Hassans fugl

Hassan er 11 år. Han har vokst opp i Rashedieh - en flyktningleir sør i Libanon.  Foreldrene til Hassan har vokst opp i den samme leiren. De har grått, ledd og drømt og lekt i de samme få kvadratkilometrene som nå også er Hassan og hans generasjons hjem på ubestemmelig tid. Leiren sør i Libanon har vært de palestinske flyktningenes midlertidige hjem i over seksti år. I  flere generasjoner har Hassans famile måttet krysse check-pointen ved leirens inngang som blir bevoktet til alle døgnets tider. Hassan har aldri før vært utenfor Libanon, men om tre uker skal han til Norge! Han skal få være med på Project Hope.  For tre år siden var jeg Hassans nabo i seks måneder. I forrige uke besøkte jeg familien igjen.

“Dere ser ut som dere selv, ikke tynnere, ikke tjukkere” Marit og jeg pustet lettet ut etter velkomsten fra Hassans foreldre og andre venner i flyktningleiren vi bodde i i 2010, besøkte i 2011 og var tilbake i på besøk, sammen med Thea, i forrige uke.  Vi har vært vant til åpenheten og direkte kommentarer fra kjente og ukjente i leiren. I løpet av seks måneder ble vi vant til å bli konfrontert med problemer, håp, drømmer og mer eller mindre oppløftende nyheter. Vi ble vant til å være dem som skilte seg ut både utseendemessig og tankemessig og dermed noen utenforstående og nøytale å kunne betro seg til. Selvom vi i forrige uke var på besøk til gamle kjente i vante omgivelser, merket jeg at jeg i minst like stor grad som før tenkte over alt det å bo i en flyktningleir innebærer, og kanskje ikke minst - ikke innebærer. Kanskje slo det meg ekstra hardt fordi vi kom rett til leiren fra en helt annen virkelighet noen få mil unna. To kvelder på rad før vi fikk innreisetillatelse til leiren hang vi med en gjeng fra den øvre middelklassen i det kristne strøket i Beirut - Midtøstens Paris. 
Uken Marit, Thea og jeg har hatt i Libanon har vært fylt til randen av konstraster og ulike inntrykk.

Hjemme hos Hassan var turen til Norge hovedtema rundt stuebordet. Det lille rommet var fylt til randen av naboer og familie. "Bør man ta med seg en jakke?" "Er det sant at man blir veldig kvalm av å kjøre fly?" Vi svarte så godt vi kunne, mens Hassan selv ruslet ut i gangen. Blikket hans var både

spent og nysgjerrig da han kom tilbake bærende på sin nye skatt - en liten gul kanarifugl i et bur.

Hassans far lo godt og smilte fra øre til øre da han fortalte hva Hassan hadde bestemt seg for å ta med som et minne fra Norge. Da jeg så inn i de spente øynene til Hassan fikk jeg mest lyst til å si at det selvfølgelig kunne ordnes.

"Hassan har tenkt lenge over det og funnet ut at han vil ta med seg en liten fugl" sa faren. "Han tenker at det fineste minnet å ta med seg hjem må være en norsk venn til fuglen sin." Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Jeg merket bare hvor glad jeg er i den lille 11-åringen med de store varme øynene.

Venninnen vår har mye mer plass rundt seg når hun har flyttet
ut av leiren, men det er ikke så lett å si hvordan
det blir det å flytte hjem igjen. 

Jeg er veldig glad i vår nyskilte venninne som nettopp har flyttet ut av flyktningleiren også. Vi overnattet hos henne i leilighet hun har fått i familiens hus ti minutter fra leiren. Familien er palestinsk, men hadde nok penger til å bygge seg et hjem utenfor leirene da de kom som flyktninger for flere tiår siden. For ni år siden giftet vår venninne seg med en mann fra leiren Rashedieh. Hun var ikke forelsket, og har vel egentlig aldri vært det i løpet av årene som har gått heller. "Jeg sa meg villig til å gi fra meg alt " sukket venninnen vår. Men selv da var ikke mannen hennes fornøyd, han nektet skilsmisse og siden det er mannen som må ta hovedinitiativet hvis et muslimsk par skal skilles måtte det rettsaker til. I et halvt år har venninnen vår gått inn og ut av møter og rettsaker. Mannen hennes har skjelt henne ut og baksnakket henne ovenfor potensielle arbeidsgiver og fordi de ikke har ønsket bråk har ingen ansatt henne. Den flinke, smarte, aktive venninnen vår mistet muligheten hun hadde til forlengelse til medvirkelse i et prosjekt hun har jobbet med i en organisasjon. Hun har måttet si fra seg alle personlige eiendeler fra lamper og gardiner til smykker og for to uker siden ble hun endelig en skilt kvinne. Er hun glad? Lettet? Hvordan er det egentlig å flytte tilbake til familiehjemmet? Stemoren og de tre brødrene hennes bor allerede i det store huset med sine egne familier, den ene av dem har til og med to koner. Først ville ikke familien godkjenne og støtte venninnen vår sitt ønske om skilsmisse, men da de oppdaget at mannen hennes ikke en gang kom og besøkte henne da hun var innlagt på sykehus en uke, skjønte de at forholdet ikke var særlig bra. I en familie skal man ta vare på hverandre når det trengs. Mannen til vår venninne tok bare vare på seg selv. Familien til venninnen vår bestemte seg etter en stund derfor for å støtte hennes valg og for å stå opp mot naboers og andres eventuelle baksnakk og dømming og andre vanskeligheter. En skilt kvinne nærmere tretti er for å si det enkelt ikke førsteprioritert i noen sammenhenger.
Venninnen vår var sliten. Veldig sliten. Å sitte inne i den lille stua hennes, midt i alle hennes tanker om en usikker fremtid, ønsker og drømmer om fred og ro og frihet og respektfull behandling, og kanskje en gang ekte kjærlighet var tungt. Venninnen vår har vært sterk og stått på i et halvt år. Nå må hun være minst like sterk og begynne å skape sitt eget liv, sin nye hverdag. Vi var trøtte alle sammen da vi gikk og la oss etter å ha sittet hele kvelden i sofaen, røykt vannpipe og pratet og til stadighet blitt avbrutt av meldinger som tikket inn på venninnen vår sin telefon. Hun var helt oppsatt på å svare, på å være tilgjengelig, å ha et liv og ikke bli glemt, å ikke være alene. Bortsett fra irriterende mygg, og kvekking fra alle froskene som bodde i åkrene utenfor huset sovnet jeg som en stein da vi til slutt la oss. Marit, Thea og jeg hadde ikke sovet på nærmere to døgn, ikke på grunn av skilsmisseproblemer, men fordi vi som nevnt hadde sjekket ut en ganske annen virkelighet enn vår venninnes - Beiruts natteliv.

Beirut

Gjennom kontaktoverføring fra felles kjente i Norge ble vi kjent med en guttegjeng i Beirut. Gutta har studert i USA, Paris og London. De har reist rundt i store deler av Europa. De er kunstnere og ingeniører. Når de er hjemme i Beirut lever de livet - drar på stranda, går ut og danser, drikker øl i den populære bargata med mange barer og puber som ligger på rekke og rad og er full av unge, glade folk hver dag. 

Libanons innbyggertall er i overkant av 4 millioner. De over 500.000 palestinske flyktningene regnes ikke med i noen folketellinger, men alle vet at de i over seksti år har utgjort en stor prosentandel av alle som bor i landet. Flyktningene er en masse som bare er der, men som få libanesere egentlig verken har overskudd eller interesse av å ha noe med å gjøre. “Jeg har aldri vært i noen av flyktningleirene. Jeg har aldri vært i de arabiske byene i nord heller, det er jo farlig, og hva skal vi gjøre der? Jeg kjenner ingen der, skal jeg bare gå rundt og se på dem som om de er dyr i en dyrehage? ” Gutta i Beirut delte gjerne sine tanker med oss. Men ingen av dem sa at de egentlig var særlig opptatt av sitt eget lands samtidspolitikk. Alle sa at de ikke merket noe særlig forskjell på livet i Libanon etter hvert som krigen i Syria stadig eskalerer. En av dem sa at han som en nødvendig overlevelsesstrategi bevisst ikke følger med på annet enn kulturnyhetene.

Leirene i Libanon blir stadig mer overbefolket, og siden flyktningene ikke
får mer plass å bygge på må det bygges i høyden. 

Guttegjengen vet kanskje ikke så mye om hvor overfylt det nå med flere hundre tusen nye syriske flyktninger er i de allerede overbefolkede flyktningleirene. De vet ikke at det er mange interne stridigheter i leirene fordi det ikke bare kommer flyktninger som flykter fra Assads regime, men også flyktninger som flykter fra opprørsgrupper. En lege vi kjenner i leiren fortalte at hun aldri har hatt så mye å gjøre. Vi ble også fortalt at mange av flyktningene som slår seg ned i flyktningleirene ikke har mye utdanning eller noen spesiell yrkeskompetanse. Hva skal de gjøre? Hva skal de gjøre i en leir som allerede sliter med skyhøy arbeidsledighet og fattigdom? Vi diskuterte ikke så mye av dette med gutta. Vi pratet mest om musikk, ski, likestilling, utdanning og nøt soloppgangen fra havna og snakket om hvor vi drømte om å reise neste gang.

I Beirut

Gutta respekterte at vi hadde jobbet i en flyktningleir og at vi gledet oss til å se vennene våre der igjen.Samtidig syns det var rart at vi gadd, at vi turte. Jeg skjønner at gutta syns det er litt uforståelig at vi fra Norge, fra landet med så få nasjonale problemer og så mange penger velger å reise og bo i en flyktningleir. Jeg forstår at det kan virke merkelig å oppsøke noe som er så annerledes og i alle fall utfra deres syn så potensielt utrygt. Gutta har jobbet for å få brukt alle mulighetene de har til å skaffe seg en god utdannelse, til å reise, til å tjene penger, til å komme seg opp og ut. Kanskje virker det nesten litt småkvalmt at vi fra Norge kommer og bryr oss om ting i deres land som de selv ofrer få tanker og bekymringer og har funnet en, for dem, grei og fungerende måte å forholde/ ikke forholde seg til.

Jeg har hørt folk både fra og utenfra Norge si at mange nordmenn føler vi må oppsøke problemer og engasjere oss i ting utenfor vårt eget land fordi vi fordi vi ikke har nok problemer og for lite å engasjere oss i Norge. Jeg er ikke helt enig. For det første virker det da som om det er selvsagt at det er vi som representerer og som kommer med alt det bra, og stedene vi reiser til som har alt det dårlige. En sånn tankegang syns jeg gjenspeiler en ganske lite framtidsrettet ovenfra og ned-holdning, som jeg håper få av oss faktisk har. Bare synet mange nordmenn har om vårt eget land som et sted der alt går av seg selv og alt er enkelt og tilrettelagt syns jeg er kvalmende. Noen ser kanskje på det å engasjere seg i saker utenfor Norge som å jobbe seg ut og ned, i stedet for som våre libanesiske venner har gjort: å jobbe seg ut og opp. Det stemmer ikke. Norge er ingen rosa sky. Nordmenn er og bør i alle fall ikke være småtjukke engler som kan flakse rundt og gjøre akkurat hva vi vil og som alltid lever i sus og dus. Vi har personlige utfordringer, krav å oppfylle og mange valg som må tas som alle andre i resten av verden. Det går på ingen måte an å samenligne folk som har en dårlig dag i en flyktningleir og i Norge. Utfordringene er så totalt forskjellige, men alle vet at alle mennesker kan ha både gleder og oppturer og problemer og utfordringer overalt. Alltid. Nettopp derfor tror jeg det er ekstra viktig at vi drar til andre steder for å lære. For å gjøre forskjellene mindre og fremmedfrykten mindre fjern og mer håndgripelig. For å se det vi har felles - det mellommenneskelige. Mange i Norge har mulighet til å komme seg ut, til å åpne og endre forutinntatt meninger og fordommer. Vi kan få flere perspektiver som vi kan ta med oss hjem og bruke i vår hverdag. De som lever i en låst situasjon i en flyktningleir har ikke mulighet til det. Men hvis vi som faktisk kan reise ut, er åpne. Hvis vi ser menneskene og ikke bare en situasjon, ikke bare politikk, ikke bare grupperinger, da gjør vi verden mer kjent, da gjør vi verden mindre og dermed også forhåpentligvis etterhvert tryggere.

I Til Palestina - studieturprosjektet jeg er leder for fokuserer vi på tre ting: menneskemøter, fredsarbeid og det å få nye perspektiver. Vi reiser til Palestina i oktober. Kanskje du vil bli med?

Vi har vinger og vi har mulighet til å fly. Jeg tror det er lurt å bruke dem mens vi kan.

Marit, Thea og en av mange små venner.

Marit, Thea og jeg var på mange korte besøk i uken som gikk. Vi var innom familien til en nabojente som gledelig fortalte at datteren ikke var hjemme fordi hun var på jobb. Hun var overlykkelig fordi hun hadde begynt å jobbe på et kjøpesenter utenfor leiren og kunne komme seg ut og se nye folk, og kjenner jeg henne rett, se på nye gutter, hver dag. Noen andre venninne av oss var blitt gravide. En familie vi ofte pleide å være på besøk hos hadde endelig fått flyttet inn i et nytt hus uten hull i taket. En jente hadde spurtet hele veien hjem fra skolen fordi hun hadde fått vite at Marit og Siri var på vei hjem til henne.

Noe av det fineste og sterkeste man kan oppleve som medmenneske tror jeg kanskje må være gjensynsglede og følelsen av å bli verdsatt. Jeg vet ikke, jeg ble i alle fall fylt med mange ulike følelser i løpet av det korte oppholdet vi hadde i leiren. Jeg tror likevel det er Hassans lille fuglehistorie som har festet seg spesielt hos meg de siste dagene. Kanskje fordi den er så overførbar. Hassan er selv som en liten fugl i bur. Han har aldri vært utenfor landet sitt, men når han nå får mulighet er det ikke gull, store gaver, masse mat, eller fine klær han ønsker å ta med seg tilbake fra et av verdens rikeste land. Han vil at fuglen han har skal slippe å være ensom. Han vil at han skal få seg en venn. Å reise til andre land, fremmede kulturer og å bli kjent med mennesker som lever i en helt annen virkelighet enn du selv gjør handler ikke om å være snill og hjelpsom, det handler å om lære av hverandre. Hassan har lært meg mye. Med sitt ønske har Hassan minnet meg på hvor viktig det er å ha venner. Han har minnet meg på hvordan vi i Norge stadig nedvurderer styrken i sosiale fellesskap, det å ønske andre vel og ta vare på andre, være til for hverandre.
Om ikke Hassan får med seg en fugl hjem fra Norge, håper jeg i alle fall har får mange gode opplevelser og at vi i Norge kan vise at vi også kan gi det Marit, Thea og jeg nettopp har fått av palestinere, libanesere og syrere i uken som har gått - en varm, vennskapelig medmenneskelige velkomst.

Bilde fra Rashedieh.