Det er rart hvor mange minner som kan dukke opp ved å stå å skylle opp skjerf. Jeg er i Hemsedal, i lille, lille Hemsedal med snø, frost og kuldegrader og ro og fred. I de tre foregående månedene har jeg fått helt nye opplevelser og erfaringer, og så plutselig er jeg tilbake i Hemsedal... Jeg vet ikke helt, kanskje stemningen jeg er i nå kan sammenlignes med den som kan dukke opp etter at du har lest en god bok eller sett en altoppslukende film – det er først etter at du har lukket boken eller ser rulleteksten gli over skjermen at dine egne tanker og følelser får plass og begynner å surre.
Det surrer ganske mye rundt oppi hodet mitt akkurat nå. Da jeg tidligere i dag stod og vasket alle skjerfene jeg har brukt i Palestina dukket mange små minner opp. Plutselig husket jeg så mange lyder, så mange bilder, så mange detaljer; Jeg husket alle gangene Aasta og jeg har kneppet igjen alle knapper, satt opp håret og dandert skjerfene våre rundt nakke og hals for å være ordentlige og klare til å møte alle tenårings-engelskelevene våre. De gangene vi har tatt av oss skjerfene for å vise litt mer utringing og virke litt mer turistaktig når vi har kjørt gjennom check-pointer. De gangene jeg brukte mange skjerf for å holde varmen i de kalde murhusene når kulden kom om kvelden. De gangene damene dro av meg skjerfet og dyttet med ut på dansegulvet på bryllupsfester. Den gangen broren min og Aastas sønn knyttet Palestinaskjerf rundt hodet for å få beskyttelse for vinden og gli bedre inn hos beduinene vi besøkte da vi raste av gårde på lasteplanet til en bil utover i ørkenen. Jeg husket de gangene jeg spilte fortball med guttene på senteret og måtte passe på at jeg ikke løp så fort eller spilte så rått;) at skjerfet kunne gli av. Jeg husket rusleturene i byene i nærheten av vår - Hebron, Betlehem, Jerusalem – alle de små butikkene med de tusen ulike skjerfene og hijabene. Jeg husket alle knepene til de utrolig gode kjøpmennene, som heldigvis kunne finne på å selge varen sin for halv pris da de forstod at jeg snakket arabisk.
Jeg husket episoden da vi nesten ble arrestert fordi Aasta, to andre frivillige og jeg gikk i en palestinsk landsby omringet av muren og det israelske politiet kom. ”Souvenir!” sa den ene gutten så selvfølgelig han kunne da politiet trakk to palestina-skjerf opp av den lille sekken hans. Politiet visste ikke at vi var på vei til en demonstrasjon, men jeg tror ikke det var så veldig vanskelig å skjønne...
Det er mye man kan bruke skjerf til, det er greit å kunne trekke dem over munn og nese når det blir sprayet pepperspray eller skutt tåregass på demonstrasjoner.
Forrige gang jeg vasket skjerf var etter en demonstrasjon i byen vår. Den gangen skylte jeg blod av skjerfet en journalist fikk bundet rundt hodet etter at han ble truffet av en stein. I tillegg til soldatenes sjokkgranater og tåregass kastet bosettere i bosettingen vi demonstrerte mot stein mot demonstrantene for å jage oss vekk. ”Er det et sted vi kan få vasket dette litt?” sa den høflige demonstranten som hadde brukt skjerfet sitt til å dekke til den skadedes hode, samt hjulpet til med å løfte mannen som ikke fikk puste på grunn av inhalering av for mye tåregass. Øynene mine sve fortsatt etter gassen og jeg hadde en rar smak i munnen. Vi sa ingen ting, mannen som hadde lånt bort skjerfet sitt, og jeg. Vi bare stod ved siden av hverandre og så alt blodet fra skjerfet blande seg med det kalde vannet og renne ned i sluket. Det er ikke så mye å si etter en sånn demonstrasjon. Man finner ikke ord. Når man plutselig lever i en helt annen hverdag enn sin egen, sammen med folk som har en helt annen bakgrunn og helt andre erfaringer enn deg er det noen ganger vanskelig å vite hva man skal si. Det er ofte vanskelig å skrive også. Det er vanskelig å få fram det man vil på den måten man gjerne ønsker, det er vanskelig å få fram det man tenker på og det man gjerne vil dele. Det har vært vanskelig mens jeg har vært på Vestbredden, men det er minst like vanskelig nå i etterkant.
Mange sier at vi er heldige som bor i Norge. At vi har vunnet i lotto. Trukket gullloddet. ”Vi har det jammen bra i Norge,” sier ofte folk når jeg, eller andre, forteller om opplevelser i krigsrammede strøk, og så slenger de kanskje på et” men hvordan kan det skje?” Jeg har spurt meg om det samme mange, mange ganger. Hvorfor blir noen utsatt for daglige trakasseringer? Hvorfor er fred et umulig ord å bruke om situasjonen i Palestina/ Israel? Hvordan kan hele resten av verden sitte å se på det som skjer? ”Hvordan kan det skje?” spør folk, men så stopper de der. Svaret er så vanskelig at det vel ikke er så rart at man i stedet begynner å tenke på hva man skal ha til middag, eller hvor mange dager det er igjen til juleferien. Jeg tror det er ganske naturlig, men jeg tror ikke helt det funker i det lang løp hvis folk stopper tankerekken sin så fort. Å blokkere tanker man helst ikke vil ha, fordi man ikke tror man helt takler dem, tror jeg personlig kanskje ikke er det smarteste å gjøre, verken for sin egen eller andres del.
Jeg føler meg heldig som har fått bo i Palestina. Jeg har ikke hatt noen valg. Jeg har måttet takle ting. Jeg har måttet forholde meg til ting, ta drøye, triste, nesten uvirkelige opplysninger ned på jorda, ikke stoppe dem i løse lufta fordi jeg ikke kan forstå hvordan det kan gå til. Jeg har ikke kunnet legge fra meg avisa, slå av TV-en eller bytte samtaleemne. Aasta og jeg var under størstedelen av oppholdet vårt alene som frivillige i byen og oppdaterte omtrent daglig denne nettsiden: http://www.palestinesolidarityproject.org/. Når vi tok bilder, laget film, skrev og snakket med folk fikk vi ansikter og steder å forbinde med alle hendelsene og opplysningene. Det gjør ting sterkere, men på en måte også mer håndfast, virkelig og forståelig. Aasta og jeg har fått mange nye erfaringer. Vi har brukt mye tid på oppsummeringen av oppholdet vårt, dagene før avreise gikk fort. Selve avreisedagen gikk alt for sakte.
Omtrent 3 timer tok det. Omtrent 3 timer med litt flauhet, litt irriterthet, og litt nervøshet. Innsjekkingshelvetet på Ben Gurion flyplass er ikke noe jeg akkurat vil anbefale. Alle tingene mine ble gjennomlyst og gjennomsøkt – grundig. Veldig grundig. Damene brettet opp armene, tok på seg plastikkhansker og dro ut en og en sko, bukse, truse og sokk, først fra den store sekken min og i neste omgang fra håndbagasjen. Jeg fikk nesten ingen spørsmål - selvfølgelig ingen forklaring. Du føler deg ikke så veldig høy i hatten når sure damer går gjennom alle sakene dine, i blant sender deg mistenksomme små blikk og grynter ”don’t touch!” når man prøver å hjelpe dem å dra ut noen av tingene i den fullstappede sekken. Uansett - jeg slapp gjennom til slutt, og jeg slapp gjennom mye lettere enn mange andre har gjort før meg.
Blikkene jeg fikk av alle de tusen vaktene på flyplassen var kanskje fylt av interesse og nysgjerrighet, men utstrålingen deres var en helt annen enn den interesserte, nysgjerrige oppmerksomheten og blikkene jeg fikk fra alle barn, ungdom og voksne i byen min.
Jeg er ikke helt sikker på hva som tiltrekker meg mest med Palestina og med Midtøsten generelt. Da jeg satt på toget hjemover fra Gardermoen tenkte jeg på akkurat det. Først fikk jeg veldig vondt i magen fordi alle støyskjermene som er satt opp nær jernbanen noen ganger er skremmende like den 760 kilometer lange separasjonsmuren som strekker seg utover store deler av Vestbredden. Først tenkte jeg på alle de triste, ufattelige og umenneskelige konsekvensene av nettopp den muren – alle familiene som blir delt og ikke får mulighet til å besøke hverandre, alle folkene som får vanskeligheter med å dra på jobb, barn som må gå mange, mange kilometre for å komme til skolen, bønder som mister tilgang til åkrene sine, vann og andre ressurser som stoppes. Og dette er bare forbokstaven på det palestinere må oppleve og leve med som del av den israelske okkupasjonen tenkte jeg, mens kondutøren ønsket alle en hyggelig reise. Toget tøffet seg etter hvert forbi alle støyskjermene og ut i naturen. Etter hvert klarte jeg å styre tankene mine over på alt det positive, alt det flotte, fine, tradisjonsrike som gjør at jeg så utrolig gjerne skulle ønske at alle i Palestina kunne leve i fred, og at ikke så fantastiske områder og mennesker må ødelegges av krig, okkupasjon og uenigheter. Jeg liker livet, lydene, luktene, tettheten, trangheten. Jeg liker alle de små markedsgatene, mennene som roper ut alt de har å tilby fra de små bodene sine. Luktene av krydder, te, kaffe, Jeg liker solen, varmen. Uansett hvor varmt eller klamt det er, blir jeg aldri lei av å sitte i en service (liten minibuss) og bare se, la blikket fly. Det er alltid bevegelse, alltid folk, alltid et esel, alltid en bil med startvansker, alltid stilige damer med matchende hijab og støvletter, alltid smilende barn, alltid en diskusjon, alltid temperament, og alltid tålmodighet. Alltid gamle menn som sitter utenfor butikken sin i timesvis hver dag, og alltid noen som kommer å slår av en prat.
Jeg liker gjestfriheten, åpenheten, det sosiale. Jeg liker den imponerende utholdenheten...
Jeg tror jeg har skrevet om det før - noen dager før vi dro var vi med en av sjefene våre til en av nabolandsbyene. Derfra kunne vi få et bedre overblikk over hvor mye land av av byens nærliggende bosettinger har tatt i det siste og hvor mange nye hus som har blitt bygget. I den lille landsbyen med utsikt over den nye bosettingen gikk vi inn i en over 700 år gammel moské. Sjefen vår tente et lys. Jeg vet ikke for hva eller for hvem, men da jeg så den lille flammen fikk jeg den samme roen inni meg som da jeg et par dager senere så alle de små lysene i gravkirken til Jesus i Jerusalem, eller da mamma tente lys ved frokostbordet dagen etter at jeg var kommet hjem.
Et flamme ser helt lik ut enten den brenner i en kirke, en moské, en synagoge, i et tempel eller et telt.
Selv om husene er forskjellige og folkene som besøker dem har mange forskjellige meninger og syn på ting, tror jeg at jeg kan anta en ting; Jeg tror lysene i alle husene ofte er tent av samme grunn - for ønsker om fred, kjærlighet, varme og fellesskap.
Det er litt fint å tenke på, og det gir i alle fall meg et lite håp om at det er mulig å tro på oss mennesker...
Med ønske om en lys og god førjulstid og tusen takk for følge på turen.
Siri
