Jeg burde vel ikke skrive dette nå. Jeg burde ikke skrive i det hele tatt.. Du burde kanskje ikke lese dette heller. I alle fall ikke hvis du er student og kanskje bør lese noe noen andre har skrevet, eller sitte og presse ned noen vettuge ord og få ferdig en oppgave. Kanskje burde du egentlig ha vasket tøy, dratt på jobb, på trening eller kanskje betalt noen regninger? Men du er kanskje litt som meg? Er det noen ganger litt sånn at du, samme hvor hardt du prøver, ikke klarer å samle tankene dine om pensum eller arbeidsoppgavene du må gjøre? Vet du hva? Jeg tror enkelt og greit det er et tegn på at noen ting kan du ikke bare forsøke å stenge ute. Har du først åpnet et vindu litt er det like greit å åpne det helt og få luftet ordentlig ut, da blir lufta alltid så mye bedre etterpå.
Sorry Herr Dårlig Samvittighet, akkurat nå driter jeg virkelig i deg. Jeg er sint, lei meg, oppgitt og provosert... og når jeg er det er det like greit å bare få det ut... da er det like greit og like viktig å dele det med andre, i stedet for å stenge hele verden ute og begrave seg i en eller annen tilfeldig pensumartikkel.
Jeg har innsett at jeg lærer bra ved å lære av andre, få førstehåndsinformasjon – og apropos det, her kommer grunnen til at jeg måtte bruke bloggen min igjen;
Dette skrev Ole Morten– som nå er solidaritetesarbeider i leiren vår som ligger en ganske kort busstur fra grensen mellom Libanon og Palestina/Israel, for noen dager siden:
Søndag 15. mai var 50.000 palestinske flyktninger samlet ved Maroun
Ras for å markere at det er 63 år siden palestinerne ble fordrevet fra
sitt hjemland (nakba=katastrofen).
Vi stod der sammen, glade over å kunne se Palestina, det ble fortalt
gamle historier og gode minner.
Det som var en god dag, ble forvandlet til et fullstendig kaos:
En ung mann ble skutt av israelske militære i det han forsøkte å
plante flagget ved grensen. De som kom for å hjelpe ble også skutt.
Hammad, som jeg er blitt kjent med, ble skadet i det han forsøkte å
hjelpe en skadet kvinne, og ligger nå på sykehuset. Det gjør også
Yasir, en ung mann fra leiren, tilstanden er fortsatt kritisk.
Ti mennesker ble drept, og 120 ble skadet...
Jeg vet ikke hva du pleier å gjøre når du blir provosert... Hva hadde jeg gjort hvis jeg hadde tåregass, sjokkgratater og våpen, og det kom ubevæpna folk gående mot meg? Hva hadde jeg gjort hvis jeg var 19 år og soldat og hjernevaska, eller 50 år og lei jobben min, 28 år og ivrig etter å forandre verden – gjøre noe, eller 35 år og vant til å avlyde ordre og bli belønnet for det.
Hadde jeg virkelig sett på dem som kom mot meg som dyr? Som irriterende skadedyr? Hadde jeg tenkt at jeg var en del av en hvilken som helst jakt mot dem jeg hele livet har blitt oppdratt til å tro er farlige, uærlige og truende? Hadde jeg fortsatt å skyte og angripe når jeg så motstanderne mine løpe oppover dit de kom fra? Hadde jeg skutt mot gamle damer? Hadde jeg det?
Når folk på begge sider sliter på flere måter. Når situasjonen har vært uforståelig urettferdig så altfor, altfor lenge, og flere strategier har blitt prøvd fra flere hold.. Når fiendtlighet, konflikter, og krig er den eneste virkeligheten mange har opplevd. Når en situasjon er så jævlig, og har holdt på så lenge at omtrent ingen fra andre land reagerer når sivile blir skutt og skadet.. Da må det jo være noe virkelig feil i verden? Da er det vel ganske logisk og ganske selvfølgelig at det er viktig at noen utenforstående også setter seg inn i situasjonen, hører og ser og opplever det som skjer... Jeg syns det blir rarere og mer ubegripelig for hver dag som gå at ingen egentlig gjør noe. Og med ingen - mener jeg Verden. Verden utenfor. Vi. Vi som en gang i blant kikker ut gjennom det lille vinduet vårt, vinduet som vi når som helst kan velge å lukke. Problemet er at så mange av oss så ofte trekker for gardinene. Vi liker ikke å utsette oss selv for den potensielle ubehageligheten og usikkerheten som kan komme av å rette blikket utover vår egen stue -vårt eget Norge.
Mine venner i flyktningleiren blir glade de få gangene de får komme seg ut av leiren. Å reise sammen med dem ut til grensen, omtrent på denne tiden i fjor var en sterk opplevelse.
Men hvordan i alle dager føles det å alltid måtte vende tilbake til den trange og innesperrede flyktningleiren etterpå? Den er nok ufattelig for oss - følelsen av å se landet sitt og så reise tilbake til sin glemte og håpløse situasjon i en leir som har vært et ”midlertidige” hjem hele livet, en venteplass, som nå huser flere generasjoner. Når i tillegg flere venner og bekjente har blitt såret, kanskje til og med drept på turen fordi de har forsøkt – forsøkt å i alle fall gjøre noe. Et eller annet som gjør at de i alle fall ikke blir helt glemt – da må livet føles tungt, fryktelig tungt – og urettferdig.
Det er lett. Det er lett for meg å sitte og lage bilder, metaforer og ordspill og drømme om løsninger og håp. Det er også lett å si at det at jeg skriver her egentlig ikke betyr noen ting.. Vi nordmenn har lett for å beskytte oss, og på en måte undervurdere oss selv, i vanskelig saker og situasjoner. Vi kan si at alt er prøvd, at andre folk jobber med problemene, eller at ting er for komplisert og for stort for oss.. Mange nordmenn bruker dessuten mye energi på å ha dårlig samvittighet for at vi kommer fra bedre kår og har bedre muligheter enn mange andre. Kanskje vi kan snu tankegangen litt og se på hvordan vi kan lære av de som sitter med andre typer ressurser. Veldig mange av vennene mine i leiren i Libanon har en varme, et mot og en overlevelses – og tilpasningsevne som jeg ikke har sett hos mange nordmenn. Vi utvikler vel ikke akkurat de evnene ved å sitte inne bak lukkede gardiner og puste inn den samme luften dag etter dag. Noen ganger må vi huske å minne oss selv på at vi faktisk kommer fra et land som gjør det mulig for oss å lære mye og gjøre mye. Vi har faktisk både mulighet og ressurser til å bygge oss opp en kompetanse som gjør at vi kan gjøre verden til et bedre sted å være – for flere enn oss selv...
Er infoen om at mange, mange har blitt drept og såret bare en infosak og en pause fra eksamenslesing eller jobb, eller er det en del av kunnskapen og forståelsen som du kan ta vare på og bruke til å utvikle deg som menneske?
Det er du selv som avgjør svaret på akkurat det spørsmålet.
Kanskje vi kan stresse ned og tenke litt mer på hva vi faktisk kan gjøre i stedet for alt vi føler vi må gjøre.
