 |
| Beduinmarked i Ber Sheba |
"De en uke gamle ” , sa den lille damen med de store kloke øynene på bakketoppen i Ber Sheba og smilte ned mot tre små søte lam. I dag var vi på beduinmarked. Akkurat som de har gjort det i mange, mange år samles beduiner fra områdene rundt den fjerde største byen i Israel hver torsdag morgen for å selge sine varer –levende høner, haner, gjess, kalkuner, kaniner, lam og killinger, og grønnsaker – store, ferske og saftige.
Konstraster – konstraster er det første ordet som slår meg når jeg reiser rundt i Palestina og Israel. I Ber Sheba bor det blant annet mange russere. Å gå fra ned fra beduinmarkedet til Down Town -Ber Sheba var som å gå fra en verden til en annen på et par minutt.
”This looks pretty local” var den nye frivillige i byen vår sin kommentar da vi vandret rundt blant alle dyrene, damene med de lange fine svarte kjole og mennene med de mørke furede ansiktene.
Den nye frivillige er fra Japan - han har nok virkelig fått mange kultursjokk. I løpet av de siste dagene har vi prøvd å sette ham inn i både kultur, politikk, jobb, normer og regler. Det er mye å lære, mye å forstå og kanskje ikke minst mye å lure på, bli forundret, forbauset og frustert over her nede..
Ved å sette japaneren inn i situasjonen her har jeg lært en del nytt jeg også. Jeg har lært at man blir sikrere på sine egen forståelse av og syn på ting når man ser og hører andres reaksjoner om de samme tingene og i de samme situasjonene.
”Really?” og ”Why?” er mye bruke ord for utlendinger som besøker byen vår for første gang.
I engelsktimene våre spør elevene stadig om nye ord - hva heter; arrestasjoner, fengsel, frihet, rettssak, tåregass, lydbomber, okkupasjon og så videre. Japaneren sitter med åpen munn. Aasta og jeg vet at vi lærer bort ord folk her bruker i sin dagligtale.
På en måte føles det fint å ikke reagere så mye som den nye frivillige gjør på ting som blir sagt og gjort her nede. På en annen måte vet jeg mye av det som er en naturlig del av hverdagen her, er ting ingen i hele verden burde måtte vende seg til – ha alle brødrene sine i fengsel, ikke ha nok vann, være innestengt og bevoktet 24 timer i døgnet, være redd for å høste sine egne avlinger på grunn av eventuelle angrep og trusler fra bosettere og så videre, og så videre.
”Godt vi startet tidlig ”, sa jeg da en av sjefene våre og jeg vandret rundt mellom busker og kratt i utkanten av byen vår på vei for å finne en mulig vei ut. Aasta kom snikende bak oss med bilen, på veier som stort sett kun er beregnet for traktorer og esler. Inngangen til byen har vært stengt noen dager. Når hovedinngangen er stengt, må man ty til småveiene som går gjennom åker og eng. ”There is almost always a way,” sa sjefen vår. ” Man må bare må beregne litt ekstra tid når man skal noe.. sa han litt vemodig før han trakk på smilebåndet igjen. ”Takk soldater for at dere gav Siri og meg litt morgentrim" sa han da vi en halvtime senere enn planlagt kom oss ut av byen vår og inn på hovedveien - veien Aasta alltid må kjøre på med den israelsk registerte bilen vi har til rådighet. Veldig få, omtrent ingen palestinere har lov til å kjøre på den veien.
 | ||
Israelsk hovedvei, forbudt for Palestinere, og tillegg bevoktet med et elektrisk gjerde ( en del av seperasjonsmuren) samt en patruljevei for Israleske millitære kjøretøy.
|
Vi hadde en britisk forfatter på besøk her hos oss for et par dager siden. Hvordan tenker dere å jobbe med det dere har opplevd her nede? ” spurte han Aasta og meg. ”Jeg syns det var veldig vanskelig å komme hjem forrige gang jeg kom fra Midtøsten. Folk spurte meg hvordan jeg hadde hatt det og hva jeg hadde opplevd, jeg visste ikke hva jeg skulle si... Det er jo ikke mulig å komme med et par minutters svar på alt det man ser og hører om alt dette” fortsatte han.
Situasjonen her er vanskelig. Å fortelle historier er vanskelig. Sannheten er vanskelig.. Her skapes og formes sannhet, historie og situasjonsbeskrivelser hver dag - fra alle kanter.
Akkurat nå sitter du og leser om mine opplevelser. Du leser min tolkning, min oppfattelse, mine ord. Andre folk vil legge vekt på andre ting. De vil forstå og se ting på andre måter. Jeg personlig tror det er viktig. Det er viktig og nødvendig for alle parter å høre og lære om andre syn og meninger, men ofte er det er vanskelig. Veldig vanskelig.
”Jeg har vært på besøk i flere bosettinger ” fortalte den britiske forfatteren oss. "Noen av bosetterne jeg snakket med sa blant annet at de flyttet til bosettingen fordi de syns er deilig med ro og fred på landet og fint å slippet kjas og mas i en by." Det er jo ganske utrolig er det ikke? Hvor ekstremt avskjermet går det an at noen folk kan leve fra sine naboers hverdag? Hver dag blir folk plaget og truet her i byen vår, men noen få kilometer herfra lever bosettere bak høye gjerder og bevoktede porter og koser seg med landsbyidyll... Jeg finner ikke ord.
 |
| Bosetting nær Hebron |
Vennene vår her i byen fant heller ikke ord da en amerikansk masterstudent kom hit for å skrive om vannproblematikken i Palestina og fortalte grunnen til det; ”Professorene mine sa at det ikke finnes noe problem og at alt er funnet opp og overdrevet” sa hun. ”Derfor ville jeg komme hit til dere og se selv.
”Det er ikke noe vannproblem, alt dette er bare en illusjon” sa vi til hverandre og flirte da vi kjørte gjennom deler av Jordandalen for et par dager siden. For mindre enn tretti år siden vår området grønt, frodig og fruktbart. Nå er hele området et tørt ørkenlandskap. Israel har stengt vanntilførsel og fører vannet til Israel i stedet.
 |
| "Det finnes ikke noe vannproblem i Jordandalen" |
Den eneste positive tingen jeg har å si om vannsituajonen her er at vi har fått varmtvann! Nå som det har blitt kaldere i været har noen tydeligvis koblet til en varmtvannstank eller noe. I over to måneder har vi klart oss med kun litt kaldtvann. Jeg har innstilt meg på at julevasken får jeg ta når jeg kommer hjem, men jammen var det deilig å kjenne litt varmtvann på kroppen.
