Skjerf og flammer.

Det er rart hvor mange minner som kan dukke opp ved å stå å skylle opp skjerf. Jeg er i Hemsedal, i lille, lille Hemsedal med snø, frost og kuldegrader og ro og fred. I de tre foregående månedene har jeg fått helt nye opplevelser og erfaringer, og så plutselig er jeg tilbake i Hemsedal... Jeg vet ikke helt, kanskje stemningen jeg er i nå kan sammenlignes med den som kan dukke opp etter at du har lest en god bok eller sett en altoppslukende film – det er først etter at du har lukket boken eller ser rulleteksten gli over skjermen at dine egne tanker og følelser får plass og begynner å surre. 

Det surrer ganske mye rundt oppi hodet mitt akkurat nå.  Da jeg tidligere i dag stod og vasket alle skjerfene jeg har brukt i Palestina dukket mange små minner opp. Plutselig husket  jeg så mange lyder, så mange bilder, så mange detaljer; Jeg husket alle gangene Aasta og jeg har kneppet igjen alle knapper, satt opp håret og dandert skjerfene våre rundt nakke og hals for å være ordentlige og klare til å møte alle tenårings-engelskelevene våre. De gangene vi har tatt av oss skjerfene for å vise litt mer utringing og virke litt mer turistaktig når vi har kjørt gjennom check-pointer. De gangene jeg brukte mange skjerf for å holde varmen i de kalde murhusene når kulden kom om kvelden.  De gangene damene dro av meg skjerfet og dyttet med ut på dansegulvet på bryllupsfester. Den gangen broren min og Aastas sønn knyttet Palestinaskjerf rundt hodet for å få beskyttelse for vinden og gli bedre inn hos beduinene vi besøkte da vi raste av gårde på lasteplanet til en bil utover i ørkenen. Jeg husket de gangene jeg spilte fortball med guttene på senteret og måtte passe på at jeg ikke løp så fort eller spilte så rått;) at skjerfet kunne gli av. Jeg husket rusleturene i byene i nærheten av vår - Hebron, Betlehem, Jerusalem – alle de små butikkene med de tusen ulike skjerfene og hijabene. Jeg husket alle knepene til de utrolig gode kjøpmennene, som heldigvis kunne finne på å selge varen sin for halv pris da de forstod at jeg snakket arabisk.

Jeg husket episoden da vi nesten ble arrestert fordi Aasta, to andre frivillige og jeg gikk i en palestinsk landsby omringet av muren og det israelske politiet kom. ”Souvenir!” sa den ene gutten så selvfølgelig han kunne da politiet trakk to palestina-skjerf opp av den lille sekken hans. Politiet visste ikke at vi var på vei til en demonstrasjon, men jeg tror ikke det var så veldig vanskelig å skjønne...

 Det er mye man kan bruke skjerf til, det er greit å kunne trekke dem over munn og nese når det blir sprayet pepperspray eller skutt tåregass på demonstrasjoner.

 Forrige gang jeg vasket skjerf var etter en demonstrasjon i byen vår. Den gangen skylte jeg blod av skjerfet en journalist fikk bundet rundt hodet etter at han ble truffet av en stein. I tillegg til soldatenes sjokkgranater og tåregass kastet bosettere i bosettingen vi demonstrerte mot stein mot demonstrantene for å jage oss vekk. ”Er det et sted vi kan få vasket dette litt?” sa den høflige demonstranten som hadde brukt skjerfet sitt til å dekke til den skadedes hode, samt hjulpet til med å løfte mannen som ikke fikk puste på grunn av inhalering av for mye tåregass. Øynene mine sve fortsatt etter gassen og jeg hadde en rar smak i munnen. Vi sa ingen ting, mannen som hadde lånt bort skjerfet sitt, og jeg. Vi bare stod ved siden av hverandre og så alt blodet fra skjerfet blande seg med det kalde vannet og renne ned i sluket. Det er ikke så mye å si etter en sånn demonstrasjon. Man finner ikke ord.

Når man plutselig lever i en helt annen hverdag enn sin egen, sammen med folk som har en helt annen bakgrunn og helt andre erfaringer enn deg er det noen ganger vanskelig å vite hva man skal si. Det er ofte vanskelig å skrive også.  Det er vanskelig å få fram det man vil  på den måten man gjerne ønsker, det er vanskelig å få fram det man tenker på og det man gjerne vil dele. Det har vært vanskelig mens jeg har vært på Vestbredden, men det er minst like vanskelig nå i etterkant.

Mange sier at vi er heldige som bor i Norge. At vi har vunnet i lotto. Trukket gullloddet. ”Vi har det jammen bra i Norge,” sier ofte folk når jeg, eller andre, forteller om opplevelser i krigsrammede strøk, og så slenger de kanskje på et” men hvordan kan det skje?” Jeg har spurt meg om det samme mange, mange ganger. Hvorfor blir noen utsatt for daglige trakasseringer?  Hvorfor er fred et umulig ord å bruke om situasjonen i Palestina/ Israel? Hvordan kan hele resten av verden sitte å se på det som skjer? ”Hvordan kan det skje?” spør folk, men så stopper de der. Svaret er så vanskelig at det vel ikke er så rart at man i stedet begynner å tenke på hva man skal ha til middag, eller hvor mange dager det er igjen til juleferien. Jeg tror det er ganske naturlig, men jeg tror ikke helt det funker i det lang løp hvis folk stopper tankerekken sin så fort. Å blokkere tanker man helst ikke vil ha, fordi man ikke tror man helt takler dem, tror jeg personlig kanskje ikke er det smarteste å gjøre, verken for sin egen eller andres del.  

Jeg føler meg heldig som har fått bo i Palestina. Jeg har ikke hatt noen valg. Jeg har måttet takle ting. Jeg har måttet forholde meg til ting, ta drøye, triste, nesten uvirkelige opplysninger ned på jorda, ikke stoppe dem i løse lufta fordi jeg ikke kan forstå hvordan det kan gå til. Jeg har ikke kunnet legge fra meg avisa, slå av TV-en eller bytte samtaleemne. Aasta og jeg var under størstedelen av oppholdet vårt alene som frivillige i byen og oppdaterte omtrent daglig denne nettsiden: http://www.palestinesolidarityproject.org/. Når vi tok bilder, laget film, skrev og snakket med folk fikk vi ansikter og steder å forbinde med alle hendelsene og opplysningene. Det gjør ting sterkere, men på en måte også mer håndfast, virkelig og forståelig.

 Aasta og jeg har fått mange nye erfaringer. Vi har brukt mye tid på oppsummeringen av oppholdet vårt, dagene før avreise gikk fort. Selve avreisedagen gikk alt for sakte.

Omtrent 3 timer tok det. Omtrent 3 timer med litt flauhet, litt irriterthet, og litt nervøshet.  Innsjekkingshelvetet på Ben Gurion flyplass er ikke noe jeg akkurat vil anbefale. Alle tingene mine ble gjennomlyst og gjennomsøkt – grundig. Veldig grundig. Damene brettet opp armene, tok på seg plastikkhansker og dro ut en og en sko, bukse, truse og sokk, først fra den store sekken min og i neste omgang fra håndbagasjen. Jeg fikk nesten ingen spørsmål - selvfølgelig ingen forklaring. Du føler deg ikke så veldig høy i hatten når sure damer går gjennom alle sakene dine, i blant sender deg mistenksomme små blikk og grynter ”don’t touch!” når man prøver å hjelpe dem å dra ut noen av tingene i den fullstappede sekken. Uansett - jeg slapp gjennom til slutt, og jeg slapp gjennom mye lettere enn mange andre har gjort før meg.

Blikkene jeg fikk av alle de tusen vaktene på flyplassen var kanskje fylt av interesse og nysgjerrighet, men utstrålingen deres var en helt annen enn den interesserte, nysgjerrige oppmerksomheten og blikkene jeg fikk fra alle barn, ungdom og voksne i byen min.   

Jeg er ikke helt sikker på hva som tiltrekker meg mest med Palestina og med Midtøsten generelt. Da jeg satt på toget hjemover fra Gardermoen tenkte jeg på akkurat det.  Først fikk jeg veldig vondt i magen fordi alle støyskjermene som er satt opp nær jernbanen noen ganger er skremmende like den 760 kilometer lange separasjonsmuren som strekker seg utover store deler av Vestbredden. Først tenkte jeg på alle de triste, ufattelige og umenneskelige konsekvensene av nettopp den muren – alle familiene som blir delt og ikke får mulighet til å besøke hverandre, alle folkene som får vanskeligheter med å dra på jobb, barn som må gå mange, mange kilometre for å komme til skolen, bønder som mister tilgang til åkrene sine, vann og andre ressurser som stoppes. Og dette er bare forbokstaven på det palestinere må oppleve og leve med som del av den israelske okkupasjonen tenkte jeg, mens kondutøren ønsket alle en hyggelig reise. Toget tøffet seg etter hvert forbi alle støyskjermene og ut i naturen. Etter hvert klarte jeg å styre tankene mine over på alt det positive, alt det flotte, fine, tradisjonsrike som gjør at jeg så utrolig gjerne skulle ønske at alle i Palestina kunne leve i fred, og at ikke så fantastiske områder og mennesker må ødelegges av krig, okkupasjon og uenigheter.

Jeg liker livet, lydene, luktene, tettheten, trangheten. Jeg liker alle de små markedsgatene, mennene som roper ut alt de har å tilby fra de små bodene sine. Luktene av krydder, te, kaffe, Jeg liker solen,  varmen. Uansett hvor varmt eller klamt det er, blir jeg aldri lei av å sitte i en service (liten minibuss) og bare se, la blikket fly. Det er alltid bevegelse, alltid folk, alltid et esel, alltid en bil med startvansker, alltid stilige damer med matchende hijab og støvletter, alltid smilende barn, alltid en diskusjon, alltid temperament, og alltid tålmodighet. Alltid gamle menn som sitter utenfor butikken sin i timesvis hver dag, og alltid noen som kommer å slår av en prat.

 Jeg liker gjestfriheten, åpenheten, det sosiale. Jeg liker den imponerende utholdenheten...

Jeg tror jeg har skrevet om det før - noen dager før vi dro var vi med en av sjefene våre til en av nabolandsbyene. Derfra kunne vi få et bedre overblikk over hvor mye land av av byens nærliggende bosettinger har tatt i det siste og hvor mange nye  hus som har blitt bygget.

 I den lille landsbyen med utsikt over den nye bosettingen gikk vi inn i en over 700 år gammel moské. Sjefen vår tente et lys. Jeg vet ikke for hva eller for hvem, men da jeg så den lille flammen fikk jeg den samme roen inni meg som da jeg et par dager senere så alle de små lysene i gravkirken til Jesus i Jerusalem, eller da mamma tente lys ved frokostbordet dagen etter at jeg var kommet hjem.

 Et flamme ser helt lik ut enten den brenner i en kirke, en moské,  en synagoge,  i et tempel eller et telt.

Selv om husene er forskjellige og folkene som besøker dem har mange forskjellige meninger og syn på ting, tror jeg at jeg kan anta en ting; Jeg tror lysene i alle husene ofte er tent av samme grunn - for ønsker om fred, kjærlighet, varme og fellesskap. 

Det er litt fint å tenke på, og det gir i alle fall meg et lite håp om at det er mulig å tro på oss mennesker... 

Med ønske om en lys og god førjulstid og tusen takk for følge på turen. 

Siri

Not - farewell, but - see you!

Fødselskirken

For noen dager siden var vi Betlehem. Mørket hadde senket seg og stjernene skinte over fødselskirken.  Neste dag satt vi som alltid ute i solen og spiste frokost. Det har regnet et par dager så nå er gresset grønt igjen etter den lange og tørre sommeren. Blomstene blomstrer på samme tid som julelysene blir tent i Betlehem.

For to dager siden kom en av sjefene våre opp til oss da vi satt vi ute og nøt solen etter lunsj. "Dere må skrive en rapport" sa han.  "3 unggutter har blitt arrestert."  Mens jeg satt og noterte ned navnene deres, ringte telefonen til sjefen. " De har fått en ekspropieringsordre i nabobyen. Israel kommer til å ta 12 dekar land og utvide området sitt... Etter noen minutter satt vi i bilen med kameraene klare. Da kvelden kom hadde vi lagt ut tre nye rapporter, en film og flere bilder.

Neste dag startet med dans og sang og moro med ungene som bor under oss.  

Jeg har skrevet det før - kontrastene er store på Vestbredden og i hverdagen vår her.

 "Kom hjem - skrev en venninne til meg på mail i dag. "Kom hjem, du går glipp av pepperkakebaking, gløgg og Love Actually - tradisjonen vår på 1. desember".

Jeg skal hjem.. Jeg reiser snart.
I går kveld ble det arrangert avslutningsfest for oss på senteret, alle engelskelevene våre troppet opp og det ble dans og skuespill, gaver og taler. I ettermidag hadde vi avslutningsmiddag med  "familien". Alle som bor under oss i underetasjen og dem vi har jobbet tettest med. Alle troppet opp - småungene tasset omkring, de voksne pratet og lo og røykte og diskuterte -  det var full rulle og høyt volum!

Jeg gleder meg til å komme hjem. Jeg gleder meg til å kunne ta en varm dusj, vaske klærne mine ordentlig, gå ut når jeg vil, møte venner og familien, bake julekaker i ro og fred og ikke være redd for å våkne opp til enda en arrestasjon i nabolaget, enda mer landkonfiskering eller eventuelle problemer i demonstrasjoner eller på gata.

Jeg gleder meg til å komme hjem, men jeg gleder meg ikke til å dra. Jeg kommer til å savne livet her, folkene her.  Hverdagen...

Naboene våre utenfor huset vårt. 

I barnehagen

"This is not farewell, but see you" har jeg sagt til flere i dag, men før jeg skal se vennene mine her igjen, skal jeg se alle venner og kjente i Norge! 

God advent alle sammen! 

Ses snart:)     

  

Lyd og distanse...

Nesten hver kveld etter at jeg krøpet opp i senga og prøvd å dandere alle teppene jeg trenger for å holde varmen gjennom de kalde nettene her, hører jeg på musikk. Jeg vet ikke om jeg gjør det for å forsøke å stenge omgivelsene ute, eller om jeg trenger musikken for å åpne opp og slippe inn alle tanker. Kanskje noen ganger begge deler, eller kanskje stort sett aller mest fordi jeg trenger helt ro og fred. 

Det er både mange tanker og mye lyd å forholde seg til her. 

 

Jeg blir vekket av lyd; bønnerop fra moskeen, nasjonalsangen som spilles på full guffe fra skolen rett ved oss, bilene med roperter som annonserer hva de har å selge fra lasteplanet sitt, traktorene som putrer forbi på vei til åker og eng. De små barna under oss som har blitt revet ut av sin seng.  Samtalene til damene i underetasjen som sitter i hagen rett nedenfor rommet til Aasta og meg og lager brød til frokost eller vasker klær....

Bursdagsfest i barnehagen er en stor happening for barna!

Jeg jobber i lyd;  I barnehagen er det om å gjøre å rope høyest, synge høyest og strekke hånden høyest opp i været når rim og regler blir rop ut av lærerne og gjentatt av barna. 

På engelskundervisningen om ettermiddagen prøver jeg å jobbe variert og ha lite "gjenta-etter-meg-opplegg (noe som i følge elevene er den mest vanlige pedagogiske metoden her) uansett lyd og liv og røre er det,  noen ganger litt vel mye av det gode.  Hovedproblemet er ikke å få ro i klassene vi har, men å få ro utenfor senteret.. Nesten hver dag tropper mange smågutter opp og henger utenfor, banker på døren, banker på rutene og kaster småstein. Er de oppmerksomhetssyke? Kjeder de seg? Har de ikke stort annet å finne på? Jeg tror forklaringen har mange sider, men lyd det er det i alle fall sikkert at de kan lage.

Om kvelden går det ofte i døren her, og folk kvier seg ikke for å ringe Aasta og meg enten det er tidlig morgen eller sen kveld. ” Kan dere skrive en rapport om dette? Kan dere ta noen bilder?” Kan dere kjøre hit eller dit?” Kan dere ta imot disse gjestene?”   Her er det ikke noen 8-4- jobb, Aasta og jeg er tilgjengelige 24 timer i døgnet. Noen ganger skjer det lite, noen ganger skjer det mye,  uansett er det mye å sette seg inn i,  og mye som surrer rundt i hodet på deg når du jevnlig må  ta bilder av  og sitte og  skrive rapporter om jævlige ting, jævlige ting som skjer rett utenfor huset sitt, med vennene dine, med folk du er sammen med hver dag... 

Det er ikke alltid den hørbare lyden som er mest slitsom... ofte kan innvendig støy, eller hva man kan kalle det, være verre... 

Jeg vet ikke, men føler nesten jeg at jeg har lagt til meg en slags mer eller mindre bevisst distanse i forhold til en del ting her.. Jeg merker at det ikke går an å legge til for mange følelser eller tanker når man forklarer og forteller om ting herfra. Man må på en måte se, lese eller høre ting som det er og ferdig med det... mer trengs på ingen måte ikke...  De harde fakta er mer enn nok, mye mer enn nok... 

”.. og dette er bare første dagen.. ” sa den nye norske frivillige som har kommet hit for å ta over for Aasta og meg.  At både læringskurven, og en slags nødvendig tålmodighets – og ”tolererings”kurve er bratt her nede, er det ingen tvil om..

 Det er rart å tenke på - en ny nordmann i huset betyr virkelig at Aasta og mitt opphold nærmer seg slutten. Du kjenner vel til det – når du har vært midt oppi noe i en periode, føler du på en måte at det er år og dag siden du startet med det, på en annen måte føles det som du akkurat har begynt. 

Tiden har fløyet av sted her på Vestbredden, men Aasta og jeg har mange erfaringer å dele, både positive og negative, store og små. ”Alle har sitt – stort eller smått” sa Aasta i dag da vi satt ved middagsbordet og  spiste falafel, her har de fleste veldig lite og veldig mye på samme tid. Folk har lite penger, liten frihet og få muligher, men de har mye varme, mye fellesskap, tålmodighet og sterke vennskaps- og familiebånd.  

For noen dager siden spiste vi middag i flyktningleiren et par kilometer fra byen vår. Sjefen i barnehagen vår har giftet seg med en mann derfra, så nå bor de to i leiren sammen med sin toårige datter og de over ti tusen andre innbyggerene på det lille området. Timene gikk fort, vi lærte hverandre engelsk og arabisk, Aasta strikket og utvekslet håndarbeidskunnskaper, jeg tegnet sammen med den lille jenta og hennes fetter og kusine, jeg følte meg så velkommen, så rolig. Det var fint at gardinene til vinduet var trukket for, utsikten til venninnen min er ikke mye å snakke om; hun ser rett inn i det israelske vakttårnet ved inngangen til leiren...

Jeg var glad jeg satt inne bak lukkede
gardiner, så jeg slapp å se på denne
utsikten mens jeg lekte med
min lille venninne.

 Vi hadde god tid i leiren. Det var lørdag. Vi bruker alltid lørdagene til demonstrasjoner. Forrige lørdag var det imidlertid så regnfullt og kaldt at gutta fant ut at det ble noen demo. ”Jeg liker demonstrasjoner om vinteren når det regner og er kaldt” sa den ene sjefen vår her om dagen, og fortsatte; ” hvis det regner funker ikke tåregass noe særlig”  Forrige lørdag var det nok derfor ikke egentlig været som var den største grunnen til avlysningen - det var mangel på folk, færre og færre lokale demonstranter dukker opp på demonstrasjoene. 

 Jeg vet ikke hvor mange unge gutter jeg har rapportert arrestert fra byen vår de siste månedene. Deltakelse på demonstrasjoner og  i motstandsarbeid øker sjansene for et fengselsopphold ganske kraftig og tro det eller ei, unge gutter her har minst like liten tid og lite penger til et fengselsopphold her som gutter ellers i verden har. Allikevel -  bare fordi de tilfeldigvis bor der de bor og kommer fra den familien de gjør og fra det landet de selv, foreldrene og mange, mange generasjoner tilbake har vokst opp i, er ofte et fengselsopphold en selvfølgelighet for palestinske gutter i sin beste alder. 

En av de mest aktive mennene på senteret vårt har vært arrestert i tre måneder, for et par dager siden fikk vi vite at han kommer til å bli løslatt i slutten av desember, men at han i tillegg må betale 5500 shekel, over 8000 norske kroner. 8000 kroner er mye, mye penger her nede. Når faren i huset ikke får jobbet på fire måneder fordi han sitter i fengsel, og resten av familien må ta seg av de to unge sønnene hans så godt de kan mens han er borte blir det lite penger til overs. Lite - eller egentlig ingenting. 

I byen vår er det cirka 60 prosent arbeidsledighet, Like mange prosent av Vestbredden er dessuten under full israelsk kontroll (  i sone C) , det vil si at Palestinerene ikke har lov til å bygge noe nytt, renovere eller fikse ting i de områdene. Noen ganger er det lett å se hvor de ulike sonene; A, B og C, starter og slutter. I sone C- områdene er noen ganger asfalt fjernet, åkre tørket ut og overgrodd.. ”Se så late og slappe palestinerene er” kan utenforstående kanskje komme til å si hvis de ser de okkuperte C-sonene, der palestinerene ikke får lov til å foreta seg noe særlig på den ene siden, og bosettingene med vanningssystem og nye bygg rett ved... 

Vi har vært litt rundt omkring sammen med den nye frivillige de siste par dagene. Det var spesielt å stå ved den 7-800 årgamle moskeen i en av  nabolandsbyene våre og kikke opp mot de 7-8 månedergamle bosetterhusene strategisk plassert på åskammen.

Bøndene som eier jord i sone C ofte trenger som regel spesialtillatelser for å kunne få høstet grønnsaker og frukt, eller holdt ved like jorda si.  ”Han var en gal mann” unnskyldte bosetterene seg for noen måneder siden da en ung palestinsk gutt fra byen vår ble drept på familiens landområde i sone C, mellom byen vår og en bosetting. ”Han var gal...” - ingen unnskyldning, ingen annen forklaring” Hadde en palestiner drept en bosetter, hadde han nok ikke bare vært gal, men farlig, han hadde vært en terrorist – akkurat som alle andre palestinere, akkurat som alle andre bønder som prøver å gjøre sitt eget og familiens liv til å gå rundt og å ta vare på åkre og jorder, flotte terrasser med over hundre år gamle oliventrær som har vært i familien i generasjoner. 

Terrorist? 

”Jeg har begynt å plante blomkål nå” sa en av elevene på engelskundervisningen min nettopp. Å dyrke grønnsaker er en av 19-åringens nødvendige tilskudd til familiens økonomi. Den unge gutten har størsteparten av ansvaret for småsøsknene sine, moren og  bestemoren sin nå som faren har flyttet ut og fått seg en ny kone. "Jeg har hatt veldig lyst til å reise ut og studere," har den flittige eleven sagt til meg. ”Jeg vil lære nye språk, men familien min trenger meg her, så jeg har tenkt å begynne å studere sykepleie, det får jeg alltid bruk for samme hvor jeg er." 

Det er ganske mange ting vi tenker vi har bruk for som man egentlig kan klare seg uten.. Forrige uke var jeg lykkelig over at vi hadde litt varmtvann. Det varte en dag...  Ja, ja man trenger ikke varmtvann i springen, det er går veldig greit å starte dagen med å koke opp vann og bruke vaskefat og vaskeklut også. 

Alt går, på en eller annen måte... Alt går - det kan gå bra eller dårlig, men det går...  Nå skal jeg snart gå å legge meg, slå på Ipoden og tenke og håpe, at ting ikke bare går, men at de går framover for mine venner her på Vestbredden og andre steder i verden. 

Inni moskeen i nabolandsbyene vår ser man ikke bosettingene, alle vakttårnene, eller de stengte veiene. Inne i moskeen kan man sitte og nyte roen og tenke på hvor fantsatisk det hadde vært i området hvis alle bare kunne ha levd i fred og ro med hverandre.... 

Morgentrim og morgenmarked

Beduinmarked i Ber Sheba

"De en uke gamle ” , sa den lille damen med de store kloke øynene på bakketoppen i Ber Sheba og smilte ned mot tre små søte lam. I dag var vi på beduinmarked. Akkurat som de har gjort det i mange, mange år samles beduiner fra områdene rundt den fjerde største byen i Israel hver torsdag morgen for å selge sine varer –levende høner, haner, gjess, kalkuner, kaniner, lam og killinger, og grønnsaker – store, ferske og saftige.

Konstraster – konstraster er det første ordet som slår meg når jeg reiser rundt i Palestina og Israel. I Ber Sheba bor det blant annet mange russere. Å gå fra ned fra beduinmarkedet til Down Town -Ber Sheba var som å gå fra en verden til en annen på et par minutt.

”This looks pretty local” var den nye frivillige i byen vår sin kommentar da vi vandret rundt blant alle dyrene, damene med de lange fine svarte kjole og mennene med de mørke furede ansiktene.

Den nye frivillige er fra Japan - han har nok virkelig fått mange kultursjokk. I løpet av de siste dagene har vi prøvd å sette ham inn i både kultur, politikk, jobb, normer og regler. Det er mye å lære, mye å forstå og kanskje ikke minst mye å lure på, bli forundret, forbauset og frustert over her nede..

Ved å sette japaneren inn i situasjonen her har jeg lært en del nytt jeg også.  Jeg har lært at man blir sikrere på sine egen forståelse av og syn på ting når man ser og hører andres reaksjoner om de samme tingene og i de samme situasjonene.

”Really?”  og ”Why?” er mye bruke ord for utlendinger som besøker byen vår for første gang. 

I engelsktimene våre spør elevene stadig om nye ord - hva heter; arrestasjoner, fengsel, frihet, rettssak, tåregass, lydbomber, okkupasjon og så videre. Japaneren sitter med åpen munn. Aasta og jeg vet at vi lærer bort ord folk her bruker i sin dagligtale.

På en måte føles det fint å ikke reagere så mye som den nye frivillige gjør på ting som blir sagt og gjort her nede. På en annen måte vet jeg mye av det som er en naturlig del av hverdagen her, er ting ingen i hele verden burde måtte vende seg til – ha alle brødrene sine i fengsel, ikke ha nok vann, være innestengt og bevoktet 24 timer i døgnet,  være redd for å høste sine egne avlinger på grunn av eventuelle angrep og trusler fra bosettere og så videre, og så videre. 

”Godt vi startet tidlig ”, sa jeg da en av sjefene våre og jeg vandret rundt mellom busker og kratt i utkanten av byen vår på vei for å finne en mulig vei ut. Aasta kom snikende bak oss med bilen, på veier som stort sett kun er beregnet for traktorer og esler.  Inngangen til byen har vært stengt noen dager. Når hovedinngangen er stengt, må man ty til småveiene som går gjennom åker og eng. ”There is almost always a way,” sa sjefen vår. ” Man må bare må beregne litt ekstra tid når man skal noe.. sa han litt vemodig før han trakk på smilebåndet igjen. ”Takk soldater for at dere gav Siri og meg litt morgentrim" sa han da vi en halvtime senere enn planlagt kom oss ut av byen vår og inn på hovedveien - veien Aasta alltid må kjøre på med den israelsk registerte bilen vi har til rådighet. Veldig få, omtrent ingen palestinere har lov til å kjøre på den veien.

Israelsk hovedvei, forbudt for Palestinere, og tillegg bevoktet med et elektrisk gjerde ( en del av seperasjonsmuren) samt en patruljevei for Israleske millitære kjøretøy.

Dette befinner seg på den andre siden av veien, det er klart høy sikkerhet er nødvendig. ..

Vi hadde en britisk forfatter på besøk her hos oss for et par dager siden. Hvordan tenker dere å jobbe med det dere har opplevd her nede? ” spurte han Aasta og meg. ”Jeg syns det var veldig vanskelig å komme hjem forrige gang jeg kom fra Midtøsten. Folk spurte meg hvordan jeg hadde hatt det og hva jeg hadde opplevd, jeg visste ikke hva jeg skulle si... Det er jo ikke mulig å komme med et par minutters svar på alt det man ser og hører om alt dette” fortsatte han.

Situasjonen her er vanskelig. Å fortelle historier er vanskelig. Sannheten er vanskelig.. Her skapes og formes sannhet, historie og situasjonsbeskrivelser hver dag -  fra alle kanter.

Akkurat nå sitter du og leser om mine opplevelser. Du leser min tolkning, min oppfattelse, mine ord.  Andre folk vil legge vekt på andre ting.  De vil forstå og se ting på andre måter. Jeg personlig tror det er viktig. Det er viktig og nødvendig for alle parter å høre og lære om andre syn og meninger,  men ofte er det er vanskelig. Veldig vanskelig. 

”Jeg har vært på besøk i flere bosettinger ” fortalte den britiske forfatteren oss. "Noen av bosetterne jeg snakket med sa blant annet at  de flyttet til bosettingen fordi de syns er deilig med ro og fred på landet og fint å slippet kjas og mas i en by." Det er jo ganske utrolig er det ikke? Hvor ekstremt avskjermet går det an at noen folk kan leve fra sine naboers hverdag? Hver dag blir folk plaget og truet her i byen vår, men noen få kilometer herfra lever bosettere bak høye gjerder og bevoktede porter og koser seg med landsbyidyll...  Jeg finner ikke ord.

Bosetting nær Hebron

Vennene vår her i byen fant heller ikke ord da en amerikansk masterstudent kom hit for å skrive om vannproblematikken i Palestina og fortalte grunnen til det;  ”Professorene mine sa at det ikke finnes noe problem og at alt er funnet opp og overdrevet” sa hun. ”Derfor ville jeg komme hit til dere og se selv.

”Det er ikke noe vannproblem, alt dette er bare en illusjon” sa vi til hverandre og flirte da vi kjørte gjennom deler av Jordandalen for et par dager siden. For mindre enn tretti år siden vår området grønt, frodig og fruktbart. Nå er hele området et tørt ørkenlandskap. Israel har stengt vanntilførsel og fører vannet til Israel i stedet.

"Det finnes ikke noe vannproblem i Jordandalen"

Den eneste positive tingen jeg har å si om vannsituajonen her er at vi har fått varmtvann! Nå som det har blitt kaldere i været har noen tydeligvis koblet til en varmtvannstank eller noe. I over to måneder har vi klart oss med kun litt kaldtvann. Jeg har innstilt meg på at julevasken får jeg ta når jeg kommer hjem, men jammen var det deilig å kjenne litt varmtvann på kroppen.

Tomme blikk...

Det var ”lille-julaften” Dagen før den store høytiden Eid. Saue-slakt hang rundt omkring og ferskt blod rant i gatene. Alle de små butikkene var fylt til randen av kaker og frukt. Unger spradet rundt i sine nye klær og ventet spent på hvilken liten gave de ville få neste dag.

Jeg håpet så inderlig at jeg hadde forstått beskjeden feil da søsteren til en av sjefene våre banket på døren til det lille rommet til Aasta og meg tidlig om morgenen. Jeg hadde verken fått skiftet fra pysj eller dratt søvnen ut av øynene. Alt var rett og slett som en drøm.

”Broren min ble arrestert i natt, ” sa damen rolig og behersket. ” Jeg tror dere skal gå å snakke med kona og barna hans.”

Det var uvirkelig. Å få beskjeden om at sjefen vår -  en av våre beste venner her i byen hadde blitt arrestert kl 02.00 om natten var virkelig vanskelig å svelge.

Jeg klarte nesten ikke å oversette det til Aasta. Jeg ønsket bare at jeg hadde forstått den arabiske beskjeden til søsteren feil og kunne gå å legge meg igjen.

Jeg hadde ikke misforstått, jeg måtte stå opp, enda en gang måtte jeg stå opp  og se nok en ubegripelig  realitet i øynene. 

”De banket på døren,  de spurte hvor mannen min var og hvor barna mine var. De visste navnene på barna mine. Heldigvis kom de ikke inn, heldigvis gjorde de ikke noe med barna, de tok ham bare med seg ” Den 26-år gamle kona til sjefen vår var rolig, men den unge trebarnsmorgen så enda mer sliten ut enn vanlig. Å kunne være lettet over det man kan være lettet over er imponerende når mannen din blir arrestert for entende gang. 

Aasta og jeg brukte morgenen og kvelden sammen med barna og familien til den arresterte.  Sjefen vår har vært arrestert flere ganger tidligere. Å arrestere en familiefar dagen før Eid er noe av det kjipeste man kan gjøre, ikke bare for ham, men for hele familien.  Det var fint å kunne leke med barna og prøve å avlaste den slitne moren og få barna til å tenke på noe annet. Allikevel merket alle sammen veldig godt at huset var litt tomt -  noe som manglet. 

Å gå på den vanlige lørdagsdemonstrasjoen virket også veldig tomt uten sjefen vår. Han står alltid i frontlinjen, han holder alltid taler og kjemper en ikke-voldelig kamp mot bosetterene med ordet som våpen. 

"Hvis de ikke løslater ham i løpet av de nærmeste dagene, vil de antageligvis kanskje holde ham et halvt års tid" , sa en israelsk aktivist som  deltar på alle demonstrasjonene her i byen. Heldigvis valgte israelerne det første alternativet.

Å sitte sammen med storfamilien og se ham - den breiskuldrede, modige mannen komme rolig vandrende mot huset sitt kvelden etter arrestasjonen, selveste Eid-kvelden, var virkelig noe av det mest lettende jeg har opplevd her så langt. 

”De ville snakke med meg, de mente de hadde et bilde av meg der jeg kastet stein. ” forklarte sjefen vår oss som forklaringen på arrestasjonen. ”Det viste seg at det var et bilde fra en demonstrasjon der jeg snakket i telefon. De ville snakke med meg sa de, de ville få klarhet i bildet. Jeg kunne jo bare ha gått, det tar fem minutt herfra bort til millitærbasen i  bosettingen deres. I stedet arresterte de meg rett før Eid, de lot meg vente ute mange timer. Det er kaldt nå. Jeg fikk nesten ikke mat...”

Jeg var utrolig glad for å ha sjefen vår tilbake, en kveld uten at han stikker innom for en kopp te er sjeldent. Kveldskonversasjonen om forholdene i fengselet skulle jeg allikevel så gjerne vært foruten. Blikket til vennen vår den kvelden, og dagen etterpå da han ikke gjorde annet enn å ligge i sofaen hjemme hos seg selv og stirret ut i luften,  minnet meg om noen blikk jeg hadde sett et par dager tidligere. 

I forrige uke gikk Aasta og jeg rundt i Hebron sammen med en venninne derfra og familiemedlemmene våre som var på besøk. Vi var innom en dame som bor rett ved en av bosettingene som har presset seg ned i byen, med bosettinger i Hebron følger militærbaser, vakttårn og  diverse overvåkningskameraer på alle kanter. Damen i Hebron kan ikke gå ut i hagen sin for å dyrke eller høste grønnsaker. Hun har måttet sette opp sikkerhetsgitter utenpå alle vinduene sine på grunn av diverse trakasserringer og plaging fra bosetterne og soldatene som ikke ønsker annet enn å få henne og familien hennes til å flytte. 

Familien får ikke bruke hagen sin. Porten mot bosettingen skal aldri lukkes. Overvåkingskamerane slås aldir av. 

 I enden av familiens hage er det en port som fører ut mot bosettingen og den korteste veien til byen. Ingen i familien kan bruke porten, men de har heller ikke lov til å lukke den. Damen vi besøkte var redd for å åpne døren da vi banket på, ingen besøker familien hennes lenger, hun går selv sjelden ut av huset. Damen og den lille ettårige sønnen hun hadde på armen hadde begge det samme tomme blikket som sjefen vår hadde da han snakket om fengselsoppholdet. 

Omtrent hver dag rapporterer Aasta og jeg vanskelige hendelser, i det siste har det i tillegg vært mange folk fra forskjellige land og med forskjellig bakgrunn innom senteret og byen vår. Aasta og jeg blir som turistverter og får hovedansvaret for å ta vare på dem. Jeg merker det nå etter flere dager med mye besøk og overnattingsgjester ut og inn.  Jeg blir sliten av å snakke om den vanskelige situasjonen her og alt som skjer hver gang det kommer nye gjester. I går måtte vi ut å ta bilder av tre biler som var brent opp av bosettere, i kveld måtte vi skrive en rapport om enda en arrestasjon. Noen franskmenn var med for å se på de totalødelagte bilene og Davidstjernene bosetterne hadde tagget på veggen til innbyggerene som bor  i utkanten av byen - området Israel vil bygge en ny vei til en planlagt bosetting i.  Etterhvert som jeg ser og blir klar over og litt frustrert over hvor lite folk vet, og hvor vanskelig folk har for å fatte det som foregår her, jo mer imponert blir jeg over de lokale som lever midt oppi alt dette og forholder seg til "dumme" utenlendinger hele tiden uten å "klikke" eller gi opp. 

Hvordan holder folk ut?

”Noen ganger føles det som om jeg holder på å eksplodere” sa sjefen på senteret vi jobber på. ”Heldigvis har jeg funnet meg en helt privat overlevelsesstrategi ", fortsatte han. Hvis jeg er veldig sliten, sint eller lei, drar jeg ut til et øde sted. Der skriker, roper og gråter jeg til jeg tømmes helt. Jeg vil ikke at mitt sinne, eller frustrasjon skal gå utover familien min, eller noen andre, men jeg ofte så mye inni meg at jeg må få det ut på en eller annen måte. "  

Det koker litt i hodet mitt ganske ofte også... 

Jeg merker at det på en måte blir vanskeligere og vanskeligere å skrive blogg.. Jeg har rett og slett for mye å skrive om, og for mange følelser rundt alt sammen.

Akkurat nå er jeg litt sliten...

Innbyggerne i byen vår er  tålmodige og modige.

                                           

Sånn er livet... salte tårer og saltvann.

Forrige lørdag. Demonstrasjon. Vi gikk mot en nærliggende bosetting som nå har bestemt seg for å ta enda mer land og bygge enda flere hus på okkupert område – vår bys område.  Sjokkgranater, tåregass, skader  og bosettere som hoppet på gjerdet, ropte, skrek og kastet stein mot oss - mot de ville, gærne dyrene på den andre siden av det fine lille sikkerhetsgjerdet de har satt opp for å beskytte seg fra sine farlige naboer. Naboene som  i utallige generasjoner har bodd i, og dyrket landet bosetterene har tatt. 

Jeg fikk ikke puste ordentlig. Jeg gispet mens tårene rant og øynene sve.  På en måte føler man bare for å komme seg vekk når det smeller og ryker på alle kanter. På en annen måte er det å dra sin vei det siste man vil, noe av det som skjer på demonstrasjonene er så drøyt at man virkelig ønsker å  dokumentere det og støtte dem man er der sammen med.   

”Siri, Siri come take pictures! ” jeg så ikke mye, men jeg hørte at jeg ble ropt på. Aasta og flere andre bar en mann med pustevansker bort mot ambulansen mens jeg plutselig fikk en annen skade å dokumentere. Etter at soldatene hadde skutt mye tåregass og kastet flere sjokkgranater for å skremme vekk de fredelige Palestinske demonstrantene, begynte noen bosettere å kaste stein over gjerdet.  Jeg fikk knipset litt bilder før jeg fikk neste beskjed. ”We have to get away! ”  Jeg vet ikke når kaos kan utvikle seg til fare, det vet de fleste vennene mine her.  Demonstrasjoner er en vanesak for dem. Etter en demonstrasjon vasker de seg, slapper litt av og begynner på dagens andre gjøremål. Sånn er livet.

Se flere bilder og film her

Aastas datter og ene sønn, mamma og Trygve har vært på besøk denne uken. Vi er alle enige om at det for oss er vanskelig å vite hvilke ord man kan bruke for å beskrive en del av opplevelsene og synene man får her nede. 

Det er ikke helt lett å forstå sine egne følelser og tanker, men jeg lurer veldig på hva alle soldatene vi ser daglig og ikke minst på demonstrasjoner tenker om alt det de ser. På demonstrasjonen forrige lørdag stod de bare å så på de sinte bosetterne. Kaster bosetterne stein skjer det lite eller ingenting fra soldatenes side. Kaster palestinerne stein blir de arrestert. De israelske soldatenes jobb er å beskytte bosetterne.  Når jeg ser jeg soldater på bussen, eller haikende langs veiene på vei hjem begynner jeg å tenke på en del ting.  Når jeg  ser unge gutter og jenter, yngre enn meg, som må bruke tre av sine beste ungdomsår på obligatorisk militærtjeneste vet jeg at de rett og slett ikke har noen valg -  nekter de militærtjeneste blir de satt i fengsel.  Har de på CV-en at de er militærnektere vil muligheten for å får seg en jobb minsket betraktelig. Jeg ser for meg de unge soldatene når de kommer hjem, legger fra seg geværene  og vrenger av seg uniformen.  Jeg ser dem for meg når de kryper opp i sofaen med joggebukse, tar fram en god bok, eller setter på TV-en. Hvordan oppsummerer de dagene på jobben?   Hva tenker de på, hvordan tenker de om alt som skjer her? Hvem er de? Hva liker de egentlig å drive på med? Hele opplegget her er vanskelig å forstå fra alle hold og alle sider...

Hva liker jeg egentlig å drive på med? Hva sier jeg når jeg skal presentere meg selv her nede... I går var Trygve og mamma med Aasta og meg på våre daglige englesktimer. Presentasjonsrunder er obligatorisk når Aasta og jeg har besøk i engelskundervisningen.  ”  Det var jo ikke akkurat som å være med på en vanlig navnerunde...” sa Trygve, ”Jeg er Siris bror, jeg liker å spille fotball og jeg lærer å spille tennis sa Trygve og fikk disse svarene. Gutt 19; ”Jeg liker også tennis, jeg lærte det i fengsel.”  Jente 19; ” Jeg har  3 søstre og 3 brødre, og jeg har en bror som ble drept av Israelerne...”

Jeg har ikke sett noen Israelske soldater inne i byene vi har vært i,  sa Trygve da vi satt utenfor fødselskirken i Betlehem, nøt solen og spiste en falafelsandwich fra  boden på hjørnet. ”Det er vel som i en dyrehage” fortsatte han lett ironisk ” Man ser ingen dyrepasserene midt inne i dyreparken,  alle står utenfor og passer på at  ingen dyr slipper ut.  " Galgenhumor er en ganske forståelig refleks,  både for besøkende og lokale på Vestbredden. De Palestinske ”dyrene” kan lett sammenlignes på dyreparkdyr. De fleste blir passet på, ofte med kameraer og fra utkikspunkt. De fleste er innelåst og skilt fra resten av verden med høye gjerder og murer.

Det må ses for å forstås. Det går nesten ikke an å forklare... I går reiste Tone og Asbjørn. I morgen reiser mamma og Trygve. Jeg vet at alle fire tar med seg ganske mange sterke og rystende opplevelser og erfaringer, men vi har også hatt  noen fine dager. Uken har bestått av alt fra salte tårer under demonstrasjon til saltvann og sol i dødehavet. Aasta og jeg har tatt med gjestene våre til Betlehem, Hebron, dødehavet og  Jericko,  og på olivenhøsting,  til ørkenen sammen med beduiner, og rundt omkring her i byen vår. 

Formiddag i Jenin

Gass blir skutt mot hus, åkre og gutter.

I går kveld var en av mine engelskelever stjernen på dansegulvet på en forlovelsesfest. I dag var den samme gutten kongen på haugen. Sjefen i gata. Forbildet..

Er du en god steinkaster, er du en helt. Tørr du å gå nær soldatene og bruke slynga di er du en tøffing. 

Denne fredagsformiddagen har vært ganske vanlig.

Soldatene stengte hovedinngangen til byen, mange gutter samlet seg i hovedgata etter fredagsbønnen og hang. Etter hvert som soldatene stengte veien for flere og flere, begynte noen av guttene å kaste stein. Soldatene svarer med tåregass, sprer seg utover, noen går opp på takene til folk som bor nær inngangen til byen, noen sniker seg rundt med de strore geværene sine.

De Israelske soldatene og de Palestinske guttene – katt og mus..

Det er fredag.

Det er skolefri.

”Jeg liker ikke ferie,”  sier jentene på engelsktimene mine. ”I feriene har jeg ingen ting å gjøre”

En vanlig fredag

Når guttene kaster stein gjør de i alle fall noe.  De har noe å gjøre, sammen. Det holder fortsatt på. Det smeller. Det ropes og løpes. Flere timer har gått siden de begynte. Hele fridagen brukes på motstandsarbeid. Kampen mot overmakten, kampen mot kjedsomheten, kampen mot håpløsheten.

Situasjonen her er virkelig rett og slett tragisk. Jeg har bodd her i nesten to måneder. Og det verste, eller kanskje det beste, er at jeg på noen måter begynner å bli vant til alt som skjer. 

Det føles så lenge siden jeg var på et bokmøte under ISFiT ( The International Student Festival in Trondheim ) i februar. Jeg hørte Susan Abulhawa fortelle om sin bok ”Morgen i Jenin,”  og ble både inspirert og opprørt.  I februar ante jeg ikke at jeg kom til å besøke Susans by om få måneder.

I Jenin

Ting er ofte litt tilfeldig.

At vi kom oss både fram og tilbake hele veien fra byen vår i sør og  til Jenin - byen nord på Vestbredden, var ganske tilfeldig. Å kjøre på tur i Palestina/Israel er et sjansespill. Vi har en bil med Israelsk nummerskilt og har sånn sett tilgang til de fleste veier, og glir ganske lett gjennom checkpointer...  Hovedproblemet på biltur til nå har vært er kartlesing og skilting. 

Vi har kart og det er noen få veiskilt her og der, men hva hjelper det når kartene enten er Palestinske eller Israelske og mange av skiltene kun står på hebraisk... Det er ikke lett å vite hvor man skal hvis man sitter med et palestinsk kart på fanget og navnet på byen du i følge kartet tror du nærmer deg, ikke stemmer overens med navnet på nærmeste veiskiltet i det hele tatt. Kartene blir jo dessuten stadig utdatert på grunn av alle bosettingene som popper opp overalt og de store fine veiene Israel får nødhjelp fra USA til å bygge.

Noen ganger lurer jeg litt på hva folk tenker med... hvordan hadde verden sett ut hvis alle hadde holdt på sånn som folkene med makt og penger i Israel og deres venner gjør nå?

I blant lurer jeg på hva jeg holder på med selv. 

Noen ganger føles det veldig godt og få noen positive bekreftelser på at det er noe i det du driver med, og har valgt å bruke tiden din på.

Da jeg nesten fikk tårer i øynene av å se på noen reklamesnutter for stedet vi besøkte i Jenin, fikk jeg en sterk og fin påminnelse om hvorfor jeg valgte å studere drama og teater.

I Jenin besøkte vi ”Freedom Theatre.” Freedom Theater er etablert i Jenin flyktningleir rett utenfor Jenin by.  Dramaundervisning, dramaterapi, psykodrama, foto – og filmprosjekter... Barna som får komme og være med på prosjektene til frihetsteateret får bearbeidet akkurat de samme følelsene gutta i gata her burde fått utløp for på en annen måte enn steinkasting og sisten med soldater.

Når man er jeg litt sliten. Egentlig skulle jeg skrevet på min vanlige skrivedag – torsdagkveld. Jeg rakk det ikke. Det er sjelden tid til å sette seg for seg selv, tenke, og fokusere på en ting. Planer forandres og ulike ting og personer dukker stadig opp. I går var jeg på utflukt med barnehagen jeg jobber i. Det var gøy og litt trist på samme tid. Vi kjørte forbi et checkpoint. ” Dette er veien til Jerusalem” sa de voksne til de små barna. ”Her kommer vi ikke forbi”  Ingen Palestinere uten spesialtillatelse har mulighet til å komme seg til hovedstaden. 

Som utenlendinger kan vi dra omtrent hvor vi vil. I går hentet Aasta datteren og sønnen sin i Jerusalem. De kom hit til byen i går kveld. Om få dager kommer broren og moren min. Det er veldig fint å ha besøk. Det er veldig fint å ha noen å dele opplevelsene her med. Det trengs, både for oss selv og for alle våre lokale venner og bekjent i byen. 

Vi kan reise omtrent hvor vi vil, og se og lære det vi vil . Den muligheten, den tror jeg det både er lurt og viktig å bruke. 

For et par dager siden dro vi kysten. Det er ikke rart folk kjemper om dette... 

 

Pieces not peace...

 Vi har begynt å spille fotball med gutta en times tid før vi begynner med vår daglige engelskundervisning. Da Aasta og jeg kom til senteret i dag hadde sikkert 30-40 gutter fra 9-19 år troppet opp. Å spille fotball er jo bra i seg selv, å spille fotball med utlendinger, som til og med er damer, er nok et ekstra pluss.  Å ha en egen liten fanklubb som roper navnet ditt hver gang du bare så vidt er borti ballen er artig, men også litt tankevekkende. Hvorfor kommer mange, mange gutter til senteret hver dag? En del av dem er oppriktig interesserte i å lære engelsk, andre kommer nok antakeligvis i stor grad på grunn av forutsigbarheten, for å ha noe å gjøre. Så vidt jeg har fått vite er det omtrent ingen arrangerte fritidsaktiviteter for barn og unge her i byen...

I dag måtte vi avlyse våre to første engelsktimer med de yngste elevene. Vi kom litt sent fra et besøk i Hebron og det var noe rot med nøkkelen til senteret. Da vi dessverre måtte sende guttene hjemover gikk de opp i gata og begynte å kaste stein på hverandre...

Hvorfor? Aasta ,vår nye frivillige Marina og jeg har spurt oss det spørsmålet mange ganger, i forhold til steinkasting og i forhold til flere andre ting. Det meste kan, og bør vel forklares på flere enn en måte. Sannhet og historie er store og ganske udefinerbare begreper. Det er ikke alltid så lett å vite hvilke slutninger man skal trekke når man får ti forskjellige forklaringer på samme sak.  Hva er kjernen i en sak, et problem, eller en hendelse? Hva skal man fokusere på?

Husene på høyre side er konfiskert. Soldatene lager en buffersone for bosetterne.

 Vi må tenke på framtiden, sa damen vi besøkte i Hebron i dag. ”Det er ikke annet å gjøre...” The settlers take our city, piece by piece. They are going for pieces not for peace... Vi har ingen andre muligheter enn å tenke framover, vi må tenke på barna, gjøre hverdagen så bra som mulig for de små og foreldrene deres."

Utiskt fra barnehagen. På taket av huset går soldater.

Venninnen vår driver en barnehage. Tvers over gaten ligger noen gamle, nydelige hus. De er konfiskert. Det går soldater på takene. På baksiden av de konfiskerte husene bor det fire-fem bosetterfamiler.  De konfiskerte husene står tomme og fungerer som en buffersone og som tilholdsplass for soldatene som beskytter bosetterne. Det er klart de må ha en millittærpost og – base til å passe på seg. Det er klart soldatene må gå fullt bevæpnet og være en konstant overhengende skygge som kikker ned på barna i barnehagen.

Mange av barna må gå langt for å komme til barnehagen. Vår venninne må gå langt for å besøke brødrene sine som bor bare noen hundre meter fra henne. Mange av veiene til vår venninnes bror er stengt, så omveier er eneste løsning.
Hver kveld stenges hoved-checkpointet til gamlebyen i Hebron kl 21. Hvis folk vil være på den andre siden lengre enn det, må de enten sove over, eller gå lange omveier for å komme seg hjem. Noen ganger snakker vår venninne med familien sin gjennom en stor stengt jernport, det er lettere enn å gå de lange omveiene. Det er klart. ”Noen ganger går jeg allikevel stedene jeg vet de kommer til å stenge, eller ikke la meg gå gjennom. Jeg skal hjem, sier jeg uansett hvilken vei jeg skal i de ulike check-pointene. ”Jeg skal hjem... dette er byen min, hjemmet mitt.. Jeg bør vel ha lov til å gå hvor jeg vil?”

”Jeg skal hjem... dette er byen min, hjemmet mitt.. Jeg bør vel ha lov til å gå hvor jeg vil?”

Å møte sterke, modige, tøffe kvinner som vår venninne i Hebron gir en mye. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på sånne møter. Håp er nok i alle fall en viktig begynnelse.  

”Hva skal vi si til barna? spurte hun oss. "Barna i barnehagen blir ofte redde og usikre på grunn av soldatene., så vi holder som regel vinduene lukket og gardinene trukket for,”  fortsatte hun. ” 

 Det er ikke bare i barnehagen gardinene blir trukket for..

Jeg vet ikke om du kan se det for deg. Musikken dundrer fra de sprengte høyttalerne, damene kaster hijaben og de lange mørke, fotside kåpene. Lyden blir skrudd opp så høyt som mulig for å overdøve musikken fra den andre siden av forhenget.  Damene klapper, ler og rister på hoftene. Bak gardinene mellom husene hvor festen blir holdt kan vi bare så vidt smugkikke inn til guttene. I kveld var vi på forlovelsesfest igjen.

På den lille plassen utenfor senteret er det fotballgutta som heier og hoier. På forlovelsesfesten var det ungjentene som ropte og heiet for å få meg til å synge for dem om og om igjen. Tenåringensjentene ønsket seg ”Titanic” Så der satt jeg omringet av jenter i alle aldre og sang; near far, wherever you are.. I believe that the heart does go on”

Det er mye jeg håper at skal gå videre, men veldig mye jeg håper skal slutte. En del av tingene jeg gjerne skulle hatt en slutt på så fort som mulig foregår her nede.

Det er mye som er klart. For noen. For mange. For få. Selvom hverdagen og situasjonen her blir klarere og klarere for meg, blir på en måte ting bare mer uklart... mye som foregår her er så totalt ufattelig.

Sannhet og historie er store og ganske udefinerbare begreper, når alt kommer til alt er det ikke annet å gjøre enn å gjøre seg opp sin egen mening og forståelse.

Kom på besøk, eller ta en kikk på den siste filmen jeg har laget her nede fra:)