Har
du vært på hyttetur noen gang? Kjenner du til følelsen av å komme
inn i et kaldt, kaldt lite hus? Har du bodd på en hytte uten strøm
og innlagt vann og et gulv så kaldt at det eneste du vil er å
trekke beina oppunder deg under et stort teppe og sitte så nær
peisen som mulig så du ikke merker trekken fra døra og vinduene?
Du
har stampet av deg snøen på føttene utenfor dørkarmen og du
børster av deg på resten av kroppen. Klærne er våte og når du
vrir opp sokkene dine kommer det en liten dam på gulvet. Det står
frostrøyk ut av munnen din til og med inne på hytta.
Gir
det deg gode minner? Kanskje du kan mimre tilbake til barndomsminner
på hytta med spill og historier på rolige feriedager når du leser
avsnittet over.
Men.
Hva hvis hytta er huset ditt? Hva hvis du har fire små barn å ta
vare på i kulda? Hvis alle butikker i området er stengt og det kan
være vanskelig å få tak i mat, hvis skoler og universiteter er
stengt, hvis alle veier er stengt?
Hvordan
hadde opplevelsen vært hvis du egentlig ikke har råd til veden du
må bruke for å holde familien din varm og hvis du ikke får tak i
mer gass til å lage mat på komfyren din med? Hvordan går det når
alle plantene og grønnsakene dine, som du er avhengig av for å
brødfø familien din, fryser ihjel før du får høstet dem?
I
uka som har gått har Palestina opplevd det verste uværet i området
på flere tiår. Ingen hadde forventet det heftige snøværet, vinden
som blåste trær overende og en temperatur som sank til langt under
null grader celcius.
Midt
oppi alt kaoset har jeg hatt noen uforglemmelige dager sør på
Vestbredden. Egentlig skulle jeg bare besøke venner i to dager i
landsbyen jeg bodde i for et par år siden, en drøy times kjøretur
utenfor Ramallah. Det ble ikke to dager, men fem. Jeg kom meg ingen
vei, alle veier var stengt. Ingen biler har vinterdekk, og det finnes
ingen gode brøyesystemer. Verken hus eller infrastrukturen her er
laget for å ta imot så mye snø og så mange kuldegrader. “Jeg
har ikke opplevd noe lignende i hele mitt liv“ har mange fortalt
meg. De fleste i store deler av Vestbredden og flere steder i resten
av Midtøsten har sittet inne de siste dagene. Jeg kom meg tilbake
til Ramallah fra sør i går og ting er på vei tilbake til normalen,
men i dag kunne en av de ansatte på teateret fremdeles ikke komme
seg på jobb fordi han bor i en landsby med en bratt bakke opp mot Ramallah by. Siden
bakken er islagt kommer ingen biler opp, og siden folk i tillegg er
ganske redde for å gå på snøen og isen kommer han ingen vei. Jeg
delte dessuten skrivepult med tre unge gutter i dag, barn av ansatte
ved teateret, skolen deres var stengt fordi store trær hadde blåst
ned og stengt veien fram til skolen. Som sagt – de fleste har og holder seg fremdeles innendørs.
 |
| Det verste været har gitt seg, folk kan begynne å bevege seg ut igjen. |
Sammen
med moren i familien jeg bodde hos og hennes fire barn gikk vi
likevel ut på tur for et par dager siden. Vi besøkte morens
foreldrene den tredje dagen med snøvær. Det var ingen biler på
veien så vi ruslet av gårde til den andre siden av landsbyen. Etter
bare to minutter ute på veien gled moren med sin yngste sønn, en
baby på bare tre og en halv måned, i armene og falt så lang hun
var. Babyen hylskrek, men heldigvis ble ingen av dem ble skadet.
Resten av veien bar jeg den lille gutten, den tre år gamle søsteren
gikk rett bak og tviholdt i jakken min. Moren stoltret seg av gårde
på støvletter med stiletthæler, (de eneste “vinterskoene” hun
hadde) arm i arm med den eldeste datteren sin. Gutten på åtte bar
morens veske og litt mat til den syke bestemoren vi var på vei til.
Vi var nok litt av et syn der vi kjempet oss fram på isen og gjennom
snøslapset. Men vi kom fram. Og jammen var det deilig å komme inn
til et hus fullt av unge og gamle tett i tett foran vedovnen og å få
en rykende varm kopp te laget av vann av smeltet snø.
Å
drikke en varm kopp te eller Sahlab (en varm drikk laget av varm melk med
kanel, kokos og nøtter) var det siste vi gjorde før vi la oss om
kveldene også. Vi la oss med alle klærne på. Familiens tynne
skumgummimadrasser ble lagt tett i tett på det kalde murgulvet så
nær vedovnen som mulig og der lå vi alle syv: mor og far med fire
barn og jeg. Etter at vi alle sammen hadde trukket teppene så langt
opp mot ørene vi kunne, fortalte faren i huset historier til den tre
år gamle jenta, moren dysset den lille babyen i søvn, gutten på
åtte la seg langt under teppet sitt og spilte spill på farens
mobil. Jeg forsøkte å finne ut av hvordan jeg kunne få varmen i
tærne som var så frosne at jeg omtrent ikke klarte å bøye dem, og smilte og blunket til den eldste datteren i huset som himlet med
øynene mot broren som hun syntes var ganske teit som gjemte seg og
spilte mobilspill.
Det
var så kaldt at det kom frostrøyk ut av munnene våre når vi
våknet opp om morgenene og ilden var gått ut. Vi begynte dagene som
vi avsluttet dem, med en kopp te. Det var vanskelig å få opp
utgangsdøren fordi snøen hadde blåst tett inn mot døren, men ut
kom vi og to dager på rad laget jeg snømenn med barna til familien
og med nabobarna rett uten for huset. Vi var ute i korte intervaller
og måtte ofte inn og varme oss foran ovnen fordi ingen hadde varme
og gode nok klær til å være ute i. Men jeg fikk også lært bort å
lage snølykt. Det ble lykter uten lys så jeg valgte å kalle det
“Eskimohus” i stedet. Faren i huset hadde nemlig fortalt at noe
som het eskimoer bodde i snøhus og det syns barna var helt
fanstastisk.
Det
var litt fint å komme tilbake til Ramallah etter fem dager uten å
skifte klær eller dusje og med en konstant kulde i kroppen, men litt rart var det likevel å komme inn på det stille, lille hotellrommet helt alene. Uansett hvor kald jeg var i landsbyen i sør, var jeg alltid varm innvendig. All gjestfriheten og det sterke sosiale samholdet gjorde det umulig å være noe annet. “Det jeg syns er så rart med Europa er at folk virker som de er
mest opptatt av selv seg “ sa en av mine tidligere sjefer i
landsbyen da jeg var hjemme hos ham fordi han hadde en jobb han
gjerne ville at jeg skulle gjøre. Jeg ble bedt om å skrive en
rapport på engelsk. Jeg skrev om ødeleggelsene uværet skapte og om
hvordan hele landsbyen hadde vært uten strøm og vann i flere dager.
Jeg skrev om drivhus som hadde blitt ødelagt og dyr som hadde
frosset i hjel.
Senere på dagen var jeg ute på tur med to andre jeg
jobbet med i landsbyen. Vi var ute for å ta bilder av snøen. Å traske
av sted sammen med de to tøffe mennene gav meg mange virkelig gode
minner fra mange sterke opplevelser sammen med dem i 2011. Det er så fint å være en del av noe, en del av gjengen, en del av et sterkt
og viktig samhold. I løpet av dagene i landsbyen ble jeg både
«tante- Siri», en ekstra storesøster, en reservedatter, og fikk
flere mulige ekteskapstilbud:) Jeg ble bokstavelig talt tatt inn i
varmen av alle jeg fikk besøkt. Å besøke gamle kjente er en flott
opplevelse! Selvom vi i Norge kanskje er kjent for å være et folk
som generelt tenker mye på seg og sitt og måler oss selv, vår
verdi og vellykkethet i personlig framgang og oppnåelser, så tror
jeg de fleste av oss liker følelsen av å være sammen om ting, å
dele opplevelser og inntrykk. Julen er et godt eksempel, en tid der
mange gir seg tid til å slappe av og gjøre rolige og fine ting
sammen.
Akkurat nå gleder jeg stort til at mamma og broren min
og etterhvert en hel gjeng fra Norge kommer nedover for å feire jul
her nede!
Jeg
ønsker dere alle sammen en god siste uke fram mot jul, og tusen takk
for alle hyggelige hilsner i løpet av oppholdet mitt her nede så
langt, det har vært fint å dele ting med dere!
 |
| Ramallah 17.12.13 |
