Hva spør folk deg om når du skal ut på reise eller begynne med noe nytt?
Snart klar?
Spent?
Forberedt?
Noen ganger er det ganske vanskelig å svare..
Om få dager reiser jeg til Vestbredden. Der skal jeg bo de neste tre månedene. Jeg reiser nedover som solidaritetsarbeider og skal jobbe med lokale prosjekter og være med på å forme ideer og kanskje utvikle nye aktiviteter.
Med krigsrisikoforsikring, briefing på oppførsel i eventuelle intervjuer, avhør og demonstrasjoner er jeg for så vidt forberedt.
Når man reiser til et nytt sted tar det gjerne ikke så lang tid før man føler seg hjemme. Når rutiner og vaner faller på plass og de vanligste sosiale normene og kodene er knekket slår man seg fort til ro. Problemet kommer kanskje først når man reiser til områder som er så uforutsigbare og bestående av så ekstremt mange vanskelige, omskiftelige og varierende koder at selv folk som bor der ikke er trygge eller sikre. Steder der folk ikke kan vite om de får kommet seg på jobb når de står opp om morgenen, eller om veien plutselig blir stengt. Steder der folk gruer seg til å gravlegge sin gamle onkel fordi hele byen høyst sannsynlig blir fylt med tåregass når det arrangeres offentlige begravelser. Steder der man er redd for å bevege seg ute om kveldene fordi biler med soldater kan komme å plukke deg opp og arrestere deg fordi du var med i en demonstrasjon forrige helg.
Steder som Vestbredden.
I fjor bodde og jobbet jeg i en flyktningleir i Libanon. Flyktninger som lever innesperret og overvåket har vel omtrent så lite frihet som det går an. Man kan føle seg liten og ubetydelig når man blir konfrontert med, og kjenner store politiske, vanskelige situasjoner på kroppen – det var vel egentlig først etter halvåret i Libanon jeg forstod hva det egentlig vil si å være solidaritetsarbeider og hvor viktig selv små dagligdagse bidrag kan være.
I Libanon ble jeg, og også nå på Vestbredden blir jeg kjent med folk i alle aldre og får være en del av positivt ladde prosjekter – idealistiske og samtidig framtidsrettede planer og aktiviteter. Min rolle er i like stor grad som det praktiske og faglige arbeidet jeg gjør, den sosiale biten – det medmenneskelige. Å oppleve uroligheter og vanskelige situasjoner er dessverre uunngåelig i området jeg skal ned i, men jeg er så heldig å få være en del av den viktigste siden av hverdagen til folk flest - den lyse siden, og jeg får være med å bidra til å bygge opp den. Jeg reiser inn i et helvete, en uforståelig hverdag fylt av usikkerhet, uforutsigbarhet, utrygghet og urettferdighet, men hvis man legger godviljen til kan man si at jeg reiser inn i muligheter – mulighet til nye vennskap, ny forståelse, kunnskapsutveksling og til endring og utvikling. ”Du kommer til å få det spennende,” har mange sagt til meg i det siste. Nabolaget mitt er nok ganske annerledes enn trivelige Trondheim, vakre Volda, eller behagelige Bergen, men jeg kan velge å lukke dører og vinduer og ikke bevege meg utenfor huset mitt. Det kan du også velge – eller ikke velge å gjøre...
I Norge i sommer har vi på aller verst tenkelige måte blitt minnet på hvor viktig det er å engasjere seg i noe framtidsrettet og i noe positivt, bygge solidaritet, fellesskap og vennskap – uansett hvor man er, eller hvor man kommer fra. Det er viktig å dele. Det er viktig å snakke. Jeg er veldig glad for å ha fått møtt mange venner og mye familie i sommer. Takk for alle samtaler og turer, besøk, kaffekopper og telefonsamtaler. Å vite at man ikke reiser fra noe, men til noe er viktig og et stort privilegium. Jeg har noe og noen å komme hjem til.
Snart klar?
Spent?
Forberedt?
Det er vel i grunn sjelden man vet akkurat hva man tenker, føler eller forventer... Her og nå kan jeg i alle fall si at jeg gleder meg til en ny og spennende høst og håper at du også gjør det!
