Her er bildene..

"Real life ! ? ... "

Folk er forskjellige. Folk har forskjellige måter å jobbe seg ut av en vanskelig situasjon på. Og folk velger forskjellige måter å få utløp for behov og følelser på.

Her kommer tre eksempler fra virkeligheten i en flyktningleir.

1.    Den fantastiske måten:

Røde kinn, svette panner, smil fra øre til øre. Lykkelige, konsentrerte og stolte jenter, flere som slenger seg på, gutter som tilfeldigvis kikker inn i døråpningen. Dramagruppen vår på ungdomssenteret var forrige uke en danse- og bevegelsestime. Det er generelt flere jenter som kommer på timene våre nå som sommeren har kommet og guttene spiller fotball.  Jeg vet ikke hvor mange ganger samtalene våre med jentene har handlet om ”Hannah Montana.” I forrige uke kjøpte vi like godt CD-en og så ble det altså dans! Timen gikk unna på null komma niks, og jeg tror ikke det bare er Marit og jeg som gleder oss til neste fredag!

2.    Den kompliserte måten:  

Jeg har skrevet det før – drømmen til mange unge her er å komme seg ut av Libanon. De vil til Europa – til friheten. En del jenter får muligheten når palestinske menn bosatt i Europa kommer for å finne seg en kone, eller når familien til mannen har snakket litt med familien til en aktuell jente her... Selv om de kanskje ikke kjenner gutten noe særlig tenker mange jenter at de får et tilbud de selvfølgelig ikke kan si nei til. Problemet kommer kanskje først når det viser seg at forloveden deres ikke har akkurat de samme planene om livet jenta skal leve i Europa som de selv har. Jenter vil til Sverige for å få et friere og mer variert liv enn det de har her i leiren. Vi har fått en god venninne. Vi har hengt mye sammen denne uken, for i natt dro hun til Sverige. Venninnen vår er forlovet med en palestiner bosatt i Sverige.  Aller helst ønsker hun å fortsette utdanningen sin og få seg en jobb. Men hva hvis det viser seg at livet hun kommer til å få som gift kvinne i utlandet blir enda mer innestengt enn livet her..

På grunn av forlovelseskontrakten deres har venninnen vår fått to års oppholdstillatelse i Sverige. Bryllupet skal stå om tre dager. Hvis det blir noe av... Akkurat nå er det lite jeg ønsker meg mer, enn at det ikke gjør det.  Mannen hun gifter seg med er nemlig ikke den samme hun trodde hun forlovet seg med for et år siden.  I det siste har han sagt til henne at hun ikke får gå ut uten ham, at hun ikke får gå på språkkurs, og at hun må begynne å bruke hijab.. Da de møttes første gang sa han helt andre ting. Vi var sammen med venninnen vår da mannen ringte og hun spurte om det gikk an å utsette bryllupsdatoen. Hun vil gjerne at de skal få tid til å snakke litt ordentlig sammen.  Mannen ropte og skrek han da han svarte: ”Du lever i kaos i leiren, her er det struktur, det går ikke bare an å avlyse når jeg har booket!”  Det vil si det samme som at med en gang venninnen vår kommer til Sverige blir hun gift. Med en gang hun er gift må hun være en god kone. En god kone sier ikke i mot mannen sin. Når de er gift trenger ikke han å forholde seg til hennes ønsker og forventninger. Hvis venninnen vår bryter forlovelsen gjør hun det veldig vanskelig for seg selv. Hun mister oppholdstillatelsen i Sverige, hun går i mot både sin egen og hans familie og hun risikerer å få et dårlig rykte både i det arabiske samfunnet i Sverige og her i leiren. Men på den andre siden, hvis hun gifter seg risikerer hun å leve ulykkelig hele livet, i et samfunn hun ikke kjenner og ikke får bli kjent med. Skillsmisse er omtrent umulig, så nå håper jeg at hun klarer å gjøre det hun selv føler er riktig. Hun er bare tjue år og har hele livet foran seg… ”Det finnes nesten alltid mer enn en vei å gå,” sa vi til henne i går. Vi satt i stua og familie, venner og naboer satt og sang bryllupssanger og ropte lykkeønskninger til bruden. Da vi gikk, sa hun med tårer i øynene – ” Jeg er så utrolig glad for at jeg møtte dere.”   Vi er glad for at vi møtte henne også! 

 

3.    Den forferdelige måten:

 Narkotika. Jeg trenger vel omtrent ikke skrive mer. Narkotika skaper problemer. For noen dager siden våknet jeg av at en mann ble skudd. Jeg skjønte ikke da, at det var det som skjedde, men nnå ligger den unge gutten på sykehus. Han ble operert og puster med maskiner. Vi hører forskjellige rykter fra alle vi snakker med. De fleste sier at han ikke er død enda, men at det ikke er mye om å gjøre. Gjerningsmannen som nå er arrestert er en trouble-maker, han drikker og han bruker narkotika. Hvis gutten han skjøt dør, er det nesten garantert at familien vil hevne seg… Alle snakker om hva som kan komme til å skje, men ingen kan gjøre særlig mye for å forhindre noe. Jeg lurer bare virkelig på hvordan det skal gå med gjerningsmannens gravide kone og deres lille baby. 

 

Til slutt Marit og min måte: ) 

 Det blir nesten litt vel mye noen ganger. Alt vår forlovede venninne fortalte oss den siste kvelden var som å lese manuset til en forferdelig trist film. Rett før vi dro til henne var vi hos en dame som har operert kjeven uttallige ganger. Hun ble skutt på gaten under leirkrigen da hun bare var en liten jente. Det har preget hele livet hennes. Hun er ikke gift, og hun bor sammen med moren og brorens familie. Før på dagen var vi på biblioteket og hjalp til med å fikse en ung manns CV. Ha skal sende den til UNRWA – FNs hjelpeorganisasjon for Palestinske flyktninger. I CV-en hadde han skrevet at grunnen til at han vil søke om jobb er at han drømmer om å bruke utdanningen han har i sosiologi ”in real life projects” Akkurat hva han mener med ”real life,” var vi ikke helt sikre på, men at det i alle fall ikke er livet i leiren han snakker om, er ikke så vanskelig å gjette.  

Nei, noen ganger virker livet her virkelig ikke helt ” real.” Det er ikke bare venninnens vårs forlovelseshistorie som er som en film. Jeg våknet av lyden av et drap i nabolaget mitt, hvor drøyt er ikke det.. 

Ja, så hva er vår måte å få utløp for behov og følelser på.. Vi skriver dagbok og blogg. Vi ser film –romantiske komedier.  Vi spiller fortsatt yatzy ( jeg tror fortsatt, jeg leder turneringen : )  Vi har dametrimmen, vi går søndagsturer og stenger verden ute med solbriller og hver vår Ipod. Og vi gleder oss over det som er å glede seg over. Hvis jeg har gitt et annet inntrykk i dette blogginnlegget… Det er mye!  Det er mye å glede seg over! Nå er jo blant annet fotoprosjektet i gang!  Bildene jeg har lagt ved denne gangen, er fra oppstarten i biblioteket! Vil dere vite mer så sjekk ut Eyes of the childrens side på Facebook.  Og vil dere vite mer om livet her: få skoler, organisasjoner eller grupper dere kjenner til å booke Marit og mitts foredrag som vi driver og utvikler: ) 

 

 

 

Bilder

Disse to overste bildene er fra Syria! Malula og Mar al Musa! Bildet under er fra den kjente moskeen i Damaskus!

Disse bildene og bildene i det forrige innlegget er litt bilder fra de siste ukene.

De to nederste bildene er fra bryllupet jeg skriver om i bloggen: lyden av bomber og begravelse!

Lyden av bomber og begravelse

Slapp av det er ikke så ille som det høres ut. Eller altså, det har vært bomber og det har vært begravelse. Men tittelen på ukens blogg kunne like gjerne vært: Lyden av baby og bryllupJ
Venninnen vår på 18 år har fått en fantastisk søt liten jente. Jeg vet ikke om vi virkelig har blitt mer følsomme, eller moderlige eller hva, men både Marit og jeg fikk tårer i øynene første gang vi så lille Johanna og de stolte foreldrene sammen.
Å se vår 17 år gamle nabo gifte seg et par dager etterpå var også rørende. Hun er så ung – på alle mulige måter, hvis man kan si det sånn. Hun er liten, barnslig og søt. Hun vil ikke alltid gjøre som moren sin sier, og hun krangler alltid med småbrødrene sine. Nå har hun ansvar for sin egen husholdning og hun har en mann. Hun skal lage mat, hun skal vaske, hun skal ta imot gjester og hun skal snart ta imot en liten baby. Hvis ikke et nygift par får barn i passelig tid etter at de har giftet seg er det antageligvis noe galt.. Selv om jenta bare har flyttet til huset mannen har bygget femti meter lenger ned i gaten står hun på egne ben nå.. Og søsteren – (hun som venter på at kjæresten skal gå forbi hver dag) - hun må sitte alene. Moren gråt og gråt på bryllupet. Det var nok mange ulike følelser i de tårene.. Folk lever bokstavelig talt oppå hverandre, så det må føles veldig spesielt å gifte bort et av barna sine.
Alle er enten naboer eller familie her. Naboene til naboen vår som giftet seg, gråt ikke gledestårer under bryllupet. De var ikke der.
Når noen dør i leiren, sørger familien sammen i tre dager. I tre dager spiller de koranvers på høyttalere og sitter samlet utenfor huset til den som har dødd. De setter fram mange stoler. I løpet av de tre dagene har hele nabolaget, venner og kjente sittet en stund sammen med familien, drukket kaffe og vist sin kondolanse. Det var litt haram at naboen feiret bryllup under sørgeperioden. En del av naboene var skeptiske, men fest er fest, og det var ikke akkurat få som møtte opp og danset i solnedgangen. Når det er et stort åpent utendørs bryllup i leiren benytter mange sjansen til å gratulere, danse og til å komme seg ut litt. Det er kjekt å se og å vise seg litt fram!
Vi var redd for at Israel ville vise seg fram her om dagen også. ”Det der er en bombe ,” sa en av de ansatte på biblioteket da vi satt og planla fotoprosjektet (som nå er i gang!) ”Jeg vet hvordan en bombe høres ut” fortsatte hun, skrudde på TV-en, bladde seg fram til nyhetene som ikke sa noen ting som helst om bombing i Sør-Libanon. Bombene fortsatte – det var en spesiell stemning i rommet noen øyeblikk. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte. Jeg tenkte mest på hva de andre rundt meg tenkte, hva de palestinske vennene mine tenkte. Hva hvis det faktisk blir krig i 2010, som mange har spådd..
Da sjefen på biblioteket kom inn og sa at det var den libanesiske hæren som hadde øvelse, pustet alle ut. Selv syns jeg det var litt rart å gå ut på gaten etterpå. Det smalt, og det smalt høyt rett i nærheten av oss, det ristet litt i bakken, men barn og voksne holdt på som før. Det er ikke nødvendig å være redd for ting det ikke er nødvendig å være redd for.
Nå er det stille. Jeg sittet på taket på huset vårt og skriver. Det eneste jeg hører nå er hanen som galer, og noen barn som går til skolen. Det er det sistnevnte som gjør at jeg skjønner at det er morgen, hanene i leiren galer stort sett hele dagen. I tillegg til haner er det også flere dyr i leiren. Noen sauser og kuer og en hest også. I utkanten av leiren er det grøntområder, med små åkerlapper, som blir dyrket opp av bønder fra leiren. Alle kattene som vandrer omkring, er det ingen som eier. De lever av søppelet -akkurat som rottene. Hva kakerlakkene lever av, vet jeg ikke, men det kommer flere flere nå ( til Marits store glede.) Mange salamandere er det også for tiden. Og på stranda så vi for ikke lenge siden en kjempeskilpadde. Kult!
Nå må jeg pugge litt arabisk, det er ikke så kult. Eller egentlig er det jo kult, men på grunn av alt besøket vårt er det lenge siden vi har hatt arabisktime nå, så da krever puggingen litt ekstra innsats.
Jeg skrev bloggen i dag tidlig. Og kan nå meddele av arabisktimen gikk bra! At vi fikk gå hit langs stranda uten å bli stoppet! At vi har kjøpt oss, (eller faktisk fått..) 5 nye DVD som ikke har kommet ut på DVD i Norge enda. Hurra for ulovlig nedlasting og brenning.. Og hurra for broren til venninnen vår som har en DVD-tralle på markedet her i Tyr.

Et par bilder:)

Tillatelser og tøffe(l)-gutter..

Ikke for å være frekk, men jeg har mistet respekt for militærfolk. Veldig tøffe gutter, med veldig tøffe geværer og veldig tøffe uniformer.. Greia er at det ikke så veldig tøft når de åpner munnen og ikke har peiling på hva de egentlig driver med. I dag måtte fire tøffe gutter kikke litt på passbildene våre, kikke litt på seg selv i det lille lommespeilet han ene hadde i lomma, og klappe litt på de fine geværene sine før vi fikk lov til å gå ut på en liten morgentur..

Ja, ja det er allikevel ikke fordi jeg har vært lei maktmisbruk at jeg ikke har skrevet på en stund, det er fordi vi har vært på reise og fordi vi har hatt besøk!

Selvfølgelig var det trist, men jeg hadde også på en måte en så god følelse i meg da mamma og storebror Trygve dro i går kveld. Jeg var så glad fordi de har vært her! Fordi de har fått hilst på en del av min omgangskrets og ja – bare bodd her jeg har bodd i 100 dager! Nå blir det så mye lettere å snakke om og bearbeide ting med dem når jeg kommer hjem. Bare ved å skulle komme inn fikk mamma og Trygve selv en opplevelse verdt å snakke om.  Ja, nevnte jeg maktmisbruk…

 Man trenger tillatelse fra den libanesiske hæren for å få lov til å komme inn i leiren. Mannen på tillatelseskontoret hadde stått opp på feil fot. Det var maktmisbruk på høyt nivå.. Han kunne ikke gi dem tillatelse sa han, det var på ingen måte mulig. VI fikk høre at han egentlig ikke hadde en eneste stjerne på kragen, og ingen grunn til å være en sånn viktigper, men har man noen å herse med så hvorfor ikke.... Heldigvis fikk vi gjennom kontakter, (som ting til syvende og sist handler om for å få til ting her. ) neste dag tak i lenger opp på rangstigen, da vi kom inn på kontoret sammen med ham neste dag fikk fløyten en annen låt! - Ingen unnskyldninger, ingen forklaringer, ingen henvisninger til lover eller misforståelser.  ”I dag skal jeg gi dere tillatelse, for i dag er det en fin dag” sa mannen fra dagen før. Så snudde han seg mot meg og sa på arabisk: ” Du skjønner arabisk ikke sant?  Du er veldig pen. " At det går an å være så, å jeg vet ikke, men det er bare så utrolig frustrerende.  Når alt ordnet seg, er det jo en interessant opplevelse å ta med seg for mamma og Trygve. Livet her nede er jo ofte litt sånn. Litt sånn at du aldri egentlig vet hva dagen bringer og hva menneskene du møter har på hjertet. - Ta livet som det faller seg, tror jeg er et veldig passende motto her, fordi det rett og slett ikke går an å gjøre noe særlig annet..  

Det er ikke bare familien min som har vært her, i den siste måneden har huset vært fullt. Sammen Anders, Ellen og Julie var Marit og jeg i Syria. Damaskus var en veldig fin by! Anbefales! I tillegg ville jeg absolutt tatt meg en tur i området rundt. Å se Mar Musa og Maalula, var fantastisk. Det er som når jeg var i Baalbeck og Byblos med mamma og Trygve. Her i midtøsten går man rundt i sivilisasjonens og religionens vugge. Og det er noe litt spesielt over det!

 I går kveld vandret plutselig mamma, Julie, Marit og jeg inn på islamsk bryllup. En god venninne vi besøkte skulle dit, og hun tok oss med. Trygve gikk sammen med broren hennes til mannefesten. Når en religiøs familie feirer brylupp har kvinner og menn først separerte fester. Og så ender kvelden med at brudgommen kommer og henter bruden i en bil og sammen kjører de til sitt nye hjem.

Apropos hjem, håper jeg forresten at du har hatt en fin påske. Påskestemning kan vi vel ikke akkurat skryte på oss å ha hatt. Men på påskeaften spiste vi faktisk Kvikk lunsj (det er mange fordeler med å få besøk fra Norge) Selv om det ikke har blitt skiturer i Hemsedal denne påsken, har det blitt flere gåturer. Damene på dametrimmen er aktive. Grusveien ut av leiren som har blitt åpnet nå som det er vår, er en fantastisk mulighet for kvinner. Der er det bare dem, gamle folk og barn som ferdes. Damene kan jogge og bevege seg fritt. Kjekt det nå som ”bikinisesongen” nærmer seg. Eller altså bikinisesong og bikinisesong..  Det er selvfølgelig helt haram og utelukket å bade i bikini her i leiren.  Jentene må ha på klær. Jeg ble helt sjokkert jeg, da jeg så to europeiske jenter ligge i bikini på stranda utenfor et hotell i nabobyen. Hvordan skal det bli å komme til Norge i sommer….