Pieces not peace...

 Vi har begynt å spille fotball med gutta en times tid før vi begynner med vår daglige engelskundervisning. Da Aasta og jeg kom til senteret i dag hadde sikkert 30-40 gutter fra 9-19 år troppet opp. Å spille fotball er jo bra i seg selv, å spille fotball med utlendinger, som til og med er damer, er nok et ekstra pluss.  Å ha en egen liten fanklubb som roper navnet ditt hver gang du bare så vidt er borti ballen er artig, men også litt tankevekkende. Hvorfor kommer mange, mange gutter til senteret hver dag? En del av dem er oppriktig interesserte i å lære engelsk, andre kommer nok antakeligvis i stor grad på grunn av forutsigbarheten, for å ha noe å gjøre. Så vidt jeg har fått vite er det omtrent ingen arrangerte fritidsaktiviteter for barn og unge her i byen...

I dag måtte vi avlyse våre to første engelsktimer med de yngste elevene. Vi kom litt sent fra et besøk i Hebron og det var noe rot med nøkkelen til senteret. Da vi dessverre måtte sende guttene hjemover gikk de opp i gata og begynte å kaste stein på hverandre...

Hvorfor? Aasta ,vår nye frivillige Marina og jeg har spurt oss det spørsmålet mange ganger, i forhold til steinkasting og i forhold til flere andre ting. Det meste kan, og bør vel forklares på flere enn en måte. Sannhet og historie er store og ganske udefinerbare begreper. Det er ikke alltid så lett å vite hvilke slutninger man skal trekke når man får ti forskjellige forklaringer på samme sak.  Hva er kjernen i en sak, et problem, eller en hendelse? Hva skal man fokusere på?

Husene på høyre side er konfiskert. Soldatene lager en buffersone for bosetterne.

 Vi må tenke på framtiden, sa damen vi besøkte i Hebron i dag. ”Det er ikke annet å gjøre...” The settlers take our city, piece by piece. They are going for pieces not for peace... Vi har ingen andre muligheter enn å tenke framover, vi må tenke på barna, gjøre hverdagen så bra som mulig for de små og foreldrene deres."

Utiskt fra barnehagen. På taket av huset går soldater.

Venninnen vår driver en barnehage. Tvers over gaten ligger noen gamle, nydelige hus. De er konfiskert. Det går soldater på takene. På baksiden av de konfiskerte husene bor det fire-fem bosetterfamiler.  De konfiskerte husene står tomme og fungerer som en buffersone og som tilholdsplass for soldatene som beskytter bosetterne. Det er klart de må ha en millittærpost og – base til å passe på seg. Det er klart soldatene må gå fullt bevæpnet og være en konstant overhengende skygge som kikker ned på barna i barnehagen.

Mange av barna må gå langt for å komme til barnehagen. Vår venninne må gå langt for å besøke brødrene sine som bor bare noen hundre meter fra henne. Mange av veiene til vår venninnes bror er stengt, så omveier er eneste løsning.
Hver kveld stenges hoved-checkpointet til gamlebyen i Hebron kl 21. Hvis folk vil være på den andre siden lengre enn det, må de enten sove over, eller gå lange omveier for å komme seg hjem. Noen ganger snakker vår venninne med familien sin gjennom en stor stengt jernport, det er lettere enn å gå de lange omveiene. Det er klart. ”Noen ganger går jeg allikevel stedene jeg vet de kommer til å stenge, eller ikke la meg gå gjennom. Jeg skal hjem, sier jeg uansett hvilken vei jeg skal i de ulike check-pointene. ”Jeg skal hjem... dette er byen min, hjemmet mitt.. Jeg bør vel ha lov til å gå hvor jeg vil?”

”Jeg skal hjem... dette er byen min, hjemmet mitt.. Jeg bør vel ha lov til å gå hvor jeg vil?”

Å møte sterke, modige, tøffe kvinner som vår venninne i Hebron gir en mye. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på sånne møter. Håp er nok i alle fall en viktig begynnelse.  

”Hva skal vi si til barna? spurte hun oss. "Barna i barnehagen blir ofte redde og usikre på grunn av soldatene., så vi holder som regel vinduene lukket og gardinene trukket for,”  fortsatte hun. ” 

 Det er ikke bare i barnehagen gardinene blir trukket for..

Jeg vet ikke om du kan se det for deg. Musikken dundrer fra de sprengte høyttalerne, damene kaster hijaben og de lange mørke, fotside kåpene. Lyden blir skrudd opp så høyt som mulig for å overdøve musikken fra den andre siden av forhenget.  Damene klapper, ler og rister på hoftene. Bak gardinene mellom husene hvor festen blir holdt kan vi bare så vidt smugkikke inn til guttene. I kveld var vi på forlovelsesfest igjen.

På den lille plassen utenfor senteret er det fotballgutta som heier og hoier. På forlovelsesfesten var det ungjentene som ropte og heiet for å få meg til å synge for dem om og om igjen. Tenåringensjentene ønsket seg ”Titanic” Så der satt jeg omringet av jenter i alle aldre og sang; near far, wherever you are.. I believe that the heart does go on”

Det er mye jeg håper at skal gå videre, men veldig mye jeg håper skal slutte. En del av tingene jeg gjerne skulle hatt en slutt på så fort som mulig foregår her nede.

Det er mye som er klart. For noen. For mange. For få. Selvom hverdagen og situasjonen her blir klarere og klarere for meg, blir på en måte ting bare mer uklart... mye som foregår her er så totalt ufattelig.

Sannhet og historie er store og ganske udefinerbare begreper, når alt kommer til alt er det ikke annet å gjøre enn å gjøre seg opp sin egen mening og forståelse.

Kom på besøk, eller ta en kikk på den siste filmen jeg har laget her nede fra:)