Folk er forskjellige. Folk har forskjellige måter å jobbe seg ut av en vanskelig situasjon på. Og folk velger forskjellige måter å få utløp for behov og følelser på.
Her kommer tre eksempler fra virkeligheten i en flyktningleir.
1. Den fantastiske måten:
Røde kinn, svette panner, smil fra øre til øre. Lykkelige, konsentrerte og stolte jenter, flere som slenger seg på, gutter som tilfeldigvis kikker inn i døråpningen. Dramagruppen vår på ungdomssenteret var forrige uke en danse- og bevegelsestime. Det er generelt flere jenter som kommer på timene våre nå som sommeren har kommet og guttene spiller fotball. Jeg vet ikke hvor mange ganger samtalene våre med jentene har handlet om ”Hannah Montana.” I forrige uke kjøpte vi like godt CD-en og så ble det altså dans! Timen gikk unna på null komma niks, og jeg tror ikke det bare er Marit og jeg som gleder oss til neste fredag!
2. Den kompliserte måten:
Jeg har skrevet det før – drømmen til mange unge her er å komme seg ut av Libanon. De vil til Europa – til friheten. En del jenter får muligheten når palestinske menn bosatt i Europa kommer for å finne seg en kone, eller når familien til mannen har snakket litt med familien til en aktuell jente her... Selv om de kanskje ikke kjenner gutten noe særlig tenker mange jenter at de får et tilbud de selvfølgelig ikke kan si nei til. Problemet kommer kanskje først når det viser seg at forloveden deres ikke har akkurat de samme planene om livet jenta skal leve i Europa som de selv har. Jenter vil til Sverige for å få et friere og mer variert liv enn det de har her i leiren. Vi har fått en god venninne. Vi har hengt mye sammen denne uken, for i natt dro hun til Sverige. Venninnen vår er forlovet med en palestiner bosatt i Sverige. Aller helst ønsker hun å fortsette utdanningen sin og få seg en jobb. Men hva hvis det viser seg at livet hun kommer til å få som gift kvinne i utlandet blir enda mer innestengt enn livet her..
På grunn av forlovelseskontrakten deres har venninnen vår fått to års oppholdstillatelse i Sverige. Bryllupet skal stå om tre dager. Hvis det blir noe av... Akkurat nå er det lite jeg ønsker meg mer, enn at det ikke gjør det. Mannen hun gifter seg med er nemlig ikke den samme hun trodde hun forlovet seg med for et år siden. I det siste har han sagt til henne at hun ikke får gå ut uten ham, at hun ikke får gå på språkkurs, og at hun må begynne å bruke hijab.. Da de møttes første gang sa han helt andre ting. Vi var sammen med venninnen vår da mannen ringte og hun spurte om det gikk an å utsette bryllupsdatoen. Hun vil gjerne at de skal få tid til å snakke litt ordentlig sammen. Mannen ropte og skrek han da han svarte: ”Du lever i kaos i leiren, her er det struktur, det går ikke bare an å avlyse når jeg har booket!” Det vil si det samme som at med en gang venninnen vår kommer til Sverige blir hun gift. Med en gang hun er gift må hun være en god kone. En god kone sier ikke i mot mannen sin. Når de er gift trenger ikke han å forholde seg til hennes ønsker og forventninger. Hvis venninnen vår bryter forlovelsen gjør hun det veldig vanskelig for seg selv. Hun mister oppholdstillatelsen i Sverige, hun går i mot både sin egen og hans familie og hun risikerer å få et dårlig rykte både i det arabiske samfunnet i Sverige og her i leiren. Men på den andre siden, hvis hun gifter seg risikerer hun å leve ulykkelig hele livet, i et samfunn hun ikke kjenner og ikke får bli kjent med. Skillsmisse er omtrent umulig, så nå håper jeg at hun klarer å gjøre det hun selv føler er riktig. Hun er bare tjue år og har hele livet foran seg… ”Det finnes nesten alltid mer enn en vei å gå,” sa vi til henne i går. Vi satt i stua og familie, venner og naboer satt og sang bryllupssanger og ropte lykkeønskninger til bruden. Da vi gikk, sa hun med tårer i øynene – ” Jeg er så utrolig glad for at jeg møtte dere.” Vi er glad for at vi møtte henne også!
3. Den forferdelige måten:
Narkotika. Jeg trenger vel omtrent ikke skrive mer. Narkotika skaper problemer. For noen dager siden våknet jeg av at en mann ble skudd. Jeg skjønte ikke da, at det var det som skjedde, men nnå ligger den unge gutten på sykehus. Han ble operert og puster med maskiner. Vi hører forskjellige rykter fra alle vi snakker med. De fleste sier at han ikke er død enda, men at det ikke er mye om å gjøre. Gjerningsmannen som nå er arrestert er en trouble-maker, han drikker og han bruker narkotika. Hvis gutten han skjøt dør, er det nesten garantert at familien vil hevne seg… Alle snakker om hva som kan komme til å skje, men ingen kan gjøre særlig mye for å forhindre noe. Jeg lurer bare virkelig på hvordan det skal gå med gjerningsmannens gravide kone og deres lille baby.
Til slutt Marit og min måte: )
Det blir nesten litt vel mye noen ganger. Alt vår forlovede venninne fortalte oss den siste kvelden var som å lese manuset til en forferdelig trist film. Rett før vi dro til henne var vi hos en dame som har operert kjeven uttallige ganger. Hun ble skutt på gaten under leirkrigen da hun bare var en liten jente. Det har preget hele livet hennes. Hun er ikke gift, og hun bor sammen med moren og brorens familie. Før på dagen var vi på biblioteket og hjalp til med å fikse en ung manns CV. Ha skal sende den til UNRWA – FNs hjelpeorganisasjon for Palestinske flyktninger. I CV-en hadde han skrevet at grunnen til at han vil søke om jobb er at han drømmer om å bruke utdanningen han har i sosiologi ”in real life projects” Akkurat hva han mener med ”real life,” var vi ikke helt sikre på, men at det i alle fall ikke er livet i leiren han snakker om, er ikke så vanskelig å gjette.
Nei, noen ganger virker livet her virkelig ikke helt ” real.” Det er ikke bare venninnens vårs forlovelseshistorie som er som en film. Jeg våknet av lyden av et drap i nabolaget mitt, hvor drøyt er ikke det..
Ja, så hva er vår måte å få utløp for behov og følelser på.. Vi skriver dagbok og blogg. Vi ser film –romantiske komedier. Vi spiller fortsatt yatzy ( jeg tror fortsatt, jeg leder turneringen : ) Vi har dametrimmen, vi går søndagsturer og stenger verden ute med solbriller og hver vår Ipod. Og vi gleder oss over det som er å glede seg over. Hvis jeg har gitt et annet inntrykk i dette blogginnlegget… Det er mye! Det er mye å glede seg over! Nå er jo blant annet fotoprosjektet i gang! Bildene jeg har lagt ved denne gangen, er fra oppstarten i biblioteket! Vil dere vite mer så sjekk ut Eyes of the childrens side på Facebook. Og vil dere vite mer om livet her: få skoler, organisasjoner eller grupper dere kjenner til å booke Marit og mitts foredrag som vi driver og utvikler: )
