 |
Forrige lørdag. Demonstrasjon. Vi gikk mot en nærliggende bosetting som nå har bestemt seg for å ta enda mer land og bygge enda flere hus på okkupert område – vår bys område. Sjokkgranater, tåregass, skader og bosettere som hoppet på gjerdet, ropte, skrek og kastet stein mot oss - mot de ville, gærne dyrene på den andre siden av det fine lille sikkerhetsgjerdet de har satt opp for å beskytte seg fra sine farlige naboer. Naboene som i utallige generasjoner har bodd i, og dyrket landet bosetterene har tatt.
Jeg fikk ikke puste ordentlig. Jeg gispet mens tårene rant og øynene sve. På en måte føler man bare for å komme seg vekk når det smeller og ryker på alle kanter. På en annen måte er det å dra sin vei det siste man vil, noe av det som skjer på demonstrasjonene er så drøyt at man virkelig ønsker å dokumentere det og støtte dem man er der sammen med. 
”Siri, Siri come take pictures! ” jeg så ikke mye, men jeg hørte at jeg ble ropt på. Aasta og flere andre bar en mann med pustevansker bort mot ambulansen mens jeg plutselig fikk en annen skade å dokumentere. Etter at soldatene hadde skutt mye tåregass og kastet flere sjokkgranater for å skremme vekk de fredelige Palestinske demonstrantene, begynte noen bosettere å kaste stein over gjerdet. Jeg fikk knipset litt bilder før jeg fikk neste beskjed. ”We have to get away! ” Jeg vet ikke når kaos kan utvikle seg til fare, det vet de fleste vennene mine her. Demonstrasjoner er en vanesak for dem. Etter en demonstrasjon vasker de seg, slapper litt av og begynner på dagens andre gjøremål. Sånn er livet. Se flere bilder og film her
Aastas datter og ene sønn, mamma og Trygve har vært på besøk denne uken. Vi er alle enige om at det for oss er vanskelig å vite hvilke ord man kan bruke for å beskrive en del av opplevelsene og synene man får her nede.
Hva liker jeg egentlig å drive på med? Hva sier jeg når jeg skal presentere meg selv her nede... I går var Trygve og mamma med Aasta og meg på våre daglige englesktimer. Presentasjonsrunder er obligatorisk når Aasta og jeg har besøk i engelskundervisningen. ” Det var jo ikke akkurat som å være med på en vanlig navnerunde...” sa Trygve, ”Jeg er Siris bror, jeg liker å spille fotball og jeg lærer å spille tennis sa Trygve og fikk disse svarene. Gutt 19; ”Jeg liker også tennis, jeg lærte det i fengsel.” Jente 19; ” Jeg har 3 søstre og 3 brødre, og jeg har en bror som ble drept av Israelerne...”
Jeg har ikke sett noen Israelske soldater inne i byene vi har vært i, sa Trygve da vi satt utenfor fødselskirken i Betlehem, nøt solen og spiste en falafelsandwich fra boden på hjørnet. ”Det er vel som i en dyrehage” fortsatte han lett ironisk ” Man ser ingen dyrepasserene midt inne i dyreparken, alle står utenfor og passer på at ingen dyr slipper ut. " Galgenhumor er en ganske forståelig refleks, både for besøkende og lokale på Vestbredden. De Palestinske ”dyrene” kan lett sammenlignes på dyreparkdyr. De fleste blir passet på, ofte med kameraer og fra utkikspunkt. De fleste er innelåst og skilt fra resten av verden med høye gjerder og murer.
Det må ses for å forstås. Det går nesten ikke an å forklare... I går reiste Tone og Asbjørn. I morgen reiser mamma og Trygve. Jeg vet at alle fire tar med seg ganske mange sterke og rystende opplevelser og erfaringer, men vi har også hatt noen fine dager. Uken har bestått av alt fra salte tårer under demonstrasjon til saltvann og sol i dødehavet. Aasta og jeg har tatt med gjestene våre til Betlehem, Hebron, dødehavet og Jericko, og på olivenhøsting, til ørkenen sammen med beduiner, og rundt omkring her i byen vår.
 |
