voksne heller i seg te og kaffe.. Det er mer liv i leiren nå.- vinteren er over. Mennene røyker vannpipe og barna leker. Akkurat nå hørte vi ”How are you” fra plassen vår på taket.. Vi er ikke de eneste nordmennene i leiren lengre. De to medisinstudentene som skal skrive en oppgave om diabetes har allerede vært her i over to uker, og etter den første ukens tilvendingsperiode er fortsatt dagene deres i stor del improvisasjon. Å få gjort skikkelige avtaler krever en del for å si det sånn. Å få tak i kontaktinformasjon er nesten også umulig fordi sykehuset verken har ordentlige mail-lister eller telefonlister. Ting tar tid, og krever egeninnsats, men det er jo en del av læringen det også. Folk kommer for sent, eller de kommer når det passer dem!
Erik, som er her for å treffe gamle venner og for å slappe av etter en måned i Palestina har mye å fortelle og sterke bilder å vise... Og det er sært altså - å se på bilder. En kveld hadde Marit og jeg sett film og så så vi på Eriks bilder etterpå. Jeg vet ikke, men det føltes mer som om bildene var fra en film og filmen var virkelighet. Sjokkgranater, tiåringer som blir skutt, store folkemengder som demonstrerer, er opprørte og blir herset med, det er jo ikke realistisk, det skulle jo absolutt ikke vært virkelig..
Når jeg ser på mine egne bilder tenker jeg også noen ganger.. er det der Marit og meg? Er det vi to som står der med hijab sammen med vennene våre for å gli inn i mengden med hundre damer på tur? Vi var på utflukt langs grensen mellom Palestina og Libanon på søndag. Kanskje vi på en måte var en del av gjengen, men på den andre siden... Jeg aner ikke jeg hvordan det føles, å se det som man fra dag en blir oppdratt til å tenke på som paradis på jord. En vi reiste sammen hadde med filmkamera. Hun fortalte oss i dag at det første hun gjorde da hun kom hjem var å vise barna sine landsbyen deres. ”Er ikke Palestina vakkert?” Jeg vet ikke hvor mange ganger vi fikk høre det, men jeg var helt ærlig da jeg svarte: ja.
Epeltær som blomstrer, appelsiner som skinner i sola, åkrer som blir pløyd av hester og svette bønder, fjell og daler og hav og elver. Hadde ikke gjerdene, piggtrådene, alle de libanesiske checkpointene og den israelske bosettingen vært der hadde det vært enda finere. Det var en rørende og spesiell tur.

Spesiell kan man vel kalle ukens andre utflukt også. Tur med mødre og ansatte ved handicapsenteret. Det var full rulle fra 06.30- 00.00. Vi satt 35 personer i en buss sikkert beregnet på 20 stykker. Og folk røyker, og folk klapper og synger. Den arabiske musikken gikk non-stop på full guffe. Vi kjørte til Faraya og så på snøen, spiste lunsj ute i naturen så folk fikk plukket urter, vi tok gondol utenfor Beirut, vi stoppet like godt på to fornøyelsesparker. Og ting tar tid, det kan ikke sies for mange ganger. Organisering og køordninger og lignende, jeg vil ikke si at det er et helt ukjent begrep, men ting er ofte litt sånn tilfeldig... Men til tross for Marits migrene, øresus, passiv røyking og såre hender, det er bra med utflukter!

Og det er mange andre ting som er bra også, det er mange ting som er bra her som begynner å bli en selvfølge. I dag lekte vi alla min chilling = alle mine kyllinger på handicapsenteret! Den slår an både der og på dramagruppa vår der. Akkurat som knebøy og sit ups slår an på dametrimmen! Og akkurat nå som vi har vendt oss til å ha gutter i huset. Og at vi faktisk kan se på dem og snakke med dem og tulle med dem og gå sammen med dem på gata og slippe å bli plystret etter, laget kattelyder etter, eller få høre ”hey sexy lady” eller andre morsomme ting - så skal de snart dra. Men snart er det påske og det kommer masse besøk! Vi gleder oss!

Ski og sigarer

Hva har vi opplevd denne uken? Jeg skal prøve å gjøre det litt enkelt i dag..

Noe som var fantastisk:

Hadde jeg kunnet beskrive innvendige følelser, hadde dette blitt en nytelse å lese. VI har stått på ski og vært 2500 moh, og nytt fantastiske natursyn! Slalåm og påskestemning i Faraya-skisenter er vel det nærmeste jeg antagelig kommer til å være Hemsedal på hele oppholdet vårt her. Inga inviterte oss. Sammen med Edward, Vebjørn og Anders stappet vi oss inn i en servise (taxi) og kjørte en drøy time fra hovedstaden. Og så var vi på fjellet! Jeg har ikke hjemlengsel, men når jeg opplever ting jeg normalt gjør i Norge, så merker jeg at jeg virkelig setter pris dem, og det er jo bare fint!

Noen å undres over og tenke på..

Å komme til en flyktningeleir og tilpasse seg livet gir der krever litt tid og det gir deg et kultursjokk. Men nå har vi opplevd at det å komme ut i det for oss mer ”normale” livet.. det gir i grunn et omtrent like stort kultursjokk og krever også aklimatiseringstid. Marit og jeg dro til Beirut i helgen. Lørdag vandret vi rundt downtown. Vi følte oss som bønder i byen. Vi gikk og vandret og kikket på alle designerbutikkene som ligger på rekke og rad i et nyrenovert område som er gjenoppbygd etter krigen og som byggefirmaet som fikk ansvaret for det visstnok tjente sykt mye penger på å selge videre til butikkkjeder. Vi så på butikkene, men nesten mer på folkene. Da vi slo oss ned på en kafe, satt jeg omtrent bare og måpte. For det første snakket vi om hvordan det ville vært å se vennene våre fra campen vandre rundt i området og det virket bare så fjernt. For det andre fordi folkene som faktisk spaserte forbi virket så fjerne fra livet vi har vendt oss til å leve... Menn i dress med sigarer så feite som grillpølser og kanskje verst av alt damene som trippet av sted på sine høyhelte sko. Og bak dem, hvem kom bak dem? Der kom de to barna sammen med barnepiken fra Thailand eller Filipinene. Vi så ikke det en gang.. vi så det mange ganger. Det er vel ”in” å ha en nanny.. Men fy søren så kvalmende det var å se... Folkene oste penger og de nøt å vise det fram...

Noe å blir trist av:

Dårlig nytt om vår forelskede nabo som sitter på trappen og venter på at kjæresten hennes skal gå forbi. Hun har drømt om at han skal komme til familien hennes og spørre om de kan forlove seg denne sommeren. Men nå.. nå har hun fått vite at det ikke er mulig. Hun må vente i minst to år til før han har fått tjent seg opp nok penger til å kunne forsørge en framtidig kone og få seg et hus. Vi har fått høre flere og flere historier om krig, frykt og kjedsomhet...

Noe å le av:

Etter å ha vært her på kafeen vår pleier vi å ringe vår taxisjåførvenn og han har fått en ny CD av Inga. Så nå er det ABBA greatest hits på full guffe! Når vi kjører tar han seg friheter. Vi råner mye og han tar som regel noen ekstra runder i tilfelle han får flere kunder. Forrige uke satt Marit stuckt mellom tre damer og to babyer i baksetet. Og jeg satt og sang sammen med Annifrid, Agneta og sjåføren og breiet meg i framsetet.

Vi har sett oss selv på TV. Kvinneunionen markerte kvinnedagen og den lokale TV-kanalen var på plass Da vi satt og zappet på TV så vi noe kjent, og plutselig dukket det opp to lyslugger mellom alle hijabene og sjalene!

Noe å være fornøyd med:

Vi lærer å snakke i fortid i arabisktimene.. Dametrimmen ruller og går!

Det blir varmere og varmere. I dag var det som å være i en badstue midt på dagen,.. Marit har begynt å bruke solfaktor 50, og vi blir brunere og brunere.

Noe veldig interessant:

Nå klarer jeg ikke helt å konsentre meg, jeg sitter og skrive og samtidig er jeg en del av samtalen Marit har med en UNIFIL- soldat fra Australia. Utrolig interessant å snakke med ham. Alle sier det og det står i avisene - den politiske situasjonen her nede blir mer og mer ”tense.” Å høre soldatens historie og hans opplevelser herfra er lærerikt, som alle andre samtaler med folk her. Utlendinger i et fremmed land blir så fort venner. Som gjengen i Faraya.. En som jobber i en organisasjon, en som er ferdig med masteren sin i Noge og er her og lærer arabisk. En som jobber som journalist og lager reportasjer for NRK, en som studerer på det amerikanske universitet i Beirut og så Marit og meg, VI hadde antagelig aldri møttes i Norge, men her har vi masse å snakke om! Veldig koselig å møte dere, takk for en veldig fin dag folkens hvis dere leser dette! Og til alle dere andre: det er så koselig å høre fra forskjellige kanter at dere leser bloggen!

Jom said!

Bildene er fra leiren, fra Beirut og fra Faraya!

Bilder igjen!

Bilder fra Saida og et fra leiren vår!

Det setter jeg pris på!

”Your brain can tackle almost everything.” stod det i mitt horoskop i dagens ”Daily star” Det skjer mye i nyhetene for tiden, så det vel godt nytt at hjernen min er up to it...

Det er tirsdag igjen. Marit og jeg nyter tirsdagskaffen på kafeen vår, nå er det nesten sånn at vi bare kan si ”det vanlige , takk” til servitørene som selvfølgelig kjenner oss igjen når vi kommer. Det er absolutt ikke det at vi ikke liker oss i leiren. Men det å komme hit..Det er vanskelig å forklare, men det er avslappende og litt hjemmekoselig. Litt mer vestlig enn vår vanlige hverdag. Vi setter pris på det.. Å sitte her gir oss tid og ro til å bare la tanken fly – bare Marit og jeg, ingen andre å forholde seg til.

Jeg har vel faktisk aldri vært så mye sammen med en person over så lang tid som Marit og jeg har vært sammen her. Men vi kan snakke om alt, og det setter jeg utrolig stor pris på!

I dag tidlig over brødet, yoghurten, agurken og tomatene vi alltid spiser til frokost snakket vi om at vi føler at vi har forandret oss litt på de ni ukene vi har vært her. Vi tenker annerledes på ting. Vi har blitt mer reflekterte og modigere. ”Æ føle mæ mer voksen og mindre naiv” sa Marit! Ok, nå var jeg kanskje litt araberaktig - åpen og litt skrytete:) Har noen noe positivt å si om seg selv eller sin familie, så sier de det. Ja, ja hvorfor ikke..

Hvorfor folk på den andre siden sier negative ting om hverandre og ganske lett kan dømme andre..det er litt verre.. Noen ganger er dømmingen så håpløs urettferdig, i alle fall sett fra vårt ståsted.. Et eksempel: For et par dager siden fikk vi høre en historie. Noen hadde tatt et bilde av en jente. Mobilfotografen redigerte bildet og satte jentas hodet på en naken damekropp. Bluetooth er en genial oppfinnelse for gutter som står å henger på gatehjørnene. Det tok ikke lang tid for gutten å spre bildet = det tok ikke lang tid før ryktene gikk. Selvom ikke jenta hadde noe som helst skyld i bilderedigeringen er det hun som får problemer – ikke gutten... Faren til jenta hadde slått og visstnok omtrent prøvd å drepe jenta, så skamfull var han. Og så håpløs blir situasjonen til datteren hans.. Hvordan i alle dager skal hun kunne bli gift nå?

 

Uff.. over til noe mer koselig.. jeg drev jo å skrev om hva jeg setter pris på og hvordan vi har forandret oss på to måneder. På lørdag tok Marit og jeg en dag fri og dro til Saida!

Saida er en fin by! Markedet, gamlebyen, arkitekturen.. det er mange severdige severdigheter der!  Et besøk på såpemuseet kan virkelig anbefalles! Jeg vet ikke om det var lukten, renheten, stillheten og roen. Eller at vi fikk gå der og kikke helt i fred, uten at noen stirret på oss vi satte mest pris på. Men det var som om komme inn i en oase.  Like deilig som det var å gå på museet var det å vandre på de åpne plassene i byen. For to måneder tviler jeg på at jeg hadde følt det på samme måte.. som noe spesielt og fritt..

 

Dametrimmen vår i gang! Det er morsomt hvilke roller vi får her. Nå er vi også altså blitt personlige trenere. Det første en av damene gjorde da hun så oss var å vise oss sine store lår og så sa hun ville bli kvitt alt fettet. Ja, ja vi får prøve så godt vi kan! Om ikke vi klarer å gjøre alle så veltrente som de ønsker, ( grunnlaget  hos de fleste er dessverre ekstremt dårlig,) er det i alle fall bra de kommer seg ut av huset!

 

Å kunne glede folk, setter jeg veldig stor pris på. Forrige torsdag arrangerte vi en aktivitetsdag på handicapsenteret.  Vi lekte ringleker og litt diverse og laget kanelboller. Siden de har gassovner her, og man må steke ting først under og så ovenfra, ble bollene dessverre litt brent under.. Det var litt vanskelig for Marit og meg å få fulgt med, siden alle de ansatte damene åpnet ovnen hvert halve minutt for å sjekke og jo egentlig ikke hadde helt peiling på hvordan de norske kakene skulle se ut når de var ferdige. Vi var ikke var helt fornøyd med resultatet, men måtte le litt da vi sa til sjefen på senteret at bollene ikke ble helt bra. Han nevnte nemlig ingenting om at de  var brent.. ”De var veldig gode” sa han.. Men dere burde ha hatt oppi mer sukker:) Spiser folk søtsaker her, så er det virkelig, virkelig søtt! 

 

Du blir hva du spiser – er det ikke det man kan si?  Det er i alle fall sikkert at Marit og jeg hver dag møter hyggelige og søte personer. Og at vi hele tiden opplever mange små enten morsomme, koselig, eller rare episoder!  Det setter jeg pris på!