Ramadan i Jerusalem

- Så dere hva jeg gjorde akkurat nå? -Jeg glemte meg helt bort,  sier sjåføren med en blanding av forskrekkelse og skøyeraktighet i stemmen. Vi lot som ingen ting da han midt på dagen knasket en bit av en av agurkene han kjøpte fra grønnsaksboden langs veien. – Nå når du likevel har spist litt, da kan du vel like gjerne bare fortsette da, fleiper gutten i framsetet. Sjåføren ler, men forter seg å si at det regnes ikke som brudd på fasten, hvis du glemmer deg bort.

Det er Ramadan. En måned med faste fra soloppgang til solnedgang. Og så liv og røre, mat, godterier, musikk og sosialt samvær om kvelden.

Jeg er i Jerusalem. I dag fredag, fikk 200.000 palestinere spesialtillatelse av israelske myndigheter til å komme til Jerusalem for å be på Tempelhøyden der Klippemoskeen og Al Aqsa- moskeen ligger - muslimenes tredje viktigste helligdom etter Mekka og Medina. Sjåføren, han som spiste agurk i går, sa at det ikke var vits i å prøve å komme seg ut av byen eller å gå inn i gamlebyen. Vi gikk i stedet opp på Oljeberget for å få et overblikk over gamlebyen fra avstand. Sangen, bønnene og talene fra minaretene ved Klippemoskeen er formiddagens hovedsoundtrack i byen. Mange veier er stengt.  Flere hundre busser kommer sigende innover mot  gamlebyen og parkerer tett i tett langs bymurene. Det som virker som en nesten ustoppelig mengde folk siger inn på Tempelhøyden. Folk sitter så tett at de på avstand nesten bare ser ut som et teppe. Å se på at de flere hundre tusen menneskene etter en stund reiser og bøyer seg helt synkront under bønnen var nesten et magisk syn.

Stemningen var ikke så magisk, men mer munter om kvelden.  Bønneropene var byttet ut med arabisk popmusikk fra boder på gaten, med stemmer og latter, tuting fra busser og biler og selgere som solgte kaker og godterier eller nye leker og klær til barna til ramadan. Vi satte oss ved Damaskusporten, en av portene inn til gamlebyen. Jeg tror jeg hadde besvimt uten mat og drikke i varmen og med så mye folk rundt meg, men det var topp stemning.

 For noen er det en sjelden mulighet å komme til Jerusalem. Byen er offisielt under internasjonalt styre, Vest-Jerusalem er tildelt israelere og Øst-Jerusalem palestinere, men Israel har all kontroll over hvem som kommer inn og ut av byen.

Som en del av Israels okkupasjonspolitikk gir de bare palestinere med Jerusalem-ID lov til å oppholde seg i Jerusalem. Selv ikke palestinere som bor noen få minutt


ers kjøretur utenfor byen kan komme inn når de vil. Det sørger israelernes checkpointer og seperasjonsmur mellom Vestbredden og Jerusalem for. Palestinere med Vestbredden-ID slipper ikke gjennom checkpointene uten en spesialtilltatelse som bare blir utstedt
ved helt spesielle anledninger. 

Jerusalem-ID blir sett på som et gode, men livet til palestinerne i Øst-Jerusalem er under konstant press. Går barna på skole på Vestbredden fordi skolene i Jerusalem er overfylte og Israel ikke vil gi tilatelse til å utvide skolene, mister barna muligheten til å få Jerusalem-ID når de fyller 16 år. Forelsker en fra Øst-Jerusalem seg i en person fra Vestbredden og velger å flytte dit mister han Jerusalem-ID-en og kan ikke dra tilbake til byen å besøke familien sin. Hvis en palestinsk familie fra Øst-Jerusalem blir tvunget til å flytte fordi en israelsk bosetting eller den israelske seperasjonsmuren blir bygget rett inn i hagen deres, eller fordi Israelske myndigheter ikke gjør noe med infrastrukturen i delene av byen de bor i, selv om de betaler like mye skatt som israelerne, mister de Jerusalem ID-en sin. Israel driver en sakte utdrivelse av palestinere i Jerusalem – byen de lenge strategisk har jobbet for at skal bli deres hovestad og byen som det nå henger plakater med “Trump will make Israel great again” og Trump at real Zion friend” i. Det gjør meg nesten like uvel som at alle palestinerne i landsbyen på Vestbredden jeg snart skal ut til en time herfra, aldri har kunnet besøke Jerusalem.

Det er en stund siden jeg har skrevet på denne bloggen. Det er fordi jeg de siste årene ofte har hatt med meg studenter til Palestina som har skrevet veldig gode reisedagbøker: https://tilpalestina.wordpress.com/reisedagboker/ og fordi jeg har delt historier til palestinske flyktninger jeg har møtt og jobbet med i Libanon i en bok: http://www.manifest.no/thorson_melien-frihet-paa-vent