I
natt ble seks unge menn arrestert under et israelsk natteraid i landsbyen jeg
bor i. Familien jeg bor hos nevnte det i en bisetning i dag tidlig. Natteraid
skjer jenvlig. Det er ikke noe nytt. Det
er ikke sjokkerende for innbyggerne i landsbyen jeg bor i sør på Vestbredden.
I går kveld snakket jeg med en 14-åring. Han hadde nettopp
blitt løslatt etter 21 dager i israelsk fengsel. Anklagen var, som for de aller
fleste palestinske gutter – steinkasting. Den smilende, unge gutten ble dratt ut
av sengen av tungt bevæpnede israelske soldater. Kollegaene til soldatene som
overvåker den lille palestinske landsbyen hans, 24 timer i døgnet. Fjortisen
delte rom med 10 andre fanger. Han fikk ikke snakke med familien i løpet av
oppholdet.
Tidligere
på dagen møtte jeg en gammel bekjent. -Yngstesønnen min sitter i fengsel igjen,
svarte han da jeg spurte hvordan det stod til med ham og familien.
-Hvor
gammel er han nå, fortsatte jeg.
Han
har blitt 18 år og har brukt over 4 år i fengsel i løpet av livet sitt så
langt, svarte faren mens hans hevet skuldrene. Han kan ikke gjøre så mye annet. Han
har vært politisk aktiv og Israel ser dermed på de fem sønnene hans som
sikkerhetstrusler.
Mens
israelere må bruke to eller tre år av ungdomstiden sin i millitæret, sitter
mange palestinere på samme alder i fengsel. Den kriminelle lavalderen for
palestinske barn er 12 år (for israelske er den 14) Som oftest blir
arrestesjonene av de unge palestinske guttene gjennomført under israelske
natteraid. Tungt bevæpnede soldater kommer inn i landsbyen, omringer hus,
stormer inn i hjem og tar med seg barnet, gjerne med hendene bundet og øynene
dekket så de ikke ser hvor de blir tatt med. En rapport fra september 2016
viser at rundt 1000 palestinske barn mellom 11-18 år ble arrestert av israelske
styrker mellom januar og september 2016.
Tall fra april 2017 viser at 6.500 palestinske fanger sitter i 22 ulike israelske
fengsler. UNICEF og andre organisasjoner har publisert flere rapporter som
viser til mishandling
av barn under arrestasjon, transport, avhør og fengsling. Rapportene beskriver fysisk
mishandling. Spark, slag og ubehagelige, vonde stillinger, i tillegg til alvorlige anklager om eksempelvis hundebitt og elektriske sjokk.
Hvis ikke guttene sitter i fengsel
selv, er manges liv påvirket av at faren deres gjør, eller har gjort det.
I går besøkte jeg en familie der faren i huset hadde sittet
i israelsk fengsel i ti år. Helsen hans var så dårlig da han ble løslatt at han
ble sendt rett på sykehus. Der døde han etter fem dager. Enken serverte meg
juice. Selv om alle de andre i huset fastet og det var mange timer til
solnedgang, insisterte hun på serveringen. Så viste hun meg bilder av mannen og
små ting han hadde laget i fengselet. Da jeg skulle gå, kom hun med en liten
pose. I posen lå en boks til å ha servietter i, pent dekorert av mannen hennes.
– Takk for at du kom på besøk, sa hun. Hvem er det som skal takke, tenker jeg
hver gang jeg har vært på et besøk her nede. Det er jeg som får være en del av og
komme nært innpå og lære mer om en veldig annerledes hverdag og situasjon og
møte så sterke og varme mennesker som skal takke.
Varmen og de sosiale båndene her nede kommer enda tydligere
fram nå under ramadan.
-Sorry,
hodet mitt virker ikke så raskt, sier mange til meg når ettermiddagen kommer og
solen er på sitt varmeste. Det er
ramadan og de fleste spiser eller drikker ingen ting mellom soloppgang og
solnedgang. Men så når klokken nærmere
seg åtte blir store bord dekket og familiene samles. I går var vi omtrent 15
til bords. Alle sitter sultne og tørste og når bønnesangen ljomer fra minaretene i
landsbyen er ventetiden endelig over. Alle nyter middagen lenge og
vel før frukt og søtsaker, te og kaffe blir servert. Det er som store
julemiddager - en hel måned på rad!
Virkeligheten
er tøff. Fengslingen er ufattelig, men fellesskapet er varmt, viktig og
styrkende. I kveld er jeg invitert på middag til en familie jeg ble kjent med i
går. Jeg gleder meg allerede.
 |
| Markedene er fulle og folk gjør innkjøp til Ramadan! |
