Det er høysesong. Nå kommer alle palestinere bosatt i utlandet for å finne seg en passende kone -eller mann. ”Hvem er den jenta der?” spurte en palestinsk brite på en bryllupsfest i forrige uke. ”Det er datteren til din families nabo,” ble det svart. Neste dag kom moren og søsteren til briten for å spørre om nabojenta ville gifte seg. I går- en uke etterpå, var det forlovelsesfest.
Når utlendinger kommer hit for å feste vil de gjøre det skikkelig. Det ferske paret kjørte hele leiren og nabobyen rundt i en åpen cabriole med et følge av biler som tutet uavbrutt Tilbake i leiren ble de geleidet av et tromme- og sekkepipeorkester til dit festen skulle være . De danset flere timer i festlokalet – en hage i leiren under druetrær – det kaller jeg å gjøre det skikkelig. Enda det bare var forlovelse var det nesten som en bryllupsfest, sa folk. Om en ukes tid reiser mannen tilbake til England. Så begynner styret med å få hans vordende kone inn i landet. Det kommer til å ta sin tid, men det passer egentlig bra for vår venninne som er midt i studiene. ”Hun er en smart og flink jente, det var derfor vi valgte henne” sa brudgommens far til oss. Vi satt i hans bil på ”vise fram-runden. ” Jeg vet ikke hva du hadde tenkt, men det var ikke komplementet han gav sin kommende svigerdatter vi bet oss merke i.. ”Vi valgte henne.”
Det er vondt for meg å skrive dette. . Ikke fordi hele opplegget virker litt uvirkelig. Ikke fordi jeg syns det er litt trist at så mye handler om fornuft og ikke kjærlighet. Hva nå enn egentlig kjærlighet er.. Nei, det er bare det at jeg er solbrent. Eller.. svidd er kanskje et bedre ord. Mens unge jenter på Marit og min alder, eller kanskje helst litt yngre benytter høysesongen for eksportekteskap og andre ekteskap til å få vist seg fram, gjemte vi oss bort. Å komme inn på et lukket område kun for damer, med solstoler, svømmebasseng og bikinier. Det føltes som å komme til en oase i ørkenen. Og det er vel som man sier, for å oppleve virkelig glede må man oppleve litt smerte og omvendt… Så jeg klager ikke, sviddhet blir som regel til brunhet .. Insj Allah!
Det var kanskje vårt besøk fra Syria som virkelig inspirerte oss til å kaste klærne. To av Marits studievenner kom på ferietur for å bade og sole seg i Libanon. Vi dro til Syria og nøt livet der, de kom hit. Vi kom ruslende langs stranda fra leiren i vår vanlige uniform - klær over skuldrene og knærne og ingen utringning. Da to jenter i bikini vinket og smilte til oss på den offentlige stranda, var det nesten som vi måtte snu oss bort. ”Å dere vet ikke hvor fristende det er å kaste klærne og bli med dere ut i havet” sa vi. Men uansett hvor deilig det hadde vært. Ryktet vi, og norske solidaritetsarbeidere etter oss hadde fått hvis vi hadde gjort noe sånt.. Det vil jeg ikke tenke på engang.
Akkurat nå vil jeg egentlig ikke tenke i det hele tatt. Det er så typisk. I det siste har vi snakket mye med vår palestinske mor om at Marit og jeg er de eneste av solidaritetsarbeiderne som ikke har blitt magesyke. Selvfølgelig måtte jeg ødelegge den statistikken nå- bare et par uker før vi skal hjem. Jeg skrev de forrige avsnittene i går. Og hadde tenkt å fortsette om kvelden etter at vi hadde vært på et lite besøk. Jeg fikk vann i munnen av det besøket. Ikke fordi jeg likte kaffen de serverte spsesielt godt. Fordi jeg plutselig ble akutt kvalm. Resten av kvelden og natten var det åpne sluser fra alle kanter.. Jeg rakk så vidt å komme hjem før jeg kastet opp første gang. Jeg vil dedikere dette innlegget til Ellen som var på besøk for noen måneder siden. Et knekkebrød fra pakken du satte igjen, Ellen. Det er det eneste jeg har fått i meg i løpet av dagen.
Mens jeg har ligget og sovet har Marit vært på handicapsenteret og skrevet en fire siders lang rapport. Det føles rart å skrive det svart på hvitt, men vårt opphold nærmer seg slutten. Nå setter vi inn sluttstøtet. Vi skal ha fotoprosjektshow om halvannen uke. Jeg tror jeg kan beskrive bildeutvelgelsesprosessen som å være dommer i et taltenshow. Egentlig vil vi ha med alle bildene fordi alle har noe spesielt og eget ved seg. Hele prosjektet har noe veldig spesielt ved seg. Dette skrev vi i begynnelsen av vår invitasjon:
4 refugee camps
40 children from 7 to 16 years old.
Many cameras
- an extraordinary oppurtunity.
How often do you have the opportunity to see behind the scenes in four Palestinian refugee camps?
40 children are happy to invite you home and to their neighbourhood.
Jeg må presse i meg et knekkebrød til og få meg opp av senga. Snart er ikke dette nabolaget vårt nabolag lenger. Marit og jeg har ikke bare privilegiet med å være med å velge ut bildene som skal være med på utstillingen. Vi har i to uker til muligheten til å se alle tingene og folkene barna har foreviget gjennom kameralinsene. Jeg vil ut å forevige dem med mine egne øyne.
