 |
| Jul i Betlehem |
Har
du landet etter eksamenstid og førjulskjør? Har du landet etter
juleselskaper, julemat og nyttårsfeiring? Har du landet etter 2013s
opplevelser og minner? Eller - vent litt: Hva vil det egentlig si å
lande? Flere har stilt meg har du landet-spørsmålet etter
at jeg har kommet hjem fra Palestina. For å være ærlig føler jeg
det heller som om jeg akkurat har lettet, i alle fall mentalt. Jeg
har hatt fem uker med stadig nye inntrykk. Det er egentlig først
nå, tilbake i Norge, at tankene mine får plass til å fly.
Jeg
har vært på reise, nå er tankene mine klare til å legge ut på
grundigere reiser enn de har vært i hverdagen i Palestina, der har
de hatt nok med å ta inn nye inntrykk hele tiden.
Har
du opplevd at en samtale har gitt deg flere tanker og gjort større
inntrykk på deg først etter at du har sagt ha det til den du har
snakket med? Litt sånn føles det å gjøre feltintervjuer med mange
i Palestina. Å få alle meningene, alle gledene og sorgene og
drømmene til folk jeg har snakket med og intervjuet i løpet av de siste
ukene i Palestina på avstand er både fint og vanskelig på samme
tid. Når jeg leser loggene og de transkriberte intervjuene mine
igjen og tar meg tid til tenke over mine egne refleksjoner, historien
og situasjonene rundt det som ble sagt, sammenhengene mellom det
ulike personer har fortalt meg og så videre blir alt både mye mer
komplekst og forståelig på samme tid.
Jeg
har blitt enda bedre kjent med ulike hverdager og sosiale grupper i
Palestina. Jeg har blitt kjent med Ramallah som er en helt annen by
med en helt annen stemning og en ganske annnen sosial og (i alle fall
for noen) økonomisk virkelighet enn i mindre palestinske byer.
Ramallah kan nesten ikke sammenlignes med landsbyen jeg bodde i for
et par år siden. I Norge blir skillet mellom by og land
stadig mindre. På grunn av de over fem hundre israelske kontrollpostene, muren og andre fysiske hindringer blir Palestina stadig
mer oppstykket og mange palestinerne har stadig mindre kontakt med
andre utenfor sin egen by eller landsby. Selvom Ramallah bare er en
times kjøretur unna landsbyen jeg bodde i i 2011 har flere av
innbyggerne der aldri vært i Ramallah. Jerusalem som ligger kun en halvtime unna har de ikke lov
til å reise inn i uten spesialtilltaltelse, så det sier seg selv at
de aller færreste har fått mulighet til å besøke den viktig religiøse og historiske byen. I Ramallah kan jeg på den andre siden
snakke om europeiske storbyer og drømmereiser med unge bereiste
palestinske studenter.
 |
| Gamlebyen i Jerusalem |
Forholdene
innad på Vestbredden er så ulike, forholdene på Vestbredden
sammenlignet med på Gaza er ulike, det er ikke så lett å snakke om
palestinerne som et folk, mulighetene og umulighetene i hverdagen
deres er ulike. Kanskje er noe av det eneste og viktigste de har
felles dermed kulturarven. Maten, klærne, dansen, musikken,
arkitekturen og historiene. "De kan ta landet vårt, og det gjør oss
vondt, de kan rive husene våre og brenne avlingene og trærne våre og det gjør
oss vondt, de kan ta pengene våre og det gjør oss vondt, de kan ta
kulturen vår og vi mister oss selv, vi mister identiteten vår," sa
en venn til meg da han forklarte hvor provosert han hadde blitt da
noe av det første John Kerry fikk servert da han kom til Israel var den
«israelske» retten falafel (en tradisjonell arabisk matrett) "Det verste Israel kan gjøre mot oss er ikke bare å ta fra oss materielle og økonomiske ressurser eller
innskrenke vår bevegelsesfrihet og behandle oss dårlig, det er enda
verre at de har begynt å også stjele vår kulturarv, vår egen
palestinske identitet" sa kompisen min.
 |
| Teaterøvelse i Ramallah |
Flere
teatergrupper i Palestina setter opp politiske teaterstykker bygget på palestinsk historie og kulturelle tradisjoner. Samtidig blir flere teatre stadig mer opptatt av å prøve å gi barn og ungdom frihet, ro og
trygghet til å bruke og utvikle sine egne tanker og sin egen
fantasi. Det å uttrykke seg fritt, bli lyttet til og sett er grunnleggende behov mange palestinske barn altfor sjelden får oppfylt. Okkupasjonen påvirker de voksnes frihet, fokus og mentale helse og dermed også barn og unges muligheter og de voksnes oppfølging av dem. Mange mener at en hovedutfordring for den oppvoksende generasjonen i Palestina og deres
psykiske helse er nettopp at nesten alle de har rundt seg har
opplevd krigs- og konflikthandlinger. Det
er kulturellt sett også generelt liten plass til å si at man har hatt det, og, eller fortsatt har det veldig tungt. I Norge er
det ikke lenge siden psykiske lidelser var tabu og vi sjelden eller
aldri snakket om vår mentale helse. I Palestina er dette fortsatt i
stor grad tilfellet. Det er først de siste 10-12 årene at de har
bygget opp psykisk helsetjeneste. Palestinerne har måttet være i
beredskap og har levd under så ekstreme forhold, med stadige akutte,
vanskelige situasjoner i hverdagen i så mange år, at det å tenke på
mental helse og langsiktige helsefremmende tiltak for ungdom ikke
har kunnet ha noen plass i samfunnet.
I min masteroppgave ser jeg på hvordan teateret (selvom det ikke direkte jobber med terapi) likevel kan virke
terapautisk og utviklende for barn og unge. En jente som har skrevet en av monologene i mitt teaters mest kjent prosjekt: Gazamonologene, sier:
"After the war I had a breakdown; a big, wild wave overtook my soul. I was thinking I wouldn´t be able to come out from under it. But it was like a hand was extended to me through the theatre; a rubber ring that pulled me out from under the wave".
Teateret har fått jenta fra Gazamonologene til å kunne løfte seg, hun har skrevet en monolog om sitt liv, men kan gå inn i rollen som skuespiller og dermed se seg selv og sitt litt utenfra når hun framfører den sammen med de andre i samme prosjekt. De har måttet dra ut på lange tankereiser for så å samle tankene sine for å kunne dele det med oss gjennom teateret. Tankene deres har lettet og alle de urolige følelsene har dermed kanskje rolig landet.
Jeg ønsker deg et riktig godt nytt år, med mange gode opplevelser og
ikke minst mange gode tankereiser.
