7.
juli 2013: Midt på natten i en landsby i Palestina. En nybakt mor
ligger rolig på en madrass i familiens oppholdsrom. I armene vugger
hun sin en dag gamle datter. Det er varmt og stille. Resten av
familien som bor i huset sover – faren, besteforeldrene og onklene
til den nyfødte.
Har
du opplevd at følelsene dine går fra det ene ytterpunktet til det
andre så fort at du blir helt overrumplet? Så fort at hele deg
kommer i en slags skjerpet sjokktilstand og du ikke får med deg det
du har opplevd før etter at det har skjedd? Fra lykke til ulykke.
Fra trygghet til utrygghet. Fra ro til redsel på få sekunder.
Et
par minutter etter at den unge moren har fått den lille nyfødte i
søvn blir huset omringet av 15 israelske millitærjeeper. Noen
sekunder etter er rommet fylt av bevæpnede unge menn. Soldatene tar
med seg og arresterer to av mennene i huset. Den nybakte bestefaren
og en ung onkel. Fra lykke til ulykke, fra trygghet til utrygghet,
fra ro til redsel på få sekunder. Lurer på hvor lenge mennene blir
holdt fanget denne gangen, hvor lenge de blir holdt vekk fra
familiens nye lille jente, hvor lenge resten av familien blir preget
av savn og usikkerhet?
De
to mennene har vært arrestert flere ganger. Til og med familiens
yngste sønn på 14 år har sittet i fengsel. Faren er en palestinsk
fredsaktivist. Han er alltid i potensiell fare for å bli tatt fordi
han er den han er, fordi han gjør det han gjør. Kanskje har han i
det siste uttalt seg i lokalmedia. Kanskje har han deltatt i en
ikke-voldelig fredelig demonstrasjon mot ulovlig landokkupasjon.
Kanskje har han filmet den og publisert noen bilder fra den. Eller
kanskje kommer arrestasjonene i forbindelse med familieforøkelsen.
Jeg har tidligere opplevd at palestinske venner har blitt arrestert i
forbindelse med gode og viktige begivenheter for dem og deres
familie. I forbindelse med høytider, rett før en viktig eksamen, i
innhøstningssesongen og så videre. Fra lykke til ulykke, fra ro til
redsel på få sekunder. Det er ufattelig, det er trist, lite
framtidsrettet, likevel er det en del av hverdagen til så altfor
mange.
«Hei
Siri!» pleide den store, blide, nå fengslede mannen, alltid å rope
når vi møttes på gata da jeg bodde i landsbyen hans i fjor.
«Hvordan har du det, går alt bra? Han rakk alltid å dele en
hyggelig liten hilsen og et smil før han vinket ut av bilvinduet og
stakk av gårde til et møte. Møter med bønder om hvordan de skal
klare å få høstet litt av avlingen sin uten å risikere å bli
fanget eller beskutt av israelske kolonister. Møter om hvordan
lokalbefolkningen skal få nok vann til åkrene siden israelske
kolonister kontrollerer områdets vannressurser. Møter med
oppdateringer om hvilke ungdommer som nettopp har blitt fengslet, om
riving av hus eller nye israelske byggeplaner og dermed flere
palestineres tap av land og levebrød. Han er engasjert. Han er
aktiv. En ressurs for lokalmiljøet og dermed en trussel for Israel.
Arrestasjonen
av den nybakte bestefaren og en av hans sønner er en
situasjonsrapport fra en landsby på Vestbredden de færreste har
hørt om, men det er også en oppdatering om en venn. En mail som
dukker opp blant andre mailer og oppdateringer om sol, sommer, ferier
og fester fra andre venner på facebook. Alle deler, enten de har
spist en veldig god is eller nettopp har opplevd å få
familiemedlemmer fengslet. Jeg tror på en måte vi alle sammen har
behov for å dele, men for noen kan det også kanskje være
livsnødvendig. Å vite at noen vet om situasjonen du lever i og hva
du blir utsatt for i hverdagen kan være ubeskrivelig viktig for dem
som lever bak medias søkelys i Palestina.
I
et tidligere blogginnlegg skrev jeg: «Det
føles på en måte litt vanskelig å si god sommer til noen som
aldri vet om de kan sove trygt. Å
skrive stå på eller lykke til med arbeid og planer til en mann som
på grunn av sin rettferdighetssans, sitt mot og sin innsatsvilje har
sittet i fengsel i til sammen flere år, føles litt overflødig og
rart. Hvem er egentlig jeg til å sitte på sidelinjen å heie? Men
hvem er jeg på den andre siden hvis jeg ikke sier noen ting som
helst?»
Eller
uansett - det viktigste - hvem er vi sammen, hva tenker vi og vet vi
om hverandre og hvordan respekterer vi og bryr vi oss om hverandre?
Historier
fra andre hverdager, og spesielt fra dem som lever i konflikt- og
krigsområder, virker gjerne helt ufattelig. Jeg har skrevet om
venner som har blitt arrestert før, men jeg gjør det igjen. Jeg er
opptatt av at det ufattelige aldri bli må vanlig, selvfølgelig, noe
vi godtar som en sannhet, noe som er
sånn.
Det
er ingen ting som bare er sånn, eller blir sånn.
Framtiden
er ikke bare noe som kommer, det er noe jeg, du og alle rundt oss er
med på å skape og forme. Hvis man tar ting for gitt, eller sitter
passivt og venter på framtiden har man lite å strekke seg etter, og
veldig dårlig forutsetning for å kunne påvirke omgivelsene sine.
Da er det ingen vits i å håpe at ingen skal behøve å bli kastet
fra ro til redsel så ofte at det nesten blir vanlig. Så ofte at
barn som vokser opp ikke vet hva stabilitet og ro er. Hvis man tror
at ting bare blir sånn er det ingen vits i å håpe og å drømme.
Men er det ikke drømmene, forestillingen om og ønsket om at det
finnes noe bedre, som holder oss oppe og som bevarer det menneskelige
i oss.
Jeg
ønsker den lille nyfødte jenta og hele hennes familie alt godt og at
vi alle får en fortsatt god sommer.
