Utflukter! Ukens høydepunkter er turene med handicapsenteret og med kvinneunionen. Bading, lek og dans med barna på lørdag . Busstur - Libanon på langs fra Tyr til Tripoli, kjøring, spising, båttur og utstilling av alt det fine håndarbeidet damene i unionen lager søndag.
Her kommer noen observasjoner:
• Å være på utflukt tar veldig mye lengre tid enn i Norge.
• Utfluktens suksess måles i hvor lang tid utflukten har vart. ( Vår rekord er til nå 18 timer. Søndagens utflukt til Tripoli kommer som en god nummer to med sine 16 timer)
• En busstur uten høy musikk, dansing og klapping er ingen ordentlig busstur.
• En busstur med to utlendinger er ingen ordentlig busstur uten at man har fått dem til å presse seg opp fra setet de sitter på, strekke ut beina (som antageligvis har stivnet fordi man har sittet så trangt,) bøye hodet ( fordi utlendingene som regel alltid er høye, og busser strengt tatt heller ikke i Libanon er laget for å danse stående i ) og så få dem til å danse, så godt de kan - krokbøyde og stive. Mens alle klapper og ler, samme hvor gamle, unge, slitne eller opplagte de er.
• På utflukter er det mye spising og mye sitting. Og mye busskjøring mellom stedene man sitter og stedene man spiser.
• De unge vil gjerne at man skal stoppe mest mulig, sånn at man er lengt mulig borte hjemmefra. Og sånn at man får sett mest mulig på livet.
De unge trenger gleder og avveksling i hverdagen. Marit og jeg blir veldig glade når vi noen ganger klarer å bidra til det.
Dansen Marit og jeg har laget med jentene på ungdomssenteret er veldig anvendelig i den sammenhengen! Vi allerede laget fest og moro hos to familier ved å vise den fram! Å gå på besøk er forskjellige ting. På mange besøk er vi på jobb, hvis du skjønner. Vi føler oss like slitne når vi kommer fra noen besøk som når vi kommer fra jobb.
For noen dager siden hadde vi avtalt med nabojenta vår å komme bort og se en romantisk komedie ( som vi etter hvert har nok av i huset vårt) Det ble en grei kveld, men ikke akkurat den avslappende kvelden med film og sjokolade som Marit og jeg hadde forestilt oss. For det første syns ikke venninnen vår at filmen var noe særlig. Hun forstod ikke livsstilen til dem i filmen i det hele tatt, hun forsto ikke konfliktene og problemene, og det ble alt for mye prating for hennes smak. Hun klaget ikke, men vi skjønte det omtrent da hun så på coveret, at det kom til å bli feil. Omtrent hele filmen var jo haram.. Marit og jeg klarte heller ikke konsentrere oss eller kose oss noe særlig . Det gikk folk inn og ut hele tiden, det kom besøk, lillesøsteren kom for å tulle og leke med oss, moren kom for å smake sjokolade, broren kom for kikke litt på hva i alle dager vi så på osv. osv. I tillegg var det vanskelig å høre hva som ble sagt fordi filmen fra søsterens bryllup stod på i det andre rommet – på full guffe selvfølgelig.
Vi stoppet filmen før vi hadde kommet halvveis. Og så ble det prating i stedet. Når vi snakker engelsk med venninnen vår får vi være i fred, fordi ingen andre i familien forstår noen ting.
Det var tydelig at det ikke gjorde noen ting for venninnen vår at det ikke ble film. Hun hadde mye på hjertet. ” Kjæresten” hennes , som jeg har fortalt om før. (Han som pleier å gå forbi huset hennes hver dag, og sende lange blikk) har brutt ”forholdet” deres. Det var fordi han er så sjalu, sa venninnen vår. Det var fordi hun danset med fetteren sin på bryllupet til søsteren. Uten å tenke meg om sa jeg, - han kan jo ikke bli såå sjalu, det er jo fetteren din…” Et lite øyeblikk glemte jeg hvor jeg var, men jeg ble fort minnet på det da hun fortsatte med å si at fetteren har fridd til henne fire ganger. Og at alle i familien håper at det skal bli de to. Hun sa at hvis hun sender en melding og viser litt interesse til ham, endrer hun hans liv, han vil bli så lykkelig. Han er klar for å etablere seg, og vil gjerne gjøre det sammen med henne.
Hvem trenger romantiske komedier, når man har en jente i gifteklar alder som nabo.. Historiene hennes er jo bedre enn noen film..
Nabojenta vår har mye å tenke på - i tillegg til guttetrøblet, er hverdagen annerledes uten den nygifte søsteren, som jeg skrev om forrige gang. Vi gikk sammen på besøk til søsterens nye hus. 17-åringen som alltid pleide å sitte å se på TV og rope og kjefte på moren og krangle med søsknene, åpnet døren til sitt nye hjem, serverte kaffe og virket for å være helt ærlig ikke helt avslappet. Mannen, to av søsknene og foreldrene hans var der også. Stemningen var for så vidt god. Og Marit og jeg var i grunn veldig fornøyde.Storebroren til den ferske brudgommen. Er en ung og kjekk engelsklærer. Når man er inne og på besøk, er det greit å snakke med gutter. Når gutten snakker godt engelsk er det enda bedre, da skjønner jo alle at han får praktisert språket og at vi får snakket mer ved å snakke med ham, enn når vi snakker med de andre på arabisk. Stemningen ble dessverre ganske fort litt annerledes når vi gikk derfra igjen. Venninnen vår fortalte at søsteren gråt hver morgen. Hun lengter hjem, føler seg usikker og ensom. Det høres fælt ut, men det forundrer meg virkelig ikke. Hun kommer fra et hus med tre rom som hun er vant til å dele med familien på 7. Nå bor hun alene i et hus, sammen med en mann hun omtrent aldri har vært på tomannshånd med før.. Når man går fra barn til voksen på en dag, er det ikke rart man gråter litt.
Marit og jeg feirer vår 17. uke i Libanon. Og som jeg har skrevet før, vi føler oss noen ganger veldig gamle og noen ganger veldig unge. Og noen ganger veldig opplagte og noen ganger veldig slitne. Da er det utrolig deilig å vasse i middelhavet, kjenne solen varme, og drikke kaffe..
Marhabah! Kifakk? To medium mocca, det vanlige takk: )
Her kommer noen observasjoner:
• Å være på utflukt tar veldig mye lengre tid enn i Norge.
• Utfluktens suksess måles i hvor lang tid utflukten har vart. ( Vår rekord er til nå 18 timer. Søndagens utflukt til Tripoli kommer som en god nummer to med sine 16 timer)
• En busstur uten høy musikk, dansing og klapping er ingen ordentlig busstur.
• En busstur med to utlendinger er ingen ordentlig busstur uten at man har fått dem til å presse seg opp fra setet de sitter på, strekke ut beina (som antageligvis har stivnet fordi man har sittet så trangt,) bøye hodet ( fordi utlendingene som regel alltid er høye, og busser strengt tatt heller ikke i Libanon er laget for å danse stående i ) og så få dem til å danse, så godt de kan - krokbøyde og stive. Mens alle klapper og ler, samme hvor gamle, unge, slitne eller opplagte de er.
• På utflukter er det mye spising og mye sitting. Og mye busskjøring mellom stedene man sitter og stedene man spiser.
• De unge vil gjerne at man skal stoppe mest mulig, sånn at man er lengt mulig borte hjemmefra. Og sånn at man får sett mest mulig på livet.
De unge trenger gleder og avveksling i hverdagen. Marit og jeg blir veldig glade når vi noen ganger klarer å bidra til det.
Dansen Marit og jeg har laget med jentene på ungdomssenteret er veldig anvendelig i den sammenhengen! Vi allerede laget fest og moro hos to familier ved å vise den fram! Å gå på besøk er forskjellige ting. På mange besøk er vi på jobb, hvis du skjønner. Vi føler oss like slitne når vi kommer fra noen besøk som når vi kommer fra jobb.
For noen dager siden hadde vi avtalt med nabojenta vår å komme bort og se en romantisk komedie ( som vi etter hvert har nok av i huset vårt) Det ble en grei kveld, men ikke akkurat den avslappende kvelden med film og sjokolade som Marit og jeg hadde forestilt oss. For det første syns ikke venninnen vår at filmen var noe særlig. Hun forstod ikke livsstilen til dem i filmen i det hele tatt, hun forsto ikke konfliktene og problemene, og det ble alt for mye prating for hennes smak. Hun klaget ikke, men vi skjønte det omtrent da hun så på coveret, at det kom til å bli feil. Omtrent hele filmen var jo haram.. Marit og jeg klarte heller ikke konsentrere oss eller kose oss noe særlig . Det gikk folk inn og ut hele tiden, det kom besøk, lillesøsteren kom for å tulle og leke med oss, moren kom for å smake sjokolade, broren kom for kikke litt på hva i alle dager vi så på osv. osv. I tillegg var det vanskelig å høre hva som ble sagt fordi filmen fra søsterens bryllup stod på i det andre rommet – på full guffe selvfølgelig.
Vi stoppet filmen før vi hadde kommet halvveis. Og så ble det prating i stedet. Når vi snakker engelsk med venninnen vår får vi være i fred, fordi ingen andre i familien forstår noen ting.
Det var tydelig at det ikke gjorde noen ting for venninnen vår at det ikke ble film. Hun hadde mye på hjertet. ” Kjæresten” hennes , som jeg har fortalt om før. (Han som pleier å gå forbi huset hennes hver dag, og sende lange blikk) har brutt ”forholdet” deres. Det var fordi han er så sjalu, sa venninnen vår. Det var fordi hun danset med fetteren sin på bryllupet til søsteren. Uten å tenke meg om sa jeg, - han kan jo ikke bli såå sjalu, det er jo fetteren din…” Et lite øyeblikk glemte jeg hvor jeg var, men jeg ble fort minnet på det da hun fortsatte med å si at fetteren har fridd til henne fire ganger. Og at alle i familien håper at det skal bli de to. Hun sa at hvis hun sender en melding og viser litt interesse til ham, endrer hun hans liv, han vil bli så lykkelig. Han er klar for å etablere seg, og vil gjerne gjøre det sammen med henne.
Hvem trenger romantiske komedier, når man har en jente i gifteklar alder som nabo.. Historiene hennes er jo bedre enn noen film..
Nabojenta vår har mye å tenke på - i tillegg til guttetrøblet, er hverdagen annerledes uten den nygifte søsteren, som jeg skrev om forrige gang. Vi gikk sammen på besøk til søsterens nye hus. 17-åringen som alltid pleide å sitte å se på TV og rope og kjefte på moren og krangle med søsknene, åpnet døren til sitt nye hjem, serverte kaffe og virket for å være helt ærlig ikke helt avslappet. Mannen, to av søsknene og foreldrene hans var der også. Stemningen var for så vidt god. Og Marit og jeg var i grunn veldig fornøyde.Storebroren til den ferske brudgommen. Er en ung og kjekk engelsklærer. Når man er inne og på besøk, er det greit å snakke med gutter. Når gutten snakker godt engelsk er det enda bedre, da skjønner jo alle at han får praktisert språket og at vi får snakket mer ved å snakke med ham, enn når vi snakker med de andre på arabisk. Stemningen ble dessverre ganske fort litt annerledes når vi gikk derfra igjen. Venninnen vår fortalte at søsteren gråt hver morgen. Hun lengter hjem, føler seg usikker og ensom. Det høres fælt ut, men det forundrer meg virkelig ikke. Hun kommer fra et hus med tre rom som hun er vant til å dele med familien på 7. Nå bor hun alene i et hus, sammen med en mann hun omtrent aldri har vært på tomannshånd med før.. Når man går fra barn til voksen på en dag, er det ikke rart man gråter litt.
Marit og jeg feirer vår 17. uke i Libanon. Og som jeg har skrevet før, vi føler oss noen ganger veldig gamle og noen ganger veldig unge. Og noen ganger veldig opplagte og noen ganger veldig slitne. Da er det utrolig deilig å vasse i middelhavet, kjenne solen varme, og drikke kaffe..
Marhabah! Kifakk? To medium mocca, det vanlige takk: )
