Nesten hver kveld etter at jeg krøpet opp i senga og prøvd å dandere alle teppene jeg trenger for å holde varmen gjennom de kalde nettene her, hører jeg på musikk. Jeg vet ikke om jeg gjør det for å forsøke å stenge omgivelsene ute, eller om jeg trenger musikken for å åpne opp og slippe inn alle tanker. Kanskje noen ganger begge deler, eller kanskje stort sett aller mest fordi jeg trenger helt ro og fred.
Det er både mange tanker og mye lyd å forholde seg til her.
Jeg blir vekket av lyd; bønnerop fra moskeen, nasjonalsangen som spilles på full guffe fra skolen rett ved oss, bilene med roperter som annonserer hva de har å selge fra lasteplanet sitt, traktorene som putrer forbi på vei til åker og eng. De små barna under oss som har blitt revet ut av sin seng. Samtalene til damene i underetasjen som sitter i hagen rett nedenfor rommet til Aasta og meg og lager brød til frokost eller vasker klær....
Bursdagsfest i barnehagen er en stor happening for barna! |
Jeg jobber i lyd; I barnehagen er det om å gjøre å rope høyest, synge høyest og strekke hånden høyest opp i været når rim og regler blir rop ut av lærerne og gjentatt av barna.
På engelskundervisningen om ettermiddagen prøver jeg å jobbe variert og ha lite "gjenta-etter-meg-opplegg (noe som i følge elevene er den mest vanlige pedagogiske metoden her) uansett lyd og liv og røre er det, noen ganger litt vel mye av det gode. Hovedproblemet er ikke å få ro i klassene vi har, men å få ro utenfor senteret.. Nesten hver dag tropper mange smågutter opp og henger utenfor, banker på døren, banker på rutene og kaster småstein. Er de oppmerksomhetssyke? Kjeder de seg? Har de ikke stort annet å finne på? Jeg tror forklaringen har mange sider, men lyd det er det i alle fall sikkert at de kan lage.
Om kvelden går det ofte i døren her, og folk kvier seg ikke for å ringe Aasta og meg enten det er tidlig morgen eller sen kveld. ” Kan dere skrive en rapport om dette? Kan dere ta noen bilder?” Kan dere kjøre hit eller dit?” Kan dere ta imot disse gjestene?” Her er det ikke noen 8-4- jobb, Aasta og jeg er tilgjengelige 24 timer i døgnet. Noen ganger skjer det lite, noen ganger skjer det mye, uansett er det mye å sette seg inn i, og mye som surrer rundt i hodet på deg når du jevnlig må ta bilder av og sitte og skrive rapporter om jævlige ting, jævlige ting som skjer rett utenfor huset sitt, med vennene dine, med folk du er sammen med hver dag...
Det er ikke alltid den hørbare lyden som er mest slitsom... ofte kan innvendig støy, eller hva man kan kalle det, være verre...
Jeg vet ikke, men føler nesten jeg at jeg har lagt til meg en slags mer eller mindre bevisst distanse i forhold til en del ting her.. Jeg merker at det ikke går an å legge til for mange følelser eller tanker når man forklarer og forteller om ting herfra. Man må på en måte se, lese eller høre ting som det er og ferdig med det... mer trengs på ingen måte ikke... De harde fakta er mer enn nok, mye mer enn nok...
”.. og dette er bare første dagen.. ” sa den nye norske frivillige som har kommet hit for å ta over for Aasta og meg. At både læringskurven, og en slags nødvendig tålmodighets – og ”tolererings”kurve er bratt her nede, er det ingen tvil om..
Det er rart å tenke på - en ny nordmann i huset betyr virkelig at Aasta og mitt opphold nærmer seg slutten. Du kjenner vel til det – når du har vært midt oppi noe i en periode, føler du på en måte at det er år og dag siden du startet med det, på en annen måte føles det som du akkurat har begynt.
Tiden har fløyet av sted her på Vestbredden, men Aasta og jeg har mange erfaringer å dele, både positive og negative, store og små. ”Alle har sitt – stort eller smått” sa Aasta i dag da vi satt ved middagsbordet og spiste falafel, her har de fleste veldig lite og veldig mye på samme tid. Folk har lite penger, liten frihet og få muligher, men de har mye varme, mye fellesskap, tålmodighet og sterke vennskaps- og familiebånd.
For noen dager siden spiste vi middag i flyktningleiren et par kilometer fra byen vår. Sjefen i barnehagen vår har giftet seg med en mann derfra, så nå bor de to i leiren sammen med sin toårige datter og de over ti tusen andre innbyggerene på det lille området. Timene gikk fort, vi lærte hverandre engelsk og arabisk, Aasta strikket og utvekslet håndarbeidskunnskaper, jeg tegnet sammen med den lille jenta og hennes fetter og kusine, jeg følte meg så velkommen, så rolig. Det var fint at gardinene til vinduet var trukket for, utsikten til venninnen min er ikke mye å snakke om; hun ser rett inn i det israelske vakttårnet ved inngangen til leiren...
Jeg var glad jeg satt inne bak lukkede gardiner, så jeg slapp å se på denne utsikten mens jeg lekte med min lille venninne. |
Vi hadde god tid i leiren. Det var lørdag. Vi bruker alltid lørdagene til demonstrasjoner. Forrige lørdag var det imidlertid så regnfullt og kaldt at gutta fant ut at det ble noen demo. ”Jeg liker demonstrasjoner om vinteren når det regner og er kaldt” sa den ene sjefen vår her om dagen, og fortsatte; ” hvis det regner funker ikke tåregass noe særlig” Forrige lørdag var det nok derfor ikke egentlig været som var den største grunnen til avlysningen - det var mangel på folk, færre og færre lokale demonstranter dukker opp på demonstrasjoene.
Jeg vet ikke hvor mange unge gutter jeg har rapportert arrestert fra byen vår de siste månedene. Deltakelse på demonstrasjoner og i motstandsarbeid øker sjansene for et fengselsopphold ganske kraftig og tro det eller ei, unge gutter her har minst like liten tid og lite penger til et fengselsopphold her som gutter ellers i verden har. Allikevel - bare fordi de tilfeldigvis bor der de bor og kommer fra den familien de gjør og fra det landet de selv, foreldrene og mange, mange generasjoner tilbake har vokst opp i, er ofte et fengselsopphold en selvfølgelighet for palestinske gutter i sin beste alder.
En av de mest aktive mennene på senteret vårt har vært arrestert i tre måneder, for et par dager siden fikk vi vite at han kommer til å bli løslatt i slutten av desember, men at han i tillegg må betale 5500 shekel, over 8000 norske kroner. 8000 kroner er mye, mye penger her nede. Når faren i huset ikke får jobbet på fire måneder fordi han sitter i fengsel, og resten av familien må ta seg av de to unge sønnene hans så godt de kan mens han er borte blir det lite penger til overs. Lite - eller egentlig ingenting.
I byen vår er det cirka 60 prosent arbeidsledighet, Like mange prosent av Vestbredden er dessuten under full israelsk kontroll ( i sone C) , det vil si at Palestinerene ikke har lov til å bygge noe nytt, renovere eller fikse ting i de områdene. Noen ganger er det lett å se hvor de ulike sonene; A, B og C, starter og slutter. I sone C- områdene er noen ganger asfalt fjernet, åkre tørket ut og overgrodd.. ”Se så late og slappe palestinerene er” kan utenforstående kanskje komme til å si hvis de ser de okkuperte C-sonene, der palestinerene ikke får lov til å foreta seg noe særlig på den ene siden, og bosettingene med vanningssystem og nye bygg rett ved...
Bøndene som eier jord i sone C ofte trenger som regel spesialtillatelser for å kunne få høstet grønnsaker og frukt, eller holdt ved like jorda si. ”Han var en gal mann” unnskyldte bosetterene seg for noen måneder siden da en ung palestinsk gutt fra byen vår ble drept på familiens landområde i sone C, mellom byen vår og en bosetting. ”Han var gal...” - ingen unnskyldning, ingen annen forklaring” Hadde en palestiner drept en bosetter, hadde han nok ikke bare vært gal, men farlig, han hadde vært en terrorist – akkurat som alle andre palestinere, akkurat som alle andre bønder som prøver å gjøre sitt eget og familiens liv til å gå rundt og å ta vare på åkre og jorder, flotte terrasser med over hundre år gamle oliventrær som har vært i familien i generasjoner.
Terrorist? |
”Jeg har begynt å plante blomkål nå” sa en av elevene på engelskundervisningen min nettopp. Å dyrke grønnsaker er en av 19-åringens nødvendige tilskudd til familiens økonomi. Den unge gutten har størsteparten av ansvaret for småsøsknene sine, moren og bestemoren sin nå som faren har flyttet ut og fått seg en ny kone. "Jeg har hatt veldig lyst til å reise ut og studere," har den flittige eleven sagt til meg. ”Jeg vil lære nye språk, men familien min trenger meg her, så jeg har tenkt å begynne å studere sykepleie, det får jeg alltid bruk for samme hvor jeg er."
Det er ganske mange ting vi tenker vi har bruk for som man egentlig kan klare seg uten.. Forrige uke var jeg lykkelig over at vi hadde litt varmtvann. Det varte en dag... Ja, ja man trenger ikke varmtvann i springen, det er går veldig greit å starte dagen med å koke opp vann og bruke vaskefat og vaskeklut også.
Alt går, på en eller annen måte... Alt går - det kan gå bra eller dårlig, men det går... Nå skal jeg snart gå å legge meg, slå på Ipoden og tenke og håpe, at ting ikke bare går, men at de går framover for mine venner her på Vestbredden og andre steder i verden.