Uventet uvær og vennskapelig varme.

Har du vært på hyttetur noen gang? Kjenner du til følelsen av å komme inn i et kaldt, kaldt lite hus? Har du bodd på en hytte uten strøm og innlagt vann og et gulv så kaldt at det eneste du vil er å trekke beina oppunder deg under et stort teppe og sitte så nær peisen som mulig så du ikke merker trekken fra døra og vinduene?

Du har stampet av deg snøen på føttene utenfor dørkarmen og du børster av deg på resten av kroppen. Klærne er våte og når du vrir opp sokkene dine kommer det en liten dam på gulvet. Det står frostrøyk ut av munnen din til og med inne på hytta.

Gir det deg gode minner? Kanskje du kan mimre tilbake til barndomsminner på hytta med spill og historier på rolige feriedager når du leser avsnittet over.

Men. Hva hvis hytta er huset ditt? Hva hvis du har fire små barn å ta vare på i kulda? Hvis alle butikker i området er stengt og det kan være vanskelig å få tak i mat, hvis skoler og universiteter er stengt, hvis alle veier er stengt?

Hvordan hadde opplevelsen vært hvis du egentlig ikke har råd til veden du må bruke for å holde familien din varm og hvis du ikke får tak i mer gass til å lage mat på komfyren din med? Hvordan går det når alle plantene og grønnsakene dine, som du er avhengig av for å brødfø familien din, fryser ihjel før du får høstet dem?

I uka som har gått har Palestina opplevd det verste uværet i området på flere tiår. Ingen hadde forventet det heftige snøværet, vinden som blåste trær overende og en temperatur som sank til langt under null grader celcius.

Midt oppi alt kaoset har jeg hatt noen uforglemmelige dager sør på Vestbredden. Egentlig skulle jeg bare besøke venner i to dager i landsbyen jeg bodde i for et par år siden, en drøy times kjøretur utenfor Ramallah. Det ble ikke to dager, men fem. Jeg kom meg ingen vei, alle veier var stengt. Ingen biler har vinterdekk, og det finnes ingen gode brøyesystemer. Verken hus eller infrastrukturen her er laget for å ta imot så mye snø og så mange kuldegrader. “Jeg har ikke opplevd noe lignende i hele mitt liv“ har mange fortalt meg. De fleste i store deler av Vestbredden og flere steder i resten av Midtøsten har sittet inne de siste dagene. Jeg kom meg tilbake til Ramallah fra sør i går og ting er på vei tilbake til normalen, men i dag kunne en av de ansatte på teateret fremdeles ikke komme seg på jobb fordi han bor i en landsby med en bratt bakke opp mot Ramallah by. Siden bakken er islagt kommer ingen biler opp, og siden folk i tillegg er ganske redde for å gå på snøen og isen kommer han ingen vei. Jeg delte dessuten skrivepult med tre unge gutter i dag, barn av ansatte ved teateret, skolen deres var stengt fordi store trær hadde blåst ned og stengt veien fram til skolen. Som sagt – de fleste har og holder seg fremdeles innendørs.

Det verste været har gitt seg, folk kan begynne å bevege seg ut igjen.

Sammen med moren i familien jeg bodde hos og hennes fire barn gikk vi likevel ut på tur for et par dager siden. Vi besøkte morens foreldrene den tredje dagen med snøvær. Det var ingen biler på veien så vi ruslet av gårde til den andre siden av landsbyen. Etter bare to minutter ute på veien gled moren med sin yngste sønn, en baby på bare tre og en halv måned, i armene og falt så lang hun var. Babyen hylskrek, men heldigvis ble ingen av dem ble skadet. Resten av veien bar jeg den lille gutten, den tre år gamle søsteren gikk rett bak og tviholdt i jakken min. Moren stoltret seg av gårde på støvletter med stiletthæler, (de eneste “vinterskoene” hun hadde) arm i arm med den eldeste datteren sin. Gutten på åtte bar morens veske og litt mat til den syke bestemoren vi var på vei til. Vi var nok litt av et syn der vi kjempet oss fram på isen og gjennom snøslapset. Men vi kom fram. Og jammen var det deilig å komme inn til et hus fullt av unge og gamle tett i tett foran vedovnen og å få en rykende varm kopp te laget av vann av smeltet snø.

Å drikke en varm kopp te eller Sahlab (en varm drikk laget av varm melk med kanel, kokos og nøtter) var det siste vi gjorde før vi la oss om kveldene også. Vi la oss med alle klærne på. Familiens tynne skumgummimadrasser ble lagt tett i tett på det kalde murgulvet så nær vedovnen som mulig og der lå vi alle syv: mor og far med fire barn og jeg. Etter at vi alle sammen hadde trukket teppene så langt opp mot ørene vi kunne, fortalte faren i huset historier til den tre år gamle jenta, moren dysset den lille babyen i søvn, gutten på åtte la seg langt under teppet sitt og spilte spill på farens mobil. Jeg forsøkte å finne ut av hvordan jeg kunne få varmen i tærne som var så frosne at jeg omtrent ikke klarte å bøye dem, og smilte og blunket til den eldste datteren i huset som himlet med øynene mot broren som hun syntes var ganske teit som gjemte seg og spilte mobilspill.

Det var så kaldt at det kom frostrøyk ut av munnene våre når vi våknet opp om morgenene og ilden var gått ut. Vi begynte dagene som vi avsluttet dem, med en kopp te. Det var vanskelig å få opp utgangsdøren fordi snøen hadde blåst tett inn mot døren, men ut kom vi og to dager på rad laget jeg snømenn med barna til familien og med nabobarna rett uten for huset. Vi var ute i korte intervaller og måtte ofte inn og varme oss foran ovnen fordi ingen hadde varme og gode nok klær til å være ute i. Men jeg fikk også lært bort å lage snølykt. Det ble lykter uten lys så jeg valgte å kalle det “Eskimohus” i stedet. Faren i huset hadde nemlig fortalt at noe som het eskimoer bodde i snøhus og det syns barna var helt fanstastisk.

Det var litt fint å komme tilbake til Ramallah etter fem dager uten å skifte klær eller dusje og med en konstant kulde i kroppen, men litt rart var det likevel å komme inn på det stille, lille hotellrommet helt alene. Uansett hvor kald jeg var i landsbyen i sør, var jeg alltid varm innvendig. All gjestfriheten og det sterke sosiale samholdet gjorde det umulig å være noe annet. “Det jeg syns er så rart med Europa er at folk virker som de er mest opptatt av selv seg “ sa en av mine tidligere sjefer i landsbyen da jeg var hjemme hos ham fordi han hadde en jobb han gjerne ville at jeg skulle gjøre. Jeg ble bedt om å skrive en rapport på engelsk. Jeg skrev om ødeleggelsene uværet skapte og om hvordan hele landsbyen hadde vært uten strøm og vann i flere dager. Jeg skrev om drivhus som hadde blitt ødelagt og dyr som hadde frosset i hjel. 

Senere på dagen var jeg ute på tur med to andre jeg jobbet med i landsbyen. Vi var ute for å ta bilder av snøen. Å traske av sted sammen med de to tøffe mennene gav meg mange virkelig gode minner fra mange sterke opplevelser sammen med dem i 2011. Det er så fint å være en del av noe, en del av gjengen, en del av et sterkt og viktig samhold. I løpet av dagene i landsbyen ble jeg både «tante- Siri», en ekstra storesøster, en reservedatter, og fikk flere mulige ekteskapstilbud:) Jeg ble bokstavelig talt tatt inn i varmen av alle jeg fikk besøkt. Å besøke gamle kjente er en flott opplevelse! Selvom vi i Norge kanskje er kjent for å være et folk som generelt tenker mye på seg og sitt og måler oss selv, vår verdi og vellykkethet i personlig framgang og oppnåelser, så tror jeg de fleste av oss liker følelsen av å være sammen om ting, å dele opplevelser og inntrykk. Julen er et godt eksempel, en tid der mange gir seg tid til å slappe av og gjøre rolige og fine ting sammen.

 Akkurat nå gleder jeg stort til at mamma og broren min og etterhvert en hel gjeng fra Norge kommer nedover for å feire jul her nede!

Jeg ønsker dere alle sammen en god siste uke fram mot jul, og tusen takk for alle hyggelige hilsner i løpet av oppholdet mitt her nede så langt, det har vært fint å dele ting med dere!

Ramallah 17.12.13

Drap i nabolaget

Man merker det med en gang. At noe skjer. Jeg hørte først ropene, så så jeg noen folk løpe. Andre låste dørene til butikkene og kafeene sine. Mange biler kjørte i motsatt retning av dit jeg gikk. Jeg var på vei hjem lørdag kveld - sliten, sulten og til og med litt kald. Jeg hadde vært med teateret på en forestilling i en liten by i nord og hatt intervjuer med skuespillerne. Jeg gledet meg til en rolig kveld på rommet mitt. Resepsjonisten stod utenfor hotellet. Resepsjonen og restauranten i førsteetasje var mørklagt. Jeg forstod ikke hva jeg ble fortalt med en gang, jeg forstår ikke hvordan jeg skal skrive det her heller...

«En gutt har nettopp blitt skutt i flyktningleiren rett ved her» forklarte resepsjonisten. «Jeg har slått av lyset for å ikke få noe bråk. Over hundre gutter løper gjennom gatene og demonstrerer. Politiet kom akkurat nå. Håper de får roet dem ned. Du vet hvordan det blir. Unge gutter som er opprørte og lei seg. Det blir bråk, men så mye bråk som dette har vi ikke hatt på flere år. De ødela visst ganske mye på restauranten der borte...» Stemmen til resepsjonisten var rolig, blikket hans var ikke det. Han var på vakt og jeg merket at alle rundt oss var det samme. 

Gutten som ble drept var fjorten år. Jeg sjekket nyhetene med en gang jeg kom opp på rommet mitt, det var ikke lett å finne så mye om hendelsen i mediene, men jeg fikk lest at den unge gutten ble skutt av en israelsk soldat fra et vakttårn utenfor leiren. Det var midt på dagen. Fjortisen var på vei hjem. Han hadde spilt fotball med kompisene sine. Drapet kom ut av det blå, det hadde ikke vært noen sammenstøt eller uroligheter i leiren tidligere på dagen.

Drapet skjedde ti minutter unna her jeg bor, og mens jeg kikket ut på mange blinkende politibilene rett utenfor vinduet mitt ringte plutselig telefonen på rommet. Jeg tok den før jeg rakk og begynne å lure på om noe mer hadde skjedd. Det var fra resepsjonen. «Hei, hvordan har du det? Jeg bare lurte på om du har spist middag. Alle butikker og restauranter har stengt. Det blir vanskelig å få tak i mat, så jeg måtte bare forsikre meg om at du ikke var veldig sulten og at du har litt mat på rommet».

Den snille resepsjonisten hadde nattevakt og neste morgen kunne fortelle at det ikke hadde vært noen flere uroligheter i løpet av natten. "Har du sovet godt?" spurte han. Drapet på den uskyldige gutten er en del av deres tøffe, urettferdige hverdag, deres nabolag. Det er deres familier, venner og bekjente som jevnlig blir direkte berørt av uroligheter, arrestasjoner, trakasering og drap. Og så spør han meg hvordan jeg har det! Omtanken som ligger helt latent hos alle palestinere jeg kjenner er overveldende.

En kompis av meg bor rett ved hotellet. Jeg meldte med ham morgenen etter drapet og opprøret i byen.  «14-åringen var fetteren til bestekompisen min». svarte han. Vi snakket om hendelsen da vi møttes om kvelden. «Familien er i sjokk tror jeg, sa kompisen min. «Gutten ble tatt til sykehuset og de fikk operert vekk kula og alt. De trodde han kom til å overleve, han livnet litt til og så plutselig døde han. Det er tragisk. Og media... - media vil og kan ikke skrive noe særlig om det. De bør ikke opprøre folk for mye. Myndighetene vil ha, og vise at de har kontroll over folket. De vil ikke at media skal uro folk og få folk sinte, få dem til ville gjøre opprør. Det tjener ikke myndighetene som er totalavhengig av utenlandsk good will for å gå rundt økonomisk på. Derfor blir ikke helt tragiske ting som dette frontet i media,"  hevdet kompisen min.

Mamma skrev til meg at de hadde hatt en kort notis i en norsk avis om drapet. Drapet ble nevnt, men ingen ting om alt det rundt så klart, alle konsekvensene av drapet i tillegg til det ufattelig personlige krisen guttens nærmeste familie nå er midt i: om alle ungdommene som nok en gang får stabilitet og ro i hverdagen revet opp. Om de over hundre av dem som stormet gatene drevet av sinne og frustrasjon, om alle dem som sitter inne og tenker at det kunne vært dem. Det kunne vært dem som var på vei hjem fra fotballspilling med venner. Når ikke en gang palestinske medier skriver om hvordan hverdagen faktisk er og hvordan alle episoder, som lørdags drap, berører og tærer på hele det palestinske folkets psyke. Hvordan skal da det internasjonale samfunnet virkelig få vite hvilken virkelighet palestinerne lever med hver eneste dag? 

Det er en ond sirkel. En av mange onde sirkler i Palestina. 

Qalandiya checkpoint for noen dager siden

"Ting blir bare verre her i Palestina," sa en av dem som jobber på feltarbeidsteateret mitt. "Jeg hater å måtte kjøre gjennom Qalandiya check-point. Israelerne blir ikke verre, de behandler oss på lik måte nå som tidligere, det er vi palestinerne som blir verre. Vi respekterer ikke køene lengre, vi er mer utålmodige, vi har blitt behandlet som undertrykte dyr så lenge og nå begynner vi å oppføre oss som det. Mentaliteten vår blir dårligere, det er en ond sirkel som vi ikke kommer ut av. Vi har begynt å se på oss selv og reagere som ofre"  hevdet min kollega på teateret. 

Den mentale påkjenningen det er å være et okkupert folk er ufattelig. Jeg får jeg stadige bekreftelser på det gjennom alle samtaler og intervjuer jeg har hatt den siste tiden. En ung gutt fortalte meg nettopp " Jeg syns det er flaut, men jeg blir fremdeles litt redd når jeg hører lyden av fly og helikoptre. Eller jeg er ikke redd, men jeg merker at hjertet mitt automatisk går litt fortere. Jeg var redd husker jeg under intifadaen. Først redd og så sint, jeg hadde alltid så mye adrenalin i kroppen. Vi hadde ikke tid til å være triste. På skolen husker jeg bare at lærerne sa: nå har vi et minutts stillhet hver gang en klassekamerat ble drept, mer ble ikke sagt, og så gikk vi videre med dagen. Vi snakket ikke om det oss kompiser i mellom, det ble for mye å snakke om. Jeg var 11 år da intifadaen begynte. Jeg så så mye barn ikke skal se. Små barn skal ikke se at folk blir skutt i hodet og at hjernen deres sprenger og blodet spruter. Jeg husker at vi før intifadaen på begynnelsen av 2000-tallet kunne reise ganske fritt rundt på hele Vestbredden. Vi reiste til og med til stranden husker jeg. Det er jo rett her borte, vi kan se Tel Aviv og stranden der herfra, men det er helt umulig for oss å reise dit nå. Bevegelsesfriheten her blir mindre og mindre. Vi er fanget. Tror du ikke det påvirker meg at jeg ikke kan reise noe sted som helst? Tror du ikke det er vanskelig for meg og at det gjør meg trist? Det er ubeskrivelig. Ingen som ikke har opplevd det vi har opplevd kan forstå dette. Det er ikke mulig"

Jeg prøver ikke å forstå. Jeg vet at jeg ikke kan det, men kan lytte, jeg kan se, jeg kan lære - og det gjør jeg så godt jeg kan på ulike måter, i ulike settinger. 

Denne uken har vært fullt opp med blant annet tre teaterforstillinger, noen workshoper og teaterøvelser, flere kaffebesøk og intervjuer og gode samtaler, juletretenning med sekkepipekonsert og min første magedanstime på treningssenteret jeg som regel er innom etter jobb:) 

«Life goes on, you know» sa kompisen min til meg da vi ruslet gjennom gatene i går. Life goes on og jeg prøver å gjøre det beste ut det - akkurat som alle de sterke menneskene rundt meg her gjør. 

Sjokkgranater og gode samtaler

Fredag, sør på Vestbredden

Det smeller rundt meg, lyden fra sjokkgranater og lydbomber møter oss med en gang vi går av minibussen. Lukten av tåregass sniker seg inn i neseborene og vi ser unge gutter og menn komme løpende mot oss. Det er fredag og fridag i en by sør på Vestbredden. En britisk bekjent og jeg har brukt fridagen til å reise fra Ramallah til en by sør på Vestbredden. Vi kommer ikke stort lenger enn bussholdeplassen. Jeg gledet meg til å vise den britiske jenta den betente, men fine og spesielle og historiske byen. La henne møte noen av mine venner. Ta henne med til markedet. Å komme seg inn i gamlebyen og se markedet var helt uaktuelt. I stedet ser vi tåregasskapslene fra de israelske soldatene ligge slengende rundt på bakken nær oss. Vi ser småsteinene de unge palestinske guttene kastet mot de tungt bevæpnende soldatene. Og vi hører mennesker rope. «Hei!» hører jeg plutselig en kjent stemme si rett bak meg. « Hei! Jeg er så glad for å se deg igjen, velkommen tilbake! Hvordan har du det?» Vi går bakover for å ikke måtte innhalere tåregass, mens den unge gutten (som jobber på en butikk jeg har vært innom noen ganger) forklarer at det har vært uroligheter, opptøyer og sammenstøt mellom palestinerne, de isralekse bosetterne og de israelske soldatene i byen siden tirsdag da tre palestinere ble drept av Israels sikkerhetsstyrker på grunn av mistanke om at palestinerne skulle drive terrorvirksomhet.

Det er tankevekkende hvordan opplevelser kan endre assosiasjonene og tankene dine om ting. Søndag kveld, et par dager etter turen sør på Vestbredden vedlikeholdt jeg tradisjonen med å se «Love actually» den 1.desember. Jeg tror ikke jeg har reflektert så mye over det som blir sagt i begynnelsen av filmen før:

«Whenever I get gloomy with the state of the world, I think about the arrivals gate at Heathrow Airport. General opinion's starting to make out that we live in a world of hatred and greed, but I don't see that. It seems to me that love is everywhere. Often, it's not particularly dignified or newsworthy, but it's always there - fathers and sons, mothers and daughters, husbands and wives, boyfriends, girlfriends, old friends. When the planes hit the Twin Towers, as far as I know, none of the phone calls from the people on board were messages of hate or revenge - they were all messages of love. If you look for it, I've got a sneaky feeling you'll find that love actually is all around." 

(Sitat fra filmen Love Actually 2003)

Jeg har samme snikende følelse som «statsministeren" i Love Actually. Uansett hvor du er i verden er det sjelden vanskelig å se kjærlighet og omsorg. Rettferdighet og likeverdighet derimot kan være vanskeligere.

I dag har jeg holdt to dramaworkshoper for studenter ved et av Vestbreddens største universiteter. Jeg valgte å ha et gjennomgående fokus på sosiale relasjoner i øvelsene jeg gjorde med gruppene - et i utgangspunktet upolitisk tema alle må forholde seg til uansett hvor vi bor og hvilken hverdag vi har.

«Det handler om å se hverandre. Noe av det verste et menneske kan oppleve er å føle seg usynlig, glemt og lite verdt, sa en av de engasjerte studentene i en av workshopøvelsene. « Jeg kan ta et eksempel fra min hverdag,» fortsatte hun, «jeg har vært i en israelsk butikk og jeg ble totalt oversett». «Det samme gjelder på check-pointene, der blir vi behandlet som dyr» slang en annen inn. «Ingen mennesker bør bli sett på og behandlet som noe de ikke er». Da den ene gjengen fikk i oppgave å lage et stilbilde som viste den verste sosiale settingen de kunne tenke seg, laget de en person innestengt i en trang fengselscelle. Ingen ting er verre enn å være alene, fanget og ikke ha noen frihet mente de. «Jeg har lært så mye i dag, takk for en fin workshop», sa en jente til meg på slutten av dagen. «Jeg skal for eksempel huske på å si hei og smile til dem jeg går i forelesninger med, det er så viktig å se hverandre i hverdagen og det er så lett å glemme,» sa hun. Jeg tenkte på eksemplene studentene kom med fra sin egen hverdag, jeg tenkte på den unge gutten jeg møtte midt i tåregassregnet på fredag. Gutten som nok en gang fikk se nabolaget sitt bli snudd på hodet. Gutten som stadig må løpe vekk fra sin egen butikk for å ikke bli skadet fordi den ligger rett i nærheten av en israelsk bosetting. Gutten som aldri helt vet hva som kan vente ham når han våkner opp om morgenen, « Så godt å se deg. Hvordan har du det, « spurte han meg. Jeg lar meg stadig inspirere og imponere av palestinernes gjestfrihet, omtenksomhet og åpenhet, og det slår meg igjen og igjen at omtrent samme hva man snakker om her, så blir det politisk. Den israleske okkupasjonen infilterer alle deler av samfunnet. Det er ikke den vennlige jenta på workshopen, men jeg som burde takke. Jeg lærer så mye hver dag her nede – på godt og vondt.

Grønnsakmarkedet i Ramallah

Man kan aldri vite hva man kan forvente når man er i Palestina. Et besøk kan måtte avlyses, en avtale utsettes. En byrundtur i Ramallah med en kompis kan fort endres fra at han viser de beste falafelsjappene til en samtale om minnene som ligger bak de ulike stedene vi rusler forbi. «Jeg tenker alltid på så mye forskjellig når jeg går gjennom gatene her,» sa en palestinsk venn av meg i går da vi hadde gått gjennom den livlige byen og satt og så utover byen fra en restaurant med nydelig utsikt over kveldslysene i Ramallah. «Ser du den lille butikken jeg viste deg i stad?» spurte han. «En venn av meg ble skutt på åpen gate rett utenfor der. Jeg kjenner fortsatt lukten av blod når jeg går forbi der. Jeg så en annen gutt bli skutt i hodet der borte og husker tydelig hvordan hjernen hans knuste og eksploderte. Ser du huset der borte? 20 menn ble skutt der under intifadaen, de var politimenn - en trussel for Israel. På den kafeen der, ble en mann jeg kjente drept mens han satt og drakk kaffe, han var en politisk aktiv mann. Jeg husker alt helt tydelig, jeg husker lyden av bombene som falt der borte, jeg husker hvordan faren min ropte at vi måtte løpe inn fra gata da han så helikoptere. Jeg glemmer aldri hvordan broren min og jeg pleide å gjemme oss under sengen.» Vennen min snakket rolig og kontrollert og pekte på de fleste av stedene rett under oss.

Jeg husker alt vennen min fortalte meg, men noe bør være mellom venner. Jeg tror likevel det er viktig å dele hvordan forholdene under den andre infidadaen i begynnelsen av 2000-tallet påvirket og fortsatt påvirker alle palestinere.

Jeg har hatt mange ulike restaurantbesøk denne uken. På torsdag var jeg i Jeriko på en forestilling med teateret. I etterkant av forestillingen var alle skuespillerne på restaurant.  Under nok et deilig palestinsk måltid fikk jeg mange gode samtaler med de aktive unge skuespillerne. « I teateret får man snakket ut, man får fullføre, « sa en 17-år gammel gutt. «Når man diskuterer ting i virkeligheten får man gjerne ikke det» fortsatte han, «Hvis du tar opp et spesielt tema krever folk at du kan mye om det. Man kan ikke bare kaste ut et tema og ikke ha noen spesiell kunnskap om det. I teateret derimot må folk høre på det som blir sagt og tenke over det. Ikke bare slå det vekk sånn som man ofte gjør i virkeligheten. Det føles veldig fint at voksne folk og andre ungdommer kan lære av det vi sier og gjør på scenen» sa den reflekterte 17-åringen. Jeg tror det er veldig viktig å høre på alt det smarte og viktige og de spesielle erfaringene palestinsk ungdom har. Og de, hva hører de selv på?:) Hvilken sang tror de satte på på mobilene sine mens de ventet på maten? - norske Ylvis med. «The fox»

Og hva tror du to jenter på nabobordet på en kafé i Ramallah her om dagen begynte å synge? «What does the fox say?»

Verden er ikke så stor! Kultur og kunst har ingen grenser. Og det skal ikke så mye til for å skape et fellesskap og finne felles opplevelser som skaper glede.

En jente på min alder som er ansatt på teateret jeg har feltarbeid på går jevnlig til et dametreningsstudio i nærheten av teateret. Å kjøpe månedskort der er den beste investeringen jeg har gjort siden jeg kom hit. “Shape up” het den første timen jeg var på og alle damene kastet de lange frakkene og hijabene sine og lo og pratet og svettet i treningstights og singlet. For et samhold, for en stemning! Jeg er på hils med mange av damene der allerede og det føles herlig. Det er så godt og viktig å kunne koble av og bruke kroppen og ha et non-verbalt felles språk med alle rundt deg.

Utsikt på vei hjem fra jobb. 

Å bli sliten fysisk er deilig i et dagligliv der det er veldig lett å bli sliten psykisk. De fleste palestinere jeg kjenner har funnet sine måter å koble ut på i hverdagen. Kompisen min som delte sine minner om alt som skjedde under den andre intifadaen, sier at han hadde vært en helt annen person hadde det ikke vært for at han driver med kinesisk kampsport. «Det har lært meg å være konsentrert og fokusert og det gir meg en ro jeg ikke har opplevd før» sier han. Jeg setter virkelig pris på alle de fine treningsstundene med damene, og alle de gode samtalene jeg har hatt her nede til nå og gleder meg til å fortsette å forske på hva teateret kan bidra med som et verktøy til personlig vekst. Jeg  tørr påstå at jeg har fått mange gode eksempler allerede.