Bæ,bu bæ bu, det er den blinde mannen med tut på sykkelen fullastet med kleenex som rusler gjennom leiren. Hver dag går han og hans nesten blinde sønn tassende bak ham og roper og tuter seg rundt i alle de like smale gatene. Hvor mye han får solgt? Det er jeg jammen ikke sikker på, men man trenger i alle fall ikke gå langt for på få tak i det man trenger her. Hva man trenger? Barna spiser små potetgullposer og kjeks hver dag, de propper i seg like mye som de voksne heller i seg te og kaffe.. Det er mer liv i leiren nå.- vinteren er over. Mennene røyker vannpipe og barna leker. Akkurat nå hørte vi ”How are you” fra plassen vår på taket.. Vi er ikke de eneste nordmennene i leiren lengre. De to medisinstudentene som skal skrive en oppgave om diabetes har allerede vært her i over to uker, og etter den første ukens tilvendingsperiode er fortsatt dagene deres i stor del improvisasjon. Å få gjort skikkelige avtaler krever en del for å si det sånn. Å få tak i kontaktinformasjon er nesten også umulig fordi sykehuset verken har ordentlige mail-lister eller telefonlister. Ting tar tid, og krever egeninnsats, men det er jo en del av læringen det også. Folk kommer for sent, eller de kommer når det passer dem!
Erik, som er her for å treffe gamle venner og for å slappe av etter en måned i Palestina har mye å fortelle og sterke bilder å vise... Og det er sært altså - å se på bilder. En kveld hadde Marit og jeg sett film og så så vi på Eriks bilder etterpå. Jeg vet ikke, men det føltes mer som om bildene var fra en film og filmen var virkelighet. Sjokkgranater, tiåringer som blir skutt, store folkemengder som demonstrerer, er opprørte og blir herset med, det er jo ikke realistisk, det skulle jo absolutt ikke vært virkelig..
Når jeg ser på mine egne bilder tenker jeg også noen ganger.. er det der Marit og meg? Er det vi to som står der med hijab sammen med vennene våre for å gli inn i mengden med hundre damer på tur? Vi var på utflukt langs grensen mellom Palestina og Libanon på søndag. Kanskje vi på en måte var en del av gjengen, men på den andre siden... Jeg aner ikke jeg hvordan det føles, å se det som man fra dag en blir oppdratt til å tenke på som paradis på jord. En vi reiste sammen hadde med filmkamera. Hun fortalte oss i dag at det første hun gjorde da hun kom hjem var å vise barna sine landsbyen deres. ”Er ikke Palestina vakkert?” Jeg vet ikke hvor mange ganger vi fikk høre det, men jeg var helt ærlig da jeg svarte: ja.
Epeltær som blomstrer, appelsiner som skinner i sola, åkrer som blir pløyd av hester og svette bønder, fjell og daler og hav og elver. Hadde ikke gjerdene, piggtrådene, alle de libanesiske checkpointene og den israelske bosettingen vært der hadde det vært enda finere. Det var en rørende og spesiell tur.
Spesiell kan man vel kalle ukens andre utflukt også. Tur med mødre og ansatte ved handicapsenteret. Det var full rulle fra 06.30- 00.00. Vi satt 35 personer i en buss sikkert beregnet på 20 stykker. Og folk røyker, og folk klapper og synger. Den arabiske musikken gikk non-stop på full guffe. Vi kjørte til Faraya og så på snøen, spiste lunsj ute i naturen så folk fikk plukket urter, vi tok gondol utenfor Beirut, vi stoppet like godt på to fornøyelsesparker. Og ting tar tid, det kan ikke sies for mange ganger. Organisering og køordninger og lignende, jeg vil ikke si at det er et helt ukjent begrep, men ting er ofte litt sånn tilfeldig... Men til tross for Marits migrene, øresus, passiv røyking og såre hender, det er bra med utflukter!
Og det er mange andre ting som er bra også, det er mange ting som er bra her som begynner å bli en selvfølge. I dag lekte vi alla min chilling = alle mine kyllinger på handicapsenteret! Den slår an både der og på dramagruppa vår der. Akkurat som knebøy og sit ups slår an på dametrimmen! Og akkurat nå som vi har vendt oss til å ha gutter i huset. Og at vi faktisk kan se på dem og snakke med dem og tulle med dem og gå sammen med dem på gata og slippe å bli plystret etter, laget kattelyder etter, eller få høre ”hey sexy lady” eller andre morsomme ting - så skal de snart dra. Men snart er det påske og det kommer masse besøk! Vi gleder oss! Bæ,bu bæ bu, det er den blinde mannen med tut på sykkelen fullastet med kleenex som rusler gjennom leiren. Hver dag går han og hans nesten blinde sønn tassende bak ham og roper og tuter seg rundt i alle de like smale gatene. Hvor mye han får solgt? Det er jeg jammen ikke sikker på, men man trenger i alle fall ikke gå langt for på få tak i det man trenger her. Hva man trenger? Barna spiser små potetgullposer og kjeks hver dag, de propper i seg like mye som de voksne heller i seg te og kaffe.. Det er mer liv i leiren nå.- vinteren er over. Mennene røyker vannpipe og barna leker. Akkurat nå hørte vi ”How are you” fra plassen vår på taket.. Vi er ikke de eneste nordmennene i leiren lengre. De to medisinstudentene som skal skrive en oppgave om diabetes har allerede vært her i over to uker, og etter den første ukens tilvendingsperiode er fortsatt dagene deres i stor del improvisasjon. Å få gjort skikkelige avtaler krever en del for å si det sånn. Å få tak i kontaktinformasjon er nesten også umulig fordi sykehuset verken har ordentlige mail-lister eller telefonlister. Ting tar tid, og krever egeninnsats, men det er jo en del av læringen det også. Folk kommer for sent, eller de kommer når det passer dem!
Erik, som er her for å treffe gamle venner og for å slappe av etter en måned i Palestina har mye å fortelle og sterke bilder å vise... Og det er sært altså - å se på bilder. En kveld hadde Marit og jeg sett film og så så vi på Eriks bilder etterpå. Jeg vet ikke, men det føltes mer som om bildene var fra en film og filmen var virkelighet. Sjokkgranater, tiåringer som blir skutt, store folkemengder som demonstrerer, er opprørte og blir herset med, det er jo ikke realistisk, det skulle jo absolutt ikke vært virkelig..
Når jeg ser på mine egne bilder tenker jeg også noen ganger.. er det der Marit og meg? Er det vi to som står der med hijab sammen med vennene våre for å gli inn i mengden med hundre damer på tur? Vi var på utflukt langs grensen mellom Palestina og Libanon på søndag. Kanskje vi på en måte var en del av gjengen, men på den andre siden... Jeg aner ikke jeg hvordan det føles, å se det som man fra dag en blir oppdratt til å tenke på som paradis på jord. En vi reiste sammen hadde med filmkamera. Hun fortalte oss i dag at det første hun gjorde da hun kom hjem var å vise barna sine landsbyen deres. ”Er ikke Palestina vakkert?” Jeg vet ikke hvor mange ganger vi fikk høre det, men jeg var helt ærlig da jeg svarte: ja.
Epeltær som blomstrer, appelsiner som skinner i sola, åkrer som blir pløyd av hester og svette bønder, fjell og daler og hav og elver. Hadde ikke gjerdene, piggtrådene, alle de libanesiske checkpointene og den israelske bosettingen vært der hadde det vært enda finere. Det var en rørende og spesiell tur.
Spesiell kan man vel kalle ukens andre utflukt også. Tur med mødre og ansatte ved handicapsenteret. Det var full rulle fra 06.30- 00.00. Vi satt 35 personer i en buss sikkert beregnet på 20 stykker. Og folk røyker, og folk klapper og synger. Den arabiske musikken gikk non-stop på full guffe. Vi kjørte til Faraya og så på snøen, spiste lunsj ute i naturen så folk fikk plukket urter, vi tok gondol utenfor Beirut, vi stoppet like godt på to fornøyelsesparker. Og ting tar tid, det kan ikke sies for mange ganger. Organisering og køordninger og lignende, jeg vil ikke si at det er et helt ukjent begrep, men ting er ofte litt sånn tilfeldig... Men til tross for Marits migrene, øresus, passiv røyking og såre hender, det er bra med utflukter!
Og det er mange andre ting som er bra også, det er mange ting som er bra her som begynner å bli en selvfølge. I dag lekte vi alla min chilling = alle mine kyllinger på handicapsenteret! Den slår an både der og på dramagruppa vår der. Akkurat som knebøy og sit ups slår an på dametrimmen! Og akkurat nå som vi har vendt oss til å ha gutter i huset. Og at vi faktisk kan se på dem og snakke med dem og tulle med dem og gå sammen med dem på gata og slippe å bli plystret etter, laget kattelyder etter, eller få høre ”hey sexy lady” eller andre morsomme ting - så skal de snart dra. Men snart er det påske og det kommer masse besøk! Vi gleder oss!
Erik, som er her for å treffe gamle venner og for å slappe av etter en måned i Palestina har mye å fortelle og sterke bilder å vise... Og det er sært altså - å se på bilder. En kveld hadde Marit og jeg sett film og så så vi på Eriks bilder etterpå. Jeg vet ikke, men det føltes mer som om bildene var fra en film og filmen var virkelighet. Sjokkgranater, tiåringer som blir skutt, store folkemengder som demonstrerer, er opprørte og blir herset med, det er jo ikke realistisk, det skulle jo absolutt ikke vært virkelig..
Når jeg ser på mine egne bilder tenker jeg også noen ganger.. er det der Marit og meg? Er det vi to som står der med hijab sammen med vennene våre for å gli inn i mengden med hundre damer på tur? Vi var på utflukt langs grensen mellom Palestina og Libanon på søndag. Kanskje vi på en måte var en del av gjengen, men på den andre siden... Jeg aner ikke jeg hvordan det føles, å se det som man fra dag en blir oppdratt til å tenke på som paradis på jord. En vi reiste sammen hadde med filmkamera. Hun fortalte oss i dag at det første hun gjorde da hun kom hjem var å vise barna sine landsbyen deres. ”Er ikke Palestina vakkert?” Jeg vet ikke hvor mange ganger vi fikk høre det, men jeg var helt ærlig da jeg svarte: ja.
Epeltær som blomstrer, appelsiner som skinner i sola, åkrer som blir pløyd av hester og svette bønder, fjell og daler og hav og elver. Hadde ikke gjerdene, piggtrådene, alle de libanesiske checkpointene og den israelske bosettingen vært der hadde det vært enda finere. Det var en rørende og spesiell tur.
Spesiell kan man vel kalle ukens andre utflukt også. Tur med mødre og ansatte ved handicapsenteret. Det var full rulle fra 06.30- 00.00. Vi satt 35 personer i en buss sikkert beregnet på 20 stykker. Og folk røyker, og folk klapper og synger. Den arabiske musikken gikk non-stop på full guffe. Vi kjørte til Faraya og så på snøen, spiste lunsj ute i naturen så folk fikk plukket urter, vi tok gondol utenfor Beirut, vi stoppet like godt på to fornøyelsesparker. Og ting tar tid, det kan ikke sies for mange ganger. Organisering og køordninger og lignende, jeg vil ikke si at det er et helt ukjent begrep, men ting er ofte litt sånn tilfeldig... Men til tross for Marits migrene, øresus, passiv røyking og såre hender, det er bra med utflukter!
Og det er mange andre ting som er bra også, det er mange ting som er bra her som begynner å bli en selvfølge. I dag lekte vi alla min chilling = alle mine kyllinger på handicapsenteret! Den slår an både der og på dramagruppa vår der. Akkurat som knebøy og sit ups slår an på dametrimmen! Og akkurat nå som vi har vendt oss til å ha gutter i huset. Og at vi faktisk kan se på dem og snakke med dem og tulle med dem og gå sammen med dem på gata og slippe å bli plystret etter, laget kattelyder etter, eller få høre ”hey sexy lady” eller andre morsomme ting - så skal de snart dra. Men snart er det påske og det kommer masse besøk! Vi gleder oss! Bæ,bu bæ bu, det er den blinde mannen med tut på sykkelen fullastet med kleenex som rusler gjennom leiren. Hver dag går han og hans nesten blinde sønn tassende bak ham og roper og tuter seg rundt i alle de like smale gatene. Hvor mye han får solgt? Det er jeg jammen ikke sikker på, men man trenger i alle fall ikke gå langt for på få tak i det man trenger her. Hva man trenger? Barna spiser små potetgullposer og kjeks hver dag, de propper i seg like mye som de voksne heller i seg te og kaffe.. Det er mer liv i leiren nå.- vinteren er over. Mennene røyker vannpipe og barna leker. Akkurat nå hørte vi ”How are you” fra plassen vår på taket.. Vi er ikke de eneste nordmennene i leiren lengre. De to medisinstudentene som skal skrive en oppgave om diabetes har allerede vært her i over to uker, og etter den første ukens tilvendingsperiode er fortsatt dagene deres i stor del improvisasjon. Å få gjort skikkelige avtaler krever en del for å si det sånn. Å få tak i kontaktinformasjon er nesten også umulig fordi sykehuset verken har ordentlige mail-lister eller telefonlister. Ting tar tid, og krever egeninnsats, men det er jo en del av læringen det også. Folk kommer for sent, eller de kommer når det passer dem!
Erik, som er her for å treffe gamle venner og for å slappe av etter en måned i Palestina har mye å fortelle og sterke bilder å vise... Og det er sært altså - å se på bilder. En kveld hadde Marit og jeg sett film og så så vi på Eriks bilder etterpå. Jeg vet ikke, men det føltes mer som om bildene var fra en film og filmen var virkelighet. Sjokkgranater, tiåringer som blir skutt, store folkemengder som demonstrerer, er opprørte og blir herset med, det er jo ikke realistisk, det skulle jo absolutt ikke vært virkelig..
Når jeg ser på mine egne bilder tenker jeg også noen ganger.. er det der Marit og meg? Er det vi to som står der med hijab sammen med vennene våre for å gli inn i mengden med hundre damer på tur? Vi var på utflukt langs grensen mellom Palestina og Libanon på søndag. Kanskje vi på en måte var en del av gjengen, men på den andre siden... Jeg aner ikke jeg hvordan det føles, å se det som man fra dag en blir oppdratt til å tenke på som paradis på jord. En vi reiste sammen hadde med filmkamera. Hun fortalte oss i dag at det første hun gjorde da hun kom hjem var å vise barna sine landsbyen deres. ”Er ikke Palestina vakkert?” Jeg vet ikke hvor mange ganger vi fikk høre det, men jeg var helt ærlig da jeg svarte: ja.
Epeltær som blomstrer, appelsiner som skinner i sola, åkrer som blir pløyd av hester og svette bønder, fjell og daler og hav og elver. Hadde ikke gjerdene, piggtrådene, alle de libanesiske checkpointene og den israelske bosettingen vært der hadde det vært enda finere. Det var en rørende og spesiell tur.
Spesiell kan man vel kalle ukens andre utflukt også. Tur med mødre og ansatte ved handicapsenteret. Det var full rulle fra 06.30- 00.00. Vi satt 35 personer i en buss sikkert beregnet på 20 stykker. Og folk røyker, og folk klapper og synger. Den arabiske musikken gikk non-stop på full guffe. Vi kjørte til Faraya og så på snøen, spiste lunsj ute i naturen så folk fikk plukket urter, vi tok gondol utenfor Beirut, vi stoppet like godt på to fornøyelsesparker. Og ting tar tid, det kan ikke sies for mange ganger. Organisering og køordninger og lignende, jeg vil ikke si at det er et helt ukjent begrep, men ting er ofte litt sånn tilfeldig... Men til tross for Marits migrene, øresus, passiv røyking og såre hender, det er bra med utflukter!
Og det er mange andre ting som er bra også, det er mange ting som er bra her som begynner å bli en selvfølge. I dag lekte vi alla min chilling = alle mine kyllinger på handicapsenteret! Den slår an både der og på dramagruppa vår der. Akkurat som knebøy og sit ups slår an på dametrimmen! Og akkurat nå som vi har vendt oss til å ha gutter i huset. Og at vi faktisk kan se på dem og snakke med dem og tulle med dem og gå sammen med dem på gata og slippe å bli plystret etter, laget kattelyder etter, eller få høre ”hey sexy lady” eller andre morsomme ting - så skal de snart dra. Men snart er det påske og det kommer masse besøk! Vi gleder oss!
