Jeg hadde tenkt å skrive en ”snart er reisen-slutt-” følelsesladd tekst… Her er min opprinnelige start:
Se for deg at du er med på et maraton. Du har løpt langt og vært gjennom mange bølgedaler. Du har slitt og svetta og kanskje kjedet deg på de lange strekkene. Men så har du blitt supergira og følt at du har fløyet i nedoverbakkene. Utsikten og inntrykkene underveis har vært upåklagelige. Men så før du vet ordet av det, ser du plutselig slutten av løypa – mål. Det du har gledet deg til, og det du har trent til er selve løpet. Men selvfølgelig er også det å gjennomføre og det å krysse målstreken og komme over til den andre siden, noe du har sett fram til. Det er en ambivalent følelse. På slutten av løpet har du kanskje ikke så mange krefter igjen. Samtidig glemmer du at du faktisk er veldig sliten når du bare har spurten igjen. Mange tanker spinner rundt i hodet ditt. Du tenker kanskje på hvordan du kunne lagt opp løpet annerledes for å ha mer krefter på slutten. Eller hvordan du kunne ha fått prestert mer underveis. Kanskje er det først på slutten at du føler at du virkelig har kommet inn i en god rytme..
Jeg har aldri løpt maraton, så for å være ærlig aner jeg ikke hva du føler. Men overfør det lille avsnittet til et skoleår, en eksamenstid, til en arbeidsdag - kanskje det passer. Uansett du skjønner vel greia. Det passer i alle fall til mine følelser rundt det å bare ha en uke igjen som solidaritetsarbeider i en palestinsk flyktningleir.
Og hvem vet hva den siste uken kommer til å bringe… Det som skjedde for et par dager siden gjør at jeg ikke bare kan skrive et ”snart slutt” innlegg…
Hver dag opplever vi episoder som gjør at vi blir minnet på at vi ikke er i Norge. Men det som skjedde for to dager gjorde at vi virkelig ble minnet på at vi er i Midtøsten. Angrepene på nødhjelpsskipene på vei til Gaza har åpnet øyne rundt om i hele verden. Her står TV-ene på i alle hus. I går og i dag, fløy flere israelske spionfly over oss. Folk på alle sider er vel er på vakt. Og i leiren venter på hva som skjer, hvis noe kommer til å skje. Her er man vant til å tenke at noe kommer til å skje. Allerede har utallige personer ymtet frampå og forutsett mulig krig i 2010. Spørsmålet nå er bare om og hvordan denne hendelsen kommer til å endre på utviklingen og framtidsutsiktene.
Gaza er ikke mer enn en dagstur med bil herfra. Her i leiren viser folk sin støtte til familie, venner og kjente i Gaza, til alle de skadede og drepte og andre personer som er involvert ved å ha demonstrasjoner og samlinger. Marit og jeg holdt tale og viste vår medfølelse på vegne av det norske folk i den ene demonstrasjonen.
Å være de eneste nordmennene i leire innebærer mange ting. For noen representerer vi verdens største land – utlandet. I går var vi på et besøk. Familiens yngste sønn hadde tatt en operasjon og kunne ikke lenger gå. Marit har vel aldri før vært så glad for å ha røket korsbåndet , og dermed lært mange bra øvelser fra en fysioterapeut. Vi vil gjerne være så behjelpelige som mulig. Europeere skal ikke få et dårlig rykte på grunn av Miri og Siri Insj Allah vil de huske oss på en god måte.
- Jeg regner med dette blir en bursdag du vil huske, fikk jeg i en bursdagsmelding i går. I fjor gikk jeg en fantastisk tur med gode venner på Island, og holdt på å blåse bort og sulte i hjel på bursdagen min. I år holdt jeg på å svette i hjel mens jeg gikk en tur rundt i en flyktningleir. Vi fikk godkjennelse fra en del familier saann at vi kan bruke bilde av dem på fotoutstillingen. Begge årene endte turene heldigvis bra. Jeg fikk baade mat og tillatelse.
Resten av dagen og kvelden ble som bursdag og julaften på en gang. Moren vår sa at det var første gang at noen hadde invitert til bursdagsselskap her hjemme hos dem. Hun og nabodamene laget kake og vi kjøpte is og sjokolade og nøtter og frukt og alle var med å servere og ordne: ) Vi inviterte kollegaer, venner og naboer. Jeg vet ikke akkurat hvor mange, men vi var vel over 20 stykker fra alderen et par måneder til godt oppi førtiårene. De troppet opp med gaver og finklær. Selskapets yngste gutt, en toåring med skjorte og kjemmet hår gav meg en bukett roser. Blomstene var riktignok ikke ekte. Mange vil vel si at parfymene og smykkene jeg fikk heller ikke er ekte. Men jeg gleder meg til å komme hjem til Norge og vise fram bursdagspresangene mine. Det er ikke så mange som kan skryte av å ha en hel samling med 100% fake parfymer. Jeg ble helt rørt av den gavmildheten.
På fredag blir forhåpentligvis de som kommer på fotoutstillingen vår også rørt. Nå er det bare de siste skippertakene igjen. De takene er ganske store... Det er litt vanskelig. ”Invitasjoner til folk i leiren kan vi gi ut ett par dager før showet.” ”Vi må vente med det for å se an situasjonen” Jeg kan gjøre det, nei hun kan gjøre det.” Jeg prøvde å snakke med ham, men han må snakke med noen andre først.” ”Ja, ja det skal vi gjøre…snart.” Osv. Osv.. Hvordan skal man svare og hva kan man gjøre med sånt? Hvor mye skal man mase? Hvor mye skal man styre? Hva er vanlig? Hva er lurt?
Samarbeid og arrangering på alles premisser og ut fra alles tradisjoner, ønsker, og erfaringer er komplisert. Alle skal helst høres, og alle skal helst føle at de er en viktig del av forberedelsene. Men show blir det! Og nå må jeg løpe. I kveld skal vi til noen jenter og øve på en sang sammen med dem, og så skal vi til sjefen og skrive introduksjon og tale til showet...
Det er ikke lett aa lope maraton.. men det er tross alt er stort privilegium! Ikke alle har mulighet til det!
