Jeg skulle være deltaker på ledsagerprogrammet til Kirkenes verdensråd i Palestina og Israel i tre måneder - et program med både israelske og palestinske samarbeidspartnere.
Det ble det ikke noe av.
Ledsagerne følger barn på skolen og sikrer at de ikke blir utsatt for unødig trakassering fra israelske soldater eller bosettere. De står på israelske kontrollposter og dokumenterer hvor mange palestinere som hver eneste dag blir nektet å passere. Ledsagerne forsøker å bidra til at palestinerne ikke blir unødig dårlig behandlet og at syke, gravide og eldre får gå gjennom den humanitære kontrollpost-porten, som ved de fleste kontrollposter ofte er stengt. Som ledsager skulle jeg også være tilstede ved landbruksporter som blir kontrollert av israelske soldater og passe på at palestinske bønder og buskapen deres fikk tilgang til åkre og landområder. Jeg skulle besøke religiøse minoriteter, som kristne palestinere. Ledsagerens oppgave er rett og slett å være med på å bidra til at sivile, ut fra forholdene, får ha et så verdig liv som mulig og at regler og lover følges.
Jeg fikk ikke mulighet til å delta.
Israel kontrollerer palestinernes grenser. Ingen kan komme inn på Vestbredden uten å passere en israelsk grensekontroll. Etter fire timer med avhør og venting på grenseovergangen mellom Jordan og Israel ble både jeg, to andre norske jenter og en amerikansk pastor, som også skulle på ledsagerprogrammet, nektet innreise. Israel mener at vi ville utgjøre en sikkerhetstrussel. En av de andre norske jentene ble mistenkt og direkte anklaget for å være terrorist. Tre måneders opphold ble umiddelbart og plutselig avlyst. For de andre i venterommet var høyst sannsynlig konsekvensene mer seriøse. Mange palestinere ventet sammen med oss. Noen av dem var fra Gaza, andre var palestinerne bosatt i Jordan. Alle ønsket å besøke hjemlandet sitt, se familie og slektninger og viktige steder som Klippemoskeen og Abrahammoskeen. Mange av dem har prøvd flere ganger og blitt sendt tilbake like mange ganger. - Om man kommer inn i Israel og videre til Palestina er like uforutsigbart som en loddtrekning, sier en venninne av meg. Jeg har vært heldig å komme inn mange ganger og fått oppleve det unike området, maten, luktene, lydene og varmen. Jeg vet ikke om den gråtende, eldre palestinske kvinnen som satt ved siden av meg på venterommet i Jordan fikk komme inn. Jeg vet bare at hun og de andre i rommet smilte og sa beklager, fred være med dere og lykke til videre, da vi fikk beskjed om at vi måtte reise tilbake til Jordan. Etter flere avhør, ble vi eskortert ut på en buss som tok oss tilbake til Jordan. Først da vi var over på jordansk side igjen fikk vi passene våre tilbake av bussjåføren. - Hvorfor fikk dere ikke komme inn, spurte mannen i passkontrollskranken i Jordan. - Vet ikke. Vi fikk ingen forklaring, svarte vi. Men vi vet at vi ikke er de eneste Israel ikke vil ha noe med å gjøre. Det er en alvorlig og trist nyhet at også blant annet TIPH, den internasjonale observatørstyrken som lenge har holdt til i Hebron, nå må pakke sammen og forlate området. - Dere ble stengt ute fordi dere skal hjelpe folk, sa mannen i skranken, ristet på hodet og ønsket oss velkommen tilbake til Jordan.
Og Jordan tok godt imot oss.
I Amman møtte vi blant annet amerikanernes pastor-kollega fra den lutherske kirken i Jordan. Han pratet mens vi nøt kruttsterk arabisk kaffe fra små kopper. - Vi må ikke tenke at vi er unike, sa pastoren. - I dagens kompliserte politiske samtid må vi som religiøse ledere fokusere på at vi trenger gode mennesker - gode kristne, gode jøder, gode muslimer. Vi må stå sammen. Når folk snakker om ekstremisme så er det ikke religion i seg selv som er problemet, men hvordan tekstene blir tolket. De to pastorene var enige om at de store verdensreligionene er enig i omtrent nitti prosent, men at det er de ti prosentene de er uenige i som gjerne skaper problemer. - Vi må bli flinkere til å respektere og forstå at vi er enige i mye og så må vi bli enige om at det er greit å være uenige i resten, mente pastorene.
Et par dager senere møtte vi en nybakt far på et sykehus i nærheten av der vi bodde.
-Jeg skal oppdra barna mine til å bli gode mennesker med fri vilje, sa mannen og kikket bort på den sovende to dager gamle sønnen sin. - Jeg er lei meg for at Israel stoppet dere, sa han etter en stund og så på oss igjen. - Den viktigste jobben deres i kampen for rettferdighet og fred blir nå utenfra.
Det føles inhumant og uforståelig å bli nektet å være et godt medmenneske, nektet å holde en liten jente i hånden forbi tungt bevæpnede soldater på vei til skolen, nektet å følge gjetergutter til åkrene sine, nektet å bidra til at syke får den hjelpen de trenger, men jeg er også enig i det den nybakte faren sa. Fellesskap er sterkere enn segregering. Ingen enkelt folkegruppe eller religiøs gruppe er unik, men mennesket og verden er unik. Vi må jobbe sammen og for og med hverandre.
Fra Mount Nebo kan man se over til Jeriko, på Vestbredden, Palestina. Utsikten var det eneste vi fikk denne gangen.
 |
