Til Palestina

For noen måneder siden skrev jeg på denne bloggen: “Man finner ikke alltid ord for å beskrive hva man tenker og føler når man er i Palestina. Det er sterkt og vanskelig å se at venner bli slått, plaget og behandlet respektløst og nedverdigende, men det er kanskje enda sterkere å se dem reise seg gang etter gang. “ 

Jeg har nettopp kommet hjem fra Palestina igjen. Denne gangen som prosjektleder og reiseleder for det nyoppstartede studieturprosjektet Til Palestina.

 Hvorfor arrangere en tur for studenter i Norge til et konfliktområde? For at vi skal se hvor fælt palestinerne har det? For at folk skal si ”Stakkars,” ”Det er vel ikke mulig?” Herregud!” når vi kommer hjem og forteller om våre nye bekjentes liv og våre opplevelser?  Nei, å dele menneskeskjebner fra Palestina handler på ingen måte om stakkarsliggjøring, snarere tvert i mot. 

Blir verden et bedre sted og lettere å forstå seg på, hvis alle går rundt og forbinder konfliktområder og folkene som bor der som noe usikkert, fremmed og fjernt, eller som stakkarslige ofre? Det var blant annet med disse tankene og spørsmålene i bakhodet at Til Palestina- prosjektet ble utviklet.

Med Palestine Solidarity Project (PSP) som vertskap og deres by som base for ulike dagsturer rundt omkring på hele Vestbredden har Til Palestinagjengen 2012 blitt kjent med mange nye mennesker, mange nye tanker, utfordringer og perspektiver.

PSP er en organisasjon som jobber med ikke-voldelig motstandsprosjekter. PSP støtter bønder som får jord stjålet og avlinger ødelagt av bosettere. PSP bidrar økonomisk i kausjonsaker for å få løslatt unge gutter som blir satt i politisk administrativ varetekt og dermed får ødelagt muligheter til utdanning og jobb. PSP har god kontakt med israelske fredsaktivister som blant annet er med på PSPs fredelige demonstrasjoner mot ulovelige bosettinger og israelsk landokkupasjon. PSP har samarbeid med en israelsk kvinneorganisasjon og en israelsk barnehage.

PSP vil ikke at palestinere skal bli forbundet med noe fremmed og fjernt, men som medmennesker. PSP-lederen ser på nytten av kompetanseutveksling og det å knytte kontakter og danne vennskap på tvers av nasjonale og kulturelle grenser som viktige dialog-fredsbyggende initiativ.

 Ved å ha levd hele sitt liv under okkupasjon og konflikt, og sittet flere år i fengsel som politisk fange fordi han har prøvd å gjøre noe mot okkupasjonen, sitter PSP-lederen på opplevelser og refleksjoner de fleste norske studenter ikke har. Ved å leve i et samfunn med opprettholdelse av menneskerettigheter, stort sett likeverdig behandling av mennesker, få murer, checkpointer, lite landokkupasjon og riving av hus sitter norske studenter på erfaringer han ikke har. Med så ulike utgangspunkt og en så ulik hverdag tror PSP og Til Palestina at det både kan være nyttig og viktig å dele, det ikke alltid så enkelt. 

Folk i Norge har sagt at jeg lyver. Jeg har fortalt om hverdagen til folk jeg har møtt og det jeg har sett i Palestina og Israel til ulike folk, og noen har anklaget meg for å lyve, og sagt at jeg ser svart/hvitt på situasjonen. Jeg lyver ikke, jeg deler opplevelser jeg har sett med mine egne øyne. Men at jeg ser ting svart/hvitt? Jeg vet ikke? Kanskje jeg gjør det, på en måte. Ikke når det kommer til politikken, ikke når det kommer til ledere og politiske og religiøse grupperinger på begge sider av konflikten. Jeg vet like godt som alle andre at det finnes gode og mer eller mindre konfliktløsende, mer eller mindre maktsyke, mer eller mindre ekstreme personer, folk på alle deler av skalaen i både Palestina og Israel og i alle andre konflikt- okkupasjons – og krigsområder i verden. Jeg ser ikke svart/hvitt på alle politiske spørsmål og hendelser i Palestina og i Israel. Men når det kommer til menneskers ve og vel – kan jeg være enig – da ser jeg svart/hvitt. Når jeg for eksempel deler historier om 14 år gamle  palestinske gutter som blir fengslet av over 100 israelske soldater som kommer og omringer husene de bor i midt på natten. Når jeg deler historier om unge palestinske jenter som blir trakassert på vei til skolen av voksne menn i bosettinger som kaster stein på dem. Når jeg forteller om voksne palestinere som må stå opp for å dra på jobben klokken ett om natten fordi de ikke vet hvor mange timer de må beregne på å komme gjennom israelske checkpointer. Og også når jeg forteller om israelske militærnektere som blir satt i fengsel og sett på som landsforrædere fordi de nekter å tjenestegjøre i palestinske okkuperte områder. Da ser jeg svart/hvitt. Da ser jeg virkelig ikke annet enn urettferdighet, maktmisbruk og lov- og menneskerettshetsbrudd. At et helt folk skal preges på grunn av okkupasjon, konstant psykisk stress og press og konstant usikkerhet, det er ikke bra. Det går for min del ikke an å finne en eneste positiv ting ved det, og ingen grunn til at det skal kunne fremme fred - eller sikkerhet for den saks skyld. 

Det er mange som sier at alt er så vanskelig i konflikten i Palestina og Israel, så vanskelig at de fleste skyver alt og alle i konflikten litt bort. For meg er noen ting ganske enkle. Noen forhold og situasjoner bør ingen i hele verden trenge å leve under i 2012 - menneskerettighetsbrudd, nedverdigende, umenneskelig oppførsel og ekstremt psykisk, økonomisk og materielt maktmisbruk skal ikke forekomme, uansett hva man mener om politikk og religion. 

Palestinerne er en av mange grupper i verden som ikke bare i Palestina,  lever under svært vanskeligere forhold. Det er trist og man blir nesten litt motløs av å tenke på det, men jeg får håp og energi til å bry meg og å lære om situasjonene til for eksempel palestinere, romfolk, folk fra Vest-Sahara, Burma, Sør-Sudan og så videre fordi jeg har venner derfra, og jeg vet at i alle grupper er det folk som hver dag jobber beinhardt for endring og for grunnleggende rettigheter. Vi bruker mye tid på å snakke om det og dem vi ikke liker, hva med å gjøre det motsatte litt oftere? 

Til Palestina ønsker å bidra til at vanlige folk, som lever og jobber under okkupasjon og vanskelige forhold, sin innsats skal bli sett og dermed styrke deres håp om at de også en dag vil bli behandlet som likeverdige mennesker, som ut fra sine premisser skal ha de samme felles rettighetene de, akkurat som alle andre i verden, har rett på. 

Å bli kjent med situasjonen i og så dele historier fra for eksempel Palestina og Israel handler ikke bare om å gi folk et bredere innblikk i hva som faktisk skjer der nede, men å gjøre det som skjer i konfliktområder rundt i verden til noe man kan snakke om, noe alle kan snakke om. Samtaler om krig og konflikt trenger kanskje ikke alltid handle om store mangesidige politiske, økonomiske spørsmål og interesser, eller om hvor synd det er på de stakkarslige ofrene som bor i området– de kan handle om medmennesker, om sterke medmennesker.

 

Personlig tenker jeg at det er mennesker som dem som jobber i PSP, og i de mange andre palestinske og israelske fredsorganisasjoner som jobber for grunnleggende rettigheter, for menneskers beste, vi virkelig må høre på. Det er deres historier må vi dele og bygge opp om. Vi kan bare ved et besøk til Palestina, og i etterkant gjennom filmer, bilder, tekster og samtaler styrke personene vi forteller om sin identitet og få vist hvor sterke mennesker de er. Sterke personer finnes på alle sider av en konflikt, i alle religioner. En ung israelsk soldat sa en gang til en kvinnelig fredsaktivist fra Hebron – ”Hadde det vært ti sånne som deg her i byen hadde det ikke vært noen okkupasjon.” I Norge tenker vi så ofte, hva kan jeg gjøre? Jeg er bare en person. Men soldaten har et viktig poeng, det er fra sterke ildsjeler på grasrota ting ofte begynner. Et engasjert menneske betyr mye, hvis den personen blir sett og hørt og dermed kan inspirere andre - betyr det enda mer.