Det gikk ikke som planlagt

Jeg skulle være deltaker på ledsagerprogrammet til Kirkenes verdensråd i Palestina og Israel i tre måneder - et program med både israelske og palestinske samarbeidspartnere.

Det ble det ikke noe av.

Ledsagerne følger barn på skolen og sikrer at de ikke blir utsatt for unødig trakassering fra  israelske soldater eller bosettere. De står på israelske kontrollposter og dokumenterer hvor mange palestinere som hver eneste dag blir nektet å passere. Ledsagerne forsøker å bidra til at palestinerne ikke blir unødig dårlig behandlet og at syke, gravide og eldre får gå gjennom den humanitære kontrollpost-porten, som ved de fleste kontrollposter ofte er stengt. Som ledsager skulle jeg også være tilstede ved landbruksporter som blir kontrollert av israelske soldater og passe på at palestinske bønder og buskapen deres fikk tilgang til åkre og landområder. Jeg skulle besøke religiøse minoriteter, som kristne palestinere. Ledsagerens oppgave er rett og slett å være med på å bidra til at sivile, ut fra forholdene, får ha et så verdig liv som mulig og at regler og lover følges.

Jeg fikk ikke mulighet til å delta.

Israel kontrollerer palestinernes grenser. Ingen kan komme inn på Vestbredden uten å passere en israelsk grensekontroll. Etter fire timer med avhør og venting på grenseovergangen mellom Jordan og Israel ble både jeg, to andre norske jenter og en amerikansk pastor, som også skulle på ledsagerprogrammet, nektet innreise. Israel mener at vi ville utgjøre en sikkerhetstrussel. En av de andre norske jentene ble mistenkt og direkte anklaget for å være terrorist. Tre måneders opphold ble umiddelbart og plutselig avlyst. For de andre i venterommet var høyst sannsynlig konsekvensene mer seriøse. Mange palestinere ventet sammen med oss. Noen av dem var fra Gaza, andre var palestinerne bosatt i Jordan. Alle ønsket å besøke hjemlandet sitt, se familie og slektninger og viktige steder som Klippemoskeen og Abrahammoskeen. Mange av dem har prøvd flere ganger og blitt sendt tilbake like mange ganger. - Om man kommer inn i Israel og videre til Palestina er like uforutsigbart som en loddtrekning, sier en venninne av meg. Jeg har vært heldig å komme inn mange ganger og fått oppleve det unike området, maten, luktene, lydene og varmen. Jeg vet ikke om den gråtende, eldre palestinske kvinnen som satt ved siden av meg på venterommet i Jordan fikk komme inn. Jeg vet bare at hun og de andre i rommet smilte og sa beklager, fred være med dere og lykke til videre, da vi fikk beskjed om at vi måtte reise tilbake til Jordan. Etter flere avhør, ble vi eskortert ut på en buss som tok oss tilbake til Jordan. Først da vi var over på jordansk side igjen fikk vi passene våre tilbake av bussjåføren. - Hvorfor fikk dere ikke komme inn, spurte mannen i passkontrollskranken i Jordan. - Vet ikke. Vi fikk ingen forklaring, svarte vi. Men vi vet at vi ikke er de eneste Israel ikke vil ha noe med å gjøre. Det er en alvorlig og trist nyhet at også blant annet TIPH, den internasjonale observatørstyrken som lenge har holdt til i Hebron, nå må pakke sammen og forlate området. - Dere ble stengt ute fordi dere skal hjelpe folk, sa mannen i skranken, ristet på hodet og ønsket oss velkommen tilbake til Jordan.

Og Jordan tok godt imot oss.

I Amman møtte vi blant annet amerikanernes pastor-kollega fra den lutherske kirken i Jordan. Han pratet mens vi nøt kruttsterk arabisk kaffe fra små kopper.  - Vi må ikke tenke at vi er unike, sa pastoren. - I dagens kompliserte politiske samtid må vi som religiøse ledere fokusere på at vi trenger gode mennesker - gode kristne, gode jøder, gode muslimer. Vi må stå sammen. Når folk snakker om ekstremisme så er det ikke religion i seg selv som er problemet, men hvordan tekstene blir tolket. De to pastorene var enige om at de store verdensreligionene er enig i omtrent nitti prosent, men at det er de ti prosentene de er uenige i som gjerne skaper problemer. - Vi må bli flinkere til å respektere og forstå at vi er enige i mye og så må vi bli enige om at det er greit å være uenige i resten, mente pastorene.

Et par dager senere møtte vi en nybakt far på et sykehus i nærheten av der vi bodde.

-Jeg skal oppdra barna mine til å bli gode mennesker med fri vilje, sa mannen og kikket bort på den sovende to dager gamle sønnen sin. - Jeg er lei meg for at Israel stoppet dere, sa han etter en stund og så på oss igjen.  - Den viktigste jobben deres i kampen for rettferdighet og fred blir nå utenfra.

Det føles inhumant og uforståelig å bli nektet å være et godt medmenneske, nektet å holde en liten jente i hånden forbi tungt bevæpnede soldater på vei til skolen, nektet å følge gjetergutter til åkrene sine, nektet å bidra til at syke får den hjelpen de trenger, men jeg er også enig i det den nybakte faren sa. Fellesskap er sterkere enn segregering. Ingen enkelt folkegruppe eller religiøs gruppe er unik, men mennesket og verden er unik. Vi må jobbe sammen og for og med hverandre.

               Fra Mount Nebo kan man se over til Jeriko, på Vestbredden, Palestina. Utsikten var det eneste vi fikk denne gangen.

Isolat og idealisme

Jeg slutter aldri å bli imponert over mine palestinske venner som orker å snakke om problemer og vanskeligheter om og om igjen. Dem jeg har bodd og jobbet hos i Palestina de siste ukene har jevnlig internasjonale gjester på besøk. Alle får bokstavelig talt okkupasjonen midt i fleisen under et besøk i landsbyen og har ofte et hav av spørsmål. –Hva tror du om framtiden? Hvilken løsning tror du kan fungere mellom Palestina og Israel? Hva slags utfordringer byr hverdagen din på? Hvor ofte støter du på problemer og hindringer? Hvor ofte kommer militæret på natteraid? Hvor lenge måtte du vente i checkpointen i går? Hvor lenge har du sittet i fengsel? Hvordan var livet i fengselet? Den siste uken har senteret jeg har jobbet for – Center for Freedom and Justice, hatt både japanere, amerikanere og franskmenn innom. Jeg vet ikke hvordan gjestene ville reagert hvis de stadig fikk store politiske og ikke minst personlige spørsmål fra fremmede, men det palestinske vertskapet svarer grundig og oppriktig på alt de blir spurt om.  En kveld etter eftar - kveldsmåltidet under ramadan, blir hovedtemaet: fengselsopphold.   Jeg husker ikke hvilket spørsmål som fikk min palestinske venn til å begynne å fortelle, men det ble raskt helt stille rundt bordet. Alle lyttet til vertens rolige stemme.

- Jeg var 17 år den gangen. Jeg gikk siste året på skolen og hadde begynt å planlegge framtiden og hva jeg skulle gjøre for å oppnå målene mine. Familien min er kjent for å være en politisk aktiv familie der vi ikke er redde for å si det vi mener. To av storebrødrene mine hadde vært fengslet allerede. Den eldste av dem ble hentet midt på natten om vinteren. Han satt inni i noen år, anklaget for å ha kastet stein. Etter at han ble løslatt har han vært stille, han liker ikke å snakke eller å være noe særlig sosial. Jeg forstod ikke helt hvordan brødrene mine kunne bli så berørt, men så ble jeg en dag hentet selv og det endret livet mitt. De israelske soldatene tok meg med til en bosetting i nærheten av landsbyen vår og stengte meg inne i et mørkt rom i et varetektsfengsel. Jeg fikk ikke ha kontakt med noen. De spilte stygg musikk og ga meg vond mat. Jeg visste ikke om det var dag eller natt og jeg visste ikke hvor lenge jeg måtte være der.

Etter en uke tok de meg med til et psykiatrisk sykehus. Jeg ble tatt med inn på et rom med en stor glassvegg. Bak glassveggen satt moren min og to av søsknene mine. Jeg kunne se dem, men de kunne ikke se meg. -Familien din vil ikke snakke med deg fordi du har havnet her på dette sykehuset, sa soldatene. Jeg forstod ingen ting. Aller minst hvorfor jeg hadde blitt dratt med på sykehuset og hvordan famlien min hadde fått vite at jeg var der. Etter noen dager kom soldatene med et hebraisk dokument. – Du har to valg, sa de. - Skriv under på papiret eller bli sittende i fengsel resten av livet.  Jeg var i tvil. Jeg var bare 17 år. – Hvis jeg får snakke med famlien min først, så skal jeg skrive under sa, jeg etter noen dagers betenkningstid. Soldatene gav meg lov til å ringe. Fordi faren min ikke hadde kommet på sykehuset sånn som de andre, var jeg redd for om han var sint på meg. Jeg ble derfor ekstra glad for at det var han som tok telefonen – Du må aldri skrive under på noe du ikke forstår. Du må ikke la dem lure deg, var hans klare beskjed. Ordene til faren min ga meg selvtilliten og styrken jeg trengte.  Jeg sa til soldatene at jeg hadde ombestemt meg og ikke ville skrive under likevel. Responsen deres var å overføre meg til et fengsel der det satt fanger med livslange dommer. Jeg satt i isolat i tre måneder. Det første jeg spurte de andre fangene om da jeg fikk komme ut var hvilken dag det var. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge jeg hadde sittet alene i mørket. Jeg hadde begynt å snakke med meg selv og følte meg ikke bra.  Alt ble lettere da jeg kom ut i det vanlige fengselet. Da klarte vi fangene å skape oss rutiner. Lærere som var fengslet starter i hemmelighet skoler for oss unge og jeg ble introdusert til mange ikke-voldelige motstandsforkjempere som Nelson Mandela, Gandhi og Martin Luther King. 

Mens jeg satt inne rullet den andre intifadaen utenfor murene. Jeg visste at mange av vennene mine kjempet for frihet og jeg bestemte meg for at når jeg kom ut ville jeg også gjøre det. Jeg ville bygge mine egne prosjekter basert på tankene og erfaringene til mine fredshelter.

Jeg skrev tidligere at jeg syns det er imponerende at folk orker å snakke om det vanskelige igjen og igjen. Minst like inspirerende er de positive prosjektene som blir startet opp av sånne som min vert og kollega. Etter til sammen syv år i fengsel orker han å gjøre planene sine om til virkelighet og han har iversatt en rekke prosjekter til glede for lokalmiljøet. 

Det er en ære å jobbe med sånne personer og det er en glede å være i Palestina og bruke tid sammen med med nye og gamle venner. Det er både morsomt og lærerikt og blant annet være på rånetur, fikenslang,  photoshoot, smugkikke på gutter-tur med min 17-år gamle “lillesøster”, matlagings-”kurs”, og alt annet jeg har gjort de siste dagene.

Vann

Ingen vann, ingen liv.  Vanskeligere er det ikke. Og destod verre er det å oppleve at Israel til stadighet stenger vannforsyningene i de palestinske områdene og lar alt vannet, i generelt veldig tørre områder, gå til de nærliggende ulovlige israelske bosettingene. I blant tar jeg meg selv i å glede meg til å komme til Norge igjen fordi jeg der kan være sikker at det vann i dusjen hver dag. Og fordi jeg i Norge kan dusje mer enn et eller to minutter. Men drømmen om en lang dusj går fort over i en følelse av nedstemthet og håpløshet når jeg besøker folk som ikke har hatt tilgang på nye vannforsyninger på  lang tid. 

I flyktningleiren jeg var i helt sør på Vestbredden i går hadde de ikke hatt noe vanntilførsel på en måned. 

 Til tross for vannmangelen og til tross for fasten under ramadan, ble jeg og de to amerikanerene vi hadde med oss på tur, tilbudt te i flyktningleiren. Vi snakket en stund med en mann som blant annet fortalte om den skyhøye arbeidsledigheten og de få ressursene i leiren og hvordan befolkningen i leiren blir glemt og nedprioritet av både Israel og de palestinske selvstyremyndighetene. 

Det er ikke så mange som tenker på de internt fordrevne palestinerne, men det er mange av dem, både i og utenfor flyktningleirer. 

Etter at vi hadde drukket opp teen kjørte vi videre sørover. Der bor mange palestinere i telt og i gamle huler og steinhus. Noen av dem flyktet ut dit i 1948 da Israel ble opprettet. Andre har bodd i området i flere generasjoner. Felles for begge gruppene er at de nå blir stadig mer innesperret og skvist mellom israelske bosettinger. 

Lokal bonde med en ny bosetting rett ved landsbyen sin

Jødiske bosettere fra hele verden får penger og store skatteletter fra den israelske staten for å flytte til de rurale områdene på Vestbredden. Der kan de nyte sommeren i svømmebassengene sine og se over på palestinerne og deres tørre, tørre landområder.  – Så nær de palestinske landsbyene bosettingene er bygget, sa en av amerikanerene vi reiste sammen med og pekte bort på en bosetting noen hundre meter unna vårt første stoppested. –Kaller du dette nær, sa en av mine palestinske kollegaer. – Vent til vi kommer til den neste landsbyen.

På vårt siste stoppsted for dagen har bosettere bygget husene sine så tett opp mot palestinerne som det går an, og alle de palestinske husene har fått rivningsordre. - Planen til bosetterne er å til slutt rive alle husene våre, sa en lokal mann vi snakket med.  - Vi har israelske soldater her daglig og i løpet av dette året har Israel kommet og revet hus landsbyen vår 13 ganger. Vi bygger dem opp igjen og de river dem ned, fortsatt mannen og viste oss en liten ruin. - Dette var landsbyens steinovn. Den har blitt revet mange ganger. 

Mannen viser fram ruinene av landsbyen felles steinovn som
bosetterene har revet flere ganger, samt et bilde av
hvordan ovnen så ut før. 

 Bosetterne mente at lukten fra ovnen var forstyrrende. 

Hvem som forstyrrer er et godt spørsmål. Når man ser tørken og ruinene fra ødelagte skur og hus er det for meg ganske krystallklart at det i alle fall ikke er palestinerne. 

Tørke og mangel på vann er et stort
program sør på Vestbredden. 

En moské i en landsby som har blitt revet av Israel.

Stillhet

'Hvordan kan man snakke med folk man ikke forstår eller respekterer? Det er det store spørsmålet for meg nå. Både hjemme i USA og her på reise i Palestina og Israel'.

I går hadde vi besøk av en amerikaner her i lansbyen. Hele familien hennes var jødisk. Besteforeldrene hennes hadde vært med å jobbe for å opprette Israel og hatt nær kontakt med de daværende israelske lederne. En fetter av henne bor nå i en botsetting på Vestbredden, men hun hadde aldri tidligere hatt lyst til å besøke verken Israel eller ham. Nå, i en alder av 65 år er hun første gang på reise i Palestina og Israel, men vil ikke besøke bosetter-fetteren sin  'Hva skulle jeg ha sagt til ham hvis vi møttes? Jeg kan ikke se for meg situasjonen.  Å komme hjem til en slektning, som jeg egentlig burde være knyttet til, men som jeg vet bor på okkupert land. Land som er stjålet fra mennesker som nå lever under veldig vanskelige kår og under kontant trakassering. Vi er jøder. Hvorfor behandler noen av oss andre mennesker like ille som det vårt folk har blitt behandlet? Hvorfor har vi ikke mer sympati og empati med andre?'  Den eldre damen hadde mange spørsmål.  ' Nå er jeg her for å lytte og observere', sa hun etter å ha pratet en stund.

Vi lyttet vi også, til det hun hadde å si og til stillheten som fulgte etter spørsmålene hun stilte.

'Vi stiller oss de samme spørsmålene vi også', sa en av palestinerne jeg jobber med her.  'Hvordan kan vi snakke med dem som gjør livet vårt, livet til barna våre og livet til barnebarna våre en evig kamp for likeverd, rettferdighet og overlevelse? Hvordan kan vi snakke med dem som ikke behandler oss med noe verdighet eller respekt?' fortsatte han.

Den amerikanske damen nikket svakt og så opp på de store grenene på treet vi satt under. Grenene beveget seg sakte i vinden. Ingen sa noe.  'Jeg syns det er best å hente inspirasjon fra naturen', sa hun etter en stund. 'Naturen gir meg ro, kunnskap og kan minne oss på hvordan alle deler av et fellesskap må ha det bra og få den næringen de trenger for at de skal kunne vokse og utvikle seg. Sånn er det med oss mennesker også, men noen klarer ikke å dele og å se helheten og styrken i samspill. Det føles vanskelig å bo i USA nå. Rasisme har hatt en oppsving eller at Trump kom til makten. Nå er det blitt normalt og lov å si ting som før var langt over streken. Afroamerikanere på gaten eller bussen opplever jevnlig å få hatkommentarer slengt etter seg'.

Vi andre ristet på hodet og nikket og ristet på hodet igjen. Noen ganger kan det være vanskelig å finne ord å dele med dem man er enige i også.

Og noen ganger bør man kanskje ikke snakke. Stillhet er viktig. Det gir tankene ro til å finne nye veier. Ro til å reflektere. Jeg bor sammen med fem barn  og to voksne her nede. Nabobarn, kvinner og menn går stadig inn og ut av huset. Det er alltid liv og røre. Men for et par dager siden besøkte jeg en familie som hadde fått et nytt hus. Huset var bygget utenfor byen med en nydelig utsikt. Da faren i huset og jeg  stod ute på terrassen deres i en mild bris og med lav sol i øynene, tenkte jeg at det alle her i verden kanskje trenger nå, mer enn noen sinne, er å kunne puste ut i fred å ro og få tid til å tenke over hva som virkelig er rett og galt. Israels langvarige okkupasjon av Palestina er et godt eksempel på hvordan hele befolkningsgrupper blir presset inn i og fanget i sin egen boble og virkelighetsoppfatning. Vi snakker for lite om hvor psykososialt belastende det og hvor farlig og destruktivt det er på lang sikt. Israels okkupasjon gjør det umulig for palestinere å virkelig puste ut. Framtiden deres er uforutsigbar, hverdagen er røff. Vi som bor utenfor konfliktområdet må bruke muligheten vi har til å skape oss perspektiv på ting og til å reflektere og lære om hva som virkelig skjer og så prøve å støtte opp om de positive prosjektene som blir etablert her nede. Organisajonen jeg jobber med nå satser på å jobbe med og for ungdom, kvinner og bønder. Sommerleir, drivhus, et lokalt market og fotballbinge er bare noen av prosjektene deres. Snart skal vi publisere noen filmer herfra. Da kan du lære mer om hverdagen og om hvilke behov lokalbefolkningen her har.  Håper du vil ta en titt.

Oppdragelse og observatører

En av mange desserter under ramadan

 -Det kan være litt utfordrende sier en tysk dame med en ettåring på fanget. Vi er på samme middagsbesøk. Hun har barn med en mann fra den palestinske landsbyen vi er i. Familien er bosatt i Tyskland, men er her på sommerbesøk. Alle løfter jevnlig den lille gutten ut av armene til moren, klyper ham i kinnene, rusker ham i håret og kaster ham opp i luften.  –Vi er på besøk hos folk sent og tidlig, fortsetter moren hans. - Ingen bruker barnevogn, det finnes ingen babymat uten masse tilsatt sukker og ettåringer får brus og godterier. Jeg kan ikke holde på alle  prinsippene mine, men selv om jeg føler at jeg gir slipp på mye ser likevel mange damer her på meg som en overbeskyttende hønemor. Det kan være utfordrende, men likevel syns jeg det er herlig med den kollektive oppdragelsen og de tette båndene mellom generasjoner. Her er det ikke sånn at barna legger seg og de voksne sitter oppe. Når noen i familien er lenge våkne er alle det. Voksentid er et ikke-eksiterende begrep. Det tror jeg er sunt for utviklingen av alles sosiale kompetanse.

Når den tyske moren og jeg beskriver den sosiale kulturen vi er vant til fra våre hjemland, til dem vi er på besøk hos, merker vi selv hvor rart det må høres ut med de stramme timeplanene, de faste og presise avtalene, all kommunikasjonen gjennom internett, alle tjenestene vi gjør på nett og med maskiner, ja hvordan vi i grunn kan gjøre alle nødvendlige daglige gjøremål uten noen sosial samhandling.

Drueblader

I familien jeg bor hos er det fem barn i alderen 2,5 til 16. Nå under ramadan er det full rulle etter at solen har gått ned. I går satt hele familien og jeg og klargjorde drueblader som skal tørkes og brukes til den tradisjonelle retten der ris blir innrullet i bladene og så kokes. Retten er en gjenganger nå under ramadan. Ingen så på klokken. Fast leggetid er det ingen som forholder seg til.  Hvis noen av barna blir trøtte legger de seg på sofaen og tar en hvil før de våkner av de andre barnas herjing og blir med på leken igjen.

Den yngste i familien på 2,5 år dilter etter alle storesøsknene, søskenbarna og nabobarna hvor det skulle være. Gleden hans av å være med de større barna blir bare brutt når de tuller med ham. –Soldater, roper de da og den lille gutten løper fort inn i huset og smeller døren igjen bak seg. 2,5-åringen har ikke så mange ord i vokabularet sitt enda, men soldater er et av ordene han bruker mest. Han vet at de isralekse soldatene kommer på patrulje og nattraid etter at det har blitt mørkt. Mørket er derfor et skår i gleden når han, under ramadan, er ute og leker sent om kvelden. Hvis den lille gutten hører høye lyder spør han alltid om det er soldater. Hvis noen han ikke gjenkjenner kommer gående i mørket , lurer han på om det er soldater. Når han ser noe han ikke skjønner på TV, sier han – Soldater!?

Denne byen er full av check-pointer som denne.
Og barna får eskorte til skolen for å unngå
trakassering av bosettere. 

En to og et halvt år gammel gutt burde ikke vite hva soldater er i det hele tatt, men han og hele familien på syv har allerede opplevd nærkontakt med soldatene for ofte. Faren i huset har ikke vært tilstede under tre av barnas oppvekst på grunn av flere langvarige fengselsopphold. Familiefaren blir stort sett fengslet fordi han blir sett på som en sikkerhetstrussel for Israel med sitt ikke-voldelige motstandsarbeid og arbeidet som bonde i nærheten av bosettinger.

 I kveld skal jeg på middag hos en organisasjon som har som mandat å være en midlertidig observatørstyrke her nede. De skal blant annet sikre skolebarn en trygg skolevei uten angrep og trakassering fra israelske bosettere. Organisasjonen har vært i drift siden 1997. Fordi forholdene i området ikke har blitt bedre, snarere tvert imot, de siste 20 årene, blir mandatet deres stadig forlenget.

 Det er vanskelig å forestille seg at de små seksåringene jeg kjenner i Norge bli eskotert til skolen fordi voksne mennesker kan komme til å plage dem, skade dem, eller til og med drepe dem. I byen nær landsbyen jeg bor i ble en jente skutt på vei til skolen for ikke lenge siden. Hun døde ikke umiddelbart.  Soldatene og bosetterne stod og så på at hun blødde ihjel.

Den tyske damen fra middagsselskapet, mannen og den lille sønnen deres planlegger å flytte til Palestina når sønnen blir litt eldre. - Jeg tror den kollektive oppdragelsen, alt livet og sjarmen og sjelen dette folket og samfunnet har vil gjøre sønnen vår godt, sa moren. Situasjonen og alle utfordringene tatt i betrakning er det et stort og muligens risikabelt valg å flytte hit. Kanskje sier det derfor like mye om vårt nord-europeiske samfunn og hva de savner der?