”I love you ” sier damen med lillamønstret hijab og kule solbriller i telefonen sin ovenfor Marit og meg på Heathrow flyplass, og fortsetter på et språk jeg ikke aner hva er... Her er det så sykt mange ulike mennesker – dette blir aklimatiseringsonen vår før forelesninger og møter og fullt kjør i morgen, sa Marit nettopp. Vi er på vei hjem og har allerede begynt å prøve å fordøye turen, inntrykk og tanker og alt.
Jeg har måttet tatt noen veivalg her nede.. Nei, jeg snakker ikke om forlovelsestilbudene og sånt;) men om hva jeg skal gjøre til neste år – og helt seriøst.. det går liksom ikke, man får et så annet fokus når man er i leiren vår..
”How is Norway?” spurte vennene våre da vi møtte dem igjen, eller egentlig mye oftere ”How is your family?” Hvordan familien har det er tross alt viktigere enn hvordan det går med studier, jobb og så videre i det lille landet i nord. Det føles så fjernt og noen ganger for kulturkrasj-potensielt å snakke om Norge at Marit og jeg sjelden gjør det. Mange av vennene våre derimot er fortsatt veldig glade for å kunne fortelle om livet sitt til oss. ”Det har skjedd så mye siden dere dro for mindre enn et år siden,” sa venninnen vår i nabohuset med en gang vi kom inn og satte oss på et av de tre små rommene i huset til familien på 7. Venninnen vår sitter stort sett inne hver dag, Anna og Eir som jobber i leiren nå har ikke sett henne i løpet av de 3 månedene de har vært her. Venninnen vår har sluttet å sitte ute og vente på at ”kjæresten” hennes skal gå forbi så de kan veksle blikk. De er jo ikke kjærester lengre, og det er sakens kjerne. Siden Marit og jeg dro har nabojenta hatt tre ”kjærester,” det vil si hun har sendt medinger, fått missed calls (oppringninger hun ikke svarer på,) og chattet på Facebook med to gutter og nå holder hun på en tredje. Foreldrene vet selvfølgelig ikke noe om hva hun driver med... de er mest opptatt av søsteren som giftet seg rett før vi dro i fjor og som omtrent ikke er i sitt nye hus, men bare hos svigerfamilien. Den unge bruden er bare 17 år så det er kanskje ikke så rart at hun syns det er greit å være et sted hun kan få mat og selskap og slipper å være husmor på heltid helt alene.
Uansett apropos Facebook, Marit og jeg har oppdaget noen nye trender i leiren siden vi var her sist:
- Facebook og - barnevogner.
Det siste er jo egentlig veldig koselig, men det ser litt upraktisk ut å snike vognene fram i gatene.. For veiene... de har ikke blitt noe større.. heller omvendt. Middelshavutsikten fra huset vårt er helt borte fordi huset rett ovenfor oss har bygget på en etasje til. Ja, det er forresten enda en ny ”trend” - husene blir høyere og høyere, det er jo ikke plass til å bygge på noen annen måte...
Vennene våre i leiren har ikke mye å velge, eller velge mellom, jeg tror det gjør at det å tenke på og ta valg angående ting i Norge som nevnt virker så veldig rart og fjernt.. Da vi var hos et ungt par herfra som virkelig vil satse på å komme seg til Europa med den lille datteren sin, fikk Marit og jeg på en måte virkelig satt de to verdenene opp mott hverandre. Det vil koste dem sykt mye penger, og visum - og søknadsprosedyrene er lange og omstendelige, allikevel har paret bestemt seg. De vil gjøre det de kan for at datteren og framtidige barn skal kunne vokse opp med en ordentlig ID og pass, lover, regler og rettigheter.
En annen venninne som har vært gift i fire år, har virkelig fått høre det av andre damer i leiren – folk tror hun er syk fordi hun ikke har fått barn enda.. Hun selv sier at hun er veldig usikker på om hun vil få barn..” Alle jenter drømmer vel om familie , det er bare det at jeg ikke vil at barnet mitt skal vokse opp i denne situasjonen og at jeg vil kunne ha mulighet til å gi ham det han trenger og vil ha ” sa hun til oss.
Det har vært utrolig godt å være tilbake i leiren, møte alle venner, se igjen alle steder og minnes alle opplevelser og diskutere og dele erfaringer med Anna og Eir. Leiren og Libanon er som er hjem, og da vi dro sa alle ”See you” ikke ” Bye” Jeg syns det er artig det der med å gi og/eller ta, personer som gjør deg glad og som kan lære deg noe og omvendt, venner som gir deg energi og venner som tapper deg for krefter... Det er slitsomt å være på mange besøk i leiren, men selv om det blir mest sånn at folk snakker til oss og det meste foregår på deres premisser og selvfølgelig innenfor deres rammer og normer, gir alle sammen oss så utrolig mye, nye perspektiver, kulturkunnskap, vennlighet, åpenhet... det er da vi kom tilbake til Libanon at vi virkelig oppdaget hvor mye vi opplevde og lærte av det halve året vi bodde her nede. Noen minner og gjensyn har vært virkelig spesielle.
Å besøke øyelegevenninen vår veldig,veldig fint! De to yngste barna hadde telt ned dagene til vi skulle komme og den lille treåringen hadde i det siste spurt hver dag etter Marit og Siri - barnevakten og morens engelsklærer. Øyelegen jobber nå som allmennpraktiker i UNRWA og reiser rundt i de ulike leirene i området som vikar... å få fast jobb er vanskelig, men behovet for leger et på ingen måte dekket. Venninnen vår har minst 100 pasienter hver dag.. ”Jeg har nesten ikke tid til å se på dem en gang” sider hun, ”mange av pasientene har allerede et klart mål om hvilke medisiner de vil at hun skal skrive ut til dem. UNRWA gir ut gratis medisiner. I følge venninnen vår er 60-70% av folk i leiren vår avhengige av ulike medikamenter, i tillegg til gratis medisiner faller flere og flere for narkotika-pushingen fra folk utenfor leiren...
Det er fakta, men jeg vil jo helst ikke avslutte med noe så trist... de ti dagene i Libanon har gått så fort og vært så fine - allikevel ting blir jo ikke bedre av å holdes skjult og ikke bli snakket eller skrevet om. ”Alle er redde for oss Palestinere, sa en eldre dame til oss her om dagen, ”men... vi spiser ingen, ” fortsatte hun og skjenket i kaffe før vi fortsatte praten om alt og ingenting, med et smil og godt humør.
Uansett om vennene våre har lagt eller ikke lagt nye planer og fått nye eller gitt opp drømmer tror kanskje jeg at noe av det viktigste vi kan gjøre sammen er å snakke og - smile. "Turen føles allerede som en drøm sa Marit på flyet.." og det er sant... det er søren meg sant. Greia er jo bare at det ikke er det. Verden vennene våre lever i er like virkelig som den vi lever i, så det gjelder vel bare å forholde seg til alt og alle så godt man kan og være tilstede der man er.. hvis ikke.. hvis ikke tror jeg ikke jeg hadde skjønt noen ting som helst. Hvis man ikke ser noen ting innenfra skal det vel kanskje ikke så mye til for at sitatet den eldre damen sa blir riktig..
