 |
| Utsikt mot en bosetting |
Noen ganger blir man målløs. Noen ganger ser man, og hører man ting som gjør at man får lyst til å tro at det ikke er sant, at det man hører er en historie og at et klyp i armen kan få deg tilbake til virkeligheten.
Noen ganger kan du klype deg både blå og gul, men aldri våkne opp.
Krenkelse, maktmisbruk, ødeleggelser, stengsler, jeg kan ramse opp en hel masse ord innbyggerne i min nye hjemby blir utsatt for jevnlig.
 |
| Skillet mellom vår by og en bosetting |
En av de fem bosettingene som har blitt bygget nær byen vår har bevisst ikke villet bygge noe gjerde rundt området de har bygget på. Gradvis bygger de aktive bosetterne nemlig nye hus og konfiskerer mer og mer land fra vår by. Smågutter blir arrestert for å oppholde seg på jordene som en gang var deres. Vanntilførsel blir stoppet, avlinger dør. Når åkrer tørker ut på grunn av vannmangel og ingen lenger kan jobbe der, mener bosetterne at de like godt kan bygge på de forlatte områdene. En gang hadde byen vår det største grønnsaksmarkedet i hele distriktet. Nå er veien opp til markedet stengt og få får tatt veien opp dit. Byen vår er pushet fra alle kanter.
Noen har kalt det modig å flytte hit, å ville jobbe her – bo her.
Hvorfor kaller vi det tøft?
Hvorfor kaller vi det modig?
Hva ser du egentlig for deg når du hører om steder du ikke har vært, eller grupper og nasjonaliteter du ikke har møtt? Ulikhetene, eller likhetene? Det som er annerledes, eller det vi antakeligvis har til felles?
Sier mange til meg at jeg er modig som reiser til Vestbredden fordi jeg skal bo sammen med folk som har en helt annen hverdag, kultur og religion enn meg? Fordi de ikke vet så mye om hva som venter meg? Fordi stedet jeg bor blir definert som utrygt og ustabilt?
 |
| Aasta og Siri utenfor huset vårt. |
Nå sitter jeg og skriver i huset Aasta og jeg fra Norge bor i sammen med frivillige fra hele verden – de er kanskje modige. De er kanskje tøffe, men mest av alt tror jeg det alle har til felles er åpenhet, interesse, engasjement og lærelyst. Vi har alle sammen reist fra et sted til et annet, vi vil gjøre en jobb her, akkurat som vi ville gjort en jobb hjemme, vi er sammen med folk og gjør ting vi også ville gjort i Norge. Vi, akkurat som alle andre innbyggerne skaper oss en hverdag her og forsøker å gjøre det beste ut av den.
I løpet av de første dagene her har vi fått omvisning i byen vår - sett alle bosettingene og piggtrådgjerdene, vi har vært på senteret vi kommer til å være daglig, vi har vært i barnehager vi også skal jobbe i, og vi har blitt kjent med de andre frivillige og arbeidsgiverne våre.
Er det egentlig en grunn til å kalle det å flytte fra en hverdag til en annen– modig? Er vi så usikre på det som er fremmed, at modig og tøft er ordene vi må bruke? For å bruke litt store ord – blir verden et bedre sted og lettere å forstå seg på, hvis alle går rundt og forbinder konfliktområder og folkene som bor der som noe usikkert, fremmed og fjernt?
Hvem er egentlig modige? Hva vil det egentlig si å være modig?
Kan det like gjerne være å gjøre ting alle kan gjøre når som helst, hvor som helst?
Å smile til en fremmed på bussen.
Å blir kjent med nye mennesker.
Å ta initiativ til å bli kjent med folk du lenge har lyst til å ta kontakt med.
Å gjøre seg opp egne meninger om ting og si fra om du er uenig i noe.
Å melde deg inn i en organisasjon eller et parti.
Å bruke de mulighetene du har i ditt samfunn og i ditt miljø.
Hvis det å være modig vil si å egne valg, å gjøre ting som endrer ditt eget og, eller, andres liv – da er vi alle modige, eller vi har i alle fall veldig gode muligheter til å bli det!
 |
| Utsikt fra huset vårt |
