Ski og soldater, traumer og teater.

Hjemme på ferie. Rydde rommet. Kasser bakerst i skapet åpnes og flyttes. Støvete, slitne bamser. Gamle, utslitte kladdebøker fylt med tekster om: min hobby, min favorittmat, mitt sommerminne og min påskeferie 1998: «Vi gikk veldig langt på skitur, helt opp på et fjell». I 1998 var jeg 10 år. I påsken i år, 16 år etter, var jeg blant annet på en tur til Palestina.

Mens jeg ryddet rommet fant jeg ikke bare gamle ting, jeg fant også plass til nye. Jeg har fått et nytt gullfarget hjerte. Det er en presang. Et smykke, fra en liten 12 år gammel venninne. Den eldste i en søskenflokk på fire fra en liten landsby sør på Vestbredden. Jenta har mørkt krusete hår og grønngrønne øyne. Hun elsker blomster. Ting som er pene. Rene. Rolige. «Jeg sitter noen ganger her og tegner det jeg ser foran meg» fortalte hun meg en av de fire dagene jeg bodde hos henne og resten av familien i april i år. «Jeg tegner blomstene, trærne, gresset» sa hun og myste mot solen. Jeg fant presangen hennes da jeg pakket ut av vesken min tilbake i Norge. Hun hadde smøget smykket ned i vesken den siste dagen jeg var hos henne og familien. Et gullhjerte fra en medaljong som kunne deles i to. Jeg har den ene delen, min palestinske venninne har den andre. 

Vakker vår på Vestbredden

Vi to tilbrake en del tid sammen ute i det deilige vårværet på Vestbredden. En ettermiddag da resten av familien hvilte gikk vi rundt i hagen utenfor huset deres. Solen var lav og ga ansiktet til den spinkle 12-åringen en varm farge. Vi snakket om all snøen som skapte så mye problemer i landsbyen hennes for få måneder siden. Uværet som gjorde at jeg var innesnødd sammen med henne og resten av familien i fire- fem dager. Stormen virket ufattelig fjern i den varme vårbrisen. Omtrent like fjern som mine vanlige påskeskiturer på fjellet hjemme i Hemsedal. Vi plukket blomster. Vi snakket om trærne og buskene rundt oss og om all den gode frukten som vokser i Palestina. Vi snakket om lekser, skole, teite gutter og morsomme vitser. Da vi rundet et hjørne av huset pekte min lille venninne ned i en liten blomstereng og sa rolig:

«Her lå en soldat på bakken og siktet mot huset vårt med et stort gevær. For to uker siden omringet soldater hele huset vårt. Pappa ble arrestert igjen. De kom med syv store biler midt på natten. Jeg lå og sov. Hele familien ble vekket. Vi ble røsket opp av sengene våre. Jeg var ikke redd. Jeg er ikke redd».

En gjeng smågutter ropte og lo av noe oppe i gata og jenta reiste seg. « Å så teite gutter er!» sa hun, smilte og blunket.

Faren til jenta og hennes tre søsken har vært fengslet av israelske myndigheter over 20 ganger. Han var arrestert over lengre tid under oppveksten til min lille venninne og den yngre broren hennes. De vokste opp sammen med moren som da var knapt 18 år. Jeg vet ikke om du har barn, eller noen du har ansvaret for. Noen du ville gjort alt for, noen du ønsker alt det beste. Jeg er sikker på at mamma hadde kjørt etter meg i rasende fart hvis jeg mistet kontrollen på plogingen på påskeskiturer i 1998. Hva hadde mamma gjort, hva hadde du gjort hvis du hadde levd under okkupasjon hele livet ditt og alt tyder på at også barna din vil gjøre det samme? Hva hadde du gjort hvis dine barns grunnleggende rettigheter som ytrings- og bevegelsesfrihet, samt tilførsel til vann og andre naturressurser hadde vært avkuttet og kontrollert? Hva har faren i huset til min lille palestinske venninne - en vanlig familiefar som ønsker at barna hans skal vokse opp under så gode forhold som mulig - gjort? Han sier fra om ting han er uenig i. Han jobber mot den israleske bosetingspolitikken, israelernes landkonfiskeringspolicy og deres militære tilstedeværelse og overvåking av landsbyen hans. Han er kritisk til de palestinske myndighetene og uenigheten mellom de palestinske politiske gruppene. Han jobber fra grasrota med det som opptar ham. Han tar bilder, uttaler seg i media, har kontakt med internasjonale besøkende til Vestbredden. På grunn av det blir han jevnlig arrestert. På grunn av det blir hele familien stadig vekket av soldater som ransaker huset hans og arresterer ham og sønnen hans på 8 år blir nektet utreisetillatlese fra Vestbredden. 8-åringen blir stemplet som en sikkerhetstrussel. Den lille «terroristen» er to år yngre enn jeg var da jeg skrev om «Min hobby» og «Min påsketur» i store grønne kladdebøker på Hemsedal barneskole.

Familiefarens nest yngste barn er en liten jente. Treåringen har minst like stort og krusete hår som storesøsteren på 12 og store brune øyne. Det lille sjarmtrollet har ikke mange ord i vokabularet sitt enda. Ordet hun brukte mest mens jeg var på besøk var: soldater.

Israelske vakttårn og bevæpnete soldater
- et vanlig syn for palestinske barn. 

Å snakke om soldater er like vanlig for mine små palestinske venner som ski var for meg da jeg var på deres alder. Som 26-åring syns jeg bare det å gå forbi bevæpnete israelske 16-årige vernepliktige soldater på post ved et vakttårn er  ubehagelig. Det er imidlertid dagligdags og har blitt en vane for mange palestinske treåringer. Barn som min 12 år gamle venninne er tilsynelatende ikke redd soldater og våpen. Det er en vane. Ting de er vant til å hanskes med, måtte ha som en del av hverdagen. Hva gjør det med deres syn på livet, på omgivelsene deres og på egne grenser og følelser? Noen ganger blir jeg spurt om hva jeg tenker om situasjonen i Palestina. Hvordan jeg opplever å være der nede. Om jeg er redd, føler med utrygg og så videre. Noe av det jeg er mest redd for når jeg er i Palestina og er en del av hverdagen der nede er at uverdige, umenneskelige hendelser og situasjoner skal bli normalt. At barn skal ta det for gitt at det alltid er folk som overvåker dem, at de når som helst kan bli stoppet og kryssforhørt om hvem de er, hvor de skal og hvorfor de tenker seg dit. At småbarn føler at det er like normalt å snakke om soldater og arrestasjoner rundt middagsbordet som hvordan det går i barnehagen eller på skolen. Da jeg var ti år hadde jeg opplevd personlig tunge og livsendrende hendelser i livet mitt, men jeg hadde ro og tid og trygghet til å kunne komme meg gjennom sorg og savn på en grei måte og gå videre i livet. Barn i Palestina får aldri ro. I hverdagen sin opplever de aldri stabilitet og forutsigbarhet, stikkord som er grunnsteiner for et individs oppnåelse av trygghet og tilhørighet. Barn som lever under forhold med forekomst av politisk vold, krig og konflikt, blir ofte beskrevet som barn som vokser opp for tidlig, mister barndommen sin, og må ta politisk ansvar før de har vært gjennom en naturlig modningsprosess fra barn til voksen. Barn som har vokst opp under vanskelige forhold og har opplevd en eller flere traumatiserende hendelser utvikler gjerne en rekke forsvarsmekanismer som de daglig bruker for å komme seg gjennom hverdagen. Det er et eget uttrykk som heter ”den palestinske erfaringen”. Uttrykket viser til de felles forsvarsmekanismene og overlevelsesstrategiene som har blitt ført videre fra generasjon til generasjon palestinere som har levd under okkupasjon i mange tiår. Barn som har hatt flere ekstreme opplevelser forsvarer seg og tilpasser seg gjerne nye vanskelige situasjoner og følelser ved å bli eksperter på tilpasning, unngåelse og følelsesmessig nummenhet. Å tilpasse seg situasjoner ved å bruke ulike forsvarsmekanismer vil i hovedsak hjelpe et individ der og da, men gjøre det vanskeligere å jobbe med og bearbeide det vanskelige senere. Ny psykologisk forskning viser imidlertid til andre tilnærminger og prosesser som kan være bedre for et individ på lengre sikt. Denne forskningen har jeg sett i sammenheng med teateraktiviteter og -teorier i min nylig ferdigstilte masteroppgave. Jeg har vært opptatt av å finne og bruke nye traumebearbeidingsteorier fordi jeg er opptatt av verdien av et likeverdig, framtidsrettet og ikke behandlings- men heller hjelp-til-selvhjelpssfokus. Hvorfor? Fordi jeg kjenner så mange sterke mennesker i Palestina som går med hodet hevet og som akkurat som alle andre foreldre, søsken, medmennesker ønsker alt det beste for dem de har rundt seg og ikke å bli satt inn i en offerrolle. Min masteroppgave tar utgangspunkt i disse menneskemøtene og individets mulighet til å jobbe med seg selv og være subjekt i sitt eget liv, ikke spillebrikker på et spillebrett som blir flyttet rundt og styrt av noen med politisk makt, eller av noen med en rekke diagnoser å dele ut.

Et av hovedmålene mine med turen til Vestbredden i april var blant annet å møte en del av teatergruppe-ungdommene jeg ble kjent med under master-feltarbeidsoppholdet jeg hadde i Ramallah før jul. Jeg smilte fra øre til øre under hele kafébesøket med de aktive ungdommene. Uansett hvor man er er det motiverende å være sammen med engasjerte, målrettede personer. En gutt hadde startet sin egen teatergruppe, en jente hadde klart og orket å satse på å få oppnådd en drøm hun lenge hadde hatt: å lære seg karate, en hadde lært seg å spille gitar fordi han likte opplevelsen teateret hadde gitt ham av å lære noe nytt og utfordre seg selv på en positiv måte. En annen gutt satset sterkt på utdanningen sin fordi han i teateret hadde opplevd at han kan gjøre en forskjell og ha noe å si i samfunnet. Jeg blir både imponert og inspirert når jeg møter mennesker med ståpå-vilje og en indre trygghet og konstruktiv tilnærming til livet. Jeg er sikker på at det er disse menneskene som kan forme og endre samfunnet til det bedre.

«Du vet Siri, vi må drømme” sa en av guttene til meg. “Det eneste og viktigste vi kan gjøre som unge palestinere i Palestina i dag er å jobbe så godt vi kan for å prøve å holde på drømmene våre og forsøke å nå dem».

Å få være med i et teaterprosjekt har gitt ungdommene en motivasjonsboost til å se at det faktisk er mulig å nå noen av drømmene sine. Teaterets egenart og fokus på fysisk og umiddelbart samt kognitivt arbeid kan tilføre palestinsk ungdom selvrefleksiviteten, tryggheten og erfaringene de trenger for å kunne oppleve å komme seg vekk fra rollen okkupasjonsmakten gir dem som nedverdigede mennesker. Et likeverdig, tilrettelagt og konstruktivt fellesskapende teaterprosjekt kan føre til at individer uansett bakgrunn kan bli dyttet i riktig retning til å oppleve seg selv som likeverdige mennesker.

På Robben Island

Hvordan vi generelt i vår vanlige hverdag tenker på og om hverandre, har mer enn vi kanskje tenker å si for hvordan vi er med på å forme og påvirke dem rundt oss og dermed samfunnet vårt. For et par ukers tid siden kom jeg tilbake fra en reise til Sør-Afrika. Jeg møtte broren min som for tiden jobber i Kongo. Avslutningen på det forrige avsnittet fikk meg til å tenke på noe guiden vår på en rundtur på Robben Island og i høysikkerhetsfengselet der Nelson Mandela satt fengslet i over 18 år sa. Av en mann som var på den samme omvisningen som broren min og jeg fikk guiden - en tidligere politisk fange, spørsmålet: «Hater du alle hvite nå?» Guiden som hadde sittet fengslet i flere år på øya pustet litt tungt og så ned i bakken før han rolig svarte: «Det er et helt irrelevant spørsmål. Hvilken farge folk har er nettopp det vi har kjempet for at ikke skal bety noe. Det er nettopp hovedgrunnen til at vi ble fengslet på Robben Island. Vi kjempet for at hvordan man ser ut og hvor man kommer fra ikke skal ha noe å si for hvor man kan dra, hvilke muligheter man har og for hva man kan bidra med i samfunnet. Jeg hater ikke alle hvite. Jeg elsker heller ikke alle svarte. Jeg hater dem som mener at hudfarge betyr noe, og jeg elsker dem som gjør sitt beste for å få folk til å forstå at vi alle er mennesker».

Fra en Township utenfor Cape Town

Under oppholdet vårt i Sør-Afrika var broren min og jeg også på museum midt i Cape Town, i bydelen som tidligere het District Six. 60.000 svarte innbyggere ble tvunget til å flytte fra området under apartheid på 1970-tallet. En av utviklerne av området i dag har uttalt: «We want restitution to restore to the people their dignity, to help people claim and get back their humanity that they have lost, and that is linked very directly to the question of land.»
Selv om jeg var på ferie fikk jeg ikke masterprosjektet mitt på avstand i Sør-Afrika. Sitat over kunne være uttalt om Palestina av en palestiner i dag. Det finnes mange direkte linker mellom situasjonen i Sør-Afrika under apartheid og i Palestina i dag. Mennesker ble og blir begge steder behandlet urettferdig kun utfra sitt utseende og sin sosiokulturelle bakgrunn. Jeg er veldig glad for å ha mine erfaringer fra Midtøsten, fra masterprosjektet mitt og fra andre reiser og møter andre steder i verden i bagasjen når jeg i august flytter til Sør-Afrika. Jeg er så heldig å ha fått jobb i et prosjekt som satser på og arbeider for å heve unge sørafrikanere som bor i townshiper sin livskvalitet gjennom samarbeid, kursing og først og fremst musikkaktiviteter.

Palestina er et land under okkupasjon. Sør-Afrika har vært en land under apartheid.

Men.

I alle land er det byer og landsbyer.

I alle landsbyer er det hjem.
I alle hjem er det mennesker.
I alle mennesker er det egenskaper, erfaringer og følelser.

I alle følelser ligger det muligheter.

Når man dykker ned i Sør-Afrikas historie, eller i et konfliktområde som Palestina, leser historien om den politiske utviklingen og blir kjent med menneskene og hverdagen blir det ganske raskt klart at det ikke er sivilbefolkningen og enkeltmenneskene som er problemet. Det er samfunnsstyringen som må endres, gutta på toppen med makt. Det er det store maktspillet som er sykt, ikke menneskene som tilfeldigvis bor midt på spillebrettet.

Work in progress for "Konflikten". 

I Palestina i april reiste jeg sammen med to unge skuespillere og en musiker. Etter mange samtaler med palestinere og israelere laget de forestillingen "Konflikten". Den ene skuespilleren sa en gang: «Jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange norske skuespillere som aktivt bruker kompetansen sin som skuespillere - verktøyet de har som skapende kunstnere, muligheten de har til å formidle ting - til å lage nye forestillinger og teaterhendelser som virkelig spiller en viktig rolle i samfunnsdebatten». Det ligger nok mye ubrukt potensiale hos mange skuespillere, mange ressurser som kunne blitt brukt til å gjøre hele verden friskere. Som hovedrolleinnehavere i vårt eget liv kan alle imidlertid bruke mulighetene vi har som medmennesker til det samme som skuespillerene er trent til å gjøre på en scene. Vi kan formidle og dele - dele ord, tanker, følelser. Vi kan vise at å uverdiggjøre og nedverdige andre mennesker ikke er greit. Vi kan arbeide for at ingen skal måtte oppleve at det å leve under okkupasjon blir vanlig og normalt. Vi kan gjøre som faren til min gode 12 år gamle venninne – vi kan si fra om det vi er uenige om, jobbe for det vi tror på. Vi kan gjøre som mine unge engasjerte informanter i masterprosjektet mitt – drømme og jobbe for at drømmene våre for framtiden blir virkelighet!

God sommer!