Jeg slutter aldri å bli imponert over mine
palestinske venner som orker å snakke om problemer og vanskeligheter om og om igjen. Dem
jeg har bodd og jobbet hos i Palestina de siste ukene har jevnlig
internasjonale gjester på besøk. Alle får bokstavelig talt
okkupasjonen midt i fleisen under et besøk i landsbyen og har ofte et hav
av spørsmål. –Hva tror du om framtiden? Hvilken løsning tror du kan fungere
mellom Palestina og Israel? Hva slags utfordringer byr hverdagen din på? Hvor
ofte støter du på problemer og hindringer? Hvor ofte kommer militæret på
natteraid? Hvor lenge måtte du vente i checkpointen i går? Hvor lenge har du
sittet i fengsel? Hvordan var livet i fengselet? Den siste uken har senteret
jeg har jobbet for – Center for Freedom and Justice, hatt både japanere,
amerikanere og franskmenn innom. Jeg vet ikke hvordan gjestene ville reagert hvis de stadig fikk store politiske og ikke minst personlige spørsmål fra fremmede, men det
palestinske vertskapet svarer grundig og oppriktig på alt de blir spurt om. En kveld etter eftar - kveldsmåltidet under ramadan,
blir hovedtemaet: fengselsopphold. Jeg
husker ikke hvilket spørsmål som fikk min palestinske venn til å begynne å
fortelle, men det ble raskt helt stille rundt bordet. Alle lyttet til vertens
rolige stemme.
- Jeg var 17 år den gangen. Jeg gikk siste
året på skolen og hadde begynt å planlegge framtiden og hva jeg skulle gjøre
for å oppnå målene mine. Familien min er kjent for å være en politisk aktiv
familie der vi ikke er redde for å si det vi mener. To av storebrødrene mine hadde
vært fengslet allerede. Den eldste av dem ble hentet midt på natten om vinteren.
Han satt inni i noen år, anklaget for å ha kastet stein. Etter at han ble
løslatt har han vært stille, han liker ikke å snakke eller å være noe særlig
sosial. Jeg forstod ikke helt hvordan brødrene mine kunne bli så berørt, men så
ble jeg en dag hentet selv og det endret livet mitt. De israelske soldatene tok
meg med til en bosetting i nærheten av landsbyen vår og stengte meg inne i et
mørkt rom i et varetektsfengsel. Jeg fikk ikke ha kontakt med noen. De spilte
stygg musikk og ga meg vond mat. Jeg visste ikke om det var dag eller natt og
jeg visste ikke hvor lenge jeg måtte være der.
Etter en uke tok de meg med til et
psykiatrisk sykehus. Jeg ble tatt med inn på et rom med en stor glassvegg. Bak
glassveggen satt moren min og to av søsknene mine. Jeg kunne se dem, men de
kunne ikke se meg. -Familien din vil ikke snakke med deg fordi du har havnet
her på dette sykehuset, sa soldatene. Jeg forstod ingen ting. Aller minst
hvorfor jeg hadde blitt dratt med på sykehuset og hvordan famlien min hadde fått vite at jeg var der. Etter noen dager kom soldatene med
et hebraisk dokument. – Du har to valg, sa de. - Skriv under på papiret eller
bli sittende i fengsel resten av livet.
Jeg var i tvil. Jeg var bare 17 år. – Hvis jeg får snakke med famlien
min først, så skal jeg skrive under sa, jeg etter noen dagers betenkningstid.
Soldatene gav meg lov til å ringe. Fordi faren min ikke hadde kommet på
sykehuset sånn som de andre, var jeg redd for om han var sint på meg. Jeg ble derfor
ekstra glad for at det var han som tok telefonen – Du må aldri skrive under på noe
du ikke forstår. Du må ikke la dem lure deg, var hans klare beskjed.
Ordene til faren min ga meg selvtilliten og styrken jeg trengte. Jeg sa til soldatene at jeg hadde ombestemt
meg og ikke ville skrive under likevel. Responsen deres var å overføre meg til et fengsel der det
satt fanger med livslange dommer. Jeg satt i isolat i tre måneder. Det
første jeg spurte de andre fangene om da jeg fikk komme ut var
hvilken dag det var. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge jeg hadde sittet
alene i mørket. Jeg hadde begynt å snakke med meg selv og følte meg ikke
bra. Alt ble lettere da jeg kom ut i det
vanlige fengselet. Da klarte vi fangene å skape oss rutiner. Lærere som var
fengslet starter i hemmelighet skoler for oss unge og jeg ble introdusert til
mange ikke-voldelige motstandsforkjempere som Nelson Mandela, Gandhi og Martin
Luther King.
Mens jeg satt inne rullet den andre intifadaen utenfor murene. Jeg
visste at mange av vennene mine kjempet for frihet og jeg bestemte meg for at når jeg kom
ut ville jeg også gjøre det. Jeg ville bygge mine egne prosjekter basert på
tankene og erfaringene til mine fredshelter.
Jeg skrev tidligere at jeg syns det er imponerende at
folk orker å snakke om det vanskelige igjen og igjen. Minst like inspirerende er de positive
prosjektene som blir startet opp av sånne som min vert og kollega. Etter til sammen syv år i fengsel orker han å gjøre planene sine om til virkelighet og han har iversatt
en rekke prosjekter til glede for lokalmiljøet.
Det er en ære å jobbe med sånne personer og
det er en glede å være i Palestina og bruke tid sammen med med nye og gamle
venner. Det er både morsomt og lærerikt og blant annet være på rånetur, fikenslang, photoshoot, smugkikke på gutter-tur med min
17-år gamle “lillesøster”, matlagings-”kurs”, og alt annet jeg har
gjort de siste dagene.
