Det var ”lille-julaften” Dagen før den store høytiden Eid. Saue-slakt hang rundt omkring og ferskt blod rant i gatene. Alle de små butikkene var fylt til randen av kaker og frukt. Unger spradet rundt i sine nye klær og ventet spent på hvilken liten gave de ville få neste dag.
Jeg håpet så inderlig at jeg hadde forstått beskjeden feil da søsteren til en av sjefene våre banket på døren til det lille rommet til Aasta og meg tidlig om morgenen. Jeg hadde verken fått skiftet fra pysj eller dratt søvnen ut av øynene. Alt var rett og slett som en drøm.
”Broren min ble arrestert i natt, ” sa damen rolig og behersket. ” Jeg tror dere skal gå å snakke med kona og barna hans.”
Det var uvirkelig. Å få beskjeden om at sjefen vår - en av våre beste venner her i byen hadde blitt arrestert kl 02.00 om natten var virkelig vanskelig å svelge.
Jeg klarte nesten ikke å oversette det til Aasta. Jeg ønsket bare at jeg hadde forstått den arabiske beskjeden til søsteren feil og kunne gå å legge meg igjen.
Jeg hadde ikke misforstått, jeg måtte stå opp, enda en gang måtte jeg stå opp og se nok en ubegripelig realitet i øynene.
”De banket på døren, de spurte hvor mannen min var og hvor barna mine var. De visste navnene på barna mine. Heldigvis kom de ikke inn, heldigvis gjorde de ikke noe med barna, de tok ham bare med seg ” Den 26-år gamle kona til sjefen vår var rolig, men den unge trebarnsmorgen så enda mer sliten ut enn vanlig. Å kunne være lettet over det man kan være lettet over er imponerende når mannen din blir arrestert for entende gang.
Aasta og jeg brukte morgenen og kvelden sammen med barna og familien til den arresterte. Sjefen vår har vært arrestert flere ganger tidligere. Å arrestere en familiefar dagen før Eid er noe av det kjipeste man kan gjøre, ikke bare for ham, men for hele familien. Det var fint å kunne leke med barna og prøve å avlaste den slitne moren og få barna til å tenke på noe annet. Allikevel merket alle sammen veldig godt at huset var litt tomt - noe som manglet.
Å gå på den vanlige lørdagsdemonstrasjoen virket også veldig tomt uten sjefen vår. Han står alltid i frontlinjen, han holder alltid taler og kjemper en ikke-voldelig kamp mot bosetterene med ordet som våpen.
"Hvis de ikke løslater ham i løpet av de nærmeste dagene, vil de antageligvis kanskje holde ham et halvt års tid" , sa en israelsk aktivist som deltar på alle demonstrasjonene her i byen. Heldigvis valgte israelerne det første alternativet.
Å sitte sammen med storfamilien og se ham - den breiskuldrede, modige mannen komme rolig vandrende mot huset sitt kvelden etter arrestasjonen, selveste Eid-kvelden, var virkelig noe av det mest lettende jeg har opplevd her så langt.
”De ville snakke med meg, de mente de hadde et bilde av meg der jeg kastet stein. ” forklarte sjefen vår oss som forklaringen på arrestasjonen. ”Det viste seg at det var et bilde fra en demonstrasjon der jeg snakket i telefon. De ville snakke med meg sa de, de ville få klarhet i bildet. Jeg kunne jo bare ha gått, det tar fem minutt herfra bort til millitærbasen i bosettingen deres. I stedet arresterte de meg rett før Eid, de lot meg vente ute mange timer. Det er kaldt nå. Jeg fikk nesten ikke mat...”
Jeg var utrolig glad for å ha sjefen vår tilbake, en kveld uten at han stikker innom for en kopp te er sjeldent. Kveldskonversasjonen om forholdene i fengselet skulle jeg allikevel så gjerne vært foruten. Blikket til vennen vår den kvelden, og dagen etterpå da han ikke gjorde annet enn å ligge i sofaen hjemme hos seg selv og stirret ut i luften, minnet meg om noen blikk jeg hadde sett et par dager tidligere.
I forrige uke gikk Aasta og jeg rundt i Hebron sammen med en venninne derfra og familiemedlemmene våre som var på besøk. Vi var innom en dame som bor rett ved en av bosettingene som har presset seg ned i byen, med bosettinger i Hebron følger militærbaser, vakttårn og diverse overvåkningskameraer på alle kanter. Damen i Hebron kan ikke gå ut i hagen sin for å dyrke eller høste grønnsaker. Hun har måttet sette opp sikkerhetsgitter utenpå alle vinduene sine på grunn av diverse trakasserringer og plaging fra bosetterne og soldatene som ikke ønsker annet enn å få henne og familien hennes til å flytte.  |
| Familien får ikke bruke hagen sin. Porten mot bosettingen skal aldri lukkes. Overvåkingskamerane slås aldir av. |
I enden av familiens hage er det en port som fører ut mot bosettingen og den korteste veien til byen. Ingen i familien kan bruke porten, men de har heller ikke lov til å lukke den. Damen vi besøkte var redd for å åpne døren da vi banket på, ingen besøker familien hennes lenger, hun går selv sjelden ut av huset. Damen og den lille ettårige sønnen hun hadde på armen hadde begge det samme tomme blikket som sjefen vår hadde da han snakket om fengselsoppholdet.
Omtrent hver dag rapporterer Aasta og jeg vanskelige hendelser, i det siste har det i tillegg vært mange folk fra forskjellige land og med forskjellig bakgrunn innom senteret og byen vår. Aasta og jeg blir som turistverter og får hovedansvaret for å ta vare på dem. Jeg merker det nå etter flere dager med mye besøk og overnattingsgjester ut og inn. Jeg blir sliten av å snakke om den vanskelige situasjonen her og alt som skjer hver gang det kommer nye gjester. I går måtte vi ut å ta bilder av tre biler som var brent opp av bosettere, i kveld måtte vi skrive en rapport om enda en arrestasjon. Noen franskmenn var med for å se på de totalødelagte bilene og Davidstjernene bosetterne hadde tagget på veggen til innbyggerene som bor i utkanten av byen - området Israel vil bygge en ny vei til en planlagt bosetting i. Etterhvert som jeg ser og blir klar over og litt frustrert over hvor lite folk vet, og hvor vanskelig folk har for å fatte det som foregår her, jo mer imponert blir jeg over de lokale som lever midt oppi alt dette og forholder seg til "dumme" utenlendinger hele tiden uten å "klikke" eller gi opp. Hvordan holder folk ut?
”Noen ganger føles det som om jeg holder på å eksplodere” sa sjefen på senteret vi jobber på. ”Heldigvis har jeg funnet meg en helt privat overlevelsesstrategi ", fortsatte han. Hvis jeg er veldig sliten, sint eller lei, drar jeg ut til et øde sted. Der skriker, roper og gråter jeg til jeg tømmes helt. Jeg vil ikke at mitt sinne, eller frustrasjon skal gå utover familien min, eller noen andre, men jeg ofte så mye inni meg at jeg må få det ut på en eller annen måte. "
Det koker litt i hodet mitt ganske ofte også...
Jeg merker at det på en måte blir vanskeligere og vanskeligere å skrive blogg.. Jeg har rett og slett for mye å skrive om, og for mange følelser rundt alt sammen.
Akkurat nå er jeg litt sliten...
 |
| Innbyggerne i byen vår er tålmodige og modige. |
 |
