"I don´t know where to start"

Det er mye lyd i Ramallah. Alltid selgere som roper. Alltid prat og diskusjoner på alle gatehjørner. Alltid biler som tuter. Alltid musikk i nærheten.

Det er mange lukter i Ramallah. Lukten av varme. Lukten av røyk. Lukten av krydder. 

Teateret jeg har feltarbeid ved for tiden ligger litt utenfor Ramallah sentrum. Ramallah ligger et par mil fra Jerusalem og er i dag hovedsete for de palestinske selvstyremyndighetene. Ramallah er ansett som den mest velstående og kulturelle, og som den mest liberale av alle palestinske byer. Byen er hjem til mange populære palestinske aktivister, poeter, kunstnere og musikere. Det er ingen overdrivelse å si at byen er veldig, veldig annerledes enn landsbyen jeg bodde i sør på Vestbredden for et par år siden. 

  

Hver dag er jeg nå en del av det yrende folkelivet i Ramallah. Hver morgen rusler jeg gjennom byen på vei til teateret. Turen er dagens første høydepunkt, i tillegg til litt småsnakk med, og det å bli ønsket en riktig god dag fra både resepsjonisten og vaskedamen på det koselige hotellet jeg bor på.  

Jeg går fordi mannen med en tann som står med en fristende kjerre full av ferske dadler. Jeg går forbi den eldre damen som sitter på knærne på bakken og selger ferske urter fra store bugnende poser. Jeg går forbi den travle overfylte bussholdeplassen med små minibusser som kjører velkledde studenter opp til universitetet utenfor byen. Jeg går forbi den unge gutten som står og lager ferske falafler og mannen i den lille butikken ved siden av som steker velduftende brød i steinovnen sin rett ved gata. Så kommer jeg til pizza Hut og KFC, før jeg passerer Arafats gravsted og kommer fram til teateret. 20 minutter, minst 200 inntrykk. 

Og så fra Ramallahverdenen går jeg inn i teaterets verden.

"I don´t know where to start" heter ungdomsteaterforestillingen jeg allerede har fått sett to ganger på de fem dagne jeg vært her nede. For å være helt ærlig - teatertittelen passer veldig godt for meg her jeg sitter på verandaen min ute i den milde kveldsluften og tankene mine flyr så mye, mye fortere enn alle bilene som durer forbi.

Workshop med psykisk funksjonshemmede

"Dette har virkelig vært en fin dag!" sa jeg til sjefen ved teateret da vi var på vei hjem etter en forestilling og middag med skuespillerne søndag kveld. 

"Dette har vært en vanlig dag," svarte teatersjefen nøkternt og smilte. "Dette har vært en vanlig dag. Jeg har bare sovet noen få timer i natt fordi jeg måtte skrive om slutten på stykket fordi en av de ti skuespillerne brakk beinet forigårs og kan ikke være med. Jeg er alltid litt stresset før en forestilling, det er så mye å ta hensyn til og alltid noe som kan skje".  Jeg merket med en gang jeg kom inn på teateret den første dagen. Jeg har kommet til en institusjon med mange jern i ilden og høyt aktivitetsnivå. Jeg har vært her fem dager og har vært med på to teaterforestillinger og to livlige workshoper for 20 psykisk funksjonshemmede barn. Jeg har vært med på å sende ut en haug med invitasjoner til en forestilling som skal spilles om et par dager og skrevet mail til utlandet for oppfølging av samarbeidsprosjekt.

Det er ikke bare de voksne ansatte ved teateret som har mange prosjekter på gang. "Det er viktig å fylle tiden, og gjøre ting man vil". sa en av de unge skuespillerne i "I don´t know where to start " til meg. " I det siste har jeg lært meg å spille gitar og å danse hip hop via youtube" fortsatte han. Jeg har drevet med karate og med boksing, men jeg har fått en slitasjeskade og måtte finne på noe nytt. Jeg liker å lære nye ting. Det er viktig å ikke bare sitte inne og ikke gjøre noen ting som helst. Jeg bor i en flyktningleir. Det er liten plass til lek. Det er mye støy overalt, selgere, barn, musikk, jeg hører alt naboene krangler om. I leiren leker barna mest to ting. Guttene leker med klinkekuler, jentene hopper paradis. Det er det vi har plass til.  Jeg får samlet tankene og klarer å fokusere på en ting når jeg er i fysisk aktivitet. Og jeg er veldig glad for at jeg fikk være med på "I don´t know where to start"- prosjektet. 

I teateret er det ro og stillhet. Jeg liker det. Jeg liker den verdenen" fortsatte 21-åringen. 

"Teateret har blitt livet mitt" fortalte en annen gutt meg" Teaterverdenen er mye bedre, enn min andre virkelighet".
Teaterstykket de to guttene og 8 andre ungdommer nå reiser rundt og spiller ulike steder rundt omkring på hele Vestbredden handler om utfordringene til ferdigutdannede palestinske studenter som ikke får jobb. Skal de gi opp prinsippene sine og ta en jobb i en israelsk bosetting bare for å tjene til livets opphold? Skal de ta seg jobb i et korrupt selskap? Skal de jobbe for noen med meninger og verdier de ikke kan stå for selv? Skal de kanskje heller gifte seg med en person som kan forsørge dem? Er det i så fall rett at en kvinne kan forsørge en mann? Spørsmålene som blir stilt i stykket blir diskutert sammen med publikum i etterkant av forestillingen. På de to forestillingene jeg har omtrent alle i publikum være veldig aktiv og engasjerte. De ti skuespillerene har utformet forestillingen i samarbeid med og gjennom veiledning fra teateret mitt.  "Det er livet «mitt» jeg spiller i forestillingen", fortalte en ivrig skuespiller meg. "Det er på en måte meg det handler om, men når vi i teateret setter vanlige problemer opp til debatt må vi tenke over livet vårt på en annen måte. Jeg snakker om politikk med venner, men i teateret tar vi diskusjonene og spørsmålene et steg lengre og videre. Vi tenker mer konkret løsningsorientert. Hva skal vi gjøre med dette? Hva vil vi at andre skal gjøre med det? 

De unge skuespillere og teateret mitt, som bevisst alltid jobber med samfunnsaktuelle spørsmål i alle forestillingene de produser, har dessverre altfor mye å ta tak i. 

Under den andre intifadaen (opprøret) i begynnelsen av 2000-tallet ble Ramallah okkupert av Israel i det som ble kalt Operation Defensive Shield. De sosiale og økonomiske forhold i Ramallah ble dramatisk forverret som ringvirkninger av den andre intifadaen. Store deler av den israelske separasjonsmuren står nå ferdigstilt i nær tilknytning til byen og er med på å isolere innbyggerne i byen. Ramallah er en by med mange arbeidsplasser - en by mange pendler til enten på vei til jobb eller universitetet. Etter at muren og alle checkpointene har kommet til i løpet av de siste tiårene har flere fra landsbyene rundt Ramallah flyttet inn til byen fordi det er ekstremt krevende og uforutsigbart å pendle fram og tilbake. Plutselig kan checkpointene stenges og folk kan risikere å stå mange timer ved de israelske kontrollpostene og bli trakassert både på vei til og fra byen. Ramallah blir dermed stadig mer bygget igjen. Byen mister sine grønne oaser og lommer, og folk bor ofte i overfylte hus hos familier og slektninger. Flyktningleirene i nærheten av byen som den den ene unge skuespilleren bor i er enda mye trangere. En av de to forestillingene jeg har fått være med på mens jeg har vært her ble satt opp i en stor flyktningleir nord på Vestbredden. Teateret mitt er opptatt av å gjøre teater tilgjengelig for alle. 

"Jeg gruer meg til dette prosjektet er over" sa en av de tre kvinnelige skuespillerene i "I don´t know where to start".  "Jeg har læt så mye og jeg har det så bra sammen med gruppa". Jeg har også lært masse de siste dagene, jeg har fått massevis av interessant og viktig empiri til masteroppgaven min allerede og gleder meg til fortsettelsen! 

Forskende førjulstid

Hva hjelper deg opp når du er helt nede? Hva trenger du for å lære og for å føle deg bra? Hva gjør at du føler deg trygg og at du kan slappe av? Hvordan kan man få gjennomarbeidet virkelig tunge opplevelser i livet? Hvordan kan din personlighet endres ikke bare gjennom det du opplever, men gjennom det du gjør med det du opplever.

Har du tenkt over det?

Jeg tenker på det stort sett hele tiden for tiden og jeg teller ned til jeg skal drive forskning på et sted der jeg kan lære mer om, og kanskje enda tydeligere forstå relevansen i alle spørsmålene mine: Palestina. Snart er jeg der igjen. Enn så lenge sitter med nesa i bøker og hendene på tastaturet og lærer så mye jeg kan om traumer, om posttraumatisk vekst om konstruktiv grubling og om umiddelbare kroppsliggjorte erfaringer og selvtransformasjon. Men snart. Snart skal jeg på feltarbeid. Det er ikke så mange ukene siden jeg kom hjem fra min forrige tur til Palestina, da som reiseleder og turarrangør for Til Palestina 2013. Denne gangen reiser jeg ned alene som masterstudent og fersk forsker i drama og teaterfagfeltet.

Jeg tror det i størst grad er reiser, og da i stor grad reiser til Midtøsten, og de to semestrene jeg bodde og jobbet der som gjorde at jeg bestemte meg for å ta en master i drama og teater. Hvorfor? Gjennom arbeid med blant annet ulike fritidsaktiviteter i en flyktningleir i Libanon og i et betent område på Vestbredden i Palestina, har jeg gjort meg opp mange tanker om nytten av utvikling og gjennomføring av kunstneriske og kreative prosjekter for barn og unge. Jeg har sett gleden barn og ungdom opplever gjennom deltakelse i teaterprosjekter og opplevd energien ungdommen får og gir hverandre i ulike former for samspill og samarbeid. Jeg har sett hvor fint og viktig det kan være å få et pusterom fra sin egen virkelighet og på den måten få rom og ro til å komme nærmere og få kontakt med andre deler av seg selv. Jeg har blitt kjent med mange barn og unge og deres hverdagslige tunge utfordringer og på bakgrunn av mine nye vennskap har jeg stadig blitt mer interessert i hvordan man på best mulig måte med ulike innfallsvinkler og metoder kan bruke drama og teater som et verktøy som fungerer i konteksten og kulturen og for menneskene det skal brukes sammen med sine premisser.

Uansett hvor mye man skulle ønske man kunne ta tilbake tiden og viske vekk all krig, alle konflikter, all urettferdighet, så går det ikke. Fortid er fortid, men framtid er ikke bare noe som kommer, det er noe vi alle sammen er med på å forme. Jeg er opptatt av kreativitet og kunstnerisk arbeid som noe som kan bidra til egenutvikling og på samme tid noe som kan sette dagsorden i sin kulturelle kontekst, åpne til debatt og dermed bidra til at unge med en tung og stor personlig bagasje opplever å delta i noe nyttig, skapende, endrende og samlende på samme tid.

En palestinsk fredsarbeidende kvinne sa en gang til meg: «Vi må satse på barna. De er framtiden. Hvis barna blir ødelagt, blir alt ødelagt».

I dagens norske forskningsartikler om barn og traumer kan man blant annet finne disse overskriftene: «Traumer hos barn – blir de gjemt eller glemt?» «Vi vet for lite om traumehjelp for barn og unge». «Traumer hos barn og unge fanges ikke opp» «Medisiner hjelper ikke traumatisert ungdom».

Hvis nyere forskning viser at flere spesialister hevder at kunnskapen om og oppfølgingen av barn med traumer er for svak, samt at medisiner ikke hjelper som en del av en eventuell behandling, hva bør man gjøre? Hvilke måter viser seg å fungere når man tilnærmer seg ungdom som har vært utsatt for svært dramatiske episoder i livet sitt? Kan teaterdeltakelse bidra til at ungdommer i Palestina ikke blir ødelagt? I min masteroppgave ser jeg på om deltakelse i ulike teaterprosjekter kan være en bidragsyter til mulig traumatisert ungdoms oppnåelse av de forholdsvis nye teoriene om posttraumatisk vekst.

Jeg har veldig mange spørsmål og veldig mye jeg ønsker å finne ut av og lære mer om under mitt feltarbeid ved et ungdomsteater. Jeg er spent og jeg gleder meg til hva de neste ukene vil bringe. Du er hjertelig velkommen til å «bli med» på reisen. Det føles fint å ha børstet støv av denne bloggen igjen. Framover skal den oppdateres med bilder, opplevelser og erfaringer fra en forskende førjulstid i Palestina.