Drap i nabolaget

Man merker det med en gang. At noe skjer. Jeg hørte først ropene, så så jeg noen folk løpe. Andre låste dørene til butikkene og kafeene sine. Mange biler kjørte i motsatt retning av dit jeg gikk. Jeg var på vei hjem lørdag kveld - sliten, sulten og til og med litt kald. Jeg hadde vært med teateret på en forestilling i en liten by i nord og hatt intervjuer med skuespillerne. Jeg gledet meg til en rolig kveld på rommet mitt. Resepsjonisten stod utenfor hotellet. Resepsjonen og restauranten i førsteetasje var mørklagt. Jeg forstod ikke hva jeg ble fortalt med en gang, jeg forstår ikke hvordan jeg skal skrive det her heller...

«En gutt har nettopp blitt skutt i flyktningleiren rett ved her» forklarte resepsjonisten. «Jeg har slått av lyset for å ikke få noe bråk. Over hundre gutter løper gjennom gatene og demonstrerer. Politiet kom akkurat nå. Håper de får roet dem ned. Du vet hvordan det blir. Unge gutter som er opprørte og lei seg. Det blir bråk, men så mye bråk som dette har vi ikke hatt på flere år. De ødela visst ganske mye på restauranten der borte...» Stemmen til resepsjonisten var rolig, blikket hans var ikke det. Han var på vakt og jeg merket at alle rundt oss var det samme. 

Gutten som ble drept var fjorten år. Jeg sjekket nyhetene med en gang jeg kom opp på rommet mitt, det var ikke lett å finne så mye om hendelsen i mediene, men jeg fikk lest at den unge gutten ble skutt av en israelsk soldat fra et vakttårn utenfor leiren. Det var midt på dagen. Fjortisen var på vei hjem. Han hadde spilt fotball med kompisene sine. Drapet kom ut av det blå, det hadde ikke vært noen sammenstøt eller uroligheter i leiren tidligere på dagen.

Drapet skjedde ti minutter unna her jeg bor, og mens jeg kikket ut på mange blinkende politibilene rett utenfor vinduet mitt ringte plutselig telefonen på rommet. Jeg tok den før jeg rakk og begynne å lure på om noe mer hadde skjedd. Det var fra resepsjonen. «Hei, hvordan har du det? Jeg bare lurte på om du har spist middag. Alle butikker og restauranter har stengt. Det blir vanskelig å få tak i mat, så jeg måtte bare forsikre meg om at du ikke var veldig sulten og at du har litt mat på rommet».

Den snille resepsjonisten hadde nattevakt og neste morgen kunne fortelle at det ikke hadde vært noen flere uroligheter i løpet av natten. "Har du sovet godt?" spurte han. Drapet på den uskyldige gutten er en del av deres tøffe, urettferdige hverdag, deres nabolag. Det er deres familier, venner og bekjente som jevnlig blir direkte berørt av uroligheter, arrestasjoner, trakasering og drap. Og så spør han meg hvordan jeg har det! Omtanken som ligger helt latent hos alle palestinere jeg kjenner er overveldende.

En kompis av meg bor rett ved hotellet. Jeg meldte med ham morgenen etter drapet og opprøret i byen.  «14-åringen var fetteren til bestekompisen min». svarte han. Vi snakket om hendelsen da vi møttes om kvelden. «Familien er i sjokk tror jeg, sa kompisen min. «Gutten ble tatt til sykehuset og de fikk operert vekk kula og alt. De trodde han kom til å overleve, han livnet litt til og så plutselig døde han. Det er tragisk. Og media... - media vil og kan ikke skrive noe særlig om det. De bør ikke opprøre folk for mye. Myndighetene vil ha, og vise at de har kontroll over folket. De vil ikke at media skal uro folk og få folk sinte, få dem til ville gjøre opprør. Det tjener ikke myndighetene som er totalavhengig av utenlandsk good will for å gå rundt økonomisk på. Derfor blir ikke helt tragiske ting som dette frontet i media,"  hevdet kompisen min.

Mamma skrev til meg at de hadde hatt en kort notis i en norsk avis om drapet. Drapet ble nevnt, men ingen ting om alt det rundt så klart, alle konsekvensene av drapet i tillegg til det ufattelig personlige krisen guttens nærmeste familie nå er midt i: om alle ungdommene som nok en gang får stabilitet og ro i hverdagen revet opp. Om de over hundre av dem som stormet gatene drevet av sinne og frustrasjon, om alle dem som sitter inne og tenker at det kunne vært dem. Det kunne vært dem som var på vei hjem fra fotballspilling med venner. Når ikke en gang palestinske medier skriver om hvordan hverdagen faktisk er og hvordan alle episoder, som lørdags drap, berører og tærer på hele det palestinske folkets psyke. Hvordan skal da det internasjonale samfunnet virkelig få vite hvilken virkelighet palestinerne lever med hver eneste dag? 

Det er en ond sirkel. En av mange onde sirkler i Palestina. 

Qalandiya checkpoint for noen dager siden

"Ting blir bare verre her i Palestina," sa en av dem som jobber på feltarbeidsteateret mitt. "Jeg hater å måtte kjøre gjennom Qalandiya check-point. Israelerne blir ikke verre, de behandler oss på lik måte nå som tidligere, det er vi palestinerne som blir verre. Vi respekterer ikke køene lengre, vi er mer utålmodige, vi har blitt behandlet som undertrykte dyr så lenge og nå begynner vi å oppføre oss som det. Mentaliteten vår blir dårligere, det er en ond sirkel som vi ikke kommer ut av. Vi har begynt å se på oss selv og reagere som ofre"  hevdet min kollega på teateret. 

Den mentale påkjenningen det er å være et okkupert folk er ufattelig. Jeg får jeg stadige bekreftelser på det gjennom alle samtaler og intervjuer jeg har hatt den siste tiden. En ung gutt fortalte meg nettopp " Jeg syns det er flaut, men jeg blir fremdeles litt redd når jeg hører lyden av fly og helikoptre. Eller jeg er ikke redd, men jeg merker at hjertet mitt automatisk går litt fortere. Jeg var redd husker jeg under intifadaen. Først redd og så sint, jeg hadde alltid så mye adrenalin i kroppen. Vi hadde ikke tid til å være triste. På skolen husker jeg bare at lærerne sa: nå har vi et minutts stillhet hver gang en klassekamerat ble drept, mer ble ikke sagt, og så gikk vi videre med dagen. Vi snakket ikke om det oss kompiser i mellom, det ble for mye å snakke om. Jeg var 11 år da intifadaen begynte. Jeg så så mye barn ikke skal se. Små barn skal ikke se at folk blir skutt i hodet og at hjernen deres sprenger og blodet spruter. Jeg husker at vi før intifadaen på begynnelsen av 2000-tallet kunne reise ganske fritt rundt på hele Vestbredden. Vi reiste til og med til stranden husker jeg. Det er jo rett her borte, vi kan se Tel Aviv og stranden der herfra, men det er helt umulig for oss å reise dit nå. Bevegelsesfriheten her blir mindre og mindre. Vi er fanget. Tror du ikke det påvirker meg at jeg ikke kan reise noe sted som helst? Tror du ikke det er vanskelig for meg og at det gjør meg trist? Det er ubeskrivelig. Ingen som ikke har opplevd det vi har opplevd kan forstå dette. Det er ikke mulig"

Jeg prøver ikke å forstå. Jeg vet at jeg ikke kan det, men kan lytte, jeg kan se, jeg kan lære - og det gjør jeg så godt jeg kan på ulike måter, i ulike settinger. 

Denne uken har vært fullt opp med blant annet tre teaterforstillinger, noen workshoper og teaterøvelser, flere kaffebesøk og intervjuer og gode samtaler, juletretenning med sekkepipekonsert og min første magedanstime på treningssenteret jeg som regel er innom etter jobb:) 

«Life goes on, you know» sa kompisen min til meg da vi ruslet gjennom gatene i går. Life goes on og jeg prøver å gjøre det beste ut det - akkurat som alle de sterke menneskene rundt meg her gjør.