Når jeg blir 66 så gjør jeg som jeg vil.
Når jeg blir 44 så gjør jeg også som jeg vil.
Når jeg blir 22 så gjør jeg vel forsåvidt også hva jeg vil. Problemet mitt er at jeg ikke vet hva jeg vil, fordi jeg har så mye å velge mellom.
Når de blir 22 så gjør de ikke som de vil.
Når de blir 44 så gjør de antageligvis heller ikke som de vil.
Når de blir 66 kan de nesten helt sikkert heller ikke gjøre det de vil...
Folkene her i leiren vil antagelig aldri få så stor frihet som Wenche Myhre, Marit, meg eller hvem som helst andre i Norge.. og det er bare så sykt å tenke på. For å si det veldig poetisk.. Hva slags verden er det vi egentlig lever i, er vi ikke mennesker alle sammen?
I denne uken har Marit og jeg vært gjennom det vi selv liker å kalle en midttidskrise. Marit har vært så frustrert at hun hadde lyst til å knuse knokene på hendene sine i murgulvet da vi satt og spiste frokost. Jeg har vært så trøtt at jeg ikke hadde lyst til å stå opp for å spise frokost... ”Krisen” er vanskelig å sette ord på. Men jeg tror frustrasjon, motløshet, tristhet, og litt håpløshet er viktige stikkord, i tillegg til forståelse. Det høres kanskje ulogisk ut. Men det har noe å gjøre med at vi får bedre og bedre forståelse og kjennskap til livet til folk og fordi vi lever mer og mer som dem. Livet er innrammet og låst. Hver dag - hele livet må de leve her. Ikke fordi de har valgt det, men fordi de ikke har noe annet valg, fordi de må. Akkurat det kan gjøre to unge vestlige aktive jenter ganske frustrerte..
Greit, der er godt å få det ut... Det er rart med følelser, på en måte føler jeg at de blir forsterket her. Jeg kan le så jeg gråter og ikke klarer å stoppe av ting vi ser på film, som jeg sikkert bare hadde flira litt av hjemme i Norge. Samtidig blir man litt sånn: ”ja, ja, det som skjer det skjer,”- type av å være her. At Marit så en israelsk drone fly over her om dagen er litt sånn: ”ja,ja” what can we do?” It`s written in the book” som vår palestinske mamma sier. Man må ta ting som det kommer. Ting overrasker oss på langt nær så mye nå som det kanskje gjorde tidligere, når det gjelder livshistorier og kjærlighetsproblemerog sånt
Da vi kom på besøk til en venninne i går, hadde hun mange nyheter. Broren hadde vært på sykehuset to dager fordi noen kompiser hadde kastet en jernstol på ham på skolen. Huset var fullt av gutter som var der for å ønske ham god bedring. Den 18-år gamle søsteren til venninnen vår hadde noe ganske annet å tenke på. En palestiner bosatt i Nederland ville forlove seg med henne. De hadde snakket sammen to ganger på ”skype,” og sett bilder av hverandre. Jentas onkel i Tyskland hadde besøkt familien hans og godkjent den, Nå gjenstod det bare å snakke med bestefaren og få hans mening om saken før jenta måtte bestemme seg. At en forlovelse i mange tilfeller er like mye er en familiegreie som en romantisk avtale mellom to personer har blitt mer naturlig for oss nå. Kanskje det blir en forlovelsesfest snart! Det ikke hver dag en jenta får mulighet til å komme seg ut herfra.
Uansett - vi snart i bryllupet til en nabo på 16 år snart. Forloveden har bygget ferdig huset deres. Apropos overraskelser og kjærlighet.
I går ble jeg stoppet på gata av en jente. ”This is my brother, sa hun og pekte på gutten som hang på gatehjørnet. ”He wants to marry you, is it OK for you?” Jeg liker ikke å skuffe folk, men uansett om hvor mye vi har begynt å forstå livet her og her og leve som dem, så var ikke akkurat det spørsmålet jeg hadde ventet. Det var det mest direkte ekteskapsilbudet jeg har fått til nå. Men tro det, eller ei.. han fikk et nei...
