Druene ligger til tørk i hagen utenfor huset vårt. Tomatplantene bugner. Fikenene og aprikosene er store, søte og gode. Ferskenene og plommene utenfor senteret vi jobber er overmodne, noen kan allikevel fortsatt spises til lunsj.
Nå er det kveld. Det er stille – fredelig.
Tenk hvor fantastisk det hadde vært her bare alle trærne og buskene fikk være i fred, bare husene til folk kunne fått være i fred, bare folkene som bor her kunne fått leve i fred...
Akkurat nå er det eneste som bryter stillheten de israelske flyene som durer over oss og den gærne hunden som bjeffer som besatt hver kveld, den virker frustrert, sint og trist på samme tid. Jeg er full av ulike følelser selv. Det er sjelden særlig veldig lystig å oppsummere dagen som har gått. I løpet av de siste dagene her har tre tenåringer blitt arrestert av Israelske soldater på natte-raid i byen vår. Guttene blir anklaget for steinkasting. I går besøkte vi den ene guttens familie, i løpet av de fire dagene som har gått har de ikke fått ha noen som helst kontakt med 19-åringen. Ingen aner hvor lenge guttene kommer til å måtte bli i fengsel. To hus ved inngangen til byen har blitt ødelagt av Israelske bulldosere som duret inn midt på natten. Flere druestokker har blitt klippet ned og ødelagt. To av de andre frivillige vi jobber sammen med ble arrestert på demonstrasjonen vi var med på for noen dager siden.
Vi skal skape oss et hverdagsliv her skrev jeg forrige gang. Akkurat nå jobber jeg en del med å bare holde motet oppe og lære så mye jeg kan – jeg prøver å forstå ting i hverdag som virkelig er helt uvirkelig...
Hvordan oppleves det å ukentlig delta på demonstrasjoner? Ukentlig stå ansikt til ansikt med tungt bevæpnete soldater? Rope slagord, se venner, naboer, sønner bli arrestert, lukke øynene og trekke pusten for å ikke besvime av pepperspray og tåregass? Hvordan føles det å hver uke forsvare, forhandle om og kjempe for egne rettigheter det du tror på har rett til, men omtrent aldri verken oppleve eller føle noe framgang? Hvordan føles det å stå på den andre siden? Hvordan oppleves det å være soldat? Å bli satt til å sperre veier som skiller byer og bosettinger? Hvordan føles det å se en folkemengde komme mot seg, rette seg opp i ryggen, manne seg opp og ta et fast grep rundt store maskingevær og tåregasspistoler? Hvordan føles det å få ordre du er bundet til å følge? Hvordan føles det å måtte dytte vekk småbarn og gamle damer og jage dem tilbake der de kom fra? Hvordan føles det å arrestere folk, ødelegge folks hus og åkre?
Hvordan blir livet ditt - personligheten din, ønskene dine, meningene dine preget av omgivelsene du lever i?
Jeg tror det gjør noe med en. Jeg vet det gjør noe med meg. Siden forrige gang jeg skrev har jeg vært med på to demonstrasjoner. Alle de ukentlige demonstrasjonene som arrangeres i vår, og de fleste nærliggende byene på Vestbredden, er selvfølgelig ikke-voldelige. Mange ganger forsøker for eksempel palestinerne å gå mot åkrene sine, landområdene som ligger mellom deres byer og bosettingene Israelerne har bygget opp på okkupert palestinsk land. Når Palestinerne nærmer sine gamle områder og sier at de vil gå ut på åkrene sine, blir de stoppet. Og så? Så står de der, de roper slagord som: ”stopp okkupasjonen, eller ”vi ønsker frihet og rettferdighet” Noen ganger setter palestinerne seg rett og slett ned. Målet deres er å gå fra sine områder når de selv vil, ikke når soldatene og bosetterne befaler dem til å gjøre det. En demonstrasjon her er på en måte akkurat som man ser det for seg – akkurat som man har sett på TV. I tillegg er det allikevel noe i luften... noe man ikke kan føle gjennom en skjerm; usikkerhet, oppgitthet og frustrasjon fra alle kanter – fra begge sider. Det føles rart og trist. Hvis situasjonen av en eller annen tilfeldig grunn plutselig tilspisser seg kommer raskt kaos, redsel og sinne i tillegg. På demonstrasjonen forrige lørdag ble to frivillige som jobber og bor sammen med oss sprayet med pepperspray i ansiktet, fanget og tatt med til nærmeste bosetting Der satt de i flere timer, uten forklaring på arrestasjonen, uten noe særlig kommunikasjon i det hele tatt. Hele greia var en slags skremselspropaganda. Skitne, slitne, sultne og med rennende øyne og sviende ansikter kom de hjem sent om kvelden. Ventetiden i huset vårt var spesiell – allikevel var folk flest fornøyd med demonstrasjonen, de to frivillige ble arrestert blant annet fordi de, og andre klarte å forhindre at en av våre palestinske venner ble arrestert. Det hadde vært så mye, mye verre. Internasjonale blir sjelden holdt fanget lenger enn noen timer. Palestinerne kan bli sittende på ubestemt tid og bli behandlet mye verre. Det er... jeg vet ikke... hva skal jeg si?
Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive... jeg vet ikke hva og hvordan jeg skal skrive om dette...
