Om skuddlinjen fra sidelinjen

For litt over en uke siden kom jeg tilbake til Norge etter et fire og en halv måneds opphold i Mellom- og Sør-Amerika. Samme dag som jeg kjørte fly halve jorda rundt og kom trygt hjem til Norge, ble en venn av meg hindret i å komme hjem fordi han hadde oppholdt seg på et område under en kilometer fra sitt eget hus på Vestbredden i Palestina.

For litt over en uke siden ble min palestinske venn arrestert - for entende gang og ganske ut av det blå. De var ute og dyrket jordområdene i utkanten av den palestinske landsbyen han bor i, vennen min, noen kompiser av ham og noen internasjonale aktivister. Jordene de jobbet på ligger tett opp mot en av de israelske bosettingene som omringer landsbyen. Dette skriver organisasjonen jeg jobbet for i Palestina før jul om det som fulgte: After about half an hour Israeli settlers arrived. The settlers began to harass the farmers, shouting abuse in English, calling those farming ‘dogs’ and ‘Nazis’, and throwing stones. The farmers continued to peacefully cultivate their land as Israeli Occupation Forces arrived at the scene.

En soldat grep tak i vennen min. Han ba dem om å slippe armen hans og å stoppe med ropingen, men historien ender dessverre ikke sånn…  the solider continued to forcefully hold him before dragging him to the ground. Four soldiers then surrounded him and hit him in the face with their rifle butts, causing him to bleed from the head.

International activists who attempted to protect him from this assault were beaten, violently dragged from the scene, and stamped upon repeatedly. Vennen min hadde ingen ting han skulle ha sagt eller gjort... He was handcuffed and taken to the settlement, where he was blindfolded. He was left bleeding for more than one hour, without any medical assistance.

Det er kjipt å gå for å leke på "feil" plass for palestinske barn.
Dette bildet er tatt i utkanten av landsbyen gutten bor i.

 I går fikk jeg, som del av mailinglisten til solidaritetsorganisasjonen han leder, en mail fra vennen min som da nettopp var blitt løslatt ved kausjon. Det han skrev er ingen hemmelighet. Det er ikke bare han som har blitt arrestert i det siste. Statistikken for arrestasjoner av palestinere på Vestbredden har økt kraftig i løpet av få måneder. Flere og flere unge gutter under 18 år blir fengslet. Kom kanskje arrestasjonen av vennen min likevel ikke så helt ut av det blå? Selv om grunnen til arrestasjoner av palestinske gutter og menn, virker ganske tilfeldig, er nok hensikten med dem mer bevisst enn jeg har forutsetning til å spekulere i. Vennen min er vant til å være klar over at sjansen for å bli arrestert alltid er der hvis han frivillig eller ei kommer i kontakt med israelske soldater, politi eller bosettere. Ikke for det han eventuelt gjør eller ikke gjør,  men for den han er. Vennen min jobber tross alt for fred, ikke-vold, rettferdighet og like rettigheter for alle. Han er tross alt en aktiv ikke-voldelig aktivist og sånne er en sikkerhetstrussel for Israel. Hadde dem vennen min kjemper mot i utgangspunktet kun ønsket fred, hadde han kunnet vært den ideelle samarbeidspartner. Min venn er alltid åpen for dialog og selv gift med en israelsk kvinne. For dem som ønsker makt, fortsettelse av bygging av ulovlige bosettinger og av landokkupasjon på Vestbredden blir han derimot kanskje sett på som mer enn en sikkerhetstrussel - en som står i veien?  En som gjør at planer blir vanskeligere å gjennomføre? Jeg vet ikke.

Jeg har ingen umiddelbare planer om å stjele mine naboers landområder og rive ned alle hus og planter og trær som er på området. Jeg tror ikke jeg kommer til å stenge veier og  bygge meg en ny villa der det før har ligget flere hundre år gamle olivenlunder og drueranker. Jeg har ikke tenkt å skyte sauer og andre dyr som forviller seg tilbake til gamle beiteplasser, skremme folk som prøver å høste det som er igjen av deres levebrød og arrestere eller kanskje til og med skyte dem hvis de føles for truende i mitt nye univers.  Jeg har ingen planer om å lage meg et svømmebasseng og ta alle vannressursene familier i området jeg har presset meg inn i flere generasjoner har benyttet seg av. Jeg har ikke tenkt å mure meg inne, sende opp en svær luftballong med et tjuefiretimers overvåkningskamera i og ha vakter i flere høye vakttårn rundt meg sånn at jeg alltid kunne visst hva alt og alle i mils omkrets driver med.

Hadde jeg hatt det hadde jeg kanskje tenkt annerledes om vennen min. Hadde jeg hatt det tror jeg jeg hadde vært bura inne for lenge siden. Men i stedet for at personer med lignende tanker og ideer som dem jeg nettopp skisserte blir tatt, er det altså unge uskyldige gutter, som kan tenkes å stå i veien for det de ønsker å oppnå, som arresteres.

Fra januar til april 2012  ble 46 barn under 18 år arrestert fra landsbyen jeg bodde i. En organisasjon og et senter jeg jobbet for – senter for frihet og rettferdighet, blakker seg nå omtrent på å betale ut unge uskyldige gutter fra fengsel for at de ikke skal miste for mye skolegang. Mange av guttene slipper ikke en gang ut ved kausjon, og ser det å erkjenne seg skyldig som eneste løsning for å korte ned tiden i rettssystemet og bak lås og slå.
Og det er ikke bare vennen min som blir slått og trakassert. Defence for Children International - Palestine har nylig offentliggjort en rapport med dokumentasjon om systematisk mishandling av arresterte palestinske barn. Nesten alle av 311 dokumenterte tilfellene ble bundet på hendene og fikk bind for øynene etter pågripelsen. 75%  av barna ble utsatt for fysisk vold under pågripelse, transport eller avhør. På grunn av utgiftene senteret for frihet og rettferdighet velger å bruke på kausjon, advokat og rettssaker har organisasjonen lite penger til å opprettholde andre prosjekter for barn og unge. Kontinuitet i eventuelle prosjekter blir dessuten en stor utfordring når ikke bare ungdommen i landsbyen, men lederne ved senteret stadig selv blir arrestert.

Man finner ikke alltid ord for å beskrive hva man tenker og føler når man er i Palestina. Det er sterkt og vanskelig å se at venner bli slått, plaget og behandlet respektløst og nedverdigende, men det er kanskje enda sterkere å se dem reise seg gang etter gang.  Når jeg er her i Norge føles det godt å ha jevnlig kontakt med en del av mine palestinske venner, men det er ikke alltid så lett å vite hva man skal skrive til noen av dem. God sommer? God helg? Ha en fortsatt fin dag? God kveld? Håper ingen ting kjipt skjer med deg akkurat nå? Jeg vet det kan høres overdrivende og voldsomt ut, men i Palestina kan man aldri helt vite hva dagen og natten bringer. Arrestasjonsstatistikken taler for seg selv. I løpet av månedene jeg bodde der begynte jeg etter hvert hver morgen å spørre om hvor mange som hadde blitt arrestert mens jeg sov. Det er dokumentert at over 60% av arrestasjonene i landsbyen jeg bodde i skjer om natten. Mange unge søsken sliter med traumatiske minner fra da far eller brødre ble arrestert. Det føles på en måte litt vanskelig å si god sommer til noen som aldri vet om de kan sove trygt.

Å skrive - stå på eller - lykke til med arbeid og planer, til en mann midt i en konflikt som på grunn av sin rettferdighetssans, sitt mot og sin innsatsvilje har sittet i fengsel i til sammen flere år,  føles også litt overflødig og rart. Hvem er egentlig jeg til å sitte på sidelinjen å heie? Men hvem er jeg på den andre siden hvis jeg ikke sier noen ting som helst? Jeg tror det nettopp det er små og store fans som sitter på sidelinjen og heier som gjør at verden kan gå rundt. Det er i hverdagskampen man trenger å vite at man uansett hva som skjer har noen som heier. En eller noen du føler er der for deg og for det du tror på og ønsker å oppnå.

Den 20. juni var det verdens flyktningdag. Flyktninghjelpen offentliggjorde at det per i dag er 42,5 millioner flyktninger i verden. Hvem er de 42,5 millionene? Hvor lenge har de måttet være flyktningner? Utad er de, akkurat som for eksempel palestinere og israelere kanskje mer en del av en gruppe som de fleste ikke ser på som annet enn en gruppe, enn de er individer.

Jeg ser på det som en utfordring at mennesker som lever i fattige land, i krig eller konfliktområder, som er flyktninger, eller tilhører diskriminerte grupper blir sett på som akkurat det - mennesker som lever i fattige land, i krig eller konfliktområder, som er flyktninger, eller tilhører diskriminerte grupper.  De kan bli sett på som heldige fordi de har klart seg bra til tross for sin gruppetilhørighet, unnskyldt for ting de gjør fordi de tross alt er en del av den gruppa. De kan lett bli stakkarsliggjort og undervurdert. De kan altfor lett bli stemplet og tolket, ikke ut fra det individet de er men ut fra gruppa de er en del av. 

En palestinsk flyktningleir i Libanon
Er alle vennene jeg fikk da jeg bodde der i 2010 bare en del av en masse?  

Med en venninne som studerer utviklingsstudier snakket jeg for ikke lenge siden om hvor lett folk åpner lommeboken når de ser en liten mørk gutt med opplåst mage og store øyne.

Når kan folk flest føle at det også er edelt og nyttig å åpne lommeboken for den oppblåste lille guttens storebror når de ser den fine åkeren han selv har laget og jobber for å holde i live, til deres onkel som har startet en lokal bedrift? Eller til lokalt forankrede organisasjoner som hjelper unge mennesker til å vokse opp i så trygge og sunne omgivelser som mulig? Går verden egentlig framover hvis vi snakker i stereotypier og kun følger med på mediestyrte og åpenbare akutte kriser og nødhjelpssituasjoner?  I en samtale jeg nettopp hadde om interkulturell kompetanse og forståelse med broren min som studerer menneskerettigheter og humanitær innsats, sa han at noe av det verste han visste var stakkarsliggjøring, det er ikke så veldig vanskelig å være enig med ham i det.  Jeg lurer på om, og forhåpentligvis når allmennhetens syn på nødvendig bistand og støtte kan endres fra sympati og et ovenfra og ned-basert fokus til likeverd, verdighet og medmenneskelig respekt. 

 Når jeg har kommet hjem til Norge fra lengre utenlandsopphold har jeg fått følelse av å komme tilbake til et fint, rent og trygt, men litt sovende land. Flere og flere tar utdannelse i Norge i dag, kanskje flere og flere burde ta studiereiser? I tillegg til å backpacke for å finne seg sjæl, tror jeg ikke er så dumt å reise på tur for å finne andre og å lære av og prøve å forstå dem og deres situasjon. 

Hvis du studerer ved NTNU får du forhåpentligvis en mulighet til høsten. Sammen med blant annet organisasjonen jeg jobbet med i Palestina og gode hjelpere utvikler vi nå en studietur til Vestbredden. Det er vanskelig for mange unge i Norge i dag å forstå det som foregår i Palestina, skrev jeg til en kompis fra Palestina. Og fortsatte med noe sånt som: ”jeg tror at for å forstå kan det beste være å oppleve og se ting med egne øyne. Og bare når folk forstår kan det skje endringer.”  Jeg håper det ligger noe i det jeg skrev og håper du blir med på reisen, enten som deltaker eller som støttede tilskuer på sidelinjen.

God sommer og lykke til med heiing.