Sviddhet og aapne sluser

Det er høysesong. Nå kommer alle palestinere bosatt i utlandet for å finne seg en passende kone -eller mann. ”Hvem er den jenta der?” spurte en palestinsk brite på en bryllupsfest i forrige uke. ”Det er datteren til din families nabo,” ble det svart. Neste dag kom moren og søsteren til briten for å spørre om nabojenta ville gifte seg. I går- en uke etterpå, var det forlovelsesfest.
Når utlendinger kommer hit for å feste vil de gjøre det skikkelig. Det ferske paret kjørte hele leiren og nabobyen rundt i en åpen cabriole med et følge av biler som tutet uavbrutt Tilbake i leiren ble de geleidet av et tromme- og sekkepipeorkester til dit festen skulle være . De danset flere timer i festlokalet – en hage i leiren under druetrær – det kaller jeg å gjøre det skikkelig. Enda det bare var forlovelse var det nesten som en bryllupsfest, sa folk. Om en ukes tid reiser mannen tilbake til England. Så begynner styret med å få hans vordende kone inn i landet. Det kommer til å ta sin tid, men det passer egentlig bra for vår venninne som er midt i studiene. ”Hun er en smart og flink jente, det var derfor vi valgte henne” sa brudgommens far til oss. Vi satt i hans bil på ”vise fram-runden. ” Jeg vet ikke hva du hadde tenkt, men det var ikke komplementet han gav sin kommende svigerdatter vi bet oss merke i.. ”Vi valgte henne.”
Det er vondt for meg å skrive dette. . Ikke fordi hele opplegget virker litt uvirkelig. Ikke fordi jeg syns det er litt trist at så mye handler om fornuft og ikke kjærlighet. Hva nå enn egentlig kjærlighet er.. Nei, det er bare det at jeg er solbrent. Eller.. svidd er kanskje et bedre ord. Mens unge jenter på Marit og min alder, eller kanskje helst litt yngre benytter høysesongen for eksportekteskap og andre ekteskap til å få vist seg fram, gjemte vi oss bort. Å komme inn på et lukket område kun for damer, med solstoler, svømmebasseng og bikinier. Det føltes som å komme til en oase i ørkenen. Og det er vel som man sier, for å oppleve virkelig glede må man oppleve litt smerte og omvendt… Så jeg klager ikke, sviddhet blir som regel til brunhet .. Insj Allah!
Det var kanskje vårt besøk fra Syria som virkelig inspirerte oss til å kaste klærne. To av Marits studievenner kom på ferietur for å bade og sole seg i Libanon. Vi dro til Syria og nøt livet der, de kom hit. Vi kom ruslende langs stranda fra leiren i vår vanlige uniform - klær over skuldrene og knærne og ingen utringning. Da to jenter i bikini vinket og smilte til oss på den offentlige stranda, var det nesten som vi måtte snu oss bort. ”Å dere vet ikke hvor fristende det er å kaste klærne og bli med dere ut i havet” sa vi. Men uansett hvor deilig det hadde vært. Ryktet vi, og norske solidaritetsarbeidere etter oss hadde fått hvis vi hadde gjort noe sånt.. Det vil jeg ikke tenke på engang.

Akkurat nå vil jeg egentlig ikke tenke i det hele tatt. Det er så typisk. I det siste har vi snakket mye med vår palestinske mor om at Marit og jeg er de eneste av solidaritetsarbeiderne som ikke har blitt magesyke. Selvfølgelig måtte jeg ødelegge den statistikken nå- bare et par uker før vi skal hjem. Jeg skrev de forrige avsnittene i går. Og hadde tenkt å fortsette om kvelden etter at vi hadde vært på et lite besøk. Jeg fikk vann i munnen av det besøket. Ikke fordi jeg likte kaffen de serverte spsesielt godt. Fordi jeg plutselig ble akutt kvalm. Resten av kvelden og natten var det åpne sluser fra alle kanter.. Jeg rakk så vidt å komme hjem før jeg kastet opp første gang. Jeg vil dedikere dette innlegget til Ellen som var på besøk for noen måneder siden. Et knekkebrød fra pakken du satte igjen, Ellen. Det er det eneste jeg har fått i meg i løpet av dagen.
Mens jeg har ligget og sovet har Marit vært på handicapsenteret og skrevet en fire siders lang rapport. Det føles rart å skrive det svart på hvitt, men vårt opphold nærmer seg slutten. Nå setter vi inn sluttstøtet. Vi skal ha fotoprosjektshow om halvannen uke. Jeg tror jeg kan beskrive bildeutvelgelsesprosessen som å være dommer i et taltenshow. Egentlig vil vi ha med alle bildene fordi alle har noe spesielt og eget ved seg. Hele prosjektet har noe veldig spesielt ved seg. Dette skrev vi i begynnelsen av vår invitasjon:
4 refugee camps
40 children from 7 to 16 years old.
Many cameras
- an extraordinary oppurtunity.

How often do you have the opportunity to see behind the scenes in four Palestinian refugee camps?
40 children are happy to invite you home and to their neighbourhood.

Jeg må presse i meg et knekkebrød til og få meg opp av senga. Snart er ikke dette nabolaget vårt nabolag lenger. Marit og jeg har ikke bare privilegiet med å være med å velge ut bildene som skal være med på utstillingen. Vi har i to uker til muligheten til å se alle tingene og folkene barna har foreviget gjennom kameralinsene. Jeg vil ut å forevige dem med mine egne øyne.

Bilder fra uken som var..

Bilder sier noen ganger mer enn tusen ord.

Paa de overste bildene er vi paa Nakba-markeringen. Paa bildet i midten er vi hjemme hos naboen og lager mat! Vi introduserte taco - med veldig godt resultat:) De siste to bildene er ungene in action paa fotoutflukten i naboleiren. Bidlet paa forrige blogginnlegg er fra parkutflukten vi hadde med handicapsenteret for noen dager siden!

Naken og lost i Beirut

Jeg har et kjøttsår på foten. Det er i alle fall det Marit kaller det. Nå svir det ganske heftig. Plasteret gled av da vi vasset langs stranda på vei hit. Og såret er nå fylt med en god blanding av sand og saltvann.. Alle sandalene jeg har klarer på en måte å gnage på såret, og siden det i dette været er uaktuelt å gå m ed andre ting enn sandaler, blir det aldri spesilt mye bedre.
Men, men jeg skal prøve å samle tankene mine om skrivingen. Og jeg skal ikke hale ut den nødvendige forklaringen på overskriften lenger.
Har du noen gang følt deg litt ”lost, litt ubekvem, litt rar, eller noe? Det trenger kanskje ikke være mer enn at du føler at du har på deg feil klær, at du burde ha vasket håret, at du burde ha sagt noe, at du ikke burde ha sagt noe, at du henger med ”feil” folk. Det er veldig lett å føle seg ”lost” Når du har bodd i en flyktningleir i nesten 5 måneder og kommer rett derfra til en pulserende storby, tror jeg nesten det er en selvfølge.
Marit og jeg feiret 17. mai sammen med piffen i Beirut. Vi var invitert hjem til ambassadøren. I leiren kler vi omtrent ute varmen for å være sikre på å ikke gå med klær som kan oppfattes som haram. I Beirut er ikke det nødvendig. I alle fall ikke på den norske ambassaden. Det vil si – Marit og jeg trengte nye klær. Jeg vet ikke hvordan det skal forklares på best mulig måte. Å gå gjennom Beirut i kjole, bare skuldre og høyhelte sko føltes som å gå naken. Og å mingle rundt blant menn i dress og damer med langt løst, lyst hår føltes litt som å troppe opp med nye klær, på en helt ny skole, og ikke kjenne noen. Man føler seg – lost.
Det er morsomt å tenke på at det samme halvåret som jeg er her, er broren min i Australia og jobber på ambassaden der. Vi lever ikke bare på hver vår side av verden. Vi lever på hver vår side av samfunnet. Trygve er sammen med folk øverst i stigen. Jeg er sammen med folk nesten helt nederst. Jeg tror mennesker kan vende seg til det meste, men å gå fra a til å på noen timer er litt spesielt. Å komme tilbake til leiren etter ”festen” føltes som å komme ned på jorda. Ikke for å være frekk, men for oss virket det litt som om noen av dem som var invitert for å feire Norges nasjonaldag hadde mistet litt bakkekontakt. Flesteparten var ikke nordmenn, de var vel sikkert bare ”very important people” Og for mange very important people virker det som om det er mest important er å møte andre very important people og bli kjent med dem sånn at man selv blir enda litt mer very important. Det var kanskje jeg som var litt overoppmerksom. Men da jeg kikket meg rundt i ambassadørens hus tenkte jeg over hvor tydelig noen utstråler høy status. Og hvor enda mer tydelig det er å se folk som streber etter den samme utstrålingen og myndigheten. Å føle seg viktig er en god følelse. Men jeg tror ikke lengselen etter en følelse er nok til å gjøre deg viktig. For noen hadde det kanskje vært nyttigere å tenke litt over spørsmålet: Finnes flere måter å være viktig på enn å være på toppen av samfunnets rangstige? Personlig tror jeg respekt og dermed naturlig status til syvende og sist verken kommer an på hvor mange viktige venner du har, hvor mange penger du har eller hvor høyt du har klart å klatre i en oppfunnet stige. Den berømte rangstigen som uansett i utgangspunktet ikke er en god stige. Mange har aldri eller kommer aldri noen gang til å ha mulighet til en gang å prøve å stå på det første trinnet. I leiren vår er det folk som utstråler mer naturlig myndighet, godhet og trygghet enn jeg noen gang har sett. Noen ”viktige” mennesker utstråler noe som gjør at du føler deg liten og dum. Andre utstråler noe som gjør at du får lyst til å høre på hva de har og si. Samtidig som du føler deg komfortabel, velkommen og at du lærer mye av å være sammen med personen. Det siste kaller jeg respekt og myndighet på aller høyeste nivå og sånne type folk kan du finne overalt i alle sammehenger i alle Ja,ja det er interessant å være litt filosofisk. Og uansett hva slags tanker forskjellige forsamlinger av folk gir deg bør vel Marit og jeg virkelig sette pris på at vi faktisk har muligheten til å dra til Beirut og til å kunne menge oss med ulike typer folk.

Vi møtte akkurat noen danske UNIFIL-soldater. Det virket som om de syntes det var litt godt å kunne snakke litt. De var her egentlig ulovlig, Å gå på kafè var nemlig imot deres strenge regelverk. Akkurat som det ikke er lov å gå sivilt kledd, å reise til Beirut og sikkert mange flere ting som vi ikke fikk høre om.

Vi derimot vi har vært mye rundt omkring denne uken. Vi har vært i Beirut og Baalbek. Og på lørdag var vi med på markeringen av ”Al Nakba i naboleiren.” Det var palestinske tradisjoner for fullt. Et ”brudepar” kledd opp i tradisjonelle brudeklær, tradisjonell musikk, mat og liv og røre. Med kameraer på magen får vi umiddelbart mange venner. Folk som kommer bort og sier ”ta bilde av meg,” ”ta bilde av babyen min” – osv, er en ting. Å bli dyttet opp på scenen mange hundre folk sitter og ser opp mot, fordi vi selvfølgelig må ta bilder fra den beste posisjonen - det er en annen ting. I alle fall når man føler man dusjer i sin egen svette og skygger for utsikten. Det er litt kleint å være utlending i blant. Men det er tross alt hyggelig å bli tatt godt i mot. Å føle at det blir satt pris på at vi er til stede og ser hva de gjør og hvordan de har det.
Det siste er jo en av hensiktene med fotoprosjektet vårt - å få vist hvordan det ser ut i en flyktningleir.

Dagen før ”Al Nakba- markeringen” dro Marit og jeg sammen med tre ansatte på biblioteket og 22 barn fra fotoprosjektet til den samme leiren. Vi ble tatt med rundt overalt og barna knipse i flere timer. Ikke bare fikk vi, ved å arrangere utflukten, utviklet og utarbeidet prosjektet. Barna fikk også et viktig avbrekk fra den ensformige hverdagen. Spesielt satte vi pris på at tenåringsguttene som har droppet ut av skolen var med på tur. Mange av dem fartet rundt og tok bilder med stort engasjement!
Da jeg så folk med tettsittende kjoler, polerte lakksko og glansbildesmil på ambassaden var ikke engasjement det første ordet jeg tenkte på. Så for å slutte der jeg startet, ikke med å klage over kjøttsår, men ved å leke litt filosof… Ordet engasjement- satte meg inn i den tankefulle stemningen igjen. Jeg skrev tidligere at jeg ikke tror lengselen etter en følelse er en god nok drivkraft til å gjøre deg viktig. Jeg har vel ikke akkurat funnet opp hjulet, men akkurat nå fant jeg ordet jeg lette etter i stad!

Overgrep, slåssing og actionfilmer med lykkelig slutt...

"Det e no sjukt over det" - pleier Marit og si.. Vi pleier å ta oss fri på søndager. Forrige søndag ble en veldig urolig roligdag...

 

"He is crazy my dear" sa vår arabiske mor. Etter å ha stått fem minutter og smugkikket ut av vinduet, gikk Marit ned for å spørre hvorfor det var slåssing utenfor huset vårt.

"It`s just fighting. Go up on the roof and see if you want" var svaret vi fikk fra første etasje. Alle menn og gutter i nabolaget stod på gata eller på takene sine og fulgte med. Adrealinet og testosteronet oste. Det var roping og knuffing og alle var en de av bråket uten å egentlig være det.. 

Mannen som hadde hovedrollen i cirkuset så helt gal ut. Gal av lengsel og frustrasjon kanskje. Det dreide seg om kjærlighetsproblemer.. Selvfølgelig.. Mannen var forlovet, men ble forelsket i en annen jente. Mannens familie mener at han skulle ha holdet på den første. Hun bor i Tyskland. På den andre siden vil familien til den nye jenta heller ikke at den forelskede mannen skal gifte seg med datteren deres. Han ble jo tross alt interessert i henne - og fikk henne til å forelske seg i ham, mens han var forlovet med en annen. Selv nå etter at han har brutt forlovelsen med jenta i Tyskland syns jentas familie at det var og blir HARAM.

HARAM, sa Marit og jeg flere ganger til en gutt til hest på stranda tidlligere på dagen også. Mens vi lå og slappet av ( selvfølgelig fullt påkledd. Vi begynner å få noen heftige t-skjorte og under knærne-skiller:) red han fram og tilbake flere ganger. Da Marit var redd for at hennes solfaktor 50 begynte å miste virkning. Og jeg begynte å lure på om det hadde vært smart å smurt seg inn med solkrem på flere steder enn nesen, ruslet vi tilbake mot leiren. Gutten på hesten fulgte etter. Vi overså ham da han begynte å snakke med oss. Allikevel gav han seg ikke, han styrte hesten så han skilte Marit og meg. Først tok han Marit på skuldra og dyttet litt borti henne. Vi sa stopp! Hva vil du? Halaz. Men tror du han stoppet? Han styrte hesten sånn at han sperret veien for meg - og så grafset han meg på puppen. En 16-17 år gammel gutt. Fy faen!! Jeg ble satt ut der og da. Men det jeg virkelig tenker på nå er hva som fikk ham til å gjøre det. Hva tenker han om oss? Ikke om Marit og meg spesielt, men om utenlandske jenter generelt. Han ville aldri i livet ha gjort noe lignende med jenter fra leiren. 

For vår egen del er det på en måte ikke så farlig. Vi skal dra herfra om en måned. Men med tanke på de norske jentene som skal komme etter oss hit, er det viktig å få sagt fra når sånne ting skjer. Det skal på ingen måte tolereres! Sjefen på biblioteket stilte frivillig opp som detektiv og private bodyguard. Vi fant fram til hesten eier. Han visste hvem som hadde lånt hesten. Mannen var veldig, veldig lei for det som hadde skjedd. Han sa at han skulle snakke med faren til gutten og gutten selv, og aldri la ham få låne hesten igjen. "He will punish him" sa detektivvennen vår. Hva den straffen kan være, vet jeg ikke. Men alle var enige om at det hadde vært en vellykket etterforskning. 

Det er fint å ha gode venner. Vi har ikke bare detektiver og bodyguarder i vår nærmeste omgangskrets. Her om dagen var vi på kjøretur med vår selvutnevnte privatsjåfør. 

"I want to go to.. ett eller annet vi ikke skjønte" sa han.

"You want to go to the toilette" spurte jeg.

"No, I want to go to.. vi forstod fortsatt ikke hva han ville) 

"Do you want to go to Thailand" prøvde Marit seg. 

"I want to go to tailor" 

Vår sjåfør er god i engelsk. Men det må innrømmes. Det er ikke så sjelden at vi ikke forstår hundre prosent av det han sier... Denne gangen var det nok i tillegg det at de ikke er så vanlig for oss at folk snakker om å gå til skredderen. 

Her er det mange av dem.

Moren til to av jentene på dansegruppa vår er skredder. Vi ble bedt med hjem til de to flinke og ivrige søstrene. Som hos alle andre ble vi tatt godt i mot. Skreddermoren sa at døtrene snakket om Siri og Marit hver dag! Det syns hun var koselig. (og det syns vi også ) Men at de så på Hannah Montana vher dag, syns hun kanskje ble litt vel mye. 

Jeg har kanskje skrevet det før. Alle jenter elsker Hannah Montana. Livet Disney-superstjernen lever er totalt annerledes enn hverdagen til jentene i leiren. Jeg syns det må være litt merkelig for dem å sitte å se på det hele tiden. Allikevel er det på en måte litt oppklarende. Når det folk ser av utenlanske folk er amerikanske high-school- jenter og superstjerner, er det kanskje ikke så rart at gutter på stranda våger seg til å ta på puppene våre. Vi er og blir annerledes. Det er aldri helt fred å få.. Selv når vi går søndagstrimtur utenfor leiren. Og prøver å stenge omverdenen ute med solbriller og Ipod, er det umulig å ikke merke blikkene, tutingen og ropingen. Hver dag blir vi målt opp og ned å både ukjente og kjente. "Nå har du blitt tjukk" Nå har du blitt tynn" Nå er du brun" Nå er du rød" osv. osv. osv. Hvis du trodde damer med heldekkende kjoler og hijab er mindre kroppsfiksert enn oss.. Tro om igjen. 

Vi er gått tom for romantiske komedier. Nå er det actionfilmer som gjelder. Det passer litt bedre inn i omverdenen. Er det snakk om kjærlighet her, er det høyst sannsynlig mer action enn komedie og romantikk med i bildet. En venninne åpnet seg her om dagen. Hun er 26 år, bor hjemme og har ikke mann eller barn. Hun føler selv at hun er veldig sent ute. Flere menne har fridd til henne, men hun sa.. " Nå er jeg kresen. Jeg vil ikke ha kjærlighet. Jeg vil har en mann som er god i hodet." 

Jeg vet ikke hvor mange ganger Marit og jeg har sittet og snakket om hva kjærlighet egentlig er, etter å ha vært på jentebesøk. Venninnen vår som har dro til Sverige til forloveden sin, er en av grunnen til det. Vi fikk en melding av henne her om dagen! Hun gav uttrykk for at hun har det bra. Bryllupet stod som planlagt, men hun rakk å snakke ordentlig med mannen. Han hadde lovet å gi henne et godt liv. Og forklarte seg med at han hadde blitt stresset av å ha henne så langt borte. Insj Allah, snakker han sant.. Noen actionfilmer har også en lykkelig slutt! 

Noen bilder som passer til forrige blogginnlegg!

Trivelige turer og forlovelse med fetter?

Utflukter! Ukens høydepunkter er turene med handicapsenteret og med kvinneunionen. Bading, lek og dans med barna på lørdag . Busstur - Libanon på langs fra Tyr til Tripoli, kjøring, spising, båttur og utstilling av alt det fine håndarbeidet damene i unionen lager søndag.
Her kommer noen observasjoner:

• Å være på utflukt tar veldig mye lengre tid enn i Norge.
• Utfluktens suksess måles i hvor lang tid utflukten har vart. ( Vår rekord er til nå 18 timer. Søndagens utflukt til Tripoli kommer som en god nummer to med sine 16 timer)
• En busstur uten høy musikk, dansing og klapping er ingen ordentlig busstur.
• En busstur med to utlendinger er ingen ordentlig busstur uten at man har fått dem til å presse seg opp fra setet de sitter på, strekke ut beina (som antageligvis har stivnet fordi man har sittet så trangt,) bøye hodet ( fordi utlendingene som regel alltid er høye, og busser strengt tatt heller ikke i Libanon er laget for å danse stående i ) og så få dem til å danse, så godt de kan - krokbøyde og stive. Mens alle klapper og ler, samme hvor gamle, unge, slitne eller opplagte de er.
• På utflukter er det mye spising og mye sitting. Og mye busskjøring mellom stedene man sitter og stedene man spiser.
• De unge vil gjerne at man skal stoppe mest mulig, sånn at man er lengt mulig borte hjemmefra. Og sånn at man får sett mest mulig på livet.

De unge trenger gleder og avveksling i hverdagen. Marit og jeg blir veldig glade når vi noen ganger klarer å bidra til det.
Dansen Marit og jeg har laget med jentene på ungdomssenteret er veldig anvendelig i den sammenhengen! Vi allerede laget fest og moro hos to familier ved å vise den fram! Å gå på besøk er forskjellige ting. På mange besøk er vi på jobb, hvis du skjønner. Vi føler oss like slitne når vi kommer fra noen besøk som når vi kommer fra jobb.
For noen dager siden hadde vi avtalt med nabojenta vår å komme bort og se en romantisk komedie ( som vi etter hvert har nok av i huset vårt) Det ble en grei kveld, men ikke akkurat den avslappende kvelden med film og sjokolade som Marit og jeg hadde forestilt oss. For det første syns ikke venninnen vår at filmen var noe særlig. Hun forstod ikke livsstilen til dem i filmen i det hele tatt, hun forsto ikke konfliktene og problemene, og det ble alt for mye prating for hennes smak. Hun klaget ikke, men vi skjønte det omtrent da hun så på coveret, at det kom til å bli feil. Omtrent hele filmen var jo haram.. Marit og jeg klarte heller ikke konsentrere oss eller kose oss noe særlig . Det gikk folk inn og ut hele tiden, det kom besøk, lillesøsteren kom for å tulle og leke med oss, moren kom for å smake sjokolade, broren kom for kikke litt på hva i alle dager vi så på osv. osv. I tillegg var det vanskelig å høre hva som ble sagt fordi filmen fra søsterens bryllup stod på i det andre rommet – på full guffe selvfølgelig.
Vi stoppet filmen før vi hadde kommet halvveis. Og så ble det prating i stedet. Når vi snakker engelsk med venninnen vår får vi være i fred, fordi ingen andre i familien forstår noen ting.
Det var tydelig at det ikke gjorde noen ting for venninnen vår at det ikke ble film. Hun hadde mye på hjertet. ” Kjæresten” hennes , som jeg har fortalt om før. (Han som pleier å gå forbi huset hennes hver dag, og sende lange blikk) har brutt ”forholdet” deres. Det var fordi han er så sjalu, sa venninnen vår. Det var fordi hun danset med fetteren sin på bryllupet til søsteren. Uten å tenke meg om sa jeg, - han kan jo ikke bli såå sjalu, det er jo fetteren din…” Et lite øyeblikk glemte jeg hvor jeg var, men jeg ble fort minnet på det da hun fortsatte med å si at fetteren har fridd til henne fire ganger. Og at alle i familien håper at det skal bli de to. Hun sa at hvis hun sender en melding og viser litt interesse til ham, endrer hun hans liv, han vil bli så lykkelig. Han er klar for å etablere seg, og vil gjerne gjøre det sammen med henne.
Hvem trenger romantiske komedier, når man har en jente i gifteklar alder som nabo.. Historiene hennes er jo bedre enn noen film..
Nabojenta vår har mye å tenke på - i tillegg til guttetrøblet, er hverdagen annerledes uten den nygifte søsteren, som jeg skrev om forrige gang. Vi gikk sammen på besøk til søsterens nye hus. 17-åringen som alltid pleide å sitte å se på TV og rope og kjefte på moren og krangle med søsknene, åpnet døren til sitt nye hjem, serverte kaffe og virket for å være helt ærlig ikke helt avslappet. Mannen, to av søsknene og foreldrene hans var der også. Stemningen var for så vidt god. Og Marit og jeg var i grunn veldig fornøyde.Storebroren til den ferske brudgommen. Er en ung og kjekk engelsklærer. Når man er inne og på besøk, er det greit å snakke med gutter. Når gutten snakker godt engelsk er det enda bedre, da skjønner jo alle at han får praktisert språket og at vi får snakket mer ved å snakke med ham, enn når vi snakker med de andre på arabisk. Stemningen ble dessverre ganske fort litt annerledes når vi gikk derfra igjen. Venninnen vår fortalte at søsteren gråt hver morgen. Hun lengter hjem, føler seg usikker og ensom. Det høres fælt ut, men det forundrer meg virkelig ikke. Hun kommer fra et hus med tre rom som hun er vant til å dele med familien på 7. Nå bor hun alene i et hus, sammen med en mann hun omtrent aldri har vært på tomannshånd med før.. Når man går fra barn til voksen på en dag, er det ikke rart man gråter litt.
Marit og jeg feirer vår 17. uke i Libanon. Og som jeg har skrevet før, vi føler oss noen ganger veldig gamle og noen ganger veldig unge. Og noen ganger veldig opplagte og noen ganger veldig slitne. Da er det utrolig deilig å vasse i middelhavet, kjenne solen varme, og drikke kaffe..
Marhabah! Kifakk? To medium mocca, det vanlige takk: )