I etterpålyset

Jeg har skrevet sluttrapport, jeg har vært på obligatorisk oppfølgingstime hos psykolog, jeg har vært på evalueringsmøter og jeg har holdt foredrag. Jeg vet det heter i etterpåklokskapens lys, men dette er bare noen etterpåtanker. Jeg skriver litt igjen fordi jeg har avsluttet enda en del av min jobb som solidaritetsarbeider (for denne gang.)  Vel tilbake i Norge har jeg tenkt mye på hvordan man best deler det man har lært og opplevd, og hvorfor det kan være vanskelig.

Man kan føle seg liten og ubetydelig når man blir konfrontert med og kjenner store politiske, vanskelige situasjoner på kroppen.  Det er ikke bare lett å bo sammen med motstandskjempere som har sittet i fengsel i store deler av sitt voksne liv. Damer som aldri kan sove helt rolig om kvelden fordi de aldri vet når sønnene eller mannen kan bli arrestert. Eller små 4-5åringer som, hvis du går ut av huset med kameraet tydelig hengende over skuldra, spør: Hvor er problemet? Er det soldater i gata? Er det tåregass?  Det er vanskelig der og da, men det er kanskje enda mer krevende i etterkant. Kanskje spesielt når man kommer hjem og folk spør om jeg har hatt det bra og jeg ikke vet hva jeg skal svare.

Midt i den palestinske byen Hebron har bosettere slått seg ned, stengt gater  og butikker og dermed fått nye søppelplasser.

Det er ingen god følelse å ikke bli trodd, eller å bli tatt for å overdrive. Jeg merker at en del ting nesten føles litt drøyt å fortelle om fra Palestina og Israel. Ting som for mange nordmenn vil virke usannsynlig og ufattelig. Dagligdagse hendelser som at Israel dumper søpla og fører kloakken sin inn i palestinske landsbyer. At israelske soldater skyter tåregass fra og spiller porno over høyttalerne fra vakttårnene sine når det arrangeres offentlige begravelser i palestinske byer fordi Israel ikke tillater at mange palestinere samles. Ting som at unge israelske ungdommer drar til Vestbredden og okkuperer hus for å ha et sted å feste, eller finner på trakasserende leker med uskyldige palestinere på check-pointene fordi de kjeder seg på jobb.  Ting som at palestinske barn i Hebron har internasjonale observatørstyrker som passer på dem på skoleveien, for at de ikke skal bli plaget og skadet av bosetterne som har slått seg ned i byen. Ting som at den israelske muren stadig blir lengre, og at den blant annet i områdene der jeg bodde, er et elektrisk gjerde med en israelsk patruljevei på innsiden. At palestinere er overvåket hele døgnet av Israels superfancy teknologiske utstyr.

Muren, bildet er tatt fra palestinsk side. På den andre sider ligger nye bosettingshus

Alle disse  eksemplene har enorme daglige konsekvenser for sivilbefolkningen i Palestina, men ingen av dem er en nyhet,  en akutt nødsituasjon eller en krise.  Jeg så og hørte om det hver dag, men det som skjer hver dag deles ikke i media. I Jerusalem møtte Aasta den ansvarlige for nyhetsbyrået Reuters i Israel og de palestinske områdene. Mannen hadde hatt mange jobber, men sa at denne var den absolutt mest krevende. Reutersmannen måtte hele tiden ha stålkontroll på hva som ble publisert av hans ansatte. Journalistene må være ekstremt sensitive og nøyaktige bare med ordformuleringen. Alt kan lett bli feil når du skriver om Israel og Palestina. Det at mye av konflikten starter med krigen i 1948, den som for palestinere heter, Al Nakba – katastrofen,  og War of indepenence – selvstendighetskrigen for israelerne, setter på mange måter standarden.  Det Israel kaller sikkerhet,  er segregering og apartheid for palestinere.

De som styrer hva slags info som skal bli delt fra Midtøsten og fra andre krigs- og konfliktområder, har ingen enkel jobb. Det at alle store nyhetsbyråer må, eller føler at de bør, safe så mye som de gjør når det kommer til situasjonen i Palestina og Israel, gjør det ikke så lett å komme tilbake som et øyenvitne og dele historier og føle seg som en overdrivende aktivist.

I etterkant av oppholdene mine i Libanon og Palestina har jeg fått spørsmål som: Ser du noen løsning i Israel/Palestina? Er det ikke nytteløst og i alle fall i lengden umotiverende å jobbe og engasjere seg i en situasjon som er så håpløs og innfløkt? For meg er det at oppegående, flinke, ressurssterke nordmenn stiller denne type spørsmål nok til at jeg enda tydeligere ser verdien av å være frivillig og å vise solidaritet med folk som lider under daglige menneskerettighetsbrudd. Vi mennesker er tross alt flokkdyr. At noen bryr seg, gjør det lettere for andre å bry seg. At vennene mine i Libanon og Palestina, familiene deres og hele slekta deres vet at i utlandet er det noen som vet om dem, og noen som vil deres beste, tror jeg i aller høyeste grad gir håp.  For at folk skal klare og orke å leve og gjøre det beste de kan ut av hverdagen sin trengs håp, støtte og forståelse. Å lære og å bidra handler ikke om å være tøff, modig eller veldig eventyrlysten – det handler om å være et medmenneske.

På tur for å se hvor en ny israelsk vei er planlagt midt i palestinernes  landbruksområder.

I Beit Ommar må alle deler av befolkningen daglig leve med uforutsigbarhet, okkupasjon, daglige ydmykelser og knappe ressurser. Det er vanskelig å sette seg helt  inn i andres hverdag. Jeg forventer verken av meg selv eller av andre at vi skal kunne det, men jeg merker selv at jeg blir mer og mer imponert og inspirert av hvordan vanlige folk under virkelig tøffe forhold gjør det de kan for å lette sin egen og andres hverdag. For til tross for ufrihet og konflikter - under mine opphold i Midtøsten har jeg alltid opplevd store og små  lyspunkt og positivitet. Tid, gjestfrihet og sterke familiebånd er bare noen eksempler på viktige prioriteringer og selvfølgeligheter for alle vennene mine i Beit Ommar. Fellesskap er essensielt uansett hva som foregår utenfor husets fire vegger.

For meg er en stor del av verdien av det å være i Palestina nettopp felleskap og nye bekjentskap.  For meg betyr det å være solidaritetsarbeider å være med på å opprettholde og jobbe for å forsøke å forsterke vanlige menneskers verdighet. Vise at jeg ser dem, og at jeg på ingen måte vil glemme dem så fort jeg setter meg på flyet tilbake til Norge.  Jeg ønsker å bidra til å styrke vanlige folks  håp om at de også en dag vil bli behandlet som likeverdige mennesker, som ut fra sine premisser skal ha de samme felles rettighetene de, akkurat som alle andre i verden, har rett på.

”Kaller du dette frihet? Er dette rettferdig?”  spurte den palestinske mannen jeg snakket med bare noen timer etter at Israel hadde jevnet det nye huset hans med jorden. Jeg tror ingen forventet at jeg skulle si noe akkurat der og da, svaret var uansett ganske opplagt. Tusen tanker svirret rundt i hodet midt, og mens jeg stod der midt i husrestene kom jeg plutselig til å tenke på et sitat fra en film. Filmens unge hovedpersonen sa noen sånt som;  ”da jeg var liten sa alltid mamma til meg at vi bodde på det beste stedet i verden. Nå vet jeg at det ikke stemmer. Nå vet jeg at  hele verden er et stort sted. ”

Nyheter, fakta og store eller små innenriks-  eller utenrikssaker kan noen ganger være vanskelig å forstå, vanskelig å ta innover seg, men alle mennesker i verden kommer fra og bor mer eller mindre på samme sted, og en dag – en dag håper jeg at vi kan begynne å oppføre oss som om vi gjør det.