Gass og gutter. Dans og dapke

Fredag kveld,  kl 22.00:

Mange unge gutter samles ofte i hovedgata nær vakttårnet.

”Kan dere komme til senteret? Det kom nettopp en ny millitærjeep til vakttårnet. Mange gutter er ute i gatene. Det kan skje noe. Ta med kamera.”

Det kan skje noe..

Hvis det kan virke som om det er noe på gang i byen holder en av sjefene våre oss oppdatert.  Hvis noe skjer er det vår oppgave å dokumentere det. Vi skal oppdatere deg, dere, resten av verden.

Fra taket på senteret har vi god utsikt. Vi ser hovedgata der gutter helt ned i 7-8års alderen ofte samles når de merker at det er noe i lufta. Vi ser vakttårnet ved inngangen til byen, og vi ser hovedveien som går forbi utenfor. Vi kan se det hvis soldatene i tårnet får forsterkninger. Vi kan se det hvis de stopper biler på vei ut og inn av byen. Vi kan tydelig se, og merke det hvis soldatene skyter gass.

Forrige gang vi ble kalt ut satt vi på taket og speidet en times tid. Det skjedde ikke noe særlig.

Det er ikke sjelden det skytes tåregass inn i byen vår.

En del tåregass ble skutt inn i byen og biler ble stoppet og gjennomsøkt på vei inn og ut av byen, men ingen ble arrestert. Det var ingen militærraid inne i selve byen. Ingen direkte ødeleggelser. 

Hadde noen skutt tåregass inn i nabolaget ditt regner jeg med at det hadde fått konsekvenser. Her gjør det ikke det... Det er ikke verdt å hisse seg opp over ting som skjer jevnlig, og som ikke er direkte farlig. Allikevel...

Det merkes. Det merkes på folk...

Det merkes på folk at de aldri får ro eller anledning til å slappe helt av.  Her i byen i hjertet av Vestbredden kan man liksom aldri senke skuldrene hundre prosent. Ting kan skje – og ting skjer. Små ting, store ting, bagateller eller alvorlige hendelser. Vi lever under en konstant okkupasjon som stadig gjør seg mer og mer gjeldende i folks hverdagsliv.

Når vi går hjemmefra og bort til senteret om kvelden med kameraveska på skuldra merker vi det på gutta. Det er litt kjipe vibber, spenning, adrenalin og usikkerhet i lufta. Hvordan kan man få utløp for sånne følelser? Jeg tror jeg var vitne til et virkelig kroneksempel i går kveld!

I flere timer klarte jeg rett og slett ikke gjøre annet enn å smile. Det var dansefest i hovedgata i byen vår. Festen var arrangert til ære for en brudgom som nettopp har giftet seg. Utrolig kult og imponerende! Høyttalerne dundret, svetten silte og en slags type juletrebelysning var hengt opp på tvers av gata. Bilene snek og tutet seg forbi..  Gutta hadde satt opp en liten platting i gata og de tynne plankene ristet når sikkert i alle fall 50 menn og gutter danset, hoppet, breaket, løftet hverandre, klappet, og ristet på alle deler av kroppen. Fire av mine engelskelever slapp seg virkelig løs. Det var fantastisk å se de rolige, høflige, litt sjenerte tenåringene virkelig sjefe på dansegulvet. Den tradisjonelle dapke-dansen ble flere ganger fremført på en upåklagelig måte. Det ligger prestisje i å danse den så bra som mulig -  den beste mannen danser først i rekka...

Vi var under ti jenter som fikk se hele ”showet” ( i alle fall offentlig, det stakk mange halvskjulte hoder ut av de nærliggende husene) Jeg ble invitert til å gå sammen med en frivillig fra Skottland. Han er kompis med brudens bror. Jeg stod sammen med jentene i brudens familie, skotten ble dratt med inn i dansen. Hele kvelden var virkelig guttenes arena på alle måter. Damene satt pent og så på fra den andre siden av gata.

Homoseksualitet er et ikke-tema her, men vennen min fra Skottland sammenlignet måten guttene danset på med hvordan han ville ha danset med en kjæreste... Gutta får mye nærkontakt og får brukt masse energi i løpet av flere timer på en liten danseplatting. Hvem trenger å tenke på og la seg hisse opp over soldater, krangler og fiender når man har musikk og dans?

Glede og fine opplevelser er viktig for alle. Dessverre er det ikke alltid så lett som det burde være å oppleve nye ting og få nye impulser... Den yngste sønnen til naboen vår er seks år. For et par måneder siden ble han invitert med på en utflukt til havet. Palestinerne har ikke lov til å reise til kysten, men denne utflukten var arrangert av senteret vårt i samarbeid med noen israelske damer som søkte om å få ta noen barn med seg på tur. Den høflige og søte nabogutten vår med de store brune øynene og verdens søteste smil har nettopp begynt i første klasse. Han viste meg stolt kladdebøkene sine da vi var på besøk for noen dager siden. Den lille gutten virket som alle læreres drøm - lærelysten, snill og morsom. Hadde jeg bare visst...  Den lille gutten er en sikkerhetstrussel. Det var det han ble stemplet som av Israel da de gav ham avslag på utfluktssøknaden hans. Fordi faren til vår unge nabo er aktiv i motstandsbevegelsen mot okkupasjonen fikk ikke 6-åringen være med på tur. Jeg tror avslaget var like hard å takle for faren som for sønnen... 

Det kan noen ganger være litt vanskelig å vite hva man skal si...  

Aasta og jeg har tre engelskundervisningsgrupper på senteret nå. Fra neste uke skal vi i tillegg begynne å undervise i flyktningleiren fem minutt herfra. Den ene gruppen min er en ”snakke-gruppe”. Elevene vil at vi skal fokusere på det å prate og konversere. I går spilte jeg av et lytteeksempel om jobb. ”Du burde ikke velge penger over lykke” var siste setning. Vi diskuterte det utsagnet litt. De fleste var enige om at lykke er viktigere enn penger. ” Du som kommer fra Norge. Hva syns du er viktigst i livet?” spurte elevene mine meg. Som jeg skrev... – noen ganger kan det være litt vanskelig å vite hva man skal si...

Akkurat nå vet jeg i alle fall at jeg må jeg stikke. I går var det guttenes kveld. I dag er det damenes tur. Nå skal bruden feires og det er jentenes tur til å slippe seg løs! 

Å si hva det aller viktigste i livet er, er jammen ikke helt enkelt.  Å ha lykkelige folk rundt seg og ha mulighet til å dele gode og positive opplevelser og øyeblikk sammen med dem, kommer i alle fall høyt opp på listen min. Jeg gleder meg til brudefeiring:) 

I fengsel i fengselet

For noen dager siden var vi i fengsel. I det israelske militære fengselet som rommer mange hundre palestinere fikk vi overvære ”rettssaken” til en lærer fra byen vi bor i. Mannen har ingen ordentlig anklage mot seg, men som mange andre engasjerte, flinke, oppegående palestinske menn ser Israel på ham som en sikkerhetstrussel. Hele arrestasjonen og saken i seg selv er like rotete og håpløs som hele “rettsaken” og opplegget i fengselet var. 

Etter å ha registrert oss og fått lærerens advokat til å godkjenne oss som gjester ved rettsaken, fikk vi komme inn bak den første gitterdøren. Etter flere låste dører, etter å ha lagt fra oss alt vi hadde med oss, kroppsvisitering og en like streng sikkerhetskontroll som på en flyplass kom vi oss inn til området der rettssakene blir holdt. Sammen med venner og familie av menn og gutter ned i 9-årsalderen som havner i fengsel satt vi og ventet og ventet. Halvannen time gikk før noen kom ut fra en brakke foran oss og ropte opp navnet til læreren. Mange av de andre rundt oss måtte vente mye lenger enn oss. Det blir aldri satt noen eksakt tid for palestinernes rettssaker, og det er dermed ikke annet å gjøre enn å sette av hele dagen hvis man vil få den med seg. For mange pårørende er den korte seansen en av få ganger de har mulighet til å se den arresterte mens han er i fengsel.

Selve rettssakene foregår i brakker/containere. En brakke kan lett settes opp og lett fjernes. Hvis det blir nødvendig er det ingen problem å skjule måten palestinerne blir behandlet og dømt. Ofte ender en ”rettsak" med en avtale. Ofte dreier avtalen seg om penger, eller om en ”god” deal som tilbyr de arresterte å sitte inne en viss periode og, eller betale en viss sum. Hvis en sånn avtale inngås slipper den arresterte å gå gjennom en ordentlig rettprosesdyre og å  få en konkret tiltale – noe som visstnok ville gjort at han måtte ha sittet lengre.. Lærer-vennen vår fikk vite at han antagelig må sitte i fire og en halv måned. Det ble bestemt på fem minutt. Vi hadde ventet halvannen time på harde trebenker og inne i den lille brakken var alt over før jeg fikk med meg at det i det hele tatt hadde begynt. Folk gikk rundt og pratet med hverandre og de fleste så ut som om de ikke fulgte med på det som ble sagt i det hele tatt..

Vi gikk sammen med lærerens advokat ut av fengselet. Etter å ha gått gjennom den siste gitterdøren sa han  “ tilbake i friheten.” Tilbake i friheten?.. tenkte jeg i  bilen tilbake til byen vår.  Frihet var ikke akkurat ordet jeg tenkte på da vi kjørte hjem langs separasjonsmuren og  gjennom check-pointene. Å være på besøk i millitærfengselet var vel egentlig mer som å være i fengsel i fengselet.

Man trenger virkelig ikke være  i et fengsel for å kjenne seg ufri og innestengt. 

I går var vi i Hebron. Alle skolene i området var stengt i går og tusenvis av skoleelever var samlet i Hebrons hovedgate for delta i en stor demonstrasjon i forbindelse med FN-søknaden.  ( se film fra demonstrasjonen her: http://palestinesolidarityproject.org/2011/09/21/huge-protests-in-hebron-ahead-of-un-bid-for-statehood/ )

Mye skjer i denne ”FN-uken,” Mange har mye de har lyst til å si og mene om saken. Dette har Palestinian Libaration Movement uttalt:

”Palestinerne ønsker å henvende seg til FN for å få internasjonal støtte for en framtidig palestinsk stat. Vi ønsker å legitimere det palestinske kravet om frihet, uavhengighet og statsdannelse.

Flertallet av verdens land støtter en palestinsk statsdannelse. Målet er å legge bak oss flere ti-år med en rigid israelsk okkupasjon av de palestinske territoriene...

Den 194. medlemsstaten, staten Palestina, kommer til å være fredelig, demokratisk og sekulær (ikke religiøs). Det kommer til å være en stat for alle dets innbyggere, som søker fredelige relasjoner med alle stater i regionen, spesielt med Israel. Den palestinske staten vil være en fredelig bidragsyter i et turbulent Midtøsten, hvor det er mulig for alle nasjoner å leve, sameksistere og blomstre.” 

Hverdagen til palestinere i Hebron.
 For å komme inn til souken(markedet) må de gjennom check-pointer. 

“Man tror det ikke før man får se det”  er det ikke det man sier? Jeg håper virkelig på frihet, rettferdighet og demokrati for alle,  men tror jeg på det? Går det an å tro å sånne ting når man ser det alle her i byen ser år etter år, uke etter uke, dag etter dag?

Mange av gatene i Hebron er helt øde..

Forrige gang vi var i Hebron var stemningen på ingen måte like livlig, positiv og levende som under den store demonstrasjonen. Store deler av Hebron er som en spøkelsesby. 400 bosettere har bosatt seg i byen og stengt og kastet ut palestinere fra flere områder. Mange gater, hus og butikker ligger nå øde og forlatt.  2500 soldater, flere check-pointer og piggtrådgjerder hjelper bosetterne å holde orden på palestinerne – eller kanskje vi heller skal kalle dem dyrene, insektene- jeg vet ikke hva... måten de blir behandlet på i Hebron viser i alle fall tydelig at de ikke blir sett på som mennesker...

 Trakassering, vold, arrestasjoner, ødeleggelser... Ting skjer hver dag..

I går ble det skutt tåregass fra vakttårnet ved inngangen til byen vår. Hver dag blir vi holdt øye med fra det høyeste vakttårnet på Vestbredden. Stemningen var veldig spent i går på grunn av FN-opplegget og demonstrasjoner i mange av våre nabobyer. Smågutter stod og hang på gatehjørnene og kastet stein mot soldatene som stadig trakk lengre og lengre inn i byen med de store geværene og bilene sine – og steinene ble altså besvart med tåregass...

Det er drøyt det er jævlig, men det er viktig å se det og det er fint å kunne hjelpe til så godt man kan på ulike måter.

 For et par dager siden var vi med en bonde og høstet druene hans. Det var en fantastisk morgen og vi fikk plukket 50 store kartonger med søte, store herlige druer.  Problemet er bare at bondens åkre ligger nært opptil en av bosettingene nær byen vår. Ved å være til stedet og hjelpe til under innhøstingen er vi dermed ikke bare en hjelpende hånd, vi er dessverre faktisk nødvendige. Se: http://palestinesolidarityproject.org/2011/09/22/psp-farmer-accompanyment-program-begins/ 

En del av gatene i Hebron er delt. I denne gaten må palestinere holde seg på den høyre siden av sperringen.   

Pepperspray, arrestasjoner og forståelse?

Druene ligger til tørk i hagen utenfor huset vårt.  Tomatplantene bugner. Fikenene og aprikosene er store, søte og gode. Ferskenene og plommene utenfor senteret vi jobber er overmodne, noen kan allikevel fortsatt spises til lunsj.  

Nå er det kveld.  Det er stille – fredelig. 

Tenk hvor fantastisk det hadde vært her bare alle trærne og buskene fikk være i fred, bare husene til folk kunne fått være i fred, bare folkene som bor her kunne fått leve i fred...

Akkurat nå er det eneste som bryter stillheten de israelske flyene som durer over oss og den gærne hunden som bjeffer som besatt hver kveld, den virker frustrert, sint og trist på samme tid. Jeg er full av ulike følelser selv. Det er sjelden særlig veldig lystig å oppsummere dagen som har gått. I løpet av de siste dagene her har tre tenåringer blitt arrestert av Israelske soldater på natte-raid i byen vår. Guttene blir anklaget for steinkasting. I går besøkte vi den ene guttens familie, i løpet av de fire dagene som har gått har de ikke fått ha noen som helst kontakt med 19-åringen. Ingen aner hvor lenge guttene kommer til å måtte bli i fengsel. To hus ved inngangen til byen har blitt ødelagt av Israelske bulldosere som duret inn midt på natten. Flere druestokker har blitt klippet ned og ødelagt. To av de andre frivillige vi jobber sammen med ble arrestert på demonstrasjonen vi var med på for noen dager siden. 

Vi skal skape oss et hverdagsliv her skrev jeg forrige gang. Akkurat nå jobber jeg en del med å bare holde motet oppe og lære så mye jeg kan – jeg prøver å forstå ting i hverdag som virkelig er helt uvirkelig... 

Hvordan oppleves det å ukentlig delta på demonstrasjoner?  Ukentlig stå ansikt til ansikt med tungt bevæpnete soldater?  Rope slagord, se venner, naboer, sønner bli arrestert, lukke øynene og trekke pusten for å ikke besvime av pepperspray og tåregass? Hvordan føles det å hver uke forsvare, forhandle om og kjempe for egne rettigheter det du tror på har rett til, men omtrent aldri verken oppleve eller føle noe framgang?

Hvordan føles det å stå på den andre siden? Hvordan oppleves det å være soldat? Å bli satt til å sperre veier som skiller byer og bosettinger? Hvordan føles det å se en folkemengde komme mot seg, rette seg opp i ryggen, manne seg opp og ta et fast grep rundt store maskingevær og tåregasspistoler? Hvordan føles det å få ordre du er bundet til å følge? Hvordan føles det å måtte dytte vekk småbarn og gamle damer og jage dem tilbake der de kom fra? Hvordan føles det å arrestere folk, ødelegge folks hus og åkre?    

Hvordan blir livet ditt -  personligheten din, ønskene dine, meningene dine preget av omgivelsene du lever i?

Jeg tror det gjør noe med en. Jeg vet det gjør noe med meg. Siden forrige gang jeg skrev har jeg vært med på to demonstrasjoner. Alle de ukentlige demonstrasjonene som arrangeres i vår, og de fleste nærliggende byene på Vestbredden, er selvfølgelig ikke-voldelige. Mange ganger forsøker  for eksempel palestinerne å gå mot åkrene sine, landområdene som ligger mellom deres byer og bosettingene Israelerne har bygget opp på okkupert palestinsk land. Når Palestinerne nærmer sine gamle områder og sier at de vil gå ut på åkrene sine, blir de stoppet. Og så? Så står de der, de roper slagord som: ”stopp okkupasjonen,  eller ”vi ønsker frihet og rettferdighet” Noen ganger setter palestinerne seg rett og slett ned. Målet deres er å gå fra sine områder når de selv vil, ikke når soldatene og bosetterne befaler dem til å gjøre det. En demonstrasjon her er på en måte akkurat som man ser det for seg – akkurat som man har sett på TV.  I tillegg er det allikevel noe i luften... noe man ikke kan føle gjennom en skjerm; usikkerhet, oppgitthet og frustrasjon fra alle kanter –  fra begge sider.  Det føles rart og trist. Hvis situasjonen av en eller annen tilfeldig grunn plutselig tilspisser seg kommer raskt kaos, redsel og sinne i tillegg. 

På demonstrasjonen forrige lørdag ble to frivillige som jobber og bor sammen med oss sprayet med pepperspray i ansiktet, fanget og tatt med til nærmeste bosetting  Der satt de i flere timer, uten forklaring på arrestasjonen, uten noe særlig kommunikasjon i det hele tatt. Hele greia var en slags skremselspropaganda. Skitne, slitne, sultne og med rennende øyne og sviende ansikter kom de hjem sent om kvelden. Ventetiden i huset vårt var spesiell – allikevel var folk flest fornøyd med demonstrasjonen, de to frivillige ble arrestert blant annet fordi de, og andre klarte å forhindre at en av våre palestinske venner ble arrestert. Det hadde vært så mye, mye verre. Internasjonale blir sjelden holdt fanget lenger enn noen timer. Palestinerne kan bli sittende på ubestemt tid og bli behandlet mye verre.  Det er... jeg vet ikke... hva skal jeg si?  

Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive... jeg vet ikke hva og hvordan jeg skal skrive om dette...  

Modig?

Utsikt mot en bosetting

Noen ganger blir man målløs. Noen ganger ser man, og hører man ting som gjør at man får lyst til å tro at det ikke er sant, at det man hører er en historie og at et klyp i armen kan få deg tilbake til virkeligheten.

Noen ganger kan du klype deg både blå og gul, men aldri våkne opp.

Krenkelse, maktmisbruk, ødeleggelser, stengsler, jeg kan ramse opp en hel masse ord innbyggerne i min nye hjemby blir utsatt for jevnlig.

Skillet mellom vår by og en bosetting

En av de fem bosettingene som har blitt bygget nær byen vår har bevisst ikke villet bygge noe gjerde rundt området de har bygget på. Gradvis bygger de aktive bosetterne nemlig nye hus og konfiskerer mer og mer land fra vår by. Smågutter blir arrestert for å oppholde seg på jordene som en gang var deres. Vanntilførsel blir stoppet, avlinger dør. Når åkrer tørker ut på grunn av vannmangel og ingen lenger kan jobbe der, mener bosetterne at de like godt kan bygge på de forlatte områdene. En gang hadde byen vår det største grønnsaksmarkedet i hele distriktet. Nå er veien opp til markedet stengt og få får tatt veien opp dit. Byen vår er pushet fra alle kanter.

Noen har kalt det modig å flytte hit, å ville jobbe her – bo her.

Hvorfor kaller vi det tøft?

Hvorfor kaller vi det modig?

 Hva ser du egentlig for deg når du hører om steder du ikke har vært, eller grupper og nasjonaliteter du ikke har møtt? Ulikhetene, eller likhetene? Det som er annerledes, eller det vi antakeligvis har til felles?

Sier mange til meg at jeg er modig som reiser til Vestbredden fordi jeg skal bo sammen med folk som har en helt annen hverdag, kultur og religion enn meg? Fordi de ikke vet så mye om hva som venter meg? Fordi stedet jeg bor blir definert som utrygt og ustabilt?

Aasta og Siri utenfor huset vårt.

Nå sitter jeg og skriver i huset Aasta og jeg fra Norge bor i sammen med frivillige fra hele verden – de er kanskje modige. De er kanskje tøffe, men mest av alt tror jeg det alle har til felles er åpenhet, interesse, engasjement og lærelyst. Vi har alle sammen reist fra et sted til et annet, vi vil gjøre en jobb her, akkurat som vi ville gjort en jobb hjemme, vi er sammen med folk og gjør ting vi også ville gjort i Norge. Vi, akkurat som alle andre innbyggerne skaper oss en hverdag her og forsøker å gjøre det beste ut av den. 

I løpet av de første dagene her har vi fått omvisning i byen vår -  sett alle bosettingene og piggtrådgjerdene, vi har vært på senteret vi kommer til å være daglig, vi har vært i barnehager vi også skal jobbe i,  og vi har blitt kjent med de andre frivillige og arbeidsgiverne våre.

Er det egentlig en grunn til å kalle det å flytte fra en hverdag til en annen– modig? Er vi så usikre på det som er fremmed, at modig og tøft er ordene vi må bruke? For å bruke litt store ord – blir verden et bedre sted og lettere å forstå seg på, hvis alle går rundt og forbinder konfliktområder og folkene som bor der som noe usikkert, fremmed og fjernt?

 Hvem er egentlig modige? Hva vil det egentlig si å være modig? 

Kan det like gjerne være å gjøre ting alle kan gjøre når som helst, hvor som helst?

Å smile til en fremmed på bussen.

Å blir kjent med nye mennesker.

Å ta initiativ til å bli kjent med folk du lenge har lyst til å ta kontakt med.

Å gjøre seg opp egne meninger om ting og si fra om du er uenig i noe.

Å melde deg inn i en organisasjon eller et parti.

Å bruke de mulighetene du har i ditt samfunn og i ditt miljø.

Hvis det å være modig vil si å egne valg, å gjøre ting som endrer ditt eget og, eller, andres liv – da er vi alle modige, eller vi har i alle fall veldig gode muligheter til å bli det!

Utsikt fra huset vårt

  

Forberedt?

Hva spør folk deg om når du skal ut på reise eller begynne med noe nytt?

Snart klar?

Spent?

Forberedt?

Noen ganger er det ganske vanskelig å svare..

Om få dager reiser jeg til Vestbredden. Der skal jeg bo de neste tre månedene. Jeg reiser nedover som solidaritetsarbeider og skal jobbe med lokale prosjekter og være med på å forme ideer og kanskje utvikle nye aktiviteter. 

Med krigsrisikoforsikring, briefing på oppførsel i eventuelle intervjuer, avhør og demonstrasjoner er jeg for så vidt forberedt.

Når man reiser til et nytt sted tar det gjerne ikke så lang tid før man føler seg hjemme. Når rutiner og vaner faller på plass og de vanligste sosiale normene og kodene er knekket slår man seg fort til ro. Problemet kommer kanskje først når man reiser til områder som er så uforutsigbare og bestående av så ekstremt mange vanskelige, omskiftelige og varierende koder at selv folk som bor der ikke er trygge eller sikre. Steder der folk ikke kan vite om de får kommet seg på jobb når de står opp om morgenen, eller om veien plutselig blir stengt. Steder der folk gruer seg til å gravlegge sin gamle onkel fordi hele byen høyst sannsynlig blir fylt med tåregass når det arrangeres offentlige begravelser. Steder der man er redd for å bevege seg ute om kveldene fordi biler med soldater kan komme å plukke deg opp og arrestere deg fordi du var med i en demonstrasjon forrige helg. 

Steder som Vestbredden.

Jeg var på Studentersamfundet i Trondheim forrige lørdag. På sesongens første samfundsmøte ble det snakket om ytringsfrihet, jeg bet meg merke i utsagnet – ”Å øke sikkerhet ved å minske frihet.” Vi ønsker og vi har mulighet til å jobbe for å unngå det i Norge, andre steder i verden har den korte setningen dessverre en alt for stor rot i virkeligheten. På Vestbredden er det noen kaller sikkerhet, okkupasjon for andre.. Men hva er egentlig sikkerhet? Hva er det motsatte og hva kommer det av?  Hvordan skapes usikkerhet og utrygghet? Hva gjør at mennesker ikke er sikre? Går det an å være sikker når andre rundt deg ikke får være fri? 

I fjor bodde og jobbet jeg i en flyktningleir i Libanon. Flyktninger som lever innesperret og overvåket har vel omtrent så lite frihet som det går an. Man kan føle seg liten og ubetydelig når man blir konfrontert med, og kjenner store politiske, vanskelige situasjoner på kroppen –  det var vel egentlig først etter halvåret i Libanon jeg forstod hva det egentlig vil si å være solidaritetsarbeider og hvor viktig selv små dagligdagse bidrag kan være. 

I Libanon ble jeg, og også nå på Vestbredden blir jeg kjent med folk i alle aldre og får være en del av positivt ladde prosjekter – idealistiske og samtidig framtidsrettede planer og aktiviteter. Min rolle er i like stor grad som det praktiske og faglige arbeidet jeg gjør, den sosiale biten – det medmenneskelige. Å oppleve uroligheter og vanskelige situasjoner er dessverre uunngåelig i området jeg skal ned i, men jeg er så heldig  å få være en del av den viktigste siden av hverdagen til folk flest  - den lyse siden, og jeg får være med å bidra til å bygge opp den. Jeg reiser inn i et helvete, en uforståelig hverdag fylt av usikkerhet, uforutsigbarhet, utrygghet og urettferdighet, men hvis man legger godviljen til kan man si at jeg reiser inn i muligheter – mulighet til nye vennskap, ny forståelse, kunnskapsutveksling og til endring og utvikling.

”Du kommer til å få det spennende,” har mange sagt til meg i det siste. Nabolaget mitt er nok ganske annerledes enn trivelige Trondheim, vakre Volda, eller behagelige Bergen, men jeg kan velge å lukke dører og vinduer og ikke bevege meg utenfor huset mitt. Det kan du også velge – eller ikke velge å gjøre...

I Norge i sommer har vi på aller verst tenkelige måte blitt minnet på hvor viktig det er å engasjere seg i noe framtidsrettet og i noe positivt, bygge solidaritet, fellesskap og vennskap – uansett hvor man er, eller hvor man kommer fra.  Det er viktig å dele. Det er viktig å snakke. Jeg er veldig glad for å ha fått møtt mange venner og mye familie i sommer. Takk for alle samtaler og turer, besøk, kaffekopper og telefonsamtaler. Å vite at man ikke reiser fra noe, men til noe er viktig og et stort privilegium. Jeg har noe og noen å komme hjem til.

Snart klar?

Spent?

Forberedt?

Det er vel i grunn sjelden man vet akkurat hva man tenker, føler eller forventer... Her og nå kan jeg i alle fall si at jeg gleder meg til en ny og spennende høst og håper at du også gjør det!