Han gikk amok med maskingevær. Han skjøt rundt seg på åpen gate. Han er 18 år.
Hun har fått nok et avslag på visumsøknaden. Det blir vanskeligere å vanskeligere å komme seg til forloveden i Tyskland.
De krangler og sprer så dårlige rykter om hverandre, den ene blir truet på livet.
Han har sluttet på jobben.
Hun jobber med barn på tolv år som går med kniv på skolen.
Hun vil gå fra mannen sin fordi han har begynt å drikke og slå henne..
Marit og jeg har fått oppdateringer fra Anna og Eir som er solidaritetsarbeidere i leiren nå.... I går var det kun historier og hilsner vi kunne få.
Mannen på millitærkontoret nektet å gi oss noe mer, han ville ikke gi oss tillatelsen vi trenger for å kunne dra inn i leiren. Vi fikk blankt nei. Jeg klarer virkelig ikke beskrive den kleine og rett og slett ubehagelige stemningen inne i den lille innrøkte milliær-containeren der de fire telefonene ringer i ett sett, TV-en står på på en eller annen tilfeldig arabisk-TV-serie.. og man som gjest sitter på pinebenken og føler at uansett hva man sier eller ikke sier, så blir det feil, uansett om man smiler eller ikke så blir det feil. Den lille mannen har oss i sin hule hånd, og han vet det.. han tar seg så god tid... så utrolig god tid..
Vi krysset fingrene så hardt at de ble hvite, (og dermed stod i sterk kontrast til resten av armene som har blitt solbrente allerede,) da vi kom tilbake på kontoret i dag.. Med et brev fra en viktig person i leiren var ting plutselig så lettvindt.... Da tillatelsen var i boks kunne vi endelig virkelig begynne å se alle vennene våre igjen!
Her må man ta en dag av gangen, og det har Marit og jeg for så vidt gjort så langt, det er fint å være turist i Libanon. Vi har gått inn for å se ting vi ikke har sett før – og har dermed herved masse utrolig bra reisetips!
I tillegg til mange rolige kafebesøk i Beirut, har vi gått rundt og på kryss og tvers i Tripoli. En veldig spennende og allsidig by! Vi har vasset i snø på fjellet inne i landet, klatret i cedar-trær og gått rundt og sett på flotte slott i blant annet Beit Edinne!
Nå er vi tilbake på stamkafeen vår her i Tyr, den lille kystbyen nærmest leiren. Her må vi vende oss til alle millitærpatruljene som durer forbi, den utrolig harry-panfløyte-musikken, og alle de gamle skramlekasse- mercedes- privattaxiene som tuter seg fram i trafikkkaoset igjen. Marit og jeg går gjennom et lite følelseskaos når flere og flere minner dukker opp jo nærmere vi kommer leiren..men det er lenge siden jeg har gledet meg så mye som nå, i kveld er vi tilbake hjemme hos ”moren” vår! Insh Allah!
