Formiddag i Jenin

Gass blir skutt mot hus, åkre og gutter.

I går kveld var en av mine engelskelever stjernen på dansegulvet på en forlovelsesfest. I dag var den samme gutten kongen på haugen. Sjefen i gata. Forbildet..

Er du en god steinkaster, er du en helt. Tørr du å gå nær soldatene og bruke slynga di er du en tøffing. 

Denne fredagsformiddagen har vært ganske vanlig.

Soldatene stengte hovedinngangen til byen, mange gutter samlet seg i hovedgata etter fredagsbønnen og hang. Etter hvert som soldatene stengte veien for flere og flere, begynte noen av guttene å kaste stein. Soldatene svarer med tåregass, sprer seg utover, noen går opp på takene til folk som bor nær inngangen til byen, noen sniker seg rundt med de strore geværene sine.

De Israelske soldatene og de Palestinske guttene – katt og mus..

Det er fredag.

Det er skolefri.

”Jeg liker ikke ferie,”  sier jentene på engelsktimene mine. ”I feriene har jeg ingen ting å gjøre”

En vanlig fredag

Når guttene kaster stein gjør de i alle fall noe.  De har noe å gjøre, sammen. Det holder fortsatt på. Det smeller. Det ropes og løpes. Flere timer har gått siden de begynte. Hele fridagen brukes på motstandsarbeid. Kampen mot overmakten, kampen mot kjedsomheten, kampen mot håpløsheten.

Situasjonen her er virkelig rett og slett tragisk. Jeg har bodd her i nesten to måneder. Og det verste, eller kanskje det beste, er at jeg på noen måter begynner å bli vant til alt som skjer. 

Det føles så lenge siden jeg var på et bokmøte under ISFiT ( The International Student Festival in Trondheim ) i februar. Jeg hørte Susan Abulhawa fortelle om sin bok ”Morgen i Jenin,”  og ble både inspirert og opprørt.  I februar ante jeg ikke at jeg kom til å besøke Susans by om få måneder.

I Jenin

Ting er ofte litt tilfeldig.

At vi kom oss både fram og tilbake hele veien fra byen vår i sør og  til Jenin - byen nord på Vestbredden, var ganske tilfeldig. Å kjøre på tur i Palestina/Israel er et sjansespill. Vi har en bil med Israelsk nummerskilt og har sånn sett tilgang til de fleste veier, og glir ganske lett gjennom checkpointer...  Hovedproblemet på biltur til nå har vært er kartlesing og skilting. 

Vi har kart og det er noen få veiskilt her og der, men hva hjelper det når kartene enten er Palestinske eller Israelske og mange av skiltene kun står på hebraisk... Det er ikke lett å vite hvor man skal hvis man sitter med et palestinsk kart på fanget og navnet på byen du i følge kartet tror du nærmer deg, ikke stemmer overens med navnet på nærmeste veiskiltet i det hele tatt. Kartene blir jo dessuten stadig utdatert på grunn av alle bosettingene som popper opp overalt og de store fine veiene Israel får nødhjelp fra USA til å bygge.

Noen ganger lurer jeg litt på hva folk tenker med... hvordan hadde verden sett ut hvis alle hadde holdt på sånn som folkene med makt og penger i Israel og deres venner gjør nå?

I blant lurer jeg på hva jeg holder på med selv. 

Noen ganger føles det veldig godt og få noen positive bekreftelser på at det er noe i det du driver med, og har valgt å bruke tiden din på.

Da jeg nesten fikk tårer i øynene av å se på noen reklamesnutter for stedet vi besøkte i Jenin, fikk jeg en sterk og fin påminnelse om hvorfor jeg valgte å studere drama og teater.

I Jenin besøkte vi ”Freedom Theatre.” Freedom Theater er etablert i Jenin flyktningleir rett utenfor Jenin by.  Dramaundervisning, dramaterapi, psykodrama, foto – og filmprosjekter... Barna som får komme og være med på prosjektene til frihetsteateret får bearbeidet akkurat de samme følelsene gutta i gata her burde fått utløp for på en annen måte enn steinkasting og sisten med soldater.

Når man er jeg litt sliten. Egentlig skulle jeg skrevet på min vanlige skrivedag – torsdagkveld. Jeg rakk det ikke. Det er sjelden tid til å sette seg for seg selv, tenke, og fokusere på en ting. Planer forandres og ulike ting og personer dukker stadig opp. I går var jeg på utflukt med barnehagen jeg jobber i. Det var gøy og litt trist på samme tid. Vi kjørte forbi et checkpoint. ” Dette er veien til Jerusalem” sa de voksne til de små barna. ”Her kommer vi ikke forbi”  Ingen Palestinere uten spesialtillatelse har mulighet til å komme seg til hovedstaden. 

Som utenlendinger kan vi dra omtrent hvor vi vil. I går hentet Aasta datteren og sønnen sin i Jerusalem. De kom hit til byen i går kveld. Om få dager kommer broren og moren min. Det er veldig fint å ha besøk. Det er veldig fint å ha noen å dele opplevelsene her med. Det trengs, både for oss selv og for alle våre lokale venner og bekjent i byen. 

Vi kan reise omtrent hvor vi vil, og se og lære det vi vil . Den muligheten, den tror jeg det både er lurt og viktig å bruke. 

For et par dager siden dro vi kysten. Det er ikke rart folk kjemper om dette... 

 

Pieces not peace...

 Vi har begynt å spille fotball med gutta en times tid før vi begynner med vår daglige engelskundervisning. Da Aasta og jeg kom til senteret i dag hadde sikkert 30-40 gutter fra 9-19 år troppet opp. Å spille fotball er jo bra i seg selv, å spille fotball med utlendinger, som til og med er damer, er nok et ekstra pluss.  Å ha en egen liten fanklubb som roper navnet ditt hver gang du bare så vidt er borti ballen er artig, men også litt tankevekkende. Hvorfor kommer mange, mange gutter til senteret hver dag? En del av dem er oppriktig interesserte i å lære engelsk, andre kommer nok antakeligvis i stor grad på grunn av forutsigbarheten, for å ha noe å gjøre. Så vidt jeg har fått vite er det omtrent ingen arrangerte fritidsaktiviteter for barn og unge her i byen...

I dag måtte vi avlyse våre to første engelsktimer med de yngste elevene. Vi kom litt sent fra et besøk i Hebron og det var noe rot med nøkkelen til senteret. Da vi dessverre måtte sende guttene hjemover gikk de opp i gata og begynte å kaste stein på hverandre...

Hvorfor? Aasta ,vår nye frivillige Marina og jeg har spurt oss det spørsmålet mange ganger, i forhold til steinkasting og i forhold til flere andre ting. Det meste kan, og bør vel forklares på flere enn en måte. Sannhet og historie er store og ganske udefinerbare begreper. Det er ikke alltid så lett å vite hvilke slutninger man skal trekke når man får ti forskjellige forklaringer på samme sak.  Hva er kjernen i en sak, et problem, eller en hendelse? Hva skal man fokusere på?

Husene på høyre side er konfiskert. Soldatene lager en buffersone for bosetterne.

 Vi må tenke på framtiden, sa damen vi besøkte i Hebron i dag. ”Det er ikke annet å gjøre...” The settlers take our city, piece by piece. They are going for pieces not for peace... Vi har ingen andre muligheter enn å tenke framover, vi må tenke på barna, gjøre hverdagen så bra som mulig for de små og foreldrene deres."

Utiskt fra barnehagen. På taket av huset går soldater.

Venninnen vår driver en barnehage. Tvers over gaten ligger noen gamle, nydelige hus. De er konfiskert. Det går soldater på takene. På baksiden av de konfiskerte husene bor det fire-fem bosetterfamiler.  De konfiskerte husene står tomme og fungerer som en buffersone og som tilholdsplass for soldatene som beskytter bosetterne. Det er klart de må ha en millittærpost og – base til å passe på seg. Det er klart soldatene må gå fullt bevæpnet og være en konstant overhengende skygge som kikker ned på barna i barnehagen.

Mange av barna må gå langt for å komme til barnehagen. Vår venninne må gå langt for å besøke brødrene sine som bor bare noen hundre meter fra henne. Mange av veiene til vår venninnes bror er stengt, så omveier er eneste løsning.
Hver kveld stenges hoved-checkpointet til gamlebyen i Hebron kl 21. Hvis folk vil være på den andre siden lengre enn det, må de enten sove over, eller gå lange omveier for å komme seg hjem. Noen ganger snakker vår venninne med familien sin gjennom en stor stengt jernport, det er lettere enn å gå de lange omveiene. Det er klart. ”Noen ganger går jeg allikevel stedene jeg vet de kommer til å stenge, eller ikke la meg gå gjennom. Jeg skal hjem, sier jeg uansett hvilken vei jeg skal i de ulike check-pointene. ”Jeg skal hjem... dette er byen min, hjemmet mitt.. Jeg bør vel ha lov til å gå hvor jeg vil?”

”Jeg skal hjem... dette er byen min, hjemmet mitt.. Jeg bør vel ha lov til å gå hvor jeg vil?”

Å møte sterke, modige, tøffe kvinner som vår venninne i Hebron gir en mye. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på sånne møter. Håp er nok i alle fall en viktig begynnelse.  

”Hva skal vi si til barna? spurte hun oss. "Barna i barnehagen blir ofte redde og usikre på grunn av soldatene., så vi holder som regel vinduene lukket og gardinene trukket for,”  fortsatte hun. ” 

 Det er ikke bare i barnehagen gardinene blir trukket for..

Jeg vet ikke om du kan se det for deg. Musikken dundrer fra de sprengte høyttalerne, damene kaster hijaben og de lange mørke, fotside kåpene. Lyden blir skrudd opp så høyt som mulig for å overdøve musikken fra den andre siden av forhenget.  Damene klapper, ler og rister på hoftene. Bak gardinene mellom husene hvor festen blir holdt kan vi bare så vidt smugkikke inn til guttene. I kveld var vi på forlovelsesfest igjen.

På den lille plassen utenfor senteret er det fotballgutta som heier og hoier. På forlovelsesfesten var det ungjentene som ropte og heiet for å få meg til å synge for dem om og om igjen. Tenåringensjentene ønsket seg ”Titanic” Så der satt jeg omringet av jenter i alle aldre og sang; near far, wherever you are.. I believe that the heart does go on”

Det er mye jeg håper at skal gå videre, men veldig mye jeg håper skal slutte. En del av tingene jeg gjerne skulle hatt en slutt på så fort som mulig foregår her nede.

Det er mye som er klart. For noen. For mange. For få. Selvom hverdagen og situasjonen her blir klarere og klarere for meg, blir på en måte ting bare mer uklart... mye som foregår her er så totalt ufattelig.

Sannhet og historie er store og ganske udefinerbare begreper, når alt kommer til alt er det ikke annet å gjøre enn å gjøre seg opp sin egen mening og forståelse.

Kom på besøk, eller ta en kikk på den siste filmen jeg har laget her nede fra:)

 

" Kaller du dette frihet?"

Klokken er 02.30.

Gjeterne har hentet inn sauene fra beitet.

Eslene har gått til ro.

De tunge grenene på oliventrærne vaier rolig i den milde vinden.

Jeg sover

Famlien på 8 i den gamle delen av byen sover også.

Det er alltid soldater i byen vår.
Dette er fra en demonstrasjon der soldaten truer
med å kaste en lydbombe. 

Over 100 soldater sover ikke..

Tungt bevæpnet med 7 jeeper og 2 busser raser de inn i byen vår.

Jeg sover.

Jeg sover mens mange av de 120 unge gutta klatrer opp på taket av huset i gamlebyen. Jeg sover mens flere av soldatene bryter opp innngangsdøren og stormer inn i huset til familien på 8. Jeg sover mens hele familien blir beordret ned på gulvet, slått og sparket, når tre hunder snuser rundt over alt og når koranen blir kastet på gulvet.

Faren i huset blir satt i håndjern og arrestasjonsordre blir ropt ut fra taket. Soldatene tar med seg faren og en sønn på 18 år. Jeg sover.

Neste morgen blir jeg vekket av at en av sjefene våre vil ha oss med til en naboby. Et hus har blitt revet og vi må dra dit for å ta bilder og filme. Med full fart ut i bilen, med brødskiva i den ene hånda og kameraet i det andre får jeg høre om arrestasjonen og trakkaseringen i gamlebyen. ”Vi besøker familien i kveld” sier sjefen vår. ”Nå må vi dra å ta bilde av huset Israelske bulldozere kvitttet seg med i natt, og en skole like ved oss som har fått rivingsadvarsel. " Det er viktig å få tatt et bilde av den nå som den fortsatt står, ingen vet når rivingen kan finne sted.

Jeg kan ikke gråte. Jeg kan ikke sette meg ned  å skrike, hulke, rope, sukke, hyle. Jeg kan ikke det. Jeg kan ikke virkelig ta innover meg over alle vanskelige, ufattelige, tragiske hendelser og historier her nede fra. Hadde jeg gjort det hadde ansiktet mitt konstant vært vått og salt av tårer. Hadde jeg gjort det  hadde jeg ikke passet inn. Hadde jeg gjort det hadde jeg ikke klart å bo her...

Vi besøkte familien i gamlebyen om kvelden, akkurat som sjefen vår sa. Faren var tilbake igjen, med seg hjem hadde han et tilbud om at familien kan få betale 800 shekel ( ca 1200 kroner ) i løsepenger for å få sønnen løslatt. 18-åringens eldste bror satt med hodet i hendene. Moren orket ikke se lenge på bildet av den arresterte sønnen hun hentet fram for å vise oss. Den eldste datteren i huset serverte både kaffe og te, men sa ikke stort.  Faren hadde tydelige sår på hendene og håndleddene etter håndjern og tøff behandling. ”Tusen takk for at dere kom” sa han og smilte varmt da hele familien fulgte oss ut.  ”Faren i huset har vært fengslet 4 ganger før” fortalte sjefen vår oss. ”Han er medlem av en grasrotorganisasjon, men nå har han trukket seg litt tilbake på grunn av alle arrestasjonene." Når soldatene tar sønnene og også trakasserer familien spørs det hvordan han fortsetter arbeidet...

” Kaller du dette frihet?” spurte mannen som nettopp hadde fått huset sitt revet da jeg filmet han. Se filmen her:   

 ”Kaller du dette frihet?” sa han og skuet utover det ødelagte huset sitt og videre bortover mot bosettingen som har blitt bygget opp på  en fjelltopp på den andre siden av veien. Snart kommer seperasjonsmuren til å dele byen hans og bosettingen og dermed gjøre ut-og innreiser til andre nærliggende byer mye vanskeligere og mye, mye mer tidkrevende...

Aasta og jeg kan reise inn og ut og fram og tilbake som vi vil. Dagene våre er stort sett fylt opp fra morgen til kveld, men i dag var vi en tur i Betlehem for å hilse noen Aasta kjente. De var  på rundtur med Israel-misjonen...

Jeg blir lei meg, frustrert og oppgitt når jeg ser og hører om alle de vonde hendelsene som skjer her daglig, men faktisk... Det er nesten enda verre å rusle rundt  i de turistifiserte områdene der busslaster bare blir kjørt ut og inn, og å snakke med folk fra mitt eget land som aner så lite om alle de tingene folk i byen min opplever hver dag. Som turist trenger man ikke se alle problemene, som turist kan man bare følge saueflokken og kjøre de store hovedveiene. Som turist blir man stort sett raskt sluset gjennom check-pointene og man kan tro at separasjonsmuren man kjører langs med gjennom store deler av Vestbredden er en lydmur eller noe... 

. Jeg er heldig som får se og oppleve alt det jeg gjør. Jeg er heldig som blir kjent med folk her nede som kan vise meg ting og lære meg ting.Jeg kan ikke gråte. Jeg kan ikke sette meg ned  å skrike, hulke, rope, sukke, hyle. Jeg kan ikke det, men jeg kan på ingen måtte bare lukke øynene heller Jeg har ikke andre valg enn å rett og slett bare innse realitetene, de harde fakta og leve med det, gjøre det beste ut av det, være tilstede, bry meg. 

Hit, men ikke lenger...

Det smeller. Biler, hester og esler kjører og løper gjennom hovedgata. Det tutes. Det ropes. Det skytes opp raketter. Hadde man ikke visst bedre kunne man kanskje lett blitt litt redd, det er det ingen grunn til.

Det feires.

I dag ble en ung gutt løslatt fra fengsel. Det er alltid noen som er arrestert fra byen vår og dermed også alltid noen som før eller senere blir løslatt og kan ønskes velkommen tilbake. Familie og venner sørger for at hendelsen blir markert, og tydeliggjort for hele byen. Det bor over 15.000 folk her, men det er bare seks familier/ slekter –folk flest vet mye om mange. 

En del vet nok litt om Aasta og meg også.  Vi er annerledes og  synlige. Hver dag følger  og henter Aasta meg i barnehagen. All oppmerksomheten jeg får ved å gå alene er nesten litt for slitsom. Å gå til barnehagen min fra huset vårt tar et kvarters tid. Det er langt.. Å gå så langt og i tillegg være jente er sjeldent. Bilene i byen blir brukt flittig, akkurat som eslene og traktorene blir. Å se kjerrer fullastede med druer eller tomater, eller gamle gråtasstraktor med hele familien på lasteplanet på vei til åkrene er et veldig mye mer vanlig syn enn to utlendinger ute på tur. Vi er ferdige i barnehagen omtrent samtidig med at skolene slutter. Jeg ser ikke alle de hundrevis av tenåringsgutta vi møter på veien inn i øynene  og svarer sjelden samme hvor mange ganger de roper ”What`s your name?” How are you?” eller flere ikke så uskyldige fraser på engelsk.. Jentene som vinkende og smilende kommer og sier ”Hi Sila/Sira/Sili” er litt hyggeligere – og morsommere.

Å bli ropt etter, plystret på, stirret og glanet på er ikke et så stort ”problem” når vi er sammen med de mannlige sjefene våre.  Vi er ofte på farten sammen. I det siste har vi jobbet mye med dokumentasjon om en vei som skal bygges til en ny bosetting. Veien kommer til å konfiskere flere hundre mål fra byen vår og områdene rundt, og dermed ødelegge flere vinstokker og olivenlunder. Når bøndene her mister landet sitt, mister de levebrødet sitt. Hva lever folk flest egentlig av, er et vesentlig spørsmål her.  For noen år siden hadde vår by det største grønnsaksmarkedet i området. Nå har veien opp til markedet blitt stengt og det blir vanskeligere og vanskeligere for de lokale bøndene å få solgt varene sine. Flere ganger i løpet av en måned blir dessuten vanntilførselen til byen stengt av Israel, mange tomatåkrer har i det siste tørket ut,

Trasé for den nye store motorveien.
 En ny bosetting skal snart bygges på en av åsene,
 flere åkre blir ødelagt og konfiskert..

Israel mottar årlig milliarder av kroner i u-hjelp fra USA. Den Israelske regjeringen forsyner alle bosettingene rundt oss med elektrisitet og vann. Palestinerne må betale i dyre dommer for å få tilgang til noen få prosent av ressursene i sitt eget land.

 Jeg har kjøpt meg ny fuktighetskrem så jeg tørker nok ikke ut med det første, samme hvor sterkt solen skinner.  Om jeg blir ren av den tynne kalde vannstrålen som kommer ut av dusjen er et annet spørsmål. ”Jeg går og skyller kroppen” har Aasta og jeg begynt å si til hverandre, akkurat som vi sier at vi skal skylle klærne våre. Hvordan oppleves det, og påvirker det en familie med 5-6 barn å ha så lite vann?  At lærerne i barnehagen alltid kjefter på barna hvis de skrur på vannkranen er trist. At barna i stedet for å få rent vann drikker supersøte e-stoff-drikker er på ingen måte positivt.

Imponerende, inspirerende, viktig og positivt er det imidlertid at det ikke virker som folk her gir opp og mister lærelyst og engasjement til tross for mangel på ressurser, trakasseringer og daglige nedverdigelser. Hver dag får vi nye engelskelever på senteret vi jobber på.  Nå er vi nesten 30 stykker fordelt på 4 grupper. 

- I am haBe, sier de alle sammen.

- Are you haPPy? Spør jeg

- Yes, I am haBe...

Fransk gruppe på tur.

Jeg skal ikke si så nye, eller fleipe om folks uttale. Jeg aner ikke hvordan jeg høres ut for dem når jeg stotrer meg fram med arabisken min.  Vi prøver så godt vi kan alle sammen – jeg med min arabisk og alle vennene våre med sin engelsk. Utdanning, vennskap og forståelse er viktig. I går hadde vi besøk av en gruppe franskmenn. Mange av dem var litt ordløse etter en tur rundt i byen vår. Å se hvor mye land som er ødelagt og konfiskert og hvordan bosetterne presser seg nærmere og nærmere byen vår er sterkt. Hvordan folk bare kan stenge bilveier og dermed tvinge andre til å flere kilometre hver dag for å komme til skole, jobb og sykehus er nesten uforståelig.  Jeg blir irritert over å bare måtte vente en halvtimes tid på checkpointene på vei fra Jerusalem. Hvordan er det å ikke en gang kunne ta bussen, eller kjøre bil,  og alltid måtte bære med seg id og kunne bli stoppet og sjekket når som helst? 

Hit, men ikke lenger. Denne veien har blitt stengt...

Når veier stenges må Palestinerne pent parkere bilene sine
og gå flere kilometre til jobb, skole, familie,
eller for å få helsehjelp eller andre tjenester.



“Everyday Palestinians are humiliated and have to ask permisson for rights which in my country everyone would take for granted and never would have to ask for, ” uttalte en av franskmennene som nettopp var her på bessøk. “The inhabitants here are very patient and optimistic. It`s unbeliveable” fortsatte han. 

Jeg er enig. "Det er nok", sa Abbas i sin FN-tale.

- Det er nok, det må vel snart være nok.

  

Når skal unge, engasjerte Palestinske gutter kunne bruke fridagene sine på andre ting enn å demonstrere mot okkupasjon og kjempe for frihet?