Oppdragelse og observatører

En av mange desserter under ramadan

 -Det kan være litt utfordrende sier en tysk dame med en ettåring på fanget. Vi er på samme middagsbesøk. Hun har barn med en mann fra den palestinske landsbyen vi er i. Familien er bosatt i Tyskland, men er her på sommerbesøk. Alle løfter jevnlig den lille gutten ut av armene til moren, klyper ham i kinnene, rusker ham i håret og kaster ham opp i luften.  –Vi er på besøk hos folk sent og tidlig, fortsetter moren hans. - Ingen bruker barnevogn, det finnes ingen babymat uten masse tilsatt sukker og ettåringer får brus og godterier. Jeg kan ikke holde på alle  prinsippene mine, men selv om jeg føler at jeg gir slipp på mye ser likevel mange damer her på meg som en overbeskyttende hønemor. Det kan være utfordrende, men likevel syns jeg det er herlig med den kollektive oppdragelsen og de tette båndene mellom generasjoner. Her er det ikke sånn at barna legger seg og de voksne sitter oppe. Når noen i familien er lenge våkne er alle det. Voksentid er et ikke-eksiterende begrep. Det tror jeg er sunt for utviklingen av alles sosiale kompetanse.

Når den tyske moren og jeg beskriver den sosiale kulturen vi er vant til fra våre hjemland, til dem vi er på besøk hos, merker vi selv hvor rart det må høres ut med de stramme timeplanene, de faste og presise avtalene, all kommunikasjonen gjennom internett, alle tjenestene vi gjør på nett og med maskiner, ja hvordan vi i grunn kan gjøre alle nødvendlige daglige gjøremål uten noen sosial samhandling.

Drueblader

I familien jeg bor hos er det fem barn i alderen 2,5 til 16. Nå under ramadan er det full rulle etter at solen har gått ned. I går satt hele familien og jeg og klargjorde drueblader som skal tørkes og brukes til den tradisjonelle retten der ris blir innrullet i bladene og så kokes. Retten er en gjenganger nå under ramadan. Ingen så på klokken. Fast leggetid er det ingen som forholder seg til.  Hvis noen av barna blir trøtte legger de seg på sofaen og tar en hvil før de våkner av de andre barnas herjing og blir med på leken igjen.

Den yngste i familien på 2,5 år dilter etter alle storesøsknene, søskenbarna og nabobarna hvor det skulle være. Gleden hans av å være med de større barna blir bare brutt når de tuller med ham. –Soldater, roper de da og den lille gutten løper fort inn i huset og smeller døren igjen bak seg. 2,5-åringen har ikke så mange ord i vokabularet sitt enda, men soldater er et av ordene han bruker mest. Han vet at de isralekse soldatene kommer på patrulje og nattraid etter at det har blitt mørkt. Mørket er derfor et skår i gleden når han, under ramadan, er ute og leker sent om kvelden. Hvis den lille gutten hører høye lyder spør han alltid om det er soldater. Hvis noen han ikke gjenkjenner kommer gående i mørket , lurer han på om det er soldater. Når han ser noe han ikke skjønner på TV, sier han – Soldater!?

Denne byen er full av check-pointer som denne.
Og barna får eskorte til skolen for å unngå
trakassering av bosettere. 

En to og et halvt år gammel gutt burde ikke vite hva soldater er i det hele tatt, men han og hele familien på syv har allerede opplevd nærkontakt med soldatene for ofte. Faren i huset har ikke vært tilstede under tre av barnas oppvekst på grunn av flere langvarige fengselsopphold. Familiefaren blir stort sett fengslet fordi han blir sett på som en sikkerhetstrussel for Israel med sitt ikke-voldelige motstandsarbeid og arbeidet som bonde i nærheten av bosettinger.

 I kveld skal jeg på middag hos en organisasjon som har som mandat å være en midlertidig observatørstyrke her nede. De skal blant annet sikre skolebarn en trygg skolevei uten angrep og trakassering fra israelske bosettere. Organisasjonen har vært i drift siden 1997. Fordi forholdene i området ikke har blitt bedre, snarere tvert imot, de siste 20 årene, blir mandatet deres stadig forlenget.

 Det er vanskelig å forestille seg at de små seksåringene jeg kjenner i Norge bli eskotert til skolen fordi voksne mennesker kan komme til å plage dem, skade dem, eller til og med drepe dem. I byen nær landsbyen jeg bor i ble en jente skutt på vei til skolen for ikke lenge siden. Hun døde ikke umiddelbart.  Soldatene og bosetterne stod og så på at hun blødde ihjel.

Den tyske damen fra middagsselskapet, mannen og den lille sønnen deres planlegger å flytte til Palestina når sønnen blir litt eldre. - Jeg tror den kollektive oppdragelsen, alt livet og sjarmen og sjelen dette folket og samfunnet har vil gjøre sønnen vår godt, sa moren. Situasjonen og alle utfordringene tatt i betrakning er det et stort og muligens risikabelt valg å flytte hit. Kanskje sier det derfor like mye om vårt nord-europeiske samfunn og hva de savner der?