Sjokkgranater og gode samtaler

Fredag, sør på Vestbredden

Det smeller rundt meg, lyden fra sjokkgranater og lydbomber møter oss med en gang vi går av minibussen. Lukten av tåregass sniker seg inn i neseborene og vi ser unge gutter og menn komme løpende mot oss. Det er fredag og fridag i en by sør på Vestbredden. En britisk bekjent og jeg har brukt fridagen til å reise fra Ramallah til en by sør på Vestbredden. Vi kommer ikke stort lenger enn bussholdeplassen. Jeg gledet meg til å vise den britiske jenta den betente, men fine og spesielle og historiske byen. La henne møte noen av mine venner. Ta henne med til markedet. Å komme seg inn i gamlebyen og se markedet var helt uaktuelt. I stedet ser vi tåregasskapslene fra de israelske soldatene ligge slengende rundt på bakken nær oss. Vi ser småsteinene de unge palestinske guttene kastet mot de tungt bevæpnende soldatene. Og vi hører mennesker rope. «Hei!» hører jeg plutselig en kjent stemme si rett bak meg. « Hei! Jeg er så glad for å se deg igjen, velkommen tilbake! Hvordan har du det?» Vi går bakover for å ikke måtte innhalere tåregass, mens den unge gutten (som jobber på en butikk jeg har vært innom noen ganger) forklarer at det har vært uroligheter, opptøyer og sammenstøt mellom palestinerne, de isralekse bosetterne og de israelske soldatene i byen siden tirsdag da tre palestinere ble drept av Israels sikkerhetsstyrker på grunn av mistanke om at palestinerne skulle drive terrorvirksomhet.

Det er tankevekkende hvordan opplevelser kan endre assosiasjonene og tankene dine om ting. Søndag kveld, et par dager etter turen sør på Vestbredden vedlikeholdt jeg tradisjonen med å se «Love actually» den 1.desember. Jeg tror ikke jeg har reflektert så mye over det som blir sagt i begynnelsen av filmen før:

«Whenever I get gloomy with the state of the world, I think about the arrivals gate at Heathrow Airport. General opinion's starting to make out that we live in a world of hatred and greed, but I don't see that. It seems to me that love is everywhere. Often, it's not particularly dignified or newsworthy, but it's always there - fathers and sons, mothers and daughters, husbands and wives, boyfriends, girlfriends, old friends. When the planes hit the Twin Towers, as far as I know, none of the phone calls from the people on board were messages of hate or revenge - they were all messages of love. If you look for it, I've got a sneaky feeling you'll find that love actually is all around." 

(Sitat fra filmen Love Actually 2003)

Jeg har samme snikende følelse som «statsministeren" i Love Actually. Uansett hvor du er i verden er det sjelden vanskelig å se kjærlighet og omsorg. Rettferdighet og likeverdighet derimot kan være vanskeligere.

I dag har jeg holdt to dramaworkshoper for studenter ved et av Vestbreddens største universiteter. Jeg valgte å ha et gjennomgående fokus på sosiale relasjoner i øvelsene jeg gjorde med gruppene - et i utgangspunktet upolitisk tema alle må forholde seg til uansett hvor vi bor og hvilken hverdag vi har.

«Det handler om å se hverandre. Noe av det verste et menneske kan oppleve er å føle seg usynlig, glemt og lite verdt, sa en av de engasjerte studentene i en av workshopøvelsene. « Jeg kan ta et eksempel fra min hverdag,» fortsatte hun, «jeg har vært i en israelsk butikk og jeg ble totalt oversett». «Det samme gjelder på check-pointene, der blir vi behandlet som dyr» slang en annen inn. «Ingen mennesker bør bli sett på og behandlet som noe de ikke er». Da den ene gjengen fikk i oppgave å lage et stilbilde som viste den verste sosiale settingen de kunne tenke seg, laget de en person innestengt i en trang fengselscelle. Ingen ting er verre enn å være alene, fanget og ikke ha noen frihet mente de. «Jeg har lært så mye i dag, takk for en fin workshop», sa en jente til meg på slutten av dagen. «Jeg skal for eksempel huske på å si hei og smile til dem jeg går i forelesninger med, det er så viktig å se hverandre i hverdagen og det er så lett å glemme,» sa hun. Jeg tenkte på eksemplene studentene kom med fra sin egen hverdag, jeg tenkte på den unge gutten jeg møtte midt i tåregassregnet på fredag. Gutten som nok en gang fikk se nabolaget sitt bli snudd på hodet. Gutten som stadig må løpe vekk fra sin egen butikk for å ikke bli skadet fordi den ligger rett i nærheten av en israelsk bosetting. Gutten som aldri helt vet hva som kan vente ham når han våkner opp om morgenen, « Så godt å se deg. Hvordan har du det, « spurte han meg. Jeg lar meg stadig inspirere og imponere av palestinernes gjestfrihet, omtenksomhet og åpenhet, og det slår meg igjen og igjen at omtrent samme hva man snakker om her, så blir det politisk. Den israleske okkupasjonen infilterer alle deler av samfunnet. Det er ikke den vennlige jenta på workshopen, men jeg som burde takke. Jeg lærer så mye hver dag her nede – på godt og vondt.

Grønnsakmarkedet i Ramallah

Man kan aldri vite hva man kan forvente når man er i Palestina. Et besøk kan måtte avlyses, en avtale utsettes. En byrundtur i Ramallah med en kompis kan fort endres fra at han viser de beste falafelsjappene til en samtale om minnene som ligger bak de ulike stedene vi rusler forbi. «Jeg tenker alltid på så mye forskjellig når jeg går gjennom gatene her,» sa en palestinsk venn av meg i går da vi hadde gått gjennom den livlige byen og satt og så utover byen fra en restaurant med nydelig utsikt over kveldslysene i Ramallah. «Ser du den lille butikken jeg viste deg i stad?» spurte han. «En venn av meg ble skutt på åpen gate rett utenfor der. Jeg kjenner fortsatt lukten av blod når jeg går forbi der. Jeg så en annen gutt bli skutt i hodet der borte og husker tydelig hvordan hjernen hans knuste og eksploderte. Ser du huset der borte? 20 menn ble skutt der under intifadaen, de var politimenn - en trussel for Israel. På den kafeen der, ble en mann jeg kjente drept mens han satt og drakk kaffe, han var en politisk aktiv mann. Jeg husker alt helt tydelig, jeg husker lyden av bombene som falt der borte, jeg husker hvordan faren min ropte at vi måtte løpe inn fra gata da han så helikoptere. Jeg glemmer aldri hvordan broren min og jeg pleide å gjemme oss under sengen.» Vennen min snakket rolig og kontrollert og pekte på de fleste av stedene rett under oss.

Jeg husker alt vennen min fortalte meg, men noe bør være mellom venner. Jeg tror likevel det er viktig å dele hvordan forholdene under den andre infidadaen i begynnelsen av 2000-tallet påvirket og fortsatt påvirker alle palestinere.

Jeg har hatt mange ulike restaurantbesøk denne uken. På torsdag var jeg i Jeriko på en forestilling med teateret. I etterkant av forestillingen var alle skuespillerne på restaurant.  Under nok et deilig palestinsk måltid fikk jeg mange gode samtaler med de aktive unge skuespillerne. « I teateret får man snakket ut, man får fullføre, « sa en 17-år gammel gutt. «Når man diskuterer ting i virkeligheten får man gjerne ikke det» fortsatte han, «Hvis du tar opp et spesielt tema krever folk at du kan mye om det. Man kan ikke bare kaste ut et tema og ikke ha noen spesiell kunnskap om det. I teateret derimot må folk høre på det som blir sagt og tenke over det. Ikke bare slå det vekk sånn som man ofte gjør i virkeligheten. Det føles veldig fint at voksne folk og andre ungdommer kan lære av det vi sier og gjør på scenen» sa den reflekterte 17-åringen. Jeg tror det er veldig viktig å høre på alt det smarte og viktige og de spesielle erfaringene palestinsk ungdom har. Og de, hva hører de selv på?:) Hvilken sang tror de satte på på mobilene sine mens de ventet på maten? - norske Ylvis med. «The fox»

Og hva tror du to jenter på nabobordet på en kafé i Ramallah her om dagen begynte å synge? «What does the fox say?»

Verden er ikke så stor! Kultur og kunst har ingen grenser. Og det skal ikke så mye til for å skape et fellesskap og finne felles opplevelser som skaper glede.

En jente på min alder som er ansatt på teateret jeg har feltarbeid på går jevnlig til et dametreningsstudio i nærheten av teateret. Å kjøpe månedskort der er den beste investeringen jeg har gjort siden jeg kom hit. “Shape up” het den første timen jeg var på og alle damene kastet de lange frakkene og hijabene sine og lo og pratet og svettet i treningstights og singlet. For et samhold, for en stemning! Jeg er på hils med mange av damene der allerede og det føles herlig. Det er så godt og viktig å kunne koble av og bruke kroppen og ha et non-verbalt felles språk med alle rundt deg.

Utsikt på vei hjem fra jobb. 

Å bli sliten fysisk er deilig i et dagligliv der det er veldig lett å bli sliten psykisk. De fleste palestinere jeg kjenner har funnet sine måter å koble ut på i hverdagen. Kompisen min som delte sine minner om alt som skjedde under den andre intifadaen, sier at han hadde vært en helt annen person hadde det ikke vært for at han driver med kinesisk kampsport. «Det har lært meg å være konsentrert og fokusert og det gir meg en ro jeg ikke har opplevd før» sier han. Jeg setter virkelig pris på alle de fine treningsstundene med damene, og alle de gode samtalene jeg har hatt her nede til nå og gleder meg til å fortsette å forske på hva teateret kan bidra med som et verktøy til personlig vekst. Jeg  tørr påstå at jeg har fått mange gode eksempler allerede.