Når du er hjemme, eller et sted du er velkommen og føle at du hører til? Nårdu hr familie og venne rundt deg, og vet at de er i sikkerhet? Nård har frihet og rett til å gjøre det du vil? Når du kan se for deg en trygg og sikker fremtid?
Hva kan man leve for hvis alle puktene over er urealistiske?
"Med håpet som våpen" heter Palestinakomiteens nyutgitte jubileumsbok. Og nettopp håp tror jeg er et viktig stikkord. Det er et ordtak som sier: mister du håpet, mister du alt.
I det neste halve året skal Marit og jeg bo og jobbe i en palestinsk flyktningeleir. Flere generasjoner har vokst opp i leiren sør i Libanon. I alle år har de kunnet se over til hjemmet sitt - til Palestina. Men alt de kan gjøre er å håpe at de en gang skal få komme tilbake.
Å håpe er lettere når noen håper sammen med deg, og når noen hører på og forstår håpet og drømmene dine. Som solidaritetsarbeidere skal Marit og jeg med vår tilstedeværelse og ulike prosjekter forsøke å gi innbyggerene noen friske pust og gode oppelevelser i hverdagen.
Jeg gleder meg til å reise, og til å ha dere med på turen gjennom denne bloggen.
Med håp om et godt nytt år for alle sammen!
Hemsedal 27.12.2009
