Jeg vet ikke hvordan det er med deg, hva du glemmer, hva du tenker, hva du ikke kan gi slipp på?
Hva husker man, hva skal til for at man husker – og for at man skal forstå?
Det jeg hører, glemmer jeg
Det jeg ser, husker jeg
Det jeg gjør, forstår jeg
Confucius 451 .f.kr
Greit, det er over to tusen år siden Confucius kom med utsagnet sitt, men det er vel en grunn til at det har overlevd. Det er på en måte på bakgrunn av min gode venns ord at jeg skriver her nå – på bloggen - som egentlig var forbeholdt forrige halvårs opphold i Libanon. Greia er at jeg har innsett at reisen og opplevelsene mine på ingen måte er over selvom jeg er tilbake i Norge. Det er akkurat et år siden Marit og jeg dro nedover, men forståelsen av hva jeg har opplevd og kommer til å oppleve i Libanon har egentlig bare har begynt.
Venting
Isolasjon
Passivitet
Trangboddhet
Mangel på innflytelse
Tap av status
Har du tenkt på det noen gang? Hva er verst med å ha flyktningstatus? Jeg har stilt spørsmålet til mange i høst. Marit og jeg har snakket med alt fra barneskoleelever til studenter og voksne om livet i flyktningleiren vi har bodd og jobbet i.
Og det er rart. Jeg var hjemme i Hemsedal og deltok på barne- og ungdomsskolens temadag om flyktninger. Da jeg viste bilder av telt, presenninger og gjørme nikket alle gjenkjennende og bekreftende – ja, sånn ser en flyktningleir ut. Da jeg viste bilder fra Rashedieh... da skjedde det noe annet. Leiren vår ble opprettet allerede i 1948 da den første flyktningstrømmen med Palestinere fra det nyopprettede Israel kom til Libanon.
”De har det jo ikke så ille,” sa noen av elevene. ”De har jo hus – og sykler og veier.”
I over 60 år har det bodd folk i leiren – telt har blitt til skur og skur til hus, men mulighetene der er de samme – eller kanskje jeg heller burde si umulighetene. De seks punktene jeg skrev over er punkter som utfra forskning har vist seg å være det flyktninger sliter mest med. Flyktningers situasjon rundt om i verden går på mange måter ikke an å sammenligne, men så lenge det bor folk innenfor gjerdene i Rashedieh tror jeg punktene dessverre alltid vil være relevante for innbyggerne der – uansett om de har sykler eller ikke.
Men.
Jeg tror, og jeg skjønner det jo i grunn godt – det er vanskeligere å se at det trengs bistand og hjelp til et folk som tross alt bor i hus og i en slags by (innestengt og omtrent uten mulighet til å flytte ut og til å få besøk inn) men, allikevel. Det er selvfølgelig lettere å rette det meste av søkelyset mot flyktninger som lever i telt, eller som er i midlertidige leire. Det kjjpe er bare det at Palestinske flyktningleire også en gang var midlertidige. Det er de for så vidt fremdeles, men midlertidig får liksom en litt annen betydning når det er snakk om en periode på over 60 år..
Et av spørsmålene jeg husker at vi fikk under et av foredragene vi har holdt, var fra en 7. klassegutt – ”Syns de veldig synd på seg selv?” spurte han.
Jeg vet ikke helt hva jeg svarte, men jeg tror det var noe sånt som ” Nei, jeg opplevde det aldri som at noen søkte etter medfølelse, og medlidenhet, men kanskje heller det å bli sett på som medmennesker. Folk ville ha besøk av Marit og meg – ikke for å snakke politikk – om krig og fred og sånt, men for å snakke om familien sin, vennene sine, interessene sine, drømmene sine. Etter hvert som vi ble bedre kjent snakket jenter om kjærlighet og gutter. Mødre snakket om barn, oppdragelse, og mat - omtrent det samme som vi ville snakket med venninner om i Norge – på en måte... Eller på en måte absolutt ikke.
Livet norske studenter lever er så utrolig forskjellig fra livet i Libanon.
En flyktningleir er verre en enn liten norsk bygd – alle vet alt som alle, på godt, og på vondt, og det er utrolig mange uskrevne normer og regler og forutinntatte meninger ute og går. Men til tross for det. Og til tross for manglende bevegelsesfrihet, overvåkning, Israelske droner, skyting, slåssing, og kakkerlakker – det kan høres motsigende ut, men så mye godhet, så mange gode ord, så mye omtenksomhet og gjestfrihet som jeg opplevde i Libanon har jeg sjelden opplevd i Norge...
For å sitere Marit: ”Å.. æ bynne nesten å grin når æ tenke på at vi ska tebake, æ glede mæ sånn.”
”Du opplevde vel mye som ikke var så lett også?” spurte onkelen min da jeg fortalte hvor mye jeg gledet meg til å reise tilbake. Hvorfor lengter man egentlig tilbake til noe som på mange måter var en følelsesberg- og dalbane med mange oppturer– men kanskje like mange nedturer?
I etterpåklokskapens lys er det lett å se at sansene våre ble stimulert på tusen forskjellige nye måter hele tiden. Å leve i en hverdag som gir deg nye inntrykk og opplevelser hver dag, og ikke minst i en hverdag der du føler at du betyr noe, at det du gjør betyr noe og blir satt pris på - det er stort. ”Æ, e itj rar, æ ha bare bodd i en flyktningleir et halvår”, brukte Marit som forklaring de første ukene tilbake som student i høst – overgangen var stor.
Da jeg kom tilbake til Norge prøvde jeg å ta på meg turistbriller, eller altså se på Norge med samme øyne som vennene våre i Rashedieh antagelig ville gjort. I stedet for å tenke at det var Marit og jeg som var blitt rare, unormale og miljøpåvirket av en så totalt annerledes hverdag enn det vi er vant til å leve i, tenkte jeg på hvordan vårt eget miljø kan framstå - utenfra. Det gikk ikke særlig bra, de nye brilleglassene mine ville nok knust allerede da flyet landet på Gardermoen. Haram.
Livet i Rashedieh kan på en måte føles som et eventyr, som en hverdag som er for fjern å forholde seg til her i Norge. Heldigvis har Marit og jeg klart å holde kontakt med venner i både i Norge og i Libanon denne høsten.
En del ting har skjedd i leiren.
Venninnen vår som har hatt samme ”kjæreste” (vekslet blikk med samme gutt ) i 8 år, har funnet den nye gutten i sitt liv, forhåpentligvis har han litt flere penger enn den forrige, nok til at han kan forlove seg med venninnen vår. Hun begynner å bli uttålmodig. Søsteren hennes på 17 giftet seg tross alt mens vi var der nede.
”Privatsjåføren” vår, har operert hjertet. Det tok lang tid å få samlet inn nok penger til operasjon, men heldigvis har han familie og venner i utlandet som kunne bidra med økonomisk støtte, uten dem hadde han ikke kunnet utføre det nødvendlige inngrepet.
Jenta som var forlovet med en svensk-palestiner, giftet seg i Sverige. Bare noen uker etterpå rømte hun fra ham. Mannen var voldelig og jævlig. Heldigvis var venninnen vår så modig at hun gikk til politiet og fikk dermed bo i, og hjelp på et kvinnesenter.
Marit og mitt foredrag, om erfaringer og opplevelser fra Rashedieh, heter ”Å vente på å leve?” Innbyggerne i Rashedieh venter ikke på å leve. Som de fleste andre av oss tror jeg de forsøker å skape en så normal hverdag og tilværelse som mulig. Det har de klart bra - så bra at ingen ser at de egentlig lever midt oppi en situasjon som er så nedverdigende, respektløst, og lite framtidsrettet som det går an.
Til tross for flere manglende rettigheter- som ytringsfrihet og bevegelsesfrihet, penger, jobb- og utdanningsmuligheter og mangel på framtidsutsikter, søker selvfølgelig vennene våre først og fremst ro og trygghet i hverdagen. De lever og de har et liv – akkurat som oss. Allikevel, jeg vil avslutte med punktene jeg allerede har nevnt -
Venting
Isolasjon
Passivitet
Trangboddhet
Mangel på innflytelse
Tap av status
Midlertidig er et udefinerbart og usikkert ord, akkurat like usikkert som usikkerhet i seg selv. Den felles drømmen alle palestinere bærer med seg om en gang å komme hjem er noe av det eneste sikre i deres tilværelese. Jeg tror ikke innbyggerene i Rashedieh venter ikke på å leve – de lever mens de venter.
