Til Palestina

For noen måneder siden skrev jeg på denne bloggen: “Man finner ikke alltid ord for å beskrive hva man tenker og føler når man er i Palestina. Det er sterkt og vanskelig å se at venner bli slått, plaget og behandlet respektløst og nedverdigende, men det er kanskje enda sterkere å se dem reise seg gang etter gang. “ 

Jeg har nettopp kommet hjem fra Palestina igjen. Denne gangen som prosjektleder og reiseleder for det nyoppstartede studieturprosjektet Til Palestina.

 Hvorfor arrangere en tur for studenter i Norge til et konfliktområde? For at vi skal se hvor fælt palestinerne har det? For at folk skal si ”Stakkars,” ”Det er vel ikke mulig?” Herregud!” når vi kommer hjem og forteller om våre nye bekjentes liv og våre opplevelser?  Nei, å dele menneskeskjebner fra Palestina handler på ingen måte om stakkarsliggjøring, snarere tvert i mot. 

Blir verden et bedre sted og lettere å forstå seg på, hvis alle går rundt og forbinder konfliktområder og folkene som bor der som noe usikkert, fremmed og fjernt, eller som stakkarslige ofre? Det var blant annet med disse tankene og spørsmålene i bakhodet at Til Palestina- prosjektet ble utviklet.

Med Palestine Solidarity Project (PSP) som vertskap og deres by som base for ulike dagsturer rundt omkring på hele Vestbredden har Til Palestinagjengen 2012 blitt kjent med mange nye mennesker, mange nye tanker, utfordringer og perspektiver.

PSP er en organisasjon som jobber med ikke-voldelig motstandsprosjekter. PSP støtter bønder som får jord stjålet og avlinger ødelagt av bosettere. PSP bidrar økonomisk i kausjonsaker for å få løslatt unge gutter som blir satt i politisk administrativ varetekt og dermed får ødelagt muligheter til utdanning og jobb. PSP har god kontakt med israelske fredsaktivister som blant annet er med på PSPs fredelige demonstrasjoner mot ulovelige bosettinger og israelsk landokkupasjon. PSP har samarbeid med en israelsk kvinneorganisasjon og en israelsk barnehage.

PSP vil ikke at palestinere skal bli forbundet med noe fremmed og fjernt, men som medmennesker. PSP-lederen ser på nytten av kompetanseutveksling og det å knytte kontakter og danne vennskap på tvers av nasjonale og kulturelle grenser som viktige dialog-fredsbyggende initiativ.

 Ved å ha levd hele sitt liv under okkupasjon og konflikt, og sittet flere år i fengsel som politisk fange fordi han har prøvd å gjøre noe mot okkupasjonen, sitter PSP-lederen på opplevelser og refleksjoner de fleste norske studenter ikke har. Ved å leve i et samfunn med opprettholdelse av menneskerettigheter, stort sett likeverdig behandling av mennesker, få murer, checkpointer, lite landokkupasjon og riving av hus sitter norske studenter på erfaringer han ikke har. Med så ulike utgangspunkt og en så ulik hverdag tror PSP og Til Palestina at det både kan være nyttig og viktig å dele, det ikke alltid så enkelt. 

Folk i Norge har sagt at jeg lyver. Jeg har fortalt om hverdagen til folk jeg har møtt og det jeg har sett i Palestina og Israel til ulike folk, og noen har anklaget meg for å lyve, og sagt at jeg ser svart/hvitt på situasjonen. Jeg lyver ikke, jeg deler opplevelser jeg har sett med mine egne øyne. Men at jeg ser ting svart/hvitt? Jeg vet ikke? Kanskje jeg gjør det, på en måte. Ikke når det kommer til politikken, ikke når det kommer til ledere og politiske og religiøse grupperinger på begge sider av konflikten. Jeg vet like godt som alle andre at det finnes gode og mer eller mindre konfliktløsende, mer eller mindre maktsyke, mer eller mindre ekstreme personer, folk på alle deler av skalaen i både Palestina og Israel og i alle andre konflikt- okkupasjons – og krigsområder i verden. Jeg ser ikke svart/hvitt på alle politiske spørsmål og hendelser i Palestina og i Israel. Men når det kommer til menneskers ve og vel – kan jeg være enig – da ser jeg svart/hvitt. Når jeg for eksempel deler historier om 14 år gamle  palestinske gutter som blir fengslet av over 100 israelske soldater som kommer og omringer husene de bor i midt på natten. Når jeg deler historier om unge palestinske jenter som blir trakassert på vei til skolen av voksne menn i bosettinger som kaster stein på dem. Når jeg forteller om voksne palestinere som må stå opp for å dra på jobben klokken ett om natten fordi de ikke vet hvor mange timer de må beregne på å komme gjennom israelske checkpointer. Og også når jeg forteller om israelske militærnektere som blir satt i fengsel og sett på som landsforrædere fordi de nekter å tjenestegjøre i palestinske okkuperte områder. Da ser jeg svart/hvitt. Da ser jeg virkelig ikke annet enn urettferdighet, maktmisbruk og lov- og menneskerettshetsbrudd. At et helt folk skal preges på grunn av okkupasjon, konstant psykisk stress og press og konstant usikkerhet, det er ikke bra. Det går for min del ikke an å finne en eneste positiv ting ved det, og ingen grunn til at det skal kunne fremme fred - eller sikkerhet for den saks skyld. 

Det er mange som sier at alt er så vanskelig i konflikten i Palestina og Israel, så vanskelig at de fleste skyver alt og alle i konflikten litt bort. For meg er noen ting ganske enkle. Noen forhold og situasjoner bør ingen i hele verden trenge å leve under i 2012 - menneskerettighetsbrudd, nedverdigende, umenneskelig oppførsel og ekstremt psykisk, økonomisk og materielt maktmisbruk skal ikke forekomme, uansett hva man mener om politikk og religion. 

Palestinerne er en av mange grupper i verden som ikke bare i Palestina,  lever under svært vanskeligere forhold. Det er trist og man blir nesten litt motløs av å tenke på det, men jeg får håp og energi til å bry meg og å lære om situasjonene til for eksempel palestinere, romfolk, folk fra Vest-Sahara, Burma, Sør-Sudan og så videre fordi jeg har venner derfra, og jeg vet at i alle grupper er det folk som hver dag jobber beinhardt for endring og for grunnleggende rettigheter. Vi bruker mye tid på å snakke om det og dem vi ikke liker, hva med å gjøre det motsatte litt oftere? 

Til Palestina ønsker å bidra til at vanlige folk, som lever og jobber under okkupasjon og vanskelige forhold, sin innsats skal bli sett og dermed styrke deres håp om at de også en dag vil bli behandlet som likeverdige mennesker, som ut fra sine premisser skal ha de samme felles rettighetene de, akkurat som alle andre i verden, har rett på. 

Å bli kjent med situasjonen i og så dele historier fra for eksempel Palestina og Israel handler ikke bare om å gi folk et bredere innblikk i hva som faktisk skjer der nede, men å gjøre det som skjer i konfliktområder rundt i verden til noe man kan snakke om, noe alle kan snakke om. Samtaler om krig og konflikt trenger kanskje ikke alltid handle om store mangesidige politiske, økonomiske spørsmål og interesser, eller om hvor synd det er på de stakkarslige ofrene som bor i området– de kan handle om medmennesker, om sterke medmennesker.

 

Personlig tenker jeg at det er mennesker som dem som jobber i PSP, og i de mange andre palestinske og israelske fredsorganisasjoner som jobber for grunnleggende rettigheter, for menneskers beste, vi virkelig må høre på. Det er deres historier må vi dele og bygge opp om. Vi kan bare ved et besøk til Palestina, og i etterkant gjennom filmer, bilder, tekster og samtaler styrke personene vi forteller om sin identitet og få vist hvor sterke mennesker de er. Sterke personer finnes på alle sider av en konflikt, i alle religioner. En ung israelsk soldat sa en gang til en kvinnelig fredsaktivist fra Hebron – ”Hadde det vært ti sånne som deg her i byen hadde det ikke vært noen okkupasjon.” I Norge tenker vi så ofte, hva kan jeg gjøre? Jeg er bare en person. Men soldaten har et viktig poeng, det er fra sterke ildsjeler på grasrota ting ofte begynner. Et engasjert menneske betyr mye, hvis den personen blir sett og hørt og dermed kan inspirere andre - betyr det enda mer.

 

Hva skal du til høsten?

Hva skal du til høsten?
Studere? Jobbe? Hva skal du gjøre når kveldene ikke lenger er lyse og lange,  når du har kommet godt inn i semesteret, når haugene på skrivebordet blir stadig større, mailboksen er fylt opp og kaffeinntaket og skuldrene blir stadig høyere?
Drømme om den dagen eksamen er levert, eller når sjefen endelig gir deg en klapp på skuldra?
Jeg har et annet forslag - den 11.oktober kan du reise til Palestina.
Palestine Solidarity Project (PSP)  og Center for Freedom and Justice (CFJ) i Beit Ommar inviterer deg til Vestbredden.
Hvorfor takke ja til invitasjonen?

Ord som målløs, ufattelig og ubeskrivelig dukker ofte opp når folk skal fortelle om sine besøk til Palestina. Hvorfor skal man oppsøke det som er vanskelig?

Kanskje er det nettopp engasjementet og tankene du tar med deg fra møter med folk som lever under ufattelige uforutsigbare forhold som gjør at du blir minnet på vitsen med å studere? Kanskje er det det å oppleve kontraster som gjør at du får perspektivene som trengs for å få det beste ut av den situasjonen du og dem rundt deg lever i, og forholdet du har til andre mennesker fra alle deler av verden? Kanskje er det nye impulser og utvidede horisonter som gjør at du får motivasjon til å bli en god, ressurssterk og samfunnsengasjert student og arbeidstaker?
Det er i alle fall ingen tvil om at du får nye impulser, tanker og kunnskap etter et besøk på Vestbredden.

Dette sa Trygve Thorson om sitt besøk hos PSP og CFJ i fjor:
Uka i Palestina var full av inntrykk. Hver dag ga meg noe nytt å tenke på. Å kunne høre Palestinernes egne tanker om konflikten og få et innblikk i hverdagen deres var enormt lærerikt. Oppholdet var fyllt av kontraster. En dag gikk vi rundt i Hebron og så de sjokkerende forholdene der, og den neste spiste vi kveldsmat i en fredelig Beduinleir i ørkenen etter å ha”gått på vannet” i Dødehavet. Folks gjestfrihet, den flotte naturen og den gode maten sto på en måte i sterk kontrast til de ødeleggende konsekvensene av okkupasjonen.  

Enda en ny bosetting. Bildet er tatt fra en palestinsk landsby.

Palestina blir stadig mer ødelagt av bosettinger, murer, vakttårn og store israelske veier. Nå kan du møte dem som lever midt oppi alt sammen. Du kan oppleve utholdenheten, styrken og gjestfriheten til det palestinske folket. Sterke menneskemøter kan skape engasjement, og inspirere til fredsskapende, konfliktløsende arbeid, menneskerettighetsarbeid og medmenneskelig solidaritet, på en helt annen måte enn en dag på lesesalen eller kontoret.

Å reise til Palestina er ikke bare en tur til ditt eget beste - din kjennskap til forholdene i Palestina betyr ubeskrivelig mye for alle palestinere. Kanskje er det nettopp vennskap på tvers av landegrenser som kan gjøre en forskjell i framtida? Kanskje kan din kunnskap, din omtanke og solidaritet gjøre verden til et bedre sted?

Jeg håper du griper sjansen til å la deg bli inspirert og til å utvide horisonten.

Besøk www.tilpalestina.wordpress.com, og les mer om din unike reisemulighet.

Palestina er vakkert om høsten. Hadde man ikke visst bedre kunne man trodd at dette var en vei for alle, men i svingener check-pointet som hindrer alle palestinere fra Vestbredden uten spesialtillatelse å komme inn i Jerusalem. 

Om skuddlinjen fra sidelinjen

For litt over en uke siden kom jeg tilbake til Norge etter et fire og en halv måneds opphold i Mellom- og Sør-Amerika. Samme dag som jeg kjørte fly halve jorda rundt og kom trygt hjem til Norge, ble en venn av meg hindret i å komme hjem fordi han hadde oppholdt seg på et område under en kilometer fra sitt eget hus på Vestbredden i Palestina.

For litt over en uke siden ble min palestinske venn arrestert - for entende gang og ganske ut av det blå. De var ute og dyrket jordområdene i utkanten av den palestinske landsbyen han bor i, vennen min, noen kompiser av ham og noen internasjonale aktivister. Jordene de jobbet på ligger tett opp mot en av de israelske bosettingene som omringer landsbyen. Dette skriver organisasjonen jeg jobbet for i Palestina før jul om det som fulgte: After about half an hour Israeli settlers arrived. The settlers began to harass the farmers, shouting abuse in English, calling those farming ‘dogs’ and ‘Nazis’, and throwing stones. The farmers continued to peacefully cultivate their land as Israeli Occupation Forces arrived at the scene.

En soldat grep tak i vennen min. Han ba dem om å slippe armen hans og å stoppe med ropingen, men historien ender dessverre ikke sånn…  the solider continued to forcefully hold him before dragging him to the ground. Four soldiers then surrounded him and hit him in the face with their rifle butts, causing him to bleed from the head.

International activists who attempted to protect him from this assault were beaten, violently dragged from the scene, and stamped upon repeatedly. Vennen min hadde ingen ting han skulle ha sagt eller gjort... He was handcuffed and taken to the settlement, where he was blindfolded. He was left bleeding for more than one hour, without any medical assistance.

Det er kjipt å gå for å leke på "feil" plass for palestinske barn.
Dette bildet er tatt i utkanten av landsbyen gutten bor i.

 I går fikk jeg, som del av mailinglisten til solidaritetsorganisasjonen han leder, en mail fra vennen min som da nettopp var blitt løslatt ved kausjon. Det han skrev er ingen hemmelighet. Det er ikke bare han som har blitt arrestert i det siste. Statistikken for arrestasjoner av palestinere på Vestbredden har økt kraftig i løpet av få måneder. Flere og flere unge gutter under 18 år blir fengslet. Kom kanskje arrestasjonen av vennen min likevel ikke så helt ut av det blå? Selv om grunnen til arrestasjoner av palestinske gutter og menn, virker ganske tilfeldig, er nok hensikten med dem mer bevisst enn jeg har forutsetning til å spekulere i. Vennen min er vant til å være klar over at sjansen for å bli arrestert alltid er der hvis han frivillig eller ei kommer i kontakt med israelske soldater, politi eller bosettere. Ikke for det han eventuelt gjør eller ikke gjør,  men for den han er. Vennen min jobber tross alt for fred, ikke-vold, rettferdighet og like rettigheter for alle. Han er tross alt en aktiv ikke-voldelig aktivist og sånne er en sikkerhetstrussel for Israel. Hadde dem vennen min kjemper mot i utgangspunktet kun ønsket fred, hadde han kunnet vært den ideelle samarbeidspartner. Min venn er alltid åpen for dialog og selv gift med en israelsk kvinne. For dem som ønsker makt, fortsettelse av bygging av ulovlige bosettinger og av landokkupasjon på Vestbredden blir han derimot kanskje sett på som mer enn en sikkerhetstrussel - en som står i veien?  En som gjør at planer blir vanskeligere å gjennomføre? Jeg vet ikke.

Jeg har ingen umiddelbare planer om å stjele mine naboers landområder og rive ned alle hus og planter og trær som er på området. Jeg tror ikke jeg kommer til å stenge veier og  bygge meg en ny villa der det før har ligget flere hundre år gamle olivenlunder og drueranker. Jeg har ikke tenkt å skyte sauer og andre dyr som forviller seg tilbake til gamle beiteplasser, skremme folk som prøver å høste det som er igjen av deres levebrød og arrestere eller kanskje til og med skyte dem hvis de føles for truende i mitt nye univers.  Jeg har ingen planer om å lage meg et svømmebasseng og ta alle vannressursene familier i området jeg har presset meg inn i flere generasjoner har benyttet seg av. Jeg har ikke tenkt å mure meg inne, sende opp en svær luftballong med et tjuefiretimers overvåkningskamera i og ha vakter i flere høye vakttårn rundt meg sånn at jeg alltid kunne visst hva alt og alle i mils omkrets driver med.

Hadde jeg hatt det hadde jeg kanskje tenkt annerledes om vennen min. Hadde jeg hatt det tror jeg jeg hadde vært bura inne for lenge siden. Men i stedet for at personer med lignende tanker og ideer som dem jeg nettopp skisserte blir tatt, er det altså unge uskyldige gutter, som kan tenkes å stå i veien for det de ønsker å oppnå, som arresteres.

Fra januar til april 2012  ble 46 barn under 18 år arrestert fra landsbyen jeg bodde i. En organisasjon og et senter jeg jobbet for – senter for frihet og rettferdighet, blakker seg nå omtrent på å betale ut unge uskyldige gutter fra fengsel for at de ikke skal miste for mye skolegang. Mange av guttene slipper ikke en gang ut ved kausjon, og ser det å erkjenne seg skyldig som eneste løsning for å korte ned tiden i rettssystemet og bak lås og slå.
Og det er ikke bare vennen min som blir slått og trakassert. Defence for Children International - Palestine har nylig offentliggjort en rapport med dokumentasjon om systematisk mishandling av arresterte palestinske barn. Nesten alle av 311 dokumenterte tilfellene ble bundet på hendene og fikk bind for øynene etter pågripelsen. 75%  av barna ble utsatt for fysisk vold under pågripelse, transport eller avhør. På grunn av utgiftene senteret for frihet og rettferdighet velger å bruke på kausjon, advokat og rettssaker har organisasjonen lite penger til å opprettholde andre prosjekter for barn og unge. Kontinuitet i eventuelle prosjekter blir dessuten en stor utfordring når ikke bare ungdommen i landsbyen, men lederne ved senteret stadig selv blir arrestert.

Man finner ikke alltid ord for å beskrive hva man tenker og føler når man er i Palestina. Det er sterkt og vanskelig å se at venner bli slått, plaget og behandlet respektløst og nedverdigende, men det er kanskje enda sterkere å se dem reise seg gang etter gang.  Når jeg er her i Norge føles det godt å ha jevnlig kontakt med en del av mine palestinske venner, men det er ikke alltid så lett å vite hva man skal skrive til noen av dem. God sommer? God helg? Ha en fortsatt fin dag? God kveld? Håper ingen ting kjipt skjer med deg akkurat nå? Jeg vet det kan høres overdrivende og voldsomt ut, men i Palestina kan man aldri helt vite hva dagen og natten bringer. Arrestasjonsstatistikken taler for seg selv. I løpet av månedene jeg bodde der begynte jeg etter hvert hver morgen å spørre om hvor mange som hadde blitt arrestert mens jeg sov. Det er dokumentert at over 60% av arrestasjonene i landsbyen jeg bodde i skjer om natten. Mange unge søsken sliter med traumatiske minner fra da far eller brødre ble arrestert. Det føles på en måte litt vanskelig å si god sommer til noen som aldri vet om de kan sove trygt.

Å skrive - stå på eller - lykke til med arbeid og planer, til en mann midt i en konflikt som på grunn av sin rettferdighetssans, sitt mot og sin innsatsvilje har sittet i fengsel i til sammen flere år,  føles også litt overflødig og rart. Hvem er egentlig jeg til å sitte på sidelinjen å heie? Men hvem er jeg på den andre siden hvis jeg ikke sier noen ting som helst? Jeg tror det nettopp det er små og store fans som sitter på sidelinjen og heier som gjør at verden kan gå rundt. Det er i hverdagskampen man trenger å vite at man uansett hva som skjer har noen som heier. En eller noen du føler er der for deg og for det du tror på og ønsker å oppnå.

Den 20. juni var det verdens flyktningdag. Flyktninghjelpen offentliggjorde at det per i dag er 42,5 millioner flyktninger i verden. Hvem er de 42,5 millionene? Hvor lenge har de måttet være flyktningner? Utad er de, akkurat som for eksempel palestinere og israelere kanskje mer en del av en gruppe som de fleste ikke ser på som annet enn en gruppe, enn de er individer.

Jeg ser på det som en utfordring at mennesker som lever i fattige land, i krig eller konfliktområder, som er flyktninger, eller tilhører diskriminerte grupper blir sett på som akkurat det - mennesker som lever i fattige land, i krig eller konfliktområder, som er flyktninger, eller tilhører diskriminerte grupper.  De kan bli sett på som heldige fordi de har klart seg bra til tross for sin gruppetilhørighet, unnskyldt for ting de gjør fordi de tross alt er en del av den gruppa. De kan lett bli stakkarsliggjort og undervurdert. De kan altfor lett bli stemplet og tolket, ikke ut fra det individet de er men ut fra gruppa de er en del av. 

En palestinsk flyktningleir i Libanon
Er alle vennene jeg fikk da jeg bodde der i 2010 bare en del av en masse?  

Med en venninne som studerer utviklingsstudier snakket jeg for ikke lenge siden om hvor lett folk åpner lommeboken når de ser en liten mørk gutt med opplåst mage og store øyne.

Når kan folk flest føle at det også er edelt og nyttig å åpne lommeboken for den oppblåste lille guttens storebror når de ser den fine åkeren han selv har laget og jobber for å holde i live, til deres onkel som har startet en lokal bedrift? Eller til lokalt forankrede organisasjoner som hjelper unge mennesker til å vokse opp i så trygge og sunne omgivelser som mulig? Går verden egentlig framover hvis vi snakker i stereotypier og kun følger med på mediestyrte og åpenbare akutte kriser og nødhjelpssituasjoner?  I en samtale jeg nettopp hadde om interkulturell kompetanse og forståelse med broren min som studerer menneskerettigheter og humanitær innsats, sa han at noe av det verste han visste var stakkarsliggjøring, det er ikke så veldig vanskelig å være enig med ham i det.  Jeg lurer på om, og forhåpentligvis når allmennhetens syn på nødvendig bistand og støtte kan endres fra sympati og et ovenfra og ned-basert fokus til likeverd, verdighet og medmenneskelig respekt. 

 Når jeg har kommet hjem til Norge fra lengre utenlandsopphold har jeg fått følelse av å komme tilbake til et fint, rent og trygt, men litt sovende land. Flere og flere tar utdannelse i Norge i dag, kanskje flere og flere burde ta studiereiser? I tillegg til å backpacke for å finne seg sjæl, tror jeg ikke er så dumt å reise på tur for å finne andre og å lære av og prøve å forstå dem og deres situasjon. 

Hvis du studerer ved NTNU får du forhåpentligvis en mulighet til høsten. Sammen med blant annet organisasjonen jeg jobbet med i Palestina og gode hjelpere utvikler vi nå en studietur til Vestbredden. Det er vanskelig for mange unge i Norge i dag å forstå det som foregår i Palestina, skrev jeg til en kompis fra Palestina. Og fortsatte med noe sånt som: ”jeg tror at for å forstå kan det beste være å oppleve og se ting med egne øyne. Og bare når folk forstår kan det skje endringer.”  Jeg håper det ligger noe i det jeg skrev og håper du blir med på reisen, enten som deltaker eller som støttede tilskuer på sidelinjen.

God sommer og lykke til med heiing. 

I etterpålyset

Jeg har skrevet sluttrapport, jeg har vært på obligatorisk oppfølgingstime hos psykolog, jeg har vært på evalueringsmøter og jeg har holdt foredrag. Jeg vet det heter i etterpåklokskapens lys, men dette er bare noen etterpåtanker. Jeg skriver litt igjen fordi jeg har avsluttet enda en del av min jobb som solidaritetsarbeider (for denne gang.)  Vel tilbake i Norge har jeg tenkt mye på hvordan man best deler det man har lært og opplevd, og hvorfor det kan være vanskelig.

Man kan føle seg liten og ubetydelig når man blir konfrontert med og kjenner store politiske, vanskelige situasjoner på kroppen.  Det er ikke bare lett å bo sammen med motstandskjempere som har sittet i fengsel i store deler av sitt voksne liv. Damer som aldri kan sove helt rolig om kvelden fordi de aldri vet når sønnene eller mannen kan bli arrestert. Eller små 4-5åringer som, hvis du går ut av huset med kameraet tydelig hengende over skuldra, spør: Hvor er problemet? Er det soldater i gata? Er det tåregass?  Det er vanskelig der og da, men det er kanskje enda mer krevende i etterkant. Kanskje spesielt når man kommer hjem og folk spør om jeg har hatt det bra og jeg ikke vet hva jeg skal svare.

Midt i den palestinske byen Hebron har bosettere slått seg ned, stengt gater  og butikker og dermed fått nye søppelplasser.

Det er ingen god følelse å ikke bli trodd, eller å bli tatt for å overdrive. Jeg merker at en del ting nesten føles litt drøyt å fortelle om fra Palestina og Israel. Ting som for mange nordmenn vil virke usannsynlig og ufattelig. Dagligdagse hendelser som at Israel dumper søpla og fører kloakken sin inn i palestinske landsbyer. At israelske soldater skyter tåregass fra og spiller porno over høyttalerne fra vakttårnene sine når det arrangeres offentlige begravelser i palestinske byer fordi Israel ikke tillater at mange palestinere samles. Ting som at unge israelske ungdommer drar til Vestbredden og okkuperer hus for å ha et sted å feste, eller finner på trakasserende leker med uskyldige palestinere på check-pointene fordi de kjeder seg på jobb.  Ting som at palestinske barn i Hebron har internasjonale observatørstyrker som passer på dem på skoleveien, for at de ikke skal bli plaget og skadet av bosetterne som har slått seg ned i byen. Ting som at den israelske muren stadig blir lengre, og at den blant annet i områdene der jeg bodde, er et elektrisk gjerde med en israelsk patruljevei på innsiden. At palestinere er overvåket hele døgnet av Israels superfancy teknologiske utstyr.

Muren, bildet er tatt fra palestinsk side. På den andre sider ligger nye bosettingshus

Alle disse  eksemplene har enorme daglige konsekvenser for sivilbefolkningen i Palestina, men ingen av dem er en nyhet,  en akutt nødsituasjon eller en krise.  Jeg så og hørte om det hver dag, men det som skjer hver dag deles ikke i media. I Jerusalem møtte Aasta den ansvarlige for nyhetsbyrået Reuters i Israel og de palestinske områdene. Mannen hadde hatt mange jobber, men sa at denne var den absolutt mest krevende. Reutersmannen måtte hele tiden ha stålkontroll på hva som ble publisert av hans ansatte. Journalistene må være ekstremt sensitive og nøyaktige bare med ordformuleringen. Alt kan lett bli feil når du skriver om Israel og Palestina. Det at mye av konflikten starter med krigen i 1948, den som for palestinere heter, Al Nakba – katastrofen,  og War of indepenence – selvstendighetskrigen for israelerne, setter på mange måter standarden.  Det Israel kaller sikkerhet,  er segregering og apartheid for palestinere.

De som styrer hva slags info som skal bli delt fra Midtøsten og fra andre krigs- og konfliktområder, har ingen enkel jobb. Det at alle store nyhetsbyråer må, eller føler at de bør, safe så mye som de gjør når det kommer til situasjonen i Palestina og Israel, gjør det ikke så lett å komme tilbake som et øyenvitne og dele historier og føle seg som en overdrivende aktivist.

I etterkant av oppholdene mine i Libanon og Palestina har jeg fått spørsmål som: Ser du noen løsning i Israel/Palestina? Er det ikke nytteløst og i alle fall i lengden umotiverende å jobbe og engasjere seg i en situasjon som er så håpløs og innfløkt? For meg er det at oppegående, flinke, ressurssterke nordmenn stiller denne type spørsmål nok til at jeg enda tydeligere ser verdien av å være frivillig og å vise solidaritet med folk som lider under daglige menneskerettighetsbrudd. Vi mennesker er tross alt flokkdyr. At noen bryr seg, gjør det lettere for andre å bry seg. At vennene mine i Libanon og Palestina, familiene deres og hele slekta deres vet at i utlandet er det noen som vet om dem, og noen som vil deres beste, tror jeg i aller høyeste grad gir håp.  For at folk skal klare og orke å leve og gjøre det beste de kan ut av hverdagen sin trengs håp, støtte og forståelse. Å lære og å bidra handler ikke om å være tøff, modig eller veldig eventyrlysten – det handler om å være et medmenneske.

På tur for å se hvor en ny israelsk vei er planlagt midt i palestinernes  landbruksområder.

I Beit Ommar må alle deler av befolkningen daglig leve med uforutsigbarhet, okkupasjon, daglige ydmykelser og knappe ressurser. Det er vanskelig å sette seg helt  inn i andres hverdag. Jeg forventer verken av meg selv eller av andre at vi skal kunne det, men jeg merker selv at jeg blir mer og mer imponert og inspirert av hvordan vanlige folk under virkelig tøffe forhold gjør det de kan for å lette sin egen og andres hverdag. For til tross for ufrihet og konflikter - under mine opphold i Midtøsten har jeg alltid opplevd store og små  lyspunkt og positivitet. Tid, gjestfrihet og sterke familiebånd er bare noen eksempler på viktige prioriteringer og selvfølgeligheter for alle vennene mine i Beit Ommar. Fellesskap er essensielt uansett hva som foregår utenfor husets fire vegger.

For meg er en stor del av verdien av det å være i Palestina nettopp felleskap og nye bekjentskap.  For meg betyr det å være solidaritetsarbeider å være med på å opprettholde og jobbe for å forsøke å forsterke vanlige menneskers verdighet. Vise at jeg ser dem, og at jeg på ingen måte vil glemme dem så fort jeg setter meg på flyet tilbake til Norge.  Jeg ønsker å bidra til å styrke vanlige folks  håp om at de også en dag vil bli behandlet som likeverdige mennesker, som ut fra sine premisser skal ha de samme felles rettighetene de, akkurat som alle andre i verden, har rett på.

”Kaller du dette frihet? Er dette rettferdig?”  spurte den palestinske mannen jeg snakket med bare noen timer etter at Israel hadde jevnet det nye huset hans med jorden. Jeg tror ingen forventet at jeg skulle si noe akkurat der og da, svaret var uansett ganske opplagt. Tusen tanker svirret rundt i hodet midt, og mens jeg stod der midt i husrestene kom jeg plutselig til å tenke på et sitat fra en film. Filmens unge hovedpersonen sa noen sånt som;  ”da jeg var liten sa alltid mamma til meg at vi bodde på det beste stedet i verden. Nå vet jeg at det ikke stemmer. Nå vet jeg at  hele verden er et stort sted. ”

Nyheter, fakta og store eller små innenriks-  eller utenrikssaker kan noen ganger være vanskelig å forstå, vanskelig å ta innover seg, men alle mennesker i verden kommer fra og bor mer eller mindre på samme sted, og en dag – en dag håper jeg at vi kan begynne å oppføre oss som om vi gjør det.