Uventet uvær og vennskapelig varme.

Har du vært på hyttetur noen gang? Kjenner du til følelsen av å komme inn i et kaldt, kaldt lite hus? Har du bodd på en hytte uten strøm og innlagt vann og et gulv så kaldt at det eneste du vil er å trekke beina oppunder deg under et stort teppe og sitte så nær peisen som mulig så du ikke merker trekken fra døra og vinduene?

Du har stampet av deg snøen på føttene utenfor dørkarmen og du børster av deg på resten av kroppen. Klærne er våte og når du vrir opp sokkene dine kommer det en liten dam på gulvet. Det står frostrøyk ut av munnen din til og med inne på hytta.

Gir det deg gode minner? Kanskje du kan mimre tilbake til barndomsminner på hytta med spill og historier på rolige feriedager når du leser avsnittet over.

Men. Hva hvis hytta er huset ditt? Hva hvis du har fire små barn å ta vare på i kulda? Hvis alle butikker i området er stengt og det kan være vanskelig å få tak i mat, hvis skoler og universiteter er stengt, hvis alle veier er stengt?

Hvordan hadde opplevelsen vært hvis du egentlig ikke har råd til veden du må bruke for å holde familien din varm og hvis du ikke får tak i mer gass til å lage mat på komfyren din med? Hvordan går det når alle plantene og grønnsakene dine, som du er avhengig av for å brødfø familien din, fryser ihjel før du får høstet dem?

I uka som har gått har Palestina opplevd det verste uværet i området på flere tiår. Ingen hadde forventet det heftige snøværet, vinden som blåste trær overende og en temperatur som sank til langt under null grader celcius.

Midt oppi alt kaoset har jeg hatt noen uforglemmelige dager sør på Vestbredden. Egentlig skulle jeg bare besøke venner i to dager i landsbyen jeg bodde i for et par år siden, en drøy times kjøretur utenfor Ramallah. Det ble ikke to dager, men fem. Jeg kom meg ingen vei, alle veier var stengt. Ingen biler har vinterdekk, og det finnes ingen gode brøyesystemer. Verken hus eller infrastrukturen her er laget for å ta imot så mye snø og så mange kuldegrader. “Jeg har ikke opplevd noe lignende i hele mitt liv“ har mange fortalt meg. De fleste i store deler av Vestbredden og flere steder i resten av Midtøsten har sittet inne de siste dagene. Jeg kom meg tilbake til Ramallah fra sør i går og ting er på vei tilbake til normalen, men i dag kunne en av de ansatte på teateret fremdeles ikke komme seg på jobb fordi han bor i en landsby med en bratt bakke opp mot Ramallah by. Siden bakken er islagt kommer ingen biler opp, og siden folk i tillegg er ganske redde for å gå på snøen og isen kommer han ingen vei. Jeg delte dessuten skrivepult med tre unge gutter i dag, barn av ansatte ved teateret, skolen deres var stengt fordi store trær hadde blåst ned og stengt veien fram til skolen. Som sagt – de fleste har og holder seg fremdeles innendørs.

Det verste været har gitt seg, folk kan begynne å bevege seg ut igjen.

Sammen med moren i familien jeg bodde hos og hennes fire barn gikk vi likevel ut på tur for et par dager siden. Vi besøkte morens foreldrene den tredje dagen med snøvær. Det var ingen biler på veien så vi ruslet av gårde til den andre siden av landsbyen. Etter bare to minutter ute på veien gled moren med sin yngste sønn, en baby på bare tre og en halv måned, i armene og falt så lang hun var. Babyen hylskrek, men heldigvis ble ingen av dem ble skadet. Resten av veien bar jeg den lille gutten, den tre år gamle søsteren gikk rett bak og tviholdt i jakken min. Moren stoltret seg av gårde på støvletter med stiletthæler, (de eneste “vinterskoene” hun hadde) arm i arm med den eldeste datteren sin. Gutten på åtte bar morens veske og litt mat til den syke bestemoren vi var på vei til. Vi var nok litt av et syn der vi kjempet oss fram på isen og gjennom snøslapset. Men vi kom fram. Og jammen var det deilig å komme inn til et hus fullt av unge og gamle tett i tett foran vedovnen og å få en rykende varm kopp te laget av vann av smeltet snø.

Å drikke en varm kopp te eller Sahlab (en varm drikk laget av varm melk med kanel, kokos og nøtter) var det siste vi gjorde før vi la oss om kveldene også. Vi la oss med alle klærne på. Familiens tynne skumgummimadrasser ble lagt tett i tett på det kalde murgulvet så nær vedovnen som mulig og der lå vi alle syv: mor og far med fire barn og jeg. Etter at vi alle sammen hadde trukket teppene så langt opp mot ørene vi kunne, fortalte faren i huset historier til den tre år gamle jenta, moren dysset den lille babyen i søvn, gutten på åtte la seg langt under teppet sitt og spilte spill på farens mobil. Jeg forsøkte å finne ut av hvordan jeg kunne få varmen i tærne som var så frosne at jeg omtrent ikke klarte å bøye dem, og smilte og blunket til den eldste datteren i huset som himlet med øynene mot broren som hun syntes var ganske teit som gjemte seg og spilte mobilspill.

Det var så kaldt at det kom frostrøyk ut av munnene våre når vi våknet opp om morgenene og ilden var gått ut. Vi begynte dagene som vi avsluttet dem, med en kopp te. Det var vanskelig å få opp utgangsdøren fordi snøen hadde blåst tett inn mot døren, men ut kom vi og to dager på rad laget jeg snømenn med barna til familien og med nabobarna rett uten for huset. Vi var ute i korte intervaller og måtte ofte inn og varme oss foran ovnen fordi ingen hadde varme og gode nok klær til å være ute i. Men jeg fikk også lært bort å lage snølykt. Det ble lykter uten lys så jeg valgte å kalle det “Eskimohus” i stedet. Faren i huset hadde nemlig fortalt at noe som het eskimoer bodde i snøhus og det syns barna var helt fanstastisk.

Det var litt fint å komme tilbake til Ramallah etter fem dager uten å skifte klær eller dusje og med en konstant kulde i kroppen, men litt rart var det likevel å komme inn på det stille, lille hotellrommet helt alene. Uansett hvor kald jeg var i landsbyen i sør, var jeg alltid varm innvendig. All gjestfriheten og det sterke sosiale samholdet gjorde det umulig å være noe annet. “Det jeg syns er så rart med Europa er at folk virker som de er mest opptatt av selv seg “ sa en av mine tidligere sjefer i landsbyen da jeg var hjemme hos ham fordi han hadde en jobb han gjerne ville at jeg skulle gjøre. Jeg ble bedt om å skrive en rapport på engelsk. Jeg skrev om ødeleggelsene uværet skapte og om hvordan hele landsbyen hadde vært uten strøm og vann i flere dager. Jeg skrev om drivhus som hadde blitt ødelagt og dyr som hadde frosset i hjel. 

Senere på dagen var jeg ute på tur med to andre jeg jobbet med i landsbyen. Vi var ute for å ta bilder av snøen. Å traske av sted sammen med de to tøffe mennene gav meg mange virkelig gode minner fra mange sterke opplevelser sammen med dem i 2011. Det er så fint å være en del av noe, en del av gjengen, en del av et sterkt og viktig samhold. I løpet av dagene i landsbyen ble jeg både «tante- Siri», en ekstra storesøster, en reservedatter, og fikk flere mulige ekteskapstilbud:) Jeg ble bokstavelig talt tatt inn i varmen av alle jeg fikk besøkt. Å besøke gamle kjente er en flott opplevelse! Selvom vi i Norge kanskje er kjent for å være et folk som generelt tenker mye på seg og sitt og måler oss selv, vår verdi og vellykkethet i personlig framgang og oppnåelser, så tror jeg de fleste av oss liker følelsen av å være sammen om ting, å dele opplevelser og inntrykk. Julen er et godt eksempel, en tid der mange gir seg tid til å slappe av og gjøre rolige og fine ting sammen.

 Akkurat nå gleder jeg stort til at mamma og broren min og etterhvert en hel gjeng fra Norge kommer nedover for å feire jul her nede!

Jeg ønsker dere alle sammen en god siste uke fram mot jul, og tusen takk for alle hyggelige hilsner i løpet av oppholdet mitt her nede så langt, det har vært fint å dele ting med dere!

Ramallah 17.12.13

Drap i nabolaget

Man merker det med en gang. At noe skjer. Jeg hørte først ropene, så så jeg noen folk løpe. Andre låste dørene til butikkene og kafeene sine. Mange biler kjørte i motsatt retning av dit jeg gikk. Jeg var på vei hjem lørdag kveld - sliten, sulten og til og med litt kald. Jeg hadde vært med teateret på en forestilling i en liten by i nord og hatt intervjuer med skuespillerne. Jeg gledet meg til en rolig kveld på rommet mitt. Resepsjonisten stod utenfor hotellet. Resepsjonen og restauranten i førsteetasje var mørklagt. Jeg forstod ikke hva jeg ble fortalt med en gang, jeg forstår ikke hvordan jeg skal skrive det her heller...

«En gutt har nettopp blitt skutt i flyktningleiren rett ved her» forklarte resepsjonisten. «Jeg har slått av lyset for å ikke få noe bråk. Over hundre gutter løper gjennom gatene og demonstrerer. Politiet kom akkurat nå. Håper de får roet dem ned. Du vet hvordan det blir. Unge gutter som er opprørte og lei seg. Det blir bråk, men så mye bråk som dette har vi ikke hatt på flere år. De ødela visst ganske mye på restauranten der borte...» Stemmen til resepsjonisten var rolig, blikket hans var ikke det. Han var på vakt og jeg merket at alle rundt oss var det samme. 

Gutten som ble drept var fjorten år. Jeg sjekket nyhetene med en gang jeg kom opp på rommet mitt, det var ikke lett å finne så mye om hendelsen i mediene, men jeg fikk lest at den unge gutten ble skutt av en israelsk soldat fra et vakttårn utenfor leiren. Det var midt på dagen. Fjortisen var på vei hjem. Han hadde spilt fotball med kompisene sine. Drapet kom ut av det blå, det hadde ikke vært noen sammenstøt eller uroligheter i leiren tidligere på dagen.

Drapet skjedde ti minutter unna her jeg bor, og mens jeg kikket ut på mange blinkende politibilene rett utenfor vinduet mitt ringte plutselig telefonen på rommet. Jeg tok den før jeg rakk og begynne å lure på om noe mer hadde skjedd. Det var fra resepsjonen. «Hei, hvordan har du det? Jeg bare lurte på om du har spist middag. Alle butikker og restauranter har stengt. Det blir vanskelig å få tak i mat, så jeg måtte bare forsikre meg om at du ikke var veldig sulten og at du har litt mat på rommet».

Den snille resepsjonisten hadde nattevakt og neste morgen kunne fortelle at det ikke hadde vært noen flere uroligheter i løpet av natten. "Har du sovet godt?" spurte han. Drapet på den uskyldige gutten er en del av deres tøffe, urettferdige hverdag, deres nabolag. Det er deres familier, venner og bekjente som jevnlig blir direkte berørt av uroligheter, arrestasjoner, trakasering og drap. Og så spør han meg hvordan jeg har det! Omtanken som ligger helt latent hos alle palestinere jeg kjenner er overveldende.

En kompis av meg bor rett ved hotellet. Jeg meldte med ham morgenen etter drapet og opprøret i byen.  «14-åringen var fetteren til bestekompisen min». svarte han. Vi snakket om hendelsen da vi møttes om kvelden. «Familien er i sjokk tror jeg, sa kompisen min. «Gutten ble tatt til sykehuset og de fikk operert vekk kula og alt. De trodde han kom til å overleve, han livnet litt til og så plutselig døde han. Det er tragisk. Og media... - media vil og kan ikke skrive noe særlig om det. De bør ikke opprøre folk for mye. Myndighetene vil ha, og vise at de har kontroll over folket. De vil ikke at media skal uro folk og få folk sinte, få dem til ville gjøre opprør. Det tjener ikke myndighetene som er totalavhengig av utenlandsk good will for å gå rundt økonomisk på. Derfor blir ikke helt tragiske ting som dette frontet i media,"  hevdet kompisen min.

Mamma skrev til meg at de hadde hatt en kort notis i en norsk avis om drapet. Drapet ble nevnt, men ingen ting om alt det rundt så klart, alle konsekvensene av drapet i tillegg til det ufattelig personlige krisen guttens nærmeste familie nå er midt i: om alle ungdommene som nok en gang får stabilitet og ro i hverdagen revet opp. Om de over hundre av dem som stormet gatene drevet av sinne og frustrasjon, om alle dem som sitter inne og tenker at det kunne vært dem. Det kunne vært dem som var på vei hjem fra fotballspilling med venner. Når ikke en gang palestinske medier skriver om hvordan hverdagen faktisk er og hvordan alle episoder, som lørdags drap, berører og tærer på hele det palestinske folkets psyke. Hvordan skal da det internasjonale samfunnet virkelig få vite hvilken virkelighet palestinerne lever med hver eneste dag? 

Det er en ond sirkel. En av mange onde sirkler i Palestina. 

Qalandiya checkpoint for noen dager siden

"Ting blir bare verre her i Palestina," sa en av dem som jobber på feltarbeidsteateret mitt. "Jeg hater å måtte kjøre gjennom Qalandiya check-point. Israelerne blir ikke verre, de behandler oss på lik måte nå som tidligere, det er vi palestinerne som blir verre. Vi respekterer ikke køene lengre, vi er mer utålmodige, vi har blitt behandlet som undertrykte dyr så lenge og nå begynner vi å oppføre oss som det. Mentaliteten vår blir dårligere, det er en ond sirkel som vi ikke kommer ut av. Vi har begynt å se på oss selv og reagere som ofre"  hevdet min kollega på teateret. 

Den mentale påkjenningen det er å være et okkupert folk er ufattelig. Jeg får jeg stadige bekreftelser på det gjennom alle samtaler og intervjuer jeg har hatt den siste tiden. En ung gutt fortalte meg nettopp " Jeg syns det er flaut, men jeg blir fremdeles litt redd når jeg hører lyden av fly og helikoptre. Eller jeg er ikke redd, men jeg merker at hjertet mitt automatisk går litt fortere. Jeg var redd husker jeg under intifadaen. Først redd og så sint, jeg hadde alltid så mye adrenalin i kroppen. Vi hadde ikke tid til å være triste. På skolen husker jeg bare at lærerne sa: nå har vi et minutts stillhet hver gang en klassekamerat ble drept, mer ble ikke sagt, og så gikk vi videre med dagen. Vi snakket ikke om det oss kompiser i mellom, det ble for mye å snakke om. Jeg var 11 år da intifadaen begynte. Jeg så så mye barn ikke skal se. Små barn skal ikke se at folk blir skutt i hodet og at hjernen deres sprenger og blodet spruter. Jeg husker at vi før intifadaen på begynnelsen av 2000-tallet kunne reise ganske fritt rundt på hele Vestbredden. Vi reiste til og med til stranden husker jeg. Det er jo rett her borte, vi kan se Tel Aviv og stranden der herfra, men det er helt umulig for oss å reise dit nå. Bevegelsesfriheten her blir mindre og mindre. Vi er fanget. Tror du ikke det påvirker meg at jeg ikke kan reise noe sted som helst? Tror du ikke det er vanskelig for meg og at det gjør meg trist? Det er ubeskrivelig. Ingen som ikke har opplevd det vi har opplevd kan forstå dette. Det er ikke mulig"

Jeg prøver ikke å forstå. Jeg vet at jeg ikke kan det, men kan lytte, jeg kan se, jeg kan lære - og det gjør jeg så godt jeg kan på ulike måter, i ulike settinger. 

Denne uken har vært fullt opp med blant annet tre teaterforstillinger, noen workshoper og teaterøvelser, flere kaffebesøk og intervjuer og gode samtaler, juletretenning med sekkepipekonsert og min første magedanstime på treningssenteret jeg som regel er innom etter jobb:) 

«Life goes on, you know» sa kompisen min til meg da vi ruslet gjennom gatene i går. Life goes on og jeg prøver å gjøre det beste ut det - akkurat som alle de sterke menneskene rundt meg her gjør. 

Sjokkgranater og gode samtaler

Fredag, sør på Vestbredden

Det smeller rundt meg, lyden fra sjokkgranater og lydbomber møter oss med en gang vi går av minibussen. Lukten av tåregass sniker seg inn i neseborene og vi ser unge gutter og menn komme løpende mot oss. Det er fredag og fridag i en by sør på Vestbredden. En britisk bekjent og jeg har brukt fridagen til å reise fra Ramallah til en by sør på Vestbredden. Vi kommer ikke stort lenger enn bussholdeplassen. Jeg gledet meg til å vise den britiske jenta den betente, men fine og spesielle og historiske byen. La henne møte noen av mine venner. Ta henne med til markedet. Å komme seg inn i gamlebyen og se markedet var helt uaktuelt. I stedet ser vi tåregasskapslene fra de israelske soldatene ligge slengende rundt på bakken nær oss. Vi ser småsteinene de unge palestinske guttene kastet mot de tungt bevæpnende soldatene. Og vi hører mennesker rope. «Hei!» hører jeg plutselig en kjent stemme si rett bak meg. « Hei! Jeg er så glad for å se deg igjen, velkommen tilbake! Hvordan har du det?» Vi går bakover for å ikke måtte innhalere tåregass, mens den unge gutten (som jobber på en butikk jeg har vært innom noen ganger) forklarer at det har vært uroligheter, opptøyer og sammenstøt mellom palestinerne, de isralekse bosetterne og de israelske soldatene i byen siden tirsdag da tre palestinere ble drept av Israels sikkerhetsstyrker på grunn av mistanke om at palestinerne skulle drive terrorvirksomhet.

Det er tankevekkende hvordan opplevelser kan endre assosiasjonene og tankene dine om ting. Søndag kveld, et par dager etter turen sør på Vestbredden vedlikeholdt jeg tradisjonen med å se «Love actually» den 1.desember. Jeg tror ikke jeg har reflektert så mye over det som blir sagt i begynnelsen av filmen før:

«Whenever I get gloomy with the state of the world, I think about the arrivals gate at Heathrow Airport. General opinion's starting to make out that we live in a world of hatred and greed, but I don't see that. It seems to me that love is everywhere. Often, it's not particularly dignified or newsworthy, but it's always there - fathers and sons, mothers and daughters, husbands and wives, boyfriends, girlfriends, old friends. When the planes hit the Twin Towers, as far as I know, none of the phone calls from the people on board were messages of hate or revenge - they were all messages of love. If you look for it, I've got a sneaky feeling you'll find that love actually is all around." 

(Sitat fra filmen Love Actually 2003)

Jeg har samme snikende følelse som «statsministeren" i Love Actually. Uansett hvor du er i verden er det sjelden vanskelig å se kjærlighet og omsorg. Rettferdighet og likeverdighet derimot kan være vanskeligere.

I dag har jeg holdt to dramaworkshoper for studenter ved et av Vestbreddens største universiteter. Jeg valgte å ha et gjennomgående fokus på sosiale relasjoner i øvelsene jeg gjorde med gruppene - et i utgangspunktet upolitisk tema alle må forholde seg til uansett hvor vi bor og hvilken hverdag vi har.

«Det handler om å se hverandre. Noe av det verste et menneske kan oppleve er å føle seg usynlig, glemt og lite verdt, sa en av de engasjerte studentene i en av workshopøvelsene. « Jeg kan ta et eksempel fra min hverdag,» fortsatte hun, «jeg har vært i en israelsk butikk og jeg ble totalt oversett». «Det samme gjelder på check-pointene, der blir vi behandlet som dyr» slang en annen inn. «Ingen mennesker bør bli sett på og behandlet som noe de ikke er». Da den ene gjengen fikk i oppgave å lage et stilbilde som viste den verste sosiale settingen de kunne tenke seg, laget de en person innestengt i en trang fengselscelle. Ingen ting er verre enn å være alene, fanget og ikke ha noen frihet mente de. «Jeg har lært så mye i dag, takk for en fin workshop», sa en jente til meg på slutten av dagen. «Jeg skal for eksempel huske på å si hei og smile til dem jeg går i forelesninger med, det er så viktig å se hverandre i hverdagen og det er så lett å glemme,» sa hun. Jeg tenkte på eksemplene studentene kom med fra sin egen hverdag, jeg tenkte på den unge gutten jeg møtte midt i tåregassregnet på fredag. Gutten som nok en gang fikk se nabolaget sitt bli snudd på hodet. Gutten som stadig må løpe vekk fra sin egen butikk for å ikke bli skadet fordi den ligger rett i nærheten av en israelsk bosetting. Gutten som aldri helt vet hva som kan vente ham når han våkner opp om morgenen, « Så godt å se deg. Hvordan har du det, « spurte han meg. Jeg lar meg stadig inspirere og imponere av palestinernes gjestfrihet, omtenksomhet og åpenhet, og det slår meg igjen og igjen at omtrent samme hva man snakker om her, så blir det politisk. Den israleske okkupasjonen infilterer alle deler av samfunnet. Det er ikke den vennlige jenta på workshopen, men jeg som burde takke. Jeg lærer så mye hver dag her nede – på godt og vondt.

Grønnsakmarkedet i Ramallah

Man kan aldri vite hva man kan forvente når man er i Palestina. Et besøk kan måtte avlyses, en avtale utsettes. En byrundtur i Ramallah med en kompis kan fort endres fra at han viser de beste falafelsjappene til en samtale om minnene som ligger bak de ulike stedene vi rusler forbi. «Jeg tenker alltid på så mye forskjellig når jeg går gjennom gatene her,» sa en palestinsk venn av meg i går da vi hadde gått gjennom den livlige byen og satt og så utover byen fra en restaurant med nydelig utsikt over kveldslysene i Ramallah. «Ser du den lille butikken jeg viste deg i stad?» spurte han. «En venn av meg ble skutt på åpen gate rett utenfor der. Jeg kjenner fortsatt lukten av blod når jeg går forbi der. Jeg så en annen gutt bli skutt i hodet der borte og husker tydelig hvordan hjernen hans knuste og eksploderte. Ser du huset der borte? 20 menn ble skutt der under intifadaen, de var politimenn - en trussel for Israel. På den kafeen der, ble en mann jeg kjente drept mens han satt og drakk kaffe, han var en politisk aktiv mann. Jeg husker alt helt tydelig, jeg husker lyden av bombene som falt der borte, jeg husker hvordan faren min ropte at vi måtte løpe inn fra gata da han så helikoptere. Jeg glemmer aldri hvordan broren min og jeg pleide å gjemme oss under sengen.» Vennen min snakket rolig og kontrollert og pekte på de fleste av stedene rett under oss.

Jeg husker alt vennen min fortalte meg, men noe bør være mellom venner. Jeg tror likevel det er viktig å dele hvordan forholdene under den andre infidadaen i begynnelsen av 2000-tallet påvirket og fortsatt påvirker alle palestinere.

Jeg har hatt mange ulike restaurantbesøk denne uken. På torsdag var jeg i Jeriko på en forestilling med teateret. I etterkant av forestillingen var alle skuespillerne på restaurant.  Under nok et deilig palestinsk måltid fikk jeg mange gode samtaler med de aktive unge skuespillerne. « I teateret får man snakket ut, man får fullføre, « sa en 17-år gammel gutt. «Når man diskuterer ting i virkeligheten får man gjerne ikke det» fortsatte han, «Hvis du tar opp et spesielt tema krever folk at du kan mye om det. Man kan ikke bare kaste ut et tema og ikke ha noen spesiell kunnskap om det. I teateret derimot må folk høre på det som blir sagt og tenke over det. Ikke bare slå det vekk sånn som man ofte gjør i virkeligheten. Det føles veldig fint at voksne folk og andre ungdommer kan lære av det vi sier og gjør på scenen» sa den reflekterte 17-åringen. Jeg tror det er veldig viktig å høre på alt det smarte og viktige og de spesielle erfaringene palestinsk ungdom har. Og de, hva hører de selv på?:) Hvilken sang tror de satte på på mobilene sine mens de ventet på maten? - norske Ylvis med. «The fox»

Og hva tror du to jenter på nabobordet på en kafé i Ramallah her om dagen begynte å synge? «What does the fox say?»

Verden er ikke så stor! Kultur og kunst har ingen grenser. Og det skal ikke så mye til for å skape et fellesskap og finne felles opplevelser som skaper glede.

En jente på min alder som er ansatt på teateret jeg har feltarbeid på går jevnlig til et dametreningsstudio i nærheten av teateret. Å kjøpe månedskort der er den beste investeringen jeg har gjort siden jeg kom hit. “Shape up” het den første timen jeg var på og alle damene kastet de lange frakkene og hijabene sine og lo og pratet og svettet i treningstights og singlet. For et samhold, for en stemning! Jeg er på hils med mange av damene der allerede og det føles herlig. Det er så godt og viktig å kunne koble av og bruke kroppen og ha et non-verbalt felles språk med alle rundt deg.

Utsikt på vei hjem fra jobb. 

Å bli sliten fysisk er deilig i et dagligliv der det er veldig lett å bli sliten psykisk. De fleste palestinere jeg kjenner har funnet sine måter å koble ut på i hverdagen. Kompisen min som delte sine minner om alt som skjedde under den andre intifadaen, sier at han hadde vært en helt annen person hadde det ikke vært for at han driver med kinesisk kampsport. «Det har lært meg å være konsentrert og fokusert og det gir meg en ro jeg ikke har opplevd før» sier han. Jeg setter virkelig pris på alle de fine treningsstundene med damene, og alle de gode samtalene jeg har hatt her nede til nå og gleder meg til å fortsette å forske på hva teateret kan bidra med som et verktøy til personlig vekst. Jeg  tørr påstå at jeg har fått mange gode eksempler allerede. 

"I don´t know where to start"

Det er mye lyd i Ramallah. Alltid selgere som roper. Alltid prat og diskusjoner på alle gatehjørner. Alltid biler som tuter. Alltid musikk i nærheten.

Det er mange lukter i Ramallah. Lukten av varme. Lukten av røyk. Lukten av krydder. 

Teateret jeg har feltarbeid ved for tiden ligger litt utenfor Ramallah sentrum. Ramallah ligger et par mil fra Jerusalem og er i dag hovedsete for de palestinske selvstyremyndighetene. Ramallah er ansett som den mest velstående og kulturelle, og som den mest liberale av alle palestinske byer. Byen er hjem til mange populære palestinske aktivister, poeter, kunstnere og musikere. Det er ingen overdrivelse å si at byen er veldig, veldig annerledes enn landsbyen jeg bodde i sør på Vestbredden for et par år siden. 

  

Hver dag er jeg nå en del av det yrende folkelivet i Ramallah. Hver morgen rusler jeg gjennom byen på vei til teateret. Turen er dagens første høydepunkt, i tillegg til litt småsnakk med, og det å bli ønsket en riktig god dag fra både resepsjonisten og vaskedamen på det koselige hotellet jeg bor på.  

Jeg går fordi mannen med en tann som står med en fristende kjerre full av ferske dadler. Jeg går forbi den eldre damen som sitter på knærne på bakken og selger ferske urter fra store bugnende poser. Jeg går forbi den travle overfylte bussholdeplassen med små minibusser som kjører velkledde studenter opp til universitetet utenfor byen. Jeg går forbi den unge gutten som står og lager ferske falafler og mannen i den lille butikken ved siden av som steker velduftende brød i steinovnen sin rett ved gata. Så kommer jeg til pizza Hut og KFC, før jeg passerer Arafats gravsted og kommer fram til teateret. 20 minutter, minst 200 inntrykk. 

Og så fra Ramallahverdenen går jeg inn i teaterets verden.

"I don´t know where to start" heter ungdomsteaterforestillingen jeg allerede har fått sett to ganger på de fem dagne jeg vært her nede. For å være helt ærlig - teatertittelen passer veldig godt for meg her jeg sitter på verandaen min ute i den milde kveldsluften og tankene mine flyr så mye, mye fortere enn alle bilene som durer forbi.

Workshop med psykisk funksjonshemmede

"Dette har virkelig vært en fin dag!" sa jeg til sjefen ved teateret da vi var på vei hjem etter en forestilling og middag med skuespillerne søndag kveld. 

"Dette har vært en vanlig dag," svarte teatersjefen nøkternt og smilte. "Dette har vært en vanlig dag. Jeg har bare sovet noen få timer i natt fordi jeg måtte skrive om slutten på stykket fordi en av de ti skuespillerne brakk beinet forigårs og kan ikke være med. Jeg er alltid litt stresset før en forestilling, det er så mye å ta hensyn til og alltid noe som kan skje".  Jeg merket med en gang jeg kom inn på teateret den første dagen. Jeg har kommet til en institusjon med mange jern i ilden og høyt aktivitetsnivå. Jeg har vært her fem dager og har vært med på to teaterforestillinger og to livlige workshoper for 20 psykisk funksjonshemmede barn. Jeg har vært med på å sende ut en haug med invitasjoner til en forestilling som skal spilles om et par dager og skrevet mail til utlandet for oppfølging av samarbeidsprosjekt.

Det er ikke bare de voksne ansatte ved teateret som har mange prosjekter på gang. "Det er viktig å fylle tiden, og gjøre ting man vil". sa en av de unge skuespillerne i "I don´t know where to start " til meg. " I det siste har jeg lært meg å spille gitar og å danse hip hop via youtube" fortsatte han. Jeg har drevet med karate og med boksing, men jeg har fått en slitasjeskade og måtte finne på noe nytt. Jeg liker å lære nye ting. Det er viktig å ikke bare sitte inne og ikke gjøre noen ting som helst. Jeg bor i en flyktningleir. Det er liten plass til lek. Det er mye støy overalt, selgere, barn, musikk, jeg hører alt naboene krangler om. I leiren leker barna mest to ting. Guttene leker med klinkekuler, jentene hopper paradis. Det er det vi har plass til.  Jeg får samlet tankene og klarer å fokusere på en ting når jeg er i fysisk aktivitet. Og jeg er veldig glad for at jeg fikk være med på "I don´t know where to start"- prosjektet. 

I teateret er det ro og stillhet. Jeg liker det. Jeg liker den verdenen" fortsatte 21-åringen. 

"Teateret har blitt livet mitt" fortalte en annen gutt meg" Teaterverdenen er mye bedre, enn min andre virkelighet".
Teaterstykket de to guttene og 8 andre ungdommer nå reiser rundt og spiller ulike steder rundt omkring på hele Vestbredden handler om utfordringene til ferdigutdannede palestinske studenter som ikke får jobb. Skal de gi opp prinsippene sine og ta en jobb i en israelsk bosetting bare for å tjene til livets opphold? Skal de ta seg jobb i et korrupt selskap? Skal de jobbe for noen med meninger og verdier de ikke kan stå for selv? Skal de kanskje heller gifte seg med en person som kan forsørge dem? Er det i så fall rett at en kvinne kan forsørge en mann? Spørsmålene som blir stilt i stykket blir diskutert sammen med publikum i etterkant av forestillingen. På de to forestillingene jeg har omtrent alle i publikum være veldig aktiv og engasjerte. De ti skuespillerene har utformet forestillingen i samarbeid med og gjennom veiledning fra teateret mitt.  "Det er livet «mitt» jeg spiller i forestillingen", fortalte en ivrig skuespiller meg. "Det er på en måte meg det handler om, men når vi i teateret setter vanlige problemer opp til debatt må vi tenke over livet vårt på en annen måte. Jeg snakker om politikk med venner, men i teateret tar vi diskusjonene og spørsmålene et steg lengre og videre. Vi tenker mer konkret løsningsorientert. Hva skal vi gjøre med dette? Hva vil vi at andre skal gjøre med det? 

De unge skuespillere og teateret mitt, som bevisst alltid jobber med samfunnsaktuelle spørsmål i alle forestillingene de produser, har dessverre altfor mye å ta tak i. 

Under den andre intifadaen (opprøret) i begynnelsen av 2000-tallet ble Ramallah okkupert av Israel i det som ble kalt Operation Defensive Shield. De sosiale og økonomiske forhold i Ramallah ble dramatisk forverret som ringvirkninger av den andre intifadaen. Store deler av den israelske separasjonsmuren står nå ferdigstilt i nær tilknytning til byen og er med på å isolere innbyggerne i byen. Ramallah er en by med mange arbeidsplasser - en by mange pendler til enten på vei til jobb eller universitetet. Etter at muren og alle checkpointene har kommet til i løpet av de siste tiårene har flere fra landsbyene rundt Ramallah flyttet inn til byen fordi det er ekstremt krevende og uforutsigbart å pendle fram og tilbake. Plutselig kan checkpointene stenges og folk kan risikere å stå mange timer ved de israelske kontrollpostene og bli trakassert både på vei til og fra byen. Ramallah blir dermed stadig mer bygget igjen. Byen mister sine grønne oaser og lommer, og folk bor ofte i overfylte hus hos familier og slektninger. Flyktningleirene i nærheten av byen som den den ene unge skuespilleren bor i er enda mye trangere. En av de to forestillingene jeg har fått være med på mens jeg har vært her ble satt opp i en stor flyktningleir nord på Vestbredden. Teateret mitt er opptatt av å gjøre teater tilgjengelig for alle. 

"Jeg gruer meg til dette prosjektet er over" sa en av de tre kvinnelige skuespillerene i "I don´t know where to start".  "Jeg har læt så mye og jeg har det så bra sammen med gruppa". Jeg har også lært masse de siste dagene, jeg har fått massevis av interessant og viktig empiri til masteroppgaven min allerede og gleder meg til fortsettelsen! 

Forskende førjulstid

Hva hjelper deg opp når du er helt nede? Hva trenger du for å lære og for å føle deg bra? Hva gjør at du føler deg trygg og at du kan slappe av? Hvordan kan man få gjennomarbeidet virkelig tunge opplevelser i livet? Hvordan kan din personlighet endres ikke bare gjennom det du opplever, men gjennom det du gjør med det du opplever.

Har du tenkt over det?

Jeg tenker på det stort sett hele tiden for tiden og jeg teller ned til jeg skal drive forskning på et sted der jeg kan lære mer om, og kanskje enda tydeligere forstå relevansen i alle spørsmålene mine: Palestina. Snart er jeg der igjen. Enn så lenge sitter med nesa i bøker og hendene på tastaturet og lærer så mye jeg kan om traumer, om posttraumatisk vekst om konstruktiv grubling og om umiddelbare kroppsliggjorte erfaringer og selvtransformasjon. Men snart. Snart skal jeg på feltarbeid. Det er ikke så mange ukene siden jeg kom hjem fra min forrige tur til Palestina, da som reiseleder og turarrangør for Til Palestina 2013. Denne gangen reiser jeg ned alene som masterstudent og fersk forsker i drama og teaterfagfeltet.

Jeg tror det i størst grad er reiser, og da i stor grad reiser til Midtøsten, og de to semestrene jeg bodde og jobbet der som gjorde at jeg bestemte meg for å ta en master i drama og teater. Hvorfor? Gjennom arbeid med blant annet ulike fritidsaktiviteter i en flyktningleir i Libanon og i et betent område på Vestbredden i Palestina, har jeg gjort meg opp mange tanker om nytten av utvikling og gjennomføring av kunstneriske og kreative prosjekter for barn og unge. Jeg har sett gleden barn og ungdom opplever gjennom deltakelse i teaterprosjekter og opplevd energien ungdommen får og gir hverandre i ulike former for samspill og samarbeid. Jeg har sett hvor fint og viktig det kan være å få et pusterom fra sin egen virkelighet og på den måten få rom og ro til å komme nærmere og få kontakt med andre deler av seg selv. Jeg har blitt kjent med mange barn og unge og deres hverdagslige tunge utfordringer og på bakgrunn av mine nye vennskap har jeg stadig blitt mer interessert i hvordan man på best mulig måte med ulike innfallsvinkler og metoder kan bruke drama og teater som et verktøy som fungerer i konteksten og kulturen og for menneskene det skal brukes sammen med sine premisser.

Uansett hvor mye man skulle ønske man kunne ta tilbake tiden og viske vekk all krig, alle konflikter, all urettferdighet, så går det ikke. Fortid er fortid, men framtid er ikke bare noe som kommer, det er noe vi alle sammen er med på å forme. Jeg er opptatt av kreativitet og kunstnerisk arbeid som noe som kan bidra til egenutvikling og på samme tid noe som kan sette dagsorden i sin kulturelle kontekst, åpne til debatt og dermed bidra til at unge med en tung og stor personlig bagasje opplever å delta i noe nyttig, skapende, endrende og samlende på samme tid.

En palestinsk fredsarbeidende kvinne sa en gang til meg: «Vi må satse på barna. De er framtiden. Hvis barna blir ødelagt, blir alt ødelagt».

I dagens norske forskningsartikler om barn og traumer kan man blant annet finne disse overskriftene: «Traumer hos barn – blir de gjemt eller glemt?» «Vi vet for lite om traumehjelp for barn og unge». «Traumer hos barn og unge fanges ikke opp» «Medisiner hjelper ikke traumatisert ungdom».

Hvis nyere forskning viser at flere spesialister hevder at kunnskapen om og oppfølgingen av barn med traumer er for svak, samt at medisiner ikke hjelper som en del av en eventuell behandling, hva bør man gjøre? Hvilke måter viser seg å fungere når man tilnærmer seg ungdom som har vært utsatt for svært dramatiske episoder i livet sitt? Kan teaterdeltakelse bidra til at ungdommer i Palestina ikke blir ødelagt? I min masteroppgave ser jeg på om deltakelse i ulike teaterprosjekter kan være en bidragsyter til mulig traumatisert ungdoms oppnåelse av de forholdsvis nye teoriene om posttraumatisk vekst.

Jeg har veldig mange spørsmål og veldig mye jeg ønsker å finne ut av og lære mer om under mitt feltarbeid ved et ungdomsteater. Jeg er spent og jeg gleder meg til hva de neste ukene vil bringe. Du er hjertelig velkommen til å «bli med» på reisen. Det føles fint å ha børstet støv av denne bloggen igjen. Framover skal den oppdateres med bilder, opplevelser og erfaringer fra en forskende førjulstid i Palestina.

Fødsel og fengsel

7. juli 2013: Midt på natten i en landsby i Palestina. En nybakt mor ligger rolig på en madrass i familiens oppholdsrom. I armene vugger hun sin en dag gamle datter. Det er varmt og stille. Resten av familien som bor i huset sover – faren, besteforeldrene og onklene til den nyfødte.

Har du opplevd at følelsene dine går fra det ene ytterpunktet til det andre så fort at du blir helt overrumplet? Så fort at hele deg kommer i en slags skjerpet sjokktilstand og du ikke får med deg det du har opplevd før etter at det har skjedd? Fra lykke til ulykke. Fra trygghet til utrygghet. Fra ro til redsel på få sekunder.

Et par minutter etter at den unge moren har fått den lille nyfødte i søvn blir huset omringet av 15 israelske millitærjeeper. Noen sekunder etter er rommet fylt av bevæpnede unge menn. Soldatene tar med seg og arresterer to av mennene i huset. Den nybakte bestefaren og en ung onkel. Fra lykke til ulykke, fra trygghet til utrygghet, fra ro til redsel på få sekunder. Lurer på hvor lenge mennene blir holdt fanget denne gangen, hvor lenge de blir holdt vekk fra familiens nye lille jente, hvor lenge resten av familien blir preget av savn og usikkerhet?

De to mennene har vært arrestert flere ganger. Til og med familiens yngste sønn på 14 år har sittet i fengsel. Faren er en palestinsk fredsaktivist. Han er alltid i potensiell fare for å bli tatt fordi han er den han er, fordi han gjør det han gjør. Kanskje har han i det siste uttalt seg i lokalmedia. Kanskje har han deltatt i en ikke-voldelig fredelig demonstrasjon mot ulovlig landokkupasjon. Kanskje har han filmet den og publisert noen bilder fra den. Eller kanskje kommer arrestasjonene i forbindelse med familieforøkelsen. Jeg har tidligere opplevd at palestinske venner har blitt arrestert i forbindelse med gode og viktige begivenheter for dem og deres familie. I forbindelse med høytider, rett før en viktig eksamen, i innhøstningssesongen og så videre. Fra lykke til ulykke, fra ro til redsel på få sekunder. Det er ufattelig, det er trist, lite framtidsrettet, likevel er det en del av hverdagen til så altfor mange.

«Hei Siri!» pleide den store, blide, nå fengslede mannen, alltid å rope når vi møttes på gata da jeg bodde i landsbyen hans i fjor. «Hvordan har du det, går alt bra? Han rakk alltid å dele en hyggelig liten hilsen og et smil før han vinket ut av bilvinduet og stakk av gårde til et møte. Møter med bønder om hvordan de skal klare å få høstet litt av avlingen sin uten å risikere å bli fanget eller beskutt av israelske kolonister. Møter om hvordan lokalbefolkningen skal få nok vann til åkrene siden israelske kolonister kontrollerer områdets vannressurser. Møter med oppdateringer om hvilke ungdommer som nettopp har blitt fengslet, om riving av hus eller nye israelske byggeplaner og dermed flere palestineres tap av land og levebrød. Han er engasjert. Han er aktiv. En ressurs for lokalmiljøet og dermed en trussel for Israel.

Arrestasjonen av den nybakte bestefaren og en av hans sønner er en situasjonsrapport fra en landsby på Vestbredden de færreste har hørt om, men det er også en oppdatering om en venn. En mail som dukker opp blant andre mailer og oppdateringer om sol, sommer, ferier og fester fra andre venner på facebook. Alle deler, enten de har spist en veldig god is eller nettopp har opplevd å få familiemedlemmer fengslet. Jeg tror på en måte vi alle sammen har behov for å dele, men for noen kan det også kanskje være livsnødvendig. Å vite at noen vet om situasjonen du lever i og hva du blir utsatt for i hverdagen kan være ubeskrivelig viktig for dem som lever bak medias søkelys i Palestina.

I et tidligere blogginnlegg skrev jeg: «Det føles på en måte litt vanskelig å si god sommer til noen som aldri vet om de kan sove trygt. Å skrive stå på eller lykke til med arbeid og planer til en mann som på grunn av sin rettferdighetssans, sitt mot og sin innsatsvilje har sittet i fengsel i til sammen flere år, føles litt overflødig og rart. Hvem er egentlig jeg til å sitte på sidelinjen å heie? Men hvem er jeg på den andre siden hvis jeg ikke sier noen ting som helst?»

Eller uansett - det viktigste - hvem er vi sammen, hva tenker vi og vet vi om hverandre og hvordan respekterer vi og bryr vi oss om hverandre?

Historier fra andre hverdager, og spesielt fra dem som lever i konflikt- og krigsområder, virker gjerne helt ufattelig. Jeg har skrevet om venner som har blitt arrestert før, men jeg gjør det igjen. Jeg er opptatt av at det ufattelige aldri bli må vanlig, selvfølgelig, noe vi godtar som en sannhet, noe som er sånn.

Det er ingen ting som bare er sånn, eller blir sånn.

Framtiden er ikke bare noe som kommer, det er noe jeg, du og alle rundt oss er med på å skape og forme. Hvis man tar ting for gitt, eller sitter passivt og venter på framtiden har man lite å strekke seg etter, og veldig dårlig forutsetning for å kunne påvirke omgivelsene sine. Da er det ingen vits i å håpe at ingen skal behøve å bli kastet fra ro til redsel så ofte at det nesten blir vanlig. Så ofte at barn som vokser opp ikke vet hva stabilitet og ro er. Hvis man tror at ting bare blir sånn er det ingen vits i å håpe og å drømme. Men er det ikke drømmene, forestillingen om og ønsket om at det finnes noe bedre, som holder oss oppe og som bevarer det menneskelige i oss.

Jeg ønsker den lille nyfødte jenta og hele hennes familie alt godt og at vi alle får en fortsatt god sommer.

Hassans fugl

Hassan er 11 år. Han har vokst opp i Rashedieh - en flyktningleir sør i Libanon.  Foreldrene til Hassan har vokst opp i den samme leiren. De har grått, ledd og drømt og lekt i de samme få kvadratkilometrene som nå også er Hassan og hans generasjons hjem på ubestemmelig tid. Leiren sør i Libanon har vært de palestinske flyktningenes midlertidige hjem i over seksti år. I  flere generasjoner har Hassans famile måttet krysse check-pointen ved leirens inngang som blir bevoktet til alle døgnets tider. Hassan har aldri før vært utenfor Libanon, men om tre uker skal han til Norge! Han skal få være med på Project Hope.  For tre år siden var jeg Hassans nabo i seks måneder. I forrige uke besøkte jeg familien igjen.

“Dere ser ut som dere selv, ikke tynnere, ikke tjukkere” Marit og jeg pustet lettet ut etter velkomsten fra Hassans foreldre og andre venner i flyktningleiren vi bodde i i 2010, besøkte i 2011 og var tilbake i på besøk, sammen med Thea, i forrige uke.  Vi har vært vant til åpenheten og direkte kommentarer fra kjente og ukjente i leiren. I løpet av seks måneder ble vi vant til å bli konfrontert med problemer, håp, drømmer og mer eller mindre oppløftende nyheter. Vi ble vant til å være dem som skilte seg ut både utseendemessig og tankemessig og dermed noen utenforstående og nøytale å kunne betro seg til. Selvom vi i forrige uke var på besøk til gamle kjente i vante omgivelser, merket jeg at jeg i minst like stor grad som før tenkte over alt det å bo i en flyktningleir innebærer, og kanskje ikke minst - ikke innebærer. Kanskje slo det meg ekstra hardt fordi vi kom rett til leiren fra en helt annen virkelighet noen få mil unna. To kvelder på rad før vi fikk innreisetillatelse til leiren hang vi med en gjeng fra den øvre middelklassen i det kristne strøket i Beirut - Midtøstens Paris. 
Uken Marit, Thea og jeg har hatt i Libanon har vært fylt til randen av konstraster og ulike inntrykk.

Hjemme hos Hassan var turen til Norge hovedtema rundt stuebordet. Det lille rommet var fylt til randen av naboer og familie. "Bør man ta med seg en jakke?" "Er det sant at man blir veldig kvalm av å kjøre fly?" Vi svarte så godt vi kunne, mens Hassan selv ruslet ut i gangen. Blikket hans var både

spent og nysgjerrig da han kom tilbake bærende på sin nye skatt - en liten gul kanarifugl i et bur.

Hassans far lo godt og smilte fra øre til øre da han fortalte hva Hassan hadde bestemt seg for å ta med som et minne fra Norge. Da jeg så inn i de spente øynene til Hassan fikk jeg mest lyst til å si at det selvfølgelig kunne ordnes.

"Hassan har tenkt lenge over det og funnet ut at han vil ta med seg en liten fugl" sa faren. "Han tenker at det fineste minnet å ta med seg hjem må være en norsk venn til fuglen sin." Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Jeg merket bare hvor glad jeg er i den lille 11-åringen med de store varme øynene.

Venninnen vår har mye mer plass rundt seg når hun har flyttet
ut av leiren, men det er ikke så lett å si hvordan
det blir det å flytte hjem igjen. 

Jeg er veldig glad i vår nyskilte venninne som nettopp har flyttet ut av flyktningleiren også. Vi overnattet hos henne i leilighet hun har fått i familiens hus ti minutter fra leiren. Familien er palestinsk, men hadde nok penger til å bygge seg et hjem utenfor leirene da de kom som flyktninger for flere tiår siden. For ni år siden giftet vår venninne seg med en mann fra leiren Rashedieh. Hun var ikke forelsket, og har vel egentlig aldri vært det i løpet av årene som har gått heller. "Jeg sa meg villig til å gi fra meg alt " sukket venninnen vår. Men selv da var ikke mannen hennes fornøyd, han nektet skilsmisse og siden det er mannen som må ta hovedinitiativet hvis et muslimsk par skal skilles måtte det rettsaker til. I et halvt år har venninnen vår gått inn og ut av møter og rettsaker. Mannen hennes har skjelt henne ut og baksnakket henne ovenfor potensielle arbeidsgiver og fordi de ikke har ønsket bråk har ingen ansatt henne. Den flinke, smarte, aktive venninnen vår mistet muligheten hun hadde til forlengelse til medvirkelse i et prosjekt hun har jobbet med i en organisasjon. Hun har måttet si fra seg alle personlige eiendeler fra lamper og gardiner til smykker og for to uker siden ble hun endelig en skilt kvinne. Er hun glad? Lettet? Hvordan er det egentlig å flytte tilbake til familiehjemmet? Stemoren og de tre brødrene hennes bor allerede i det store huset med sine egne familier, den ene av dem har til og med to koner. Først ville ikke familien godkjenne og støtte venninnen vår sitt ønske om skilsmisse, men da de oppdaget at mannen hennes ikke en gang kom og besøkte henne da hun var innlagt på sykehus en uke, skjønte de at forholdet ikke var særlig bra. I en familie skal man ta vare på hverandre når det trengs. Mannen til vår venninne tok bare vare på seg selv. Familien til venninnen vår bestemte seg etter en stund derfor for å støtte hennes valg og for å stå opp mot naboers og andres eventuelle baksnakk og dømming og andre vanskeligheter. En skilt kvinne nærmere tretti er for å si det enkelt ikke førsteprioritert i noen sammenhenger.
Venninnen vår var sliten. Veldig sliten. Å sitte inne i den lille stua hennes, midt i alle hennes tanker om en usikker fremtid, ønsker og drømmer om fred og ro og frihet og respektfull behandling, og kanskje en gang ekte kjærlighet var tungt. Venninnen vår har vært sterk og stått på i et halvt år. Nå må hun være minst like sterk og begynne å skape sitt eget liv, sin nye hverdag. Vi var trøtte alle sammen da vi gikk og la oss etter å ha sittet hele kvelden i sofaen, røykt vannpipe og pratet og til stadighet blitt avbrutt av meldinger som tikket inn på venninnen vår sin telefon. Hun var helt oppsatt på å svare, på å være tilgjengelig, å ha et liv og ikke bli glemt, å ikke være alene. Bortsett fra irriterende mygg, og kvekking fra alle froskene som bodde i åkrene utenfor huset sovnet jeg som en stein da vi til slutt la oss. Marit, Thea og jeg hadde ikke sovet på nærmere to døgn, ikke på grunn av skilsmisseproblemer, men fordi vi som nevnt hadde sjekket ut en ganske annen virkelighet enn vår venninnes - Beiruts natteliv.

Beirut

Gjennom kontaktoverføring fra felles kjente i Norge ble vi kjent med en guttegjeng i Beirut. Gutta har studert i USA, Paris og London. De har reist rundt i store deler av Europa. De er kunstnere og ingeniører. Når de er hjemme i Beirut lever de livet - drar på stranda, går ut og danser, drikker øl i den populære bargata med mange barer og puber som ligger på rekke og rad og er full av unge, glade folk hver dag. 

Libanons innbyggertall er i overkant av 4 millioner. De over 500.000 palestinske flyktningene regnes ikke med i noen folketellinger, men alle vet at de i over seksti år har utgjort en stor prosentandel av alle som bor i landet. Flyktningene er en masse som bare er der, men som få libanesere egentlig verken har overskudd eller interesse av å ha noe med å gjøre. “Jeg har aldri vært i noen av flyktningleirene. Jeg har aldri vært i de arabiske byene i nord heller, det er jo farlig, og hva skal vi gjøre der? Jeg kjenner ingen der, skal jeg bare gå rundt og se på dem som om de er dyr i en dyrehage? ” Gutta i Beirut delte gjerne sine tanker med oss. Men ingen av dem sa at de egentlig var særlig opptatt av sitt eget lands samtidspolitikk. Alle sa at de ikke merket noe særlig forskjell på livet i Libanon etter hvert som krigen i Syria stadig eskalerer. En av dem sa at han som en nødvendig overlevelsesstrategi bevisst ikke følger med på annet enn kulturnyhetene.

Leirene i Libanon blir stadig mer overbefolket, og siden flyktningene ikke
får mer plass å bygge på må det bygges i høyden. 

Guttegjengen vet kanskje ikke så mye om hvor overfylt det nå med flere hundre tusen nye syriske flyktninger er i de allerede overbefolkede flyktningleirene. De vet ikke at det er mange interne stridigheter i leirene fordi det ikke bare kommer flyktninger som flykter fra Assads regime, men også flyktninger som flykter fra opprørsgrupper. En lege vi kjenner i leiren fortalte at hun aldri har hatt så mye å gjøre. Vi ble også fortalt at mange av flyktningene som slår seg ned i flyktningleirene ikke har mye utdanning eller noen spesiell yrkeskompetanse. Hva skal de gjøre? Hva skal de gjøre i en leir som allerede sliter med skyhøy arbeidsledighet og fattigdom? Vi diskuterte ikke så mye av dette med gutta. Vi pratet mest om musikk, ski, likestilling, utdanning og nøt soloppgangen fra havna og snakket om hvor vi drømte om å reise neste gang.

I Beirut

Gutta respekterte at vi hadde jobbet i en flyktningleir og at vi gledet oss til å se vennene våre der igjen.Samtidig syns det var rart at vi gadd, at vi turte. Jeg skjønner at gutta syns det er litt uforståelig at vi fra Norge, fra landet med så få nasjonale problemer og så mange penger velger å reise og bo i en flyktningleir. Jeg forstår at det kan virke merkelig å oppsøke noe som er så annerledes og i alle fall utfra deres syn så potensielt utrygt. Gutta har jobbet for å få brukt alle mulighetene de har til å skaffe seg en god utdannelse, til å reise, til å tjene penger, til å komme seg opp og ut. Kanskje virker det nesten litt småkvalmt at vi fra Norge kommer og bryr oss om ting i deres land som de selv ofrer få tanker og bekymringer og har funnet en, for dem, grei og fungerende måte å forholde/ ikke forholde seg til.

Jeg har hørt folk både fra og utenfra Norge si at mange nordmenn føler vi må oppsøke problemer og engasjere oss i ting utenfor vårt eget land fordi vi fordi vi ikke har nok problemer og for lite å engasjere oss i Norge. Jeg er ikke helt enig. For det første virker det da som om det er selvsagt at det er vi som representerer og som kommer med alt det bra, og stedene vi reiser til som har alt det dårlige. En sånn tankegang syns jeg gjenspeiler en ganske lite framtidsrettet ovenfra og ned-holdning, som jeg håper få av oss faktisk har. Bare synet mange nordmenn har om vårt eget land som et sted der alt går av seg selv og alt er enkelt og tilrettelagt syns jeg er kvalmende. Noen ser kanskje på det å engasjere seg i saker utenfor Norge som å jobbe seg ut og ned, i stedet for som våre libanesiske venner har gjort: å jobbe seg ut og opp. Det stemmer ikke. Norge er ingen rosa sky. Nordmenn er og bør i alle fall ikke være småtjukke engler som kan flakse rundt og gjøre akkurat hva vi vil og som alltid lever i sus og dus. Vi har personlige utfordringer, krav å oppfylle og mange valg som må tas som alle andre i resten av verden. Det går på ingen måte an å samenligne folk som har en dårlig dag i en flyktningleir og i Norge. Utfordringene er så totalt forskjellige, men alle vet at alle mennesker kan ha både gleder og oppturer og problemer og utfordringer overalt. Alltid. Nettopp derfor tror jeg det er ekstra viktig at vi drar til andre steder for å lære. For å gjøre forskjellene mindre og fremmedfrykten mindre fjern og mer håndgripelig. For å se det vi har felles - det mellommenneskelige. Mange i Norge har mulighet til å komme seg ut, til å åpne og endre forutinntatt meninger og fordommer. Vi kan få flere perspektiver som vi kan ta med oss hjem og bruke i vår hverdag. De som lever i en låst situasjon i en flyktningleir har ikke mulighet til det. Men hvis vi som faktisk kan reise ut, er åpne. Hvis vi ser menneskene og ikke bare en situasjon, ikke bare politikk, ikke bare grupperinger, da gjør vi verden mer kjent, da gjør vi verden mindre og dermed også forhåpentligvis etterhvert tryggere.

I Til Palestina - studieturprosjektet jeg er leder for fokuserer vi på tre ting: menneskemøter, fredsarbeid og det å få nye perspektiver. Vi reiser til Palestina i oktober. Kanskje du vil bli med?

Vi har vinger og vi har mulighet til å fly. Jeg tror det er lurt å bruke dem mens vi kan.

Marit, Thea og en av mange små venner.

Marit, Thea og jeg var på mange korte besøk i uken som gikk. Vi var innom familien til en nabojente som gledelig fortalte at datteren ikke var hjemme fordi hun var på jobb. Hun var overlykkelig fordi hun hadde begynt å jobbe på et kjøpesenter utenfor leiren og kunne komme seg ut og se nye folk, og kjenner jeg henne rett, se på nye gutter, hver dag. Noen andre venninne av oss var blitt gravide. En familie vi ofte pleide å være på besøk hos hadde endelig fått flyttet inn i et nytt hus uten hull i taket. En jente hadde spurtet hele veien hjem fra skolen fordi hun hadde fått vite at Marit og Siri var på vei hjem til henne.

Noe av det fineste og sterkeste man kan oppleve som medmenneske tror jeg kanskje må være gjensynsglede og følelsen av å bli verdsatt. Jeg vet ikke, jeg ble i alle fall fylt med mange ulike følelser i løpet av det korte oppholdet vi hadde i leiren. Jeg tror likevel det er Hassans lille fuglehistorie som har festet seg spesielt hos meg de siste dagene. Kanskje fordi den er så overførbar. Hassan er selv som en liten fugl i bur. Han har aldri vært utenfor landet sitt, men når han nå får mulighet er det ikke gull, store gaver, masse mat, eller fine klær han ønsker å ta med seg tilbake fra et av verdens rikeste land. Han vil at fuglen han har skal slippe å være ensom. Han vil at han skal få seg en venn. Å reise til andre land, fremmede kulturer og å bli kjent med mennesker som lever i en helt annen virkelighet enn du selv gjør handler ikke om å være snill og hjelpsom, det handler å om lære av hverandre. Hassan har lært meg mye. Med sitt ønske har Hassan minnet meg på hvor viktig det er å ha venner. Han har minnet meg på hvordan vi i Norge stadig nedvurderer styrken i sosiale fellesskap, det å ønske andre vel og ta vare på andre, være til for hverandre.
Om ikke Hassan får med seg en fugl hjem fra Norge, håper jeg i alle fall har får mange gode opplevelser og at vi i Norge kan vise at vi også kan gi det Marit, Thea og jeg nettopp har fått av palestinere, libanesere og syrere i uken som har gått - en varm, vennskapelig medmenneskelige velkomst.

Bilde fra Rashedieh.