Jeg har et kjøttsår på foten. Det er i alle fall det Marit kaller det. Nå svir det ganske heftig. Plasteret gled av da vi vasset langs stranda på vei hit. Og såret er nå fylt med en god blanding av sand og saltvann.. Alle sandalene jeg har klarer på en måte å gnage på såret, og siden det i dette været er uaktuelt å gå m ed andre ting enn sandaler, blir det aldri spesilt mye bedre.
Men, men jeg skal prøve å samle tankene mine om skrivingen. Og jeg skal ikke hale ut den nødvendige forklaringen på overskriften lenger.
Har du noen gang følt deg litt ”lost, litt ubekvem, litt rar, eller noe? Det trenger kanskje ikke være mer enn at du føler at du har på deg feil klær, at du burde ha vasket håret, at du burde ha sagt noe, at du ikke burde ha sagt noe, at du henger med ”feil” folk. Det er veldig lett å føle seg ”lost” Når du har bodd i en flyktningleir i nesten 5 måneder og kommer rett derfra til en pulserende storby, tror jeg nesten det er en selvfølge.
Marit og jeg feiret 17. mai sammen med piffen i Beirut. Vi var invitert hjem til ambassadøren. I leiren kler vi omtrent ute varmen for å være sikre på å ikke gå med klær som kan oppfattes som haram. I Beirut er ikke det nødvendig. I alle fall ikke på den norske ambassaden. Det vil si – Marit og jeg trengte nye klær. Jeg vet ikke hvordan det skal forklares på best mulig måte. Å gå gjennom Beirut i kjole, bare skuldre og høyhelte sko føltes som å gå naken. Og å mingle rundt blant menn i dress og damer med langt løst, lyst hår føltes litt som å troppe opp med nye klær, på en helt ny skole, og ikke kjenne noen. Man føler seg – lost.
Det er morsomt å tenke på at det samme halvåret som jeg er her, er broren min i Australia og jobber på ambassaden der. Vi lever ikke bare på hver vår side av verden. Vi lever på hver vår side av samfunnet. Trygve er sammen med folk øverst i stigen. Jeg er sammen med folk nesten helt nederst. Jeg tror mennesker kan vende seg til det meste, men å gå fra a til å på noen timer er litt spesielt. Å komme tilbake til leiren etter ”festen” føltes som å komme ned på jorda. Ikke for å være frekk, men for oss virket det litt som om noen av dem som var invitert for å feire Norges nasjonaldag hadde mistet litt bakkekontakt. Flesteparten var ikke nordmenn, de var vel sikkert bare ”very important people” Og for mange very important people virker det som om det er mest important er å møte andre very important people og bli kjent med dem sånn at man selv blir enda litt mer very important. Det var kanskje jeg som var litt overoppmerksom. Men da jeg kikket meg rundt i ambassadørens hus tenkte jeg over hvor tydelig noen utstråler høy status. Og hvor enda mer tydelig det er å se folk som streber etter den samme utstrålingen og myndigheten. Å føle seg viktig er en god følelse. Men jeg tror ikke lengselen etter en følelse er nok til å gjøre deg viktig. For noen hadde det kanskje vært nyttigere å tenke litt over spørsmålet: Finnes flere måter å være viktig på enn å være på toppen av samfunnets rangstige? Personlig tror jeg respekt og dermed naturlig status til syvende og sist verken kommer an på hvor mange viktige venner du har, hvor mange penger du har eller hvor høyt du har klart å klatre i en oppfunnet stige. Den berømte rangstigen som uansett i utgangspunktet ikke er en god stige. Mange har aldri eller kommer aldri noen gang til å ha mulighet til en gang å prøve å stå på det første trinnet. I leiren vår er det folk som utstråler mer naturlig myndighet, godhet og trygghet enn jeg noen gang har sett. Noen ”viktige” mennesker utstråler noe som gjør at du føler deg liten og dum. Andre utstråler noe som gjør at du får lyst til å høre på hva de har og si. Samtidig som du føler deg komfortabel, velkommen og at du lærer mye av å være sammen med personen. Det siste kaller jeg respekt og myndighet på aller høyeste nivå og sånne type folk kan du finne overalt i alle sammehenger i alle Ja,ja det er interessant å være litt filosofisk. Og uansett hva slags tanker forskjellige forsamlinger av folk gir deg bør vel Marit og jeg virkelig sette pris på at vi faktisk har muligheten til å dra til Beirut og til å kunne menge oss med ulike typer folk.
Men, men jeg skal prøve å samle tankene mine om skrivingen. Og jeg skal ikke hale ut den nødvendige forklaringen på overskriften lenger.
Har du noen gang følt deg litt ”lost, litt ubekvem, litt rar, eller noe? Det trenger kanskje ikke være mer enn at du føler at du har på deg feil klær, at du burde ha vasket håret, at du burde ha sagt noe, at du ikke burde ha sagt noe, at du henger med ”feil” folk. Det er veldig lett å føle seg ”lost” Når du har bodd i en flyktningleir i nesten 5 måneder og kommer rett derfra til en pulserende storby, tror jeg nesten det er en selvfølge.
Marit og jeg feiret 17. mai sammen med piffen i Beirut. Vi var invitert hjem til ambassadøren. I leiren kler vi omtrent ute varmen for å være sikre på å ikke gå med klær som kan oppfattes som haram. I Beirut er ikke det nødvendig. I alle fall ikke på den norske ambassaden. Det vil si – Marit og jeg trengte nye klær. Jeg vet ikke hvordan det skal forklares på best mulig måte. Å gå gjennom Beirut i kjole, bare skuldre og høyhelte sko føltes som å gå naken. Og å mingle rundt blant menn i dress og damer med langt løst, lyst hår føltes litt som å troppe opp med nye klær, på en helt ny skole, og ikke kjenne noen. Man føler seg – lost.
Det er morsomt å tenke på at det samme halvåret som jeg er her, er broren min i Australia og jobber på ambassaden der. Vi lever ikke bare på hver vår side av verden. Vi lever på hver vår side av samfunnet. Trygve er sammen med folk øverst i stigen. Jeg er sammen med folk nesten helt nederst. Jeg tror mennesker kan vende seg til det meste, men å gå fra a til å på noen timer er litt spesielt. Å komme tilbake til leiren etter ”festen” føltes som å komme ned på jorda. Ikke for å være frekk, men for oss virket det litt som om noen av dem som var invitert for å feire Norges nasjonaldag hadde mistet litt bakkekontakt. Flesteparten var ikke nordmenn, de var vel sikkert bare ”very important people” Og for mange very important people virker det som om det er mest important er å møte andre very important people og bli kjent med dem sånn at man selv blir enda litt mer very important. Det var kanskje jeg som var litt overoppmerksom. Men da jeg kikket meg rundt i ambassadørens hus tenkte jeg over hvor tydelig noen utstråler høy status. Og hvor enda mer tydelig det er å se folk som streber etter den samme utstrålingen og myndigheten. Å føle seg viktig er en god følelse. Men jeg tror ikke lengselen etter en følelse er nok til å gjøre deg viktig. For noen hadde det kanskje vært nyttigere å tenke litt over spørsmålet: Finnes flere måter å være viktig på enn å være på toppen av samfunnets rangstige? Personlig tror jeg respekt og dermed naturlig status til syvende og sist verken kommer an på hvor mange viktige venner du har, hvor mange penger du har eller hvor høyt du har klart å klatre i en oppfunnet stige. Den berømte rangstigen som uansett i utgangspunktet ikke er en god stige. Mange har aldri eller kommer aldri noen gang til å ha mulighet til en gang å prøve å stå på det første trinnet. I leiren vår er det folk som utstråler mer naturlig myndighet, godhet og trygghet enn jeg noen gang har sett. Noen ”viktige” mennesker utstråler noe som gjør at du føler deg liten og dum. Andre utstråler noe som gjør at du får lyst til å høre på hva de har og si. Samtidig som du føler deg komfortabel, velkommen og at du lærer mye av å være sammen med personen. Det siste kaller jeg respekt og myndighet på aller høyeste nivå og sånne type folk kan du finne overalt i alle sammehenger i alle Ja,ja det er interessant å være litt filosofisk. Og uansett hva slags tanker forskjellige forsamlinger av folk gir deg bør vel Marit og jeg virkelig sette pris på at vi faktisk har muligheten til å dra til Beirut og til å kunne menge oss med ulike typer folk.
Vi møtte akkurat noen danske UNIFIL-soldater. Det virket som om de syntes det var litt godt å kunne snakke litt. De var her egentlig ulovlig, Å gå på kafè var nemlig imot deres strenge regelverk. Akkurat som det ikke er lov å gå sivilt kledd, å reise til Beirut og sikkert mange flere ting som vi ikke fikk høre om.
Vi derimot vi har vært mye rundt omkring denne uken. Vi har vært i Beirut og Baalbek. Og på lørdag var vi med på markeringen av ”Al Nakba i naboleiren.” Det var palestinske tradisjoner for fullt. Et ”brudepar” kledd opp i tradisjonelle brudeklær, tradisjonell musikk, mat og liv og røre. Med kameraer på magen får vi umiddelbart mange venner. Folk som kommer bort og sier ”ta bilde av meg,” ”ta bilde av babyen min” – osv, er en ting. Å bli dyttet opp på scenen mange hundre folk sitter og ser opp mot, fordi vi selvfølgelig må ta bilder fra den beste posisjonen - det er en annen ting. I alle fall når man føler man dusjer i sin egen svette og skygger for utsikten. Det er litt kleint å være utlending i blant. Men det er tross alt hyggelig å bli tatt godt i mot. Å føle at det blir satt pris på at vi er til stede og ser hva de gjør og hvordan de har det.
Det siste er jo en av hensiktene med fotoprosjektet vårt - å få vist hvordan det ser ut i en flyktningleir.
Det siste er jo en av hensiktene med fotoprosjektet vårt - å få vist hvordan det ser ut i en flyktningleir.
Dagen før ”Al Nakba- markeringen” dro Marit og jeg sammen med tre ansatte på biblioteket og 22 barn fra fotoprosjektet til den samme leiren. Vi ble tatt med rundt overalt og barna knipse i flere timer. Ikke bare fikk vi, ved å arrangere utflukten, utviklet og utarbeidet prosjektet. Barna fikk også et viktig avbrekk fra den ensformige hverdagen. Spesielt satte vi pris på at tenåringsguttene som har droppet ut av skolen var med på tur. Mange av dem fartet rundt og tok bilder med stort engasjement!
Da jeg så folk med tettsittende kjoler, polerte lakksko og glansbildesmil på ambassaden var ikke engasjement det første ordet jeg tenkte på. Så for å slutte der jeg startet, ikke med å klage over kjøttsår, men ved å leke litt filosof… Ordet engasjement- satte meg inn i den tankefulle stemningen igjen. Jeg skrev tidligere at jeg ikke tror lengselen etter en følelse er en god nok drivkraft til å gjøre deg viktig. Jeg har vel ikke akkurat funnet opp hjulet, men akkurat nå fant jeg ordet jeg lette etter i stad!
Da jeg så folk med tettsittende kjoler, polerte lakksko og glansbildesmil på ambassaden var ikke engasjement det første ordet jeg tenkte på. Så for å slutte der jeg startet, ikke med å klage over kjøttsår, men ved å leke litt filosof… Ordet engasjement- satte meg inn i den tankefulle stemningen igjen. Jeg skrev tidligere at jeg ikke tror lengselen etter en følelse er en god nok drivkraft til å gjøre deg viktig. Jeg har vel ikke akkurat funnet opp hjulet, men akkurat nå fant jeg ordet jeg lette etter i stad!
