Bilder

Bildene er fra den trange leiren. Vi går i en av de store gatene... De andre bildene er fra forlovelse, brylupp, matlaging og barnehagebesøk på biblioteket.. "hode,skulder, kne og tå" slår alltid an:) 

Psykologhusmødreutlendinger

Hobbyfilosofer har jeg allerede skrevet at Marit og jeg har blitt her nede. Men vi blir også mer og mer hobbypsykologer.. Hva som føles greit å si til vestlige utenforstående jenter kan være noe ganske annet enn hva man synes det er greit, og ikke minst smart å si til venner og familie.

”Hadde jeg visst hvor slitsomt det er å være gift og oppdra alle barna mine, hadde jeg ventet med å gjøre det”

”Det eneste mannen min gjør er å spise og sove”

”Jeg har vært gift i tre år og alle forventer at jeg skal få barn”

”Jeg har en hemmelig kjæreste jeg møtte på nettet, men familien min kommer antageligvis ikke til å godta ham”

”En jente i leiren snek seg vekk fra familien for å møte en mann, jeg oppdaget fordi vi tok samme taxi. Jeg ringte til kusinen hennes så familien skulle vite hvor hun var og få stoppet henne.. Nå har hun sagt det til mange andre i leiren, og jeg vet at snart vet alle det, det er synd. Nå er kanskje fremtiden til jenta ødelagt. Hvem vil gifte seg med henne nå?”

”Jeg var forelsket i en annen da forloveden min kom til foreldrene mine for å spørre om meg. Jeg tenker fortsatt mye på han andre, men forloveden min er en bra mann.” Og det siste, det viktig, vi har jo hørt verre historier også.. Om menn som slår og mishandler og om hvor vanskelig, og nesten utenkelig det er for en kone å skilles fra mannen sin. Hvis barna er over syv år får dessuten mannen retten på barna og hvilken mor vil vel miste barna sine.

”Life is not easy girls” sa nabojenta vår i går da vi stakk innom når hun satt og ventet på ”kjæresten” som tilfeldigvis ruslet forbi:)

 

Vi har selvfølgelig vært på mange besøk i uken som har gått. På søndag hadde vi tenkt å overraske en familie med ferske kanelboller. Da vi nærmet oss huset deres, sa noen jenter på gata at de ikke var hjemme. De tok oss med til et annet hus. Og det endte med at  vår lille overraskelse ble delt med et helt slektstreff. Eller slektstreff og slektstreff.. Det skal gjerne bare den nærmeste familien til for at huset fylles opp. Sånn blir det når folk gjerne har fra 4 barn og oppover. Heldigvis ble bollene spist med stor fornøyelse:) Marit og jeg blir ikke dårligere husmødre av å være her. Kanelbollene ble en suksess og vi har bakt mer!

Vi besøkte en venninne på lørdag. Etter at hun hadde lært oss å lage noen palestinske retter til lunsj, laget vi eplepai og sveler. Uten oppskrift, ordentlig smør og melk, måleredskap og ovn man kan beregne varmen på, må vi vel si at resultatet ble veldig bra:) Vi satt og kokkelerte på gulvet på det lille kjøkkenet i flere timer.

 

Apropos det å sitte..

Vi ble invitert med til en venninnes familie til en flyktningeleir nær Beirut. Hun fortalte oss at leiren var annerledes enn vår. Vi  tenkte oss at den kanskje var litt som en del av Beirut by eller noe... Men en by - det er det siste jeg ville kalt det stedet der.. Det var ikke mulig å gå to ved siden av hverandre i de aller fleste gatene. Fordi gatene var så smale og husene var så høye, (for å få plass flest mulig folk på færrest mulig kvadratmetre,) kunne vi omtrent ikke se himmelen. Vi overnattet i leiren. Venninnen vår var så glad fordi hun var et annet sted enn hjemme i sitt eget hjem og fikk en forandring i hverdagen. Men hva gjorde vi.. Vi satt og satt og satt. Om kvelden var det greit, da var vi utenfor huset to ganger. Vi var med til ”the supermarket” (en knøttliten butikk i et trangt smug,) to ganger. Først med lillesøster og så med storebror, det er litt artig å vise fram at man har besøk av ashnabiye ” – utenlendinger. Neste dag derimot.. det er lenge siden jeg har følt meg så innestengt. Og det verste å tenke på for meg, som er vant til et helt annet liv, er at for de to døtrene på vår alder som verken går på skole, jobber eller er gift, er det en helt vanlig hverdag. Å sitte inne..

Å komme tilbake hit til vår leir føltes som en befrielse –  det så mye luftigere og åpnere her. Mange er opptatt av at det er et problem her i leiren at ikke barna har andre plasser å leke enn i gatene. Og det stemmer! Men i den andre leiren.. der er det ikke engang plass for barna å leke i det som vel omtrent ikke kan kalles gater.

Et problem vi imidlertid ikke kunne ha støtt på i den andre leiren er soldater ved inngangen til leiren. Den andre leiren er åpen mens vår er lukket, man må ha spesiatillatelse for å komme inn. Marit og jeg har vårt eget nummer i bua til vaktpostene. Men det finnes en annen utgang– langs stranda. Her om dagen hadde Marit og jeg gått en tur til en butikk utenfor leiren. Da vi nærmet oss vakttårnet ved stranda kom 4 soldater løpende, veivende med armene og med geværene daskende på siden av kroppen. Turen vår ble litt lengre enn vi hadde tenkt. Vi gikk pent tilbake til butikken og tok taxi tilbake inn gjennom hovedinngangen. Hvor strenge de er i forhold til å gå på stranda kommer an på hvem som sitter vakt. Men sier de nei, så sier de nei. Og det er selvfølgelig ikke noe annet vi kan gjøre enn å snu og gå tilbake.

 

Det er en del som ikke går an å få gjort noe med.. For moren vår var det er en helt normal forklaring, da vi beklaget av vi kom for sent til lunsj fordi vi ble stoppet på stranda. Folk er tålmodige her.  Det er imponerende. Marit og jeg prøver så godt vi kan, og nå er snart både også musikkgruppe og dametrim en del av vår hverdag i tillegg til den allerede snart ganske bra opparbeidede dramagruppa og engelskundervisningen en del av vår hverdag! Hurra! 

Se og bli sett

Valentines day for to år siden, var Marit og jeg på en slags restaurant og danset i Sør-Sudan. Da vi ville dra på grunn av litt pågående gutter og litt vel mye romantiske gamle backstreet boys-sanger kom vi oss ikke av flekken. Det var ikke noe system på parkeringen, og bilen vår stod midt i smørøyet. Det var litt av en kveld.. Uansett poenget er at Valentinsdagen i år minnet litt om den hektiske dagen i Sudan. Også i år dreide det seg om biler, gutter og dansing – og i tillegg som en ekstra spiss på kvelden -litt slåssing..

Dagen begynte som den pleier. Med en rolig frokost på gulvet. Og en banan til hver som faren i huset som kommer med. Så ruslet vi bort til biblioteket og ble en gruppe ungdommer på fotoutflukt. Vi snakket en del med en livlig jente som hadde bursdag. Hun syns det var litt gøy at det var på valentinsdagen. Voksne folk i leiren syns det er litt haram å feire valentines day, men mange unge syns tydeligvis det litt stas, Noen må jo kjøpe noen av bamsene og rosene som plutselig dukket opp i mange små butikker rundt omkring. Vi trasket rolig omkring i flere timer, men plutselig begynte folk rundt meg å løpe. Da jeg kom rundt hjørnet så jeg.. eller jeg så ikke så mye for det stod en hel folkemengde rundt åstedet.. men jeg hørte gråt og skrik – det var bursdagsjenta.. Hun hadde blitt dyttet over ende av en motorsykkel som måtte svinge unna en bil som kjørte alt for fort.

Alt går bra med både jenta og motorsyklisten nå – sykebilene kom veldig fort og alt ordnet seg. Men hendelsen satte en støkk i hele gruppa..  Marit og jeg fikk ikke hvilt ut etter den dramatiske episoden. Rett etter at vi kom fra utflukten dro vi på en forlovelsesfest vi var invitert på i leiren. Jeg skrev om det forrige gang også, men jeg har vel ikke egentlig skrevet om hva det er. I Norge er det vel  omtrent ikke noe som heter forlovelsesfest. Her er det en big happening! Er det ikke noen hundre gjester innom anses det som en liten fest. Det serverers ikke mat, men kanskje vann, juice og nøtter eller lignende, det samme gjelder i  bryllup. Det er ikke mat og taler som gjelder, det er dans og musikk. Det er en dans for jenta, for paret, for jentas venninner og så videre, og alle er med, gamle og unge. Og så er det Dapki – den palestinske tradisjonsdansen. Når den danses sitter paret og ser på fra stolene ( tronene) sine mitt i rommet, eller mitt på taket, hvis det er der festen holdes. Alle tak er flate i leiren, og dermed et perfekt sted for festligheter:) Og perfekt for guttene som foretrekker å stå på nabotakene og se på.. For folk i aktuell forlovelsesalder altså 17 og oppover ca, handler fester mest av alt om å se og bli sett. På og rundt dansegulvet har gutter og jenter en perfekt mulighet til å spotte hverandre. Kanskje utveksle blikk og oppnå en connection. Om ikke jenta ser på guttene, kan de i alle fall være så heldige at en gutt ser dem. Det er ikke sjekking for gøy, det er sjekking for framtiden.

Vi var ikke på forlovelsen så veldig lenge. Vi danset og hilste på alle vi kjente. Og så traff vi enda flere vi kjente. De ville ha oss med på en fest litt borti gata – et bryllup.

På bryllup kan bruden og brudgommen danse roligdans, det var romantisk! Hele stemningen var spesiell det var mørkt, vi var på ett tak og kunne se utover havet, en varm bris blåste i brudesløret, synd at alt ble så fort brutt. I det ene øyeblikket stod vi og klappet og lo, i det neste ble vi tatt i hånda av venninnen vår som løp ned trappen og ut på gaten i full fart fort. ”Det var krangling, vi var redd for skyting,” sa de og så ble vi fulgt hjem Vi har ikke hørt noe mer om hva som skjedde..

”Some people are good, some are not good” sier folk her hele tiden. Det handler om å henge med de riktige folkene, gjøre det riktige tingene og si og skrive de riktige tingene.. eller kanskje heller – ikke gjøre, si eller skrive feil ting.

Marit og jeg gikk og vasset litt på stranda i dag, det er kanskje ikke helt bra, ingen jenter er på stranda om vinteren.. Men heldigvis nå er sommerværet på vei sier folk, og da skal vi begynne med dametrim. Men før det.. må du gjøre noe for vår skyld. Gå ut:) Ta deg en skitur, gåtur joggetur eller hva som helst. Nyt at du kan ta på deg det du vil, gå ut når du vil, hvor du vil og med hvem du vil! God tur:)

Filosofi

Det er litt morsomt at jeg ikke vet hva jeg skal begynne å skrive om i dag. Jeg tenkte at jeg skulle skrive noe om at Marit og jeg tenker på mye. Tenker, funderer, undrer og filosoferer. Etter seks uker i en helt ny kultur tror jeg vi kan utnevne oss selv til hobbyfilsofer. Akkurat nå sitter jeg og tenker på det lille spøsmålet: hva er viktig i livet... Hvorfor? Fordi vi hele tiden hører om forskjellige drømmer, synspunkter og livserfaringer. 

Eksempel en: Dame ca 25 år. Var overlykkelig her om dagen fordi hun etter mye slit har bestått en eksamen i tysk, nå kan hun endelig starte søknadsprosessen som kan få henne til sin palestinske forlovede i Berlin. 

Eksempel to: Dame 37 år. Fra Ukraina, jobber som øyelege i leiren. Har åtte års utdanning fra Ukraina der hun møtte sin palestinske mann. De flyttet sammen tilbake hit. Hun tar imot pasienter hjemme og er nesten aldri utenfor huset sitt.  Hun elsker sine tre barn og lever for dem, men hvordan er dett å være hjemme dag ut og dag inn?  

Eksempel tre: Far på 48 år. Har fire barn, et av hans største ønsker er at sønnen skal gifte seg med en Europeer så han kan komme seg ut av leiren og få seg et liv. 

Veldig mange drømmer om å komme seg ut, komme seg til Europa. Mange forteller stolt om onkelen sin i Tyskland eller fetteren de har i Danmark. Men jeg vet ikke.. Det jeg hadde drømt om hvis jeg hadde bodd her og visst hvordan det er i Europa, er kanskje ikke å komme meg dit, men å ha de samme rettighetene man har i Europa her nede. Eksempel fire, viser at det ikke er så lett og så fantastisk å flytte til Europa: Mann på ca 25-30 år, har jobbet i både England og Tyskland, men har nå kommet tilbake til leiren og giftet seg. Hans 18 år gamle kone venter snart deres første barn. Lover og regler og jobbmuligheter er bedre i Europa. Venner, familie, det sosiale livet er bedre her, sa han. Og han valgte altså det siste... 

Jeg vet ikke helt hva jeg fikk fram vet å skrive dette her. Men uansett, det jeg prøver å si, er at vi er forskjellige.. og det er kanskje ikke alltid gresset er grønnere på den andre siden.. I alle fall er det ikke sikkert at det grønne gresset smaker sånn som du hadde tenkt. Mange her drømmer om å komme til Europa. Men mest av alt drømmer de kanskje om å komme seg vekk herfra. De bor  trangt og innesperret og de har ikke den friheten de burde ha hatt. Men de har tradisjonenene sine, de har familien sin og kulturen, og det er kanskje det viktigste i livet?... Kunnskapen jeg har fått og opplevelsene jeg har hatt med folkene og kulturen her nede til nå gjør at jeg enda mer ønsker at de skal få beholde alt det postive i livet og kulturen sin, og ikke måtte flykte til Europeiske land, men at de skal få komme hjem. Hjem til Palestina. 

Jada, hobbyfilosofi.. det ble kanskje bare rot.. så her kommer noen stikkord om livet ellers: 

Jeg har lært at det er veldig smart å sove med ullsokker. 

Prikkene i ansiktet er borte. Men både Marit og jeg har vært sørpe forkjølet ett par dager..

Vi utvikler stadig nye undervisningsmetoder.

Marit ler seg ihjel hver gang jeg strever meg gjennom de arabiske lydene på arabisktimene.

Vi har lært å skrive navnet vårt og flere ord på arabisk.

Barna på handicapsenteret blir stadig bedre i basketball! 

Jeg leder yatzyturneringen vi har gående om kveldene. 

Marit mener jeg kommer til å bli gift her nede..;) 

Vi har vært på en flott forlovelsesfest! 

og..

Vi har besøk av Anniken og Inga fra Norge, så nå må vi gå:) 

Kos dere med noen få bilder fra dagliglivet vårt, hos bakeren, i Tyr, i et bryllup, på stranda og Marit i gata vår i leiren!  

Love is in the air, men det blåser en del her..

"Killing me softly with his song" spilles over høyttaleren i cafeen vår. En veldig harry versjon med keyboard og panfløyte.. Ikke for å være frekk, men jeg tror faktisk at jeg kunne dødd avå  høre på noen av sangerne her over lengre tid. Vi møtte en norsk musiker her om dagen. Det var utrolig morsomt å utveksle erfaringer rundt det å drive kreativt arbeid her nede. 

For det første; hvis man skal synge en sang hanlder det ikke om å treffe samme toneart, eller synge riktig og samme melodi, det handler om å formidle et budskap. Den som synger med høyest og kraftigst stemme er gjerne den som formidler - altså synger best.. Jeg har en liten drøm om å få til et kor her nede, men da skal man jobbe hardt, mente musikeren.  Sangene som synges her skal helst være sånn at alle andre kan klappe eller danse til, om sangeren er tonedøv spiller ingen rolle.. 

For det andre;  hvis det er snakk om elektrisk utstyr som for eksempel en sangmikrofon som vi brukte på dramagruppen for å overdøve alle guttene på trommer, er det av og på som gjelder. Og på betyr full guffe, så full guffe at det spraker i de godt brukte høyttalerne. Det er ikke så lett.. Samspill og improvisasjon er ukjente begrep her nede, sa musikeren. Når vi hadde en mimelek på dramagruppa, ventet barna med å mime til noen av de eldre barna forslo hva de kunne gjøre, og så gjorde de akkurat det. Hierarki er tydelig i alle sammenhenger. 

Å være her er virkelig kulturstudier på høyt nivå. Oj, nå ble akkurat en mann kastet ut fra cafeen fordi han satt her bare for å se på oss... I går var det endelig vår tur til å se litt. Hver dag på samme tid sitter nabojenta vår på 20 år utenfor huset sitt og venter. Venter på at gutten som forhåpentligvis skal fri til henne tilfeldigvis skal rusle forbi på gaten nedenfor. I går ventet vi sammen med henne. Marit rødmet og jeg tror hjertene til alle tre begynte å slå litt fortere da vi hørte skritt. Gutten kom tilfeldigvis forbi med en kompis, og jenta visste akkurat når han tilfeldigvis kom til å snu seg og tilfeldigvis kikke opp mot oss. Og sånn går no dagan.. Love is in the air, men når kjærligheten bare er i lufta kan den kanskje også blåse bort. I går var vi hos en familie der sønnen i huset nettopp har måtte bryte en forlovelse. Grunnen er litt uklar, de ulike familiemedlemmene sa forskjellige ting, damene sa pengemangel, eller at jenta hadde møtt en annen. Faren sa at ikke passet sammen. Trist var det i alle fall. Rammen der bildet av de to hang første gang vi besøkte dem ,var tom. Og bildet på kommoden var revet i to. Jenta skal glemmes og kofferten sønnens familie gav henne etter forlovelsen er returnert. Moren beygnte å gråte da hun åpnet den for å vise alle de fine tingene de hadde kjøpt. Sexy undertøy, nattkjoler, sminke og bamser.. Stemningen var trist, men innholdet må jeg si overrasket meg litt:) Lurer på hva en norsk jente hadde sagt hvis hun hadde fått en rød tangetruse og en gjennomsiktig nattkjole av svigermor i forlovelsesgave.. Selvom det her om dagen var veldig tydelig at noen vi var på besøk hos syns jeg hadde passet veldig bra med en gutt de hele tiden snakket om. Tviler jeg på at jeg noen gang kommer til å ta imot en sånn koffert:) Det godtas at vi sier at vi i Norge sjelden gifter oss før vi er ferdig med å studere. 

Noen ganger føler jeg meg eldre enn en del av jentene her og noen ganger yngre. Vi har på mange måter veldig forskjellige livserfaringer.  At det er vanlig at jenter spiller fotball i Norge, og at jeg har spilt i mange år og til og med vært fotballtrener, tror folk her omtrent ikke på.. Jenter på vår alder er gjerne fulltids husmødre og har barn. De har kommet til et stadie i livet det antageligvis er en del år til jeg kommer til. Men hva har de gjort før det? De fleste sitter inne. De ser på TV, studerer ( hvis de går på skole fremdeles ) eller tar i mot besøk som stikker familien?

Hvis nye livserfaringer og opplevelser gjør deg eldre, kommer Marit og jeg virkelig  til å eldes før vi kommer hjem til Norge. En ting som etter dagens arabisktime gir meg grå hår på hodet eller hva det er man sier - er det arabiske alfabetet. Hvorfor må de ha bokstaver som heter sa, sa med trykk, sha, za, za, med tungespissen bak tennene osv. Det er så mange bokstaver som er vanskelig å skille...

I morgen er det meldt regn og storm. Så folk sier det kanskje er best å holde seg inne.  Endelig kan vi kanskje få pugget litt ordentlig. Marit er forkjølet og vi har begge to røde prikker i ansiktet og på armene som vi ikke vet hvor kommer fra , så vi har sikkert ikke så vondt av å slappe av litt.